Spørsmål fra leserne

● Hvordan kan vi få Matteus 12: 30 til å stemme med Markus 9: 39, 40? Det siste har blitt brukt til å unnskylde at det finnes så mange forskjellige religioner som forkynner i Jesu navn. — R. K., Ohio.

Selvfølgelig stemmer Markus 9: 39, 40 overens med Matteus 12: 30. I Matteus 12 viste fariseerne ved sine falske beskyldninger at de ikke var på Jesu side, og derfor sa Jesus til dem: «Den som ikke er på min side, er imot meg, og den som ikke samler med meg, sprer.» (Matt. 12: 30, NW) Fariseerne var imot ham, og i ferd med å spre israelittene bort fra ham. Men den mannen som det blir berettet om i Markus 9, var en med-israelitt, og han kom ikke med falske anklager mot Jesus, men trodde på hans navn og dets kraft, og brukte dette når han drev ut demoner. Det at han greidde dette, viste at Jehova Gud, Jesu Far, ikke misbilliget ham eller lot ham i stikken. ’Hvordan kunne da Jesus ha noe å innvende mot ham? Beretningen viser at han ikke hadde det: «Johannes sa til ham: ’Lærer, vi så en bestemt mann som drev ut demoner ved å bruke ditt navn, og vi prøvde å hindre ham, fordi han ikke var i følge med oss.’ Men Jesus sa: ’Prøv ikke på å hindre ham, for det er ingen som vil gjøre en kraftig gjerning på grunnlag av mitt navn, som snart etter vil kunne håne meg; for den som ikke er imot oss, er med oss.’» — Markus 9: 38—40, NW.

Ikke alle som trodde på Jesus fulgte ham sammen med de tolv apostlene. Noen som ønsket å følge med Jesus, ble bedt om å gå tilbake til sitt hjemsted og vitne om ham der. (Markus 5: 18—20) Det var derfor ikke nødvendig for denne mannen å følge med Jesus bokstavelig talt, for å være på hans side. Det var bare to sider i denne striden. Enten så var man med eller så var man mot Jesus, og siden han ikke var imot ham, så var han med ham. Forat denne mannen kunne få ånden og bli godkjent av Gud som en som ikke var imot Jesus, var det nødvendig for ham å slutte seg til den kristne menighet etter pinsedagen og utgytelsen av ånden over de trofaste. Det er annerledes med de religiøse systemer som nå forkynner i Jesu navn. Det kan ikke sies at alle disse ikke er imot ham av den grunn, for de er imot Jehovas trofaste vitner som forkynner om Jesus og hans rike. Så når de er imot disse hans minste brødre, så er de også imot ham, og det at de bruker Jesu navn gir dem ikke noen fordelaktig anerkjennelse som sanne etterfølgere av ham. Matteus 7: 20—23 (NW) sier om dem: «Sannelig, dere skal kjenne slike mennesker på deres frukter. Ikke enhver som sier til meg: ’Herre, Herre,’ skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje, skal. Mange skal si til meg på den dag: ’Herre, Herre, har vi ikke profetert i ditt navn, og drevet ut demoner i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?’ Og likevel skal jeg da erkjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere i det hele tatt. Vik bort fra meg, dere som øver lovløshet.»

● I Matteus 9: 14—17 blir Jesus spurt hvorfor ikke hans disipler fastet, slik som disiplene til fariseerne og døperen Johannes gjorde, og etter en forklaring framholdt han at ingen syr en ny lapp på et gammelt kledebon, og ingen fyller ny vin på gamle skinnsekker. Dette siste synes ikke å ha noe med saken å gjøre. Hvorfor framholdt han dette ved den anledningen? — B. Z., Washington.

Kristus Jesus går ikke her plutselig over til et annet emne, slik som det kan se ut for ved første øyekast. Parallellberetningen i Lukas 5: 33—38 (NW) viser at det var for å illustrere det saken gjaldt. «De sa til ham: ’Johannes’ disipler faster ofte og holder bønner, og det samme gjør fariseernes, men dine spiser og drikker.’ Jesus sa til dem: ’Dere kan vel ikke få brudgommens venner til å faste mens brudgommen er hos dem? Men det skal komme en tid da brudgommen virkelig blir tatt fra dem; da skal de faste i de dagene.’ For å illustrere dette for dem, sa han videre: ’Ingen skjærer en lapp ut av en ny ytter-kledning og syr den på en gammel ytter-kledning; hvis han gjør det, da vil han både skjære den nye i stykker, og lappen fra den nye vil ikke passe til den gamle. Og ingen fyller ny vin på gamle skinnsekker; hvis han gjør det, så vil den nye vinen sprenge skinnsekkene, og den vil renne ut og sekkene bli ødelagt. Nei, ny vin må fylles på nye skinnsekker.’»

Det Jesus her pekte på ved denne illustrasjonen, var at han var i ferd med å innføre en fullstendig ny tingenes ordning, og at denne nye tingenes ordning ikke skulle være knyttet til den gruppe som fulgte Johannes døperen, eller den gruppe som fulgte fariseerne. Jesu disipler skulle ikke være forent med disse eller andre religiøse grupper, eller slutte seg til slike grupper. Heller ikke skulle de følge deres skikk å faste, eller noen annen religiøs seremoni som disse gruppene kunne praktisere. Jesus kom ikke for å lappe på og forlenge gamle utslitte tilbedelses-måter, som var ferdige til å kasseres. Han var i ferd med å innføre noe helt nytt, og ethvert menneske som ønsket liv, men som fremdeles befant seg i de gamle ordninger, måtte slutte seg til den nye, og ikke forsøke å benytte den nye bare som en lapp for å støtte opp under deres sviktende religiøse systemer, som var modne for ødeleggelse. Den nye kristne organisasjon som Jesus holdt på å danne, skulle derfor ikke være lik en ny lapp på et gammelt kledebon, eller lik ny vin i gamle skinnsekker. Den skulle ikke være knyttet til eller bli bundet av eller bli oppslukt av tidligere religiøse grupper. Disse gamle systemer kunne ikke oppta i seg den nye tingenes ordning, de var på langt nær gode nok for denne nye ordning, og kunne ikke bestå ved siden av den nye ordning. Denne nye tingenes ordning skulle gjøre ende på dem. Til og med moseloven skulle nagles til torturpelen fordi den var blitt oppfylt, og således ikke lenger var gyldig.

På grunn av dette fulgte ikke Kristi disipler den skikken å faste mens Kristus var hos dem, men han sa at de kom til å faste når brudgommen ble tatt fra dem. Nå mente han imidertid ikke ved å si dette at det var det de burde gjøre, men kjennsgjerningene viser at de gjorde det. Etter Jesu død på torturpelen sørget disiplene, og de var i høy grad forvirret, for de hadde ventet at han på den tiden skulle ha opprettet sitt rike på jorden. Men når han nå var blitt drept, så forsto de ikke hvorfor dette hadde fått lov til å skje, og de falt tilbake til sin gamle måte med å sørge og faste på grunn av deres mangel på forståelse. Men etter utgytelsen av den hellige ånd på pinsedagen, og etter å ha fått opplysning i saken, kom de seg igjen etter dette midlertidige tilbakefall til slik fasting som de gamle religiøse gruppene praktiserte.

Av alt dette ser vi at Jesus kom med en meget treffende illustrasjon for å belyse hva han mente. Akkurat som en ny ytterkledning ikke skulle bli skåret i stykker, og bli brukt til å lappe gamle utslitte klær med, men forbli hel og ny; og akkurat som ny vin ikke skulle bli fylt på inntørkede gamle skinnsekker som hadde mistet sin elastisitet og som ville komme til å briste, men skulle fylles på helt nye skinnsekker, på samme måte skulle den nye kristne organisasjon være en helt ny tingenes ordning. Den skulle vedbli å være atskilt fra de gamle religiøse systemer som enten var kommet til kort, eller som ikke lenger var til noen nytte.

● I 4 Mosebok 30: 7—9 står det at en kvinnes løfter kan bli gjort ugyldig av hennes mann. Gjelder dette i vår tid? — T. P., Indiana.

Hvis vi kommer i sannheten og avlegger løfter til Jehova Gud, så skulle vi holde dem, særlig vårt løfte om å gjøre hans vilje fra da av. Det som disse versene viser, er den underordnede stilling hustruene hadde under moseloven, og hvordan mannen var ansvarlig for de forpliktelser hustruen tok på seg. Men i dag er ikke vi under Loven, og den lydighet som hustruene viste sine menn angående disse løftene, gjelder ikke nå, for hvis det var tilfelle, så kunne ikke en hustru, hvis hun hadde en mann som var motstander av sannheten, gi et løfte til Herren Gud om å gjøre hans vilje og følge i Jesu Kristi fotspor. Nå handler Gud individuelt med kvinner når det gjelder løfter, og ektemannen har ikke noe å gjøre med dette, eller noen myndighet til å forby eller motstå dem. Selvfølgelig bør ikke en kvinne gi urimelige løfter, som ville komme til å hindre henne i å oppfylle de bibelske forpliktelser hun har overfor sin ektemann. (Pred. 5: 1—5) Dessuten bør vi huske at i Israel var det ingen menn som ikke sto i paktsforhold til Jehova Gud, og derfor er det usannsynlig at de ville forby sine hustruer å gi Jehova passende løfter, som hadde med gudhengivenhet å gjøre. Det er slike løfter som er av største betydning.

● Hva betyr Esaias 4: 1, hvor det står: «Og syv kvinner skal på den dag ta fatt i én mann og si: Vårt eget brød vil vi ete, og i våre egne klær vil vi kle oss; la oss bare kalles med ditt navn, ta bort vår vanære»? — C. S., Washington.

Legg merke til at dette verset åpner med bindeordet «og», som forbinder dette verset med det som er berettet forut for det. De versene som avslutter det foregående kapitel, lyder slik: «Dine menn skal falle for sverdet, og dine helter i krigen. Og hennes porter klager og sørger, og utplyndret sitter hun på jorden.» (Es. 3: 25, 26) Esaias fortalte de troløse israelittene om den tiden som skulle komme med krig og ødeleggelse, og viste hvilket innhogg denne tiden ville gjøre i nasjonens mannlige befolkning. Det ville bli slik mangel på menn at flere kvinner ville slå seg i lag med én mann. De ville være glad for å kunne anta en manns navn, og få litt av hans oppmerksomhet, selv om de måtte dele ham med andre kvinner. De ville gå med på polygami eller et konkubinat, for å kunne få en liten del i en manns liv.

I dag, i disse siste dager med uroligheter, stridigheter og krig, hvor mange menn blir drept, og hvor andre blir tatt bort fra det sivile liv på befaling av militære myndigheter, er det mangel på gifteferdige menn. Noen sosiologer har til og med offentlig framsatt slike synspunkter som at kvinnene kunne dele en mann, da en del av en mann er bedre enn ingen i det hele tatt. I noen land blir det praktisert polygami, og overalt forekommer det tilfeldige kjønnslige forbindelser, mens troskapen lovlige ektefeller imellom er blitt mindre, selv i land hvor monogamiet er den eneste ytre anerkjente praksis. Mange kvinner er tilfreds med å dele en mann med andre kvinner hvis dette gjør det nødvendig, for å få litt av en manns oppmerksomhet til sin egen tilfredsstillelse. Når en tar sammenhengen i betraktning, ser det derfor ut til at Esaias 4: 1 forutsa den mangel det ville bli på menn, som det senere skulle vise seg både ved tiden for Jerusalems ødeleggelse, og i våre dager. Disse forhold er imidlertid ingen rettesnor som menn og kvinner burde leve etter i dag.

● I Markus 15: 25 blir tiden for Jesu pelfesting oppgitt til den tredje time, men Johannes 19: 14 sier at det var den sjette time. Hvordan kan man forklare denne uoverensstemmelsen? — S. S., New Hampshire.

Bibelfortolkere og oversettere har kommet med mange skarpsindige forklaringer på dette. Mange sier det er en skrivefeil i Johannes’ evangelium, og at den korrekte ordlyden er «den tredje time». Det finnes imidlertid ikke noe bevis for at det er gjort en slik feil. Noen hevder at Johannes regnet tiden s1ik vi gjør i dag, og at han med «den sjette time» mente kl. 6 om morgenen, og ikke kl. 12 middag, som ville være den vanlige betydningen av «den sjette time» i Palestina på den tiden. Men hvis Johannes med «den sjette time» mente kl. 6 om morgenen, hvorfor skulle da Jesus ha hvilt ved Jakobs brønn, trett etter en reise, så tidlig på dagen? (Joh. 4: 6) Kl. 12 ville være et rimeligere tidspunkt for dette, og det var uten tvil dette Johannes mente da han brukte uttrykket «den sjette time». En fortolker går til og med så langt som til å si at med «den sjette time» mente Johannes den sjette time av natten, eller midnatt. Men dette levner ikke tilstrekkelig tid for alle de begivenheter som fant sted, og som for enkeltes vedkommende ikke engang begynte før det var lyst. Tenk på alt som hendte og den tiden det måtte ta, så vil du se at det ikke blir tilstrekkelig tid, ikke engang om en går ut fra at det var kl. 6 om morgenen.

Den siste natten Jesus var på jorden som en menneskelig skapning, feiret han påsken og innstiftet minnehøytiden. Deretter fulgte en lengre samtale, og så ble han forrådt, arrestert og forhørt av Annas, Kaifas og Sanhedrinet. Ved disse forhørene ble det lett forgjeves etter falske vitner, Jesus ble utspurt, slått og mishandlet, og alt dette må ha tatt atskillig tid. Da han ble tatt til Sanhedrinet til endelig forhør og dom, blir tidspunktet omtalt som «Da det nå var blitt morgen» (Matt. 27: 1), «straks om morgenen» (Mark. 15: 1), «Da det nå ble dag» (Luk. 22: 66), og «tidlig på morgenen» (Joh. 18: 28).

Men også etterat dagen hadde begynt, var det mye som skulle hende før pelfestingen. Fra Sanhedrinet ble Jesus ført for Pilatus, som stilte spørsmål til ham og hørte på beskyldningene fra yppersteprestene og de eldste. Deretter ble Jesus sendt til Herodes, som spurte ham «med mange ord», noe som ville ta tid, i betraktning av Herodes’ nysgjerrighet og ordrikdom, og dessuten tok det tid for yppersteprestene og de skriftlærde som var til stede, å komme fram med sine hissige klagemål. Det tok også tid for Herodes og hans soldater å håne og spotte Jesus, drive gjøn med ham og kle ham i et skinnnende klesplagg. Så tilbake til Pilatus, som etter mye argumentering med yppersteprestene og folket kom med et forslag som førte til kravet om å få frigitt Barabbas i stedet for Jesus, og da han hadde hørt budet fra sin hustru om hennes drøm, overga han Jesus til deres vilje. Så lot Pilatus ham hudstryke, soldatene satte tornekronen på ham og hånte ham på andre måter. Deretter kom Jesu vandring til Golgata, svekket av den grusomme hudstryking og med en sverm av folk omkring seg. Alt dette ville ta tid. Om «den sjette time» skulle vært kl. 6 om morgenen, ville det ikke blitt tid nok til alt dette.

Noen lærde hevder at jødene delte dagen i fire deler, og at uttrykket «den tredje time» ble brukt om den annen del, fra 9 til 12, og da ville «den sjette time» avmerke begynnelsen på den tredje delen. Dette ville være en løsning på vanskelighetene, for da kunne «den tredje time» hos Markus falle sammen med «omkring den sjette time» hos Johannes. Det finnes imidlertid ikke noe sikkert grunnlag for å tro at man brukte fire slike perioder på tre timer til å angi tiden da Jesus var på jorden. Etter å ha nevnt den niende time, taler Jesus om den ellevte, og viser derved at han ikke oppfattet det slik at den niende time varte fra den niende til den tolvte, eller fra kl. 15 til 18 etter vår tidsberegning. (Matt. 20: 5, 6) Det er sikkert at Johannes regnet med en inndeling av tiden i timer, for han nevner den tiende time (1: 40) og den syvende time (4: 52), og bruker ikke henholdsvis den niende og sjette time, som han ville ha gjort hvis han brukte denne formodede inndeling av dagen i fire store deler.

Det finnes imidlertid en forklaring som høres naturlig og logisk ut. Dagene var delt i 12 timer, som ble regnet fra soloppgang til solnedgang, eller fra omkring kl. 6 til kl. 18. (Joh. 11: 9) Jødene delte ikke timene i minutter, så derfor ville de si at det var den tredje time inntil den fjerde begynte, akkurat som vi i vår tid kan si at en mann er tredve år gammel, selv om han i virkeligheten kanskje er tredve år og ni måneder gammel. Derfor kan den tredje time hos Markus ligge nær opp til begynnelsen av den fjerde, eller kl. 10. Johannes gjør ikke fordring på å være helt nøyaktig, for han sier det var «omkring den sjette time». Det kan ha vært kL 11.30, eller til og med før. Det var en dag da det hadde vært store sinnsbevegelser for Jesu etterfølgere, og de ville neppe ganske rolig notere seg de forholdsvis betydningsløse tidspunktene for begivenhetene. Husk også at på den tiden hadde de ikke ur som var bekvemt festet rundt håndleddet. De beregnet sikkert i alminnelighet tiden ved å iaktta solen, som kan ha vært dekket av tåkedis eller skyer, og det var i beste fall bare en omtrentlig beregning. Man bør også huske at Johannes skrev sin beretning omkring 65 år etterat disse begivenhetene hendte. Alle disse faktorene må tas i betraktning, og gir en rimelig forklaring på uoverensstemmelsen i tidsangivelsen i de to beretningene.

Det er ennå et punkt som har forbindelse med denne saken, og det er at piskingen eller hudstrykingen ble betraktet som en del av pelfestingsprosessen. Den var så forferdelig grusom at offeret undertiden døde under den, og den kan ha vært alvorlig nok i Jesu tilfelle, siden det var nødvendig å få en annen mann til å hjelpe til å bære pelen, etterat Jesus til å begynne med hadde båret den alene. (Luk. 23: 26; Joh. 19: 17) Hvis denne hudstrykingen var begynnelsen til pelfestingsprosessen, ville det gå en tid fra den begynte og til den virkelige naglingen til pelen fant sted. Forskjellige personer kan ha oppgitt forskjellige tider for pelfestingen, alt etter hvilket stadium prosessen var i da de noterte seg tiden. Det er altså mange faktorer som kan ligge til grunn for denne forskjellen i beretningene, og selve den kjensgjerning at det er en forklarlig forskjell, viser at Johannes ikke gjorde noe overlagt forsøk på å få sin beretning til å stemme nøyaktig med den tidligere beretning av Markus, noe han sikkert ville ha gjort hvis han hadde etterlignet de andres beretninger.

● Må vi være døpt før vi blir anerkjent av Gud som en ordinert ordets tjener? Brosjyren Defending and Legally Establishing the Good News (Det gode budskap blir forsvart og juridisk grunnfestet) sier at når vi er for retten, bør vi si at vi er uordinerte ordets tjenere hvis vi ikke er døpt. — E. B., Indiana.

Myndighetene spør i alminnelighet etter en eller annen seremoni i forbindelse med ordinasjon til tjenesten, og det er grunnen til at en oppgir datoen for sin dåp som tidspunktet for ordinasjonen. Det er sikkert nok at det var slik for Jesus, for det var da at ånden kom ned over ham, som oppfyllelse av Esaias 61: 1, 2. Et menneske kan imidlertid innvie seg til Gud gjennom Kristus og begynne å vise det i handling ved trofast tilbedelse og aktiv tjeneste lenge før han har tatt vanndåpen, fordi det ikke har vært lett adgang til å ta dåp. I et slikt tilfelle ordinerer Gud ham som sin tjener fra tidspunktet for hans innvielse, og venter så at han symboliserer den ved første anledning. Den nevnte brosjyren betrakter saken spesielt fra lovens synspunkt, og anerkjenner den foretatte klassifisering av ordets tjenere i to grupper, nemlig ordinerte ordets tjenere og regulære uordinerte ordets tjenere. Brosjyren ser på dette fra lovens synspunkt og foreslår derfor at vi avgjør hvilken gruppe vi hører til, på grunnlag av om vi er døpt eller ikke. Alle ordets tjenere har de samme rettigheter etter loven, enten de regnes som ordinerte eller regulære.

Brosjyren tar imidlertid også i betraktning den kjensgjerning at man kan være ordinert av Gud eller salvet med hans ånd før man er blitt døpt med vann, for den viser at Kornelius og de troende hedninger som var sammen med ham, ble ordinert med Guds ånd før de ble nedsenket i vann. (Ap. gj. 10: 44—48) Selv om dette var et ekstraordinært tilfelle, så viser det likevel at Gud kan ordinere et innvigd menneske før vedkommende har tatt vanndåpen. Selv om en som ikke er døpt, kan være ordinert av Gud, kan han likevel påpeke overfor retten at han ennå ikke har gjennomgått ordinasjonsseremonien, vanndåpen, og at han av den grunn heller bør klassifiseres overfor loven som en regulær ordets tjener enn som en ordinert ordets tjener. (Dette gjelder stillingen under den amerikanske lov) Selskapet Vakttårnet selv legger vekt på den handling å ta vanndåpen, og det vises ved at det bare er de som har symbolisert sin innvielse på den måten, som er berettiget til å få sitt eget eksemplar av brosjyren Veiledning i teokratisk organisering for Jehovas vitner.