Spørsmål fra leserne
● Hvordan kan vi si at Paulus ble den tolvte apostel, når Mattias ble valgt ved loddkasting? — M. V., Florida.
Den natten Jesus ble forrådt og grepet, sa han til de elleve trofast apostlene: «Dere valgte ikke meg, men jeg valgte dere, og jeg utnevnte dere.» (Joh. 15: 16, NW) De opprinnelige tolv apostlene ble valgt og utnevnt direkte av Jesus, ikke ved loddkasting slik som tilfellet var med Mattias. I forsøket på å finne en som kunne fylle plassen til den troløse Judas, hadde Peter i tankene oppfyllelsen av Salme 109: 8, som han siterte: «La en annen få hans embete». Men ved å kaste lodd for å finne en «til å få del i denne tjeneste og apostelgjerning som Judas gikk bort fra», handlet Peter og de som var med ham, uten tilskyndelse fra Herren Jesus Kristus og uten noen instruks fra ham. (Ap. gj. 1: 20, 25) De ventet ikke til de ble «ikledd kraft fra det høye», til de ble «døpt i hellig ånd ikke mange dager etter dette», nei, denne utnevnelse av Mattias ble gjort før pinsedagen, uten den hellige ånds ledelse. — Luk. 24: 49; Ap. gj. 1: 5, NW.
Etter loddkastingen blir ikke Mattias personlig nevnt i Bibelen. Riktignok sier Apostlenes gjerninger 1: 26 at han ble «regnet sammen med de elleve apostler», men dette vil ikke si det samme som at han ble regnet som en av Jesu Kristi apostler. Apostlenes gjerninger 6: 2 og 1 Korintierne 15: 6 nevner «de tolv», og dette uttrykket sikter til de elleve apostlene og Mattias fordi disse var forent som en gruppe spesielle tjenere i menigheten i Jerusalem. Det er verd å legge merke til at uttrykkene «tolv» og «apostlene» ikke blir brukt samtidig her.
Men at det ble valgt ut en, og bare denne ene, til å ta Judas’ plass, som en oppfyllelse av Salme 109: 8, blir fastslått av Åpenbaringen 21: 14, som snakker om «Lammets tolv apostler». Dette valget var det Kristus Jesus som foretok, akkurat som han hadde valgt de tolv første apostlene. Ble ikke Paulus spesielt valgt da åndeskapningen Kristus tydelig åpenbarte seg for ham? Angående Paulus sa Jesus til Ananias: «Denne mann er meg et utvalgt redskap til å bære mitt navn ut til folkeslagene og til konger og til Israels sønner.» (Ap. gj. 9: 15, NW) Jesus sendte ut Paulus og det viste seg at Paulus ikke ble overgått av noen annen «utsendt» eller Kristi apostel. Han skrøt ikke, men skrev under inspirasjonen da han skrev angående seg selv: «Paulus, ved Guds vilje kalt til Jesu Kristi apostel.» «Paulus, apostel, ikke av mennesker eller ved noe menneske, men ved Jesus Kristus og Gud Fader.» «Paulus, Kristi Jesu apostel etter befaling av Gud, vår frelser, og Kristus Jesus.» «Jeg [ble] satt til forkynner og apostel.» — Rom. 1: 1; 1 Kor. 1: 1; 2 Kor. 1: 1; Gal. 1: 1; Ef. 1: 1; Kol. 1: 1; 1 Tim 1: 1; 2: 7; 2 Tim. 1: 1, 11; Titus 1: 1.
Likevel ble Paulus’ apostelembete dratt i tvil av mange på den tiden, og dette gjorde det ofte nødvendig for ham å tilkjennegi sin utnevnelse fra Herren. Han sa utfordrende til sine motstandere: «Er jeg ikke apostel? Har jeg ikke sett Jesus, vår Herre? Er ikke dere mitt verk i Herren? Hvis jeg ikke er en apostel for andre, så er jeg det i hvert fall for dere, for dere er seglet som bekrefter mitt apostelembete i forhold til Herren.» (1 Kor. 9: 1, 2, NW) Som Paulus’ ord her viser, og som Peters ord i Apostlenes gjerninger 1: 22 tyder på, ser det ut til at en av betingelsene for å være en av Lammets apostler var å ha sett Kristus etter hans oppstandelse. I det samme brevet sier derfor Paulus videre: «Men sist av alle ble han også sett av meg som en som ble født for tidlig. For jeg er den ringeste av apostlene, og jeg er ikke verdig til å bli kalt en apostel, fordi jeg forfulgte Guds menighet. Men ved Guds ufortjente godhet er jeg hva jeg er.» (1 Kor. 15: 9, 10, NW) Paulus var kjent som «folkeslagenes apostel». (Rom. 11: 13, NW) Han gjorde en «apostels tegn». (2 Kor. 12: 12) Det er ikke tvil om at han ble Lammets tolvte apostel.
● Var ikke den stjernen som ledet vismennene til Jesus, fra Gud, siden disse menn øyensynlig var oppriktige, og hadde med gaver og tilba barnet? Er det ikke også rimelig å anta at Jesus og foreldrene var reist fra Betlehem til Nasaret i den tiden, etter som han ikke lenger var et spebarn i krybben, men bodde som barn i et hus? — F. D., California.
Vi har foran oss tre evangelie-konkordanser, av System Bible Studies, Chicago, Illinois, og av prof. A. T. Robertson, og av dr. Edw. Robinson. Alle tre fastsetter besøket til disse vismennene eller astrologene til Betlehem, og ikke til Nasaret. Da Maria var blitt frisk etter å ha født Jesus, kan hun og Josef lett ha flyttet fra stallen og inn i et hus, men dette behøver ikke å bety at de hadde flyttet til en annen by ved tiden for vismennenes besøk. Det ville også vært merkelig om Herodes ifølge Bibelens profeti hadde vist dem vegen til Betlehem som det forutsagte fødested, og stjernen så hadde ledet dem vekk fra vegen til Betlehem og nordover til Nasaret. I virkeligheten tyder Bibelens beretning på at Josef, Maria og barnet først bosatte seg i Nasaret etter sin flukt til Egypt. (Matt. 2: 19—23) Hvis de hadde vært i Nasaret på den tiden de fikk varsel om å flykte til Egypt, så måtte de, for å komme til Egypt, reise den lange vegen gjennom Herodes’ landområde fra Nasaret, som lå i den nordre delen, til grensen, som lå i sør. Men der i Betlehem var de jo alt sør for Jerusalem, slik at de med en gang kunne komme seg av gårde sørover til Egypt før Herodes’ morderiske skarprettere innhentet dem.
Hvis den såkalte «stjerne» hadde vært fra Gud, hvorfor forlot den da vismennene etterat den hadde ledet dem til Jesus, slik at den ga dem anledning til å vende tilbake til Herodes igjen? Hvis den var fra Gud, hvorfor ledet ikke «stjernen» dem, tilbake en annen veg, slik at det skulle vært unødvendig for Gud å gripe inn ved å sende en engel for å lede dem til ikke å dra tilbake for å rapportere til Herodes? En Guds engel ledet hyrdene til Betlehem, og ga dem et tegn forat de skulle kjenne barnet, men dette var ikke det første «stjernen» gjorde. Vismennene ble ført til Jesu fiende, så han ble klar over hvor barnet holdt til, etterat det var gått kanskje to år etter hans fødsel. Det var først etterat Herodes var blitt varslet og var blitt så opphisset at han ville forsøke å drepe barnet, at «stjernen» viste seg igjen, og ledet vismennene dit hvor barnet var. Alt taler derfor imot at «stjernen» var fra Gud, for Gud leder ikke sitt folk ved hjelp av stjerner. Disse vismennene var rett og lett astrologer og stjerne-tilbedere, hvor oppriktige de enn kan ha vært i tilbedelsen av «jødenes konge». (5 Mos. 4: 19; 2 Kong. 17: 16; Es. 47: 13, 14) Uten at de visste om det, brukte Djevelen dem i sitt forsøk på å ta livet av det lille Jesus-barnet.
● Hvordan stemmer Hebreerne 1: 10—12 med Predikeren 1: 4? Hentyder ikke skriftstedet i Hebreerbrevet til den bokstavelige jord og de bokstavelige himler som ble skapt av Jehova Gud? — R. A., Alabama.
Predikeren 1: 4 hentyder til den bokstavelige jord når det der sies: «Jorden står evindelig». Hebreerne 1: 10—12 motsier ikke dette, fordi det her hentydes til den symbolske jord og de symbolske himler i Satans verden. Det sies der: «Du, Herre, grunnfestet i begynnelsen jorden, og himlene er dine henders verk; de skal forgå, men du blir, og de skal alle eldes som et kledebon, og som en kåpe skal du rulle dem sammen, og de skal omskiftes; men du er den samme, og dine år skal ikke få ende.»
Men før vi kommer med et direkte svar på spørsmålet, er det verd å legge merke til at Paulus her siterer Salme 102: 26—28, og anvender det på Kristus Jesus, mens salmen synes å hentyde til Jehova. Treenighetslærens tilhengere bruker dette i sitt forsøk på å bevise at Jehova og Kristus er den samme, at de er ett i en treenig gud. Imidlertid så vet vi at engler som representerte Gud, ble omtalt som om de var Gud. Og vi vet også at det var Kristus Jesus som utførte det egentlige arbeid med å skape, men Jehova blir omtalt som Skaperen, for Kristus utførte det som Jehovas verksmester på Guds befaling og ved Guds kraft. Med hensyn til dette så blir det sagt i et vers tidligere at Kristus er den «ved hvem han [Jehova] har gjort tingenes ordninger». (Hebr. 1: 2, NW) Så om det blir snakket om Jehova eller Kristus som den som har skapt himlene og jorden, må i hvert tilfelle avgjøres ut fra hvilken sammenheng det står i. — Se Vakttårnet for 1. mars 1952.
At himlene og jorden ikke alltid kan oppfattes bokstavelig, er mange ganger blitt vist i Vakttårnet. (1 Kong. 10: 24; Sl. 66: 4; 96: 1; Hab. 2: 20; 2 Pet. 3: 5—13) Bibelen viser mange steder at disse symbolske himler og jord som utgjør denne onde verden, er dømt til undergang, og det er slike himler og jord som Hebreerne 1: 10—12 sier skal forgå. Men hvordan kan en si at de ble grunnfestet av Gud og Kristus? Det var Kristus som ved Jehovas kraft skapte den skjermende kjerub og Guds sønner, men da disse senere gjorde opprør, kom de til å utgjøre de onde himler. På samme måte var det Kristus som ved Guds kraft skapte Adam og Eva, men da disse også gjorde opprør, er det deres onde avkom som i dag utgjør jorden, den synlige del av Satans verden. De opprinnelige symbolske himler og jord som utgjorde verden, ble skapt gode av Jehova ved Kristus, som den gang ble kalt Ordet. Men den ble fordervet og utviklet seg så den ble til den nåværende onde verden.
Den kan sammenlignes med Israels folk som opprinnelig ble plantet av Gud som en edel vinranke, men som ble til en dårlig plante som var fremmed for Gud. (Jer. 2: 21) På lignende måte var kristendommen ren fra begynnelsen av, men for det meste holdt den seg ikke ren ved stadig å vokse i gudsfrykt. Den falt fra, og kledde seg med de gamle utslitte hedenske læresetninger fra oldtiden, istedenfor å holde fast på det lovprisnings og frelses kledebon som engang identifiserte den som Guds tjener. På samme måte lot de himler og den jord som engang var gode, seg forderve så de ble til den nåværende onde tingenes ordning. Som sådan er den til ingen nytte, lik et gammelt utslitt kledebon som bare er skikket til å bli lagt vekk, ødelagt, til å forsvinne til fordel for en ordning med nye himler og en ny jord. Dette kapitel i Hebreerbrevet viser Kristi Jesu storhet og evige tilværelse, og versene 10—12 viser at Kristus skal overleve denne gamle verden som er bestemt til å gå til grunne.
● På side 280 i boka «This Means Everlasting Life» [«Dette betyr evig liv»] står det: «Guds forbannelse av jorden utenfor Eden varte til flommen, men ingen av de anstrengelsene menneskene siden den gang har gjort seg med å dyrke jorden, har greidd å forvandle den til et paradis, enda den nå er tett befolket.» Menes det med dette at jorden nå ikke lenger er under den forbannelsen som ble uttalt da Adam ble jagd ut av Eden? — U. L., Canada.
Ja, det er nettopp det som er meningen. Da Adam ble drevet ut av Eden, sa Gud: «Fordi du lød din hustru og åt av det tre som jeg forbød deg å ete av, så skal jorden være forbannet for din skyld! Med møye skal du nære deg av den alle ditt livs dager. Torner og tistler skal den bære deg, og du skal ete urtene på marken. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød.» (1 Mos. 3: 17—19) Mange hundre år senere renset vannflommen jorden for all ondskap, og lot bare dem bli tilbake som ble regnet for å være rettferdige i Guds øyne og som praktiserte sann tilbedelse. Jehova ga dem en god start, gjentok befalingen om å bli mange og oppfylle jorden og lot dyrene og plantene komme under menneskenes herredømme, uten noen hindrende forbannelse av jorden: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld.» Men legg merke til at det oppdrag Adam fikk om å underlegge seg jorden, ikke er innbefattet i det som ble gitt Noah. Det viser at oppdraget ikke vil bli fullført bare ved at forbannelsen blir tatt bort. — 1 Mos. 1: 28; 6: 17; 8: 21; 9: 1—17.
Bare noen få hundre år senere ble en del av jorden sammenlignet med Eden, på grunn av dets frodige skjønnhet: «Da så Lot utover landet, og han så at hele Jordansletten like til Soar overalt var rik på vann, som Herrens hage, som Egypts land — det var før Herren hadde ødelagt Sodoma og Gomorra.» (1 Mos. 13: 10) Den følgende rapporten fra speiderne lyder heller ikke som om Det lovte land var en forbannet jord som bare frembrakte ville planter til føde: «Så kom de til Eskol-dalen; der skar de av en vinranke med en drueklase, og den bar to mann mellom seg på en stang; likeledes tok de granatepler og fikener.» Da de senere viste fram denne frukten for israelittene, sa speiderne angående landet: «Det flyter virkelig med melk og honning, og her er dets frukt.» (4 Mos. 13: 23—27) Moses beskrev såvisst ikke en forbannet jord da han brukte disse begeistrede uttrykkene angående Det lovte land, som Herren var beskytter for:
«Herren din Gud fører deg inn i et godt land med rinnende bekker, med kilder og dype vann, som veller fram i dalene og på fjellene, et land med hvete og bygg og vintrær og fikentrær og granatepletrær, et land med oljetrær og honning, et land hvor du ikke skal ete ditt brød i armod, hvor du intet skal mangle, et land hvor stenene er jern, og hvor du kan hugge ut kobber av fjellene.» «For det land du kommer inn i og skal ta i eie, er ikke som Egypts land, som I dro ut fra, hvor du sådde din sæd og så vannet jorden med din fot som en kålhage. Men det land I drar over til og skal ta i eie, er et land med fjell og daler, som drikker vann av himmelens regn, et land som Herren din Gud bærer omsorg for; alltid hviler Herrens, din Guds øyne på det, fra årets begynnelse til dets ende. Dersom I nå er lydige mot mine bud, som jeg gir eder i dag, så I elsker Herren eders Gud og tjener ham av alt eders hjerte og av all eders sjel, da vil jeg gi eders land regn i rette tid, høstregn og vårregn, og du skal samle i hus ditt korn og din most og din olje, og for ditt fe vil jeg gi deg gress på dine marker, og du skal ete og bli mett. Ta eder i vare at eders hjerte ikke dåres, så I viker av og dyrker andre guder og tilber dem, og Herrens vrede opptendes mot eder, og han lukker himmelen til, så det ikke kommer regn, og jorden ikke gir sin grøde, og I hastig blir utryddet av det gode land Herren gir eder. Se, jeg legger i dag fram for eder velsignelse og forbannelse: velsignelsen, så sant I lyder Herrens, eders Guds bud, som jeg gir eder i dag, og forbannelsen, dersom I ikke lyder Herrens, eders Guds bud.» — 5 Mos. 8: 7—9; 11:10—17, 26—28, se også Es. 51: 3; Esek. 20: 6, 15; 36: 35; Joel 2: 3.
Legg merke til at ved ulydighet ville landet miste sin Eden-lignende skjønnhet, og da israelittene senere viste en opprørsk troløshet, førte dette til at Det lovte land mistet sitt paradisiske utseende. Jorden er ikke i dag bestemt til å frambringe torner og tistler som følge av forbannelsen i Eden. Denne forbannelsen forsvant med vannflommen. På mange steder jorden over er det i dag steder som er betagende i sin skjønnhet og storslagenhet, og andre steder har menneskene forvandlet til praktfulle parker og hager. Men på grunn av pengegriskhet eller blott og bar ødeleggelseslyst har menneskene for det meste ødelagt jorden og herjet med dyrene og plantene. De har glemt eller ignorert Guds hensikt med jorden og menneskene, skydd den sanne tilbedelse av Jehova, og har således brakt Guds mishag over seg istedenfor velsignelser, akkurat som israelittene. Bibelen taler om forbannelser på grunn av ulydighet, og disse forbannelsene vil nå sin klimaks når jordens onde beboere blir fortært i Harmageddon. Det er da Jehova Gud gjennom Kristus vil «bringe ødeleggelse over dem som ødelegger jorden». (3 Mos. 26: 14—39; 5 Mos. 27: 15—26; 28: 15—68; Es. 24: 5, 6; Åpb. 11: 18, NW) Det er forbannelsen på grunn av ulydighet og falsk tilbedelse som Åpenbaringen 22: 3 (NW) nevner: «Og det skal ikke mer være noen forbannelse». Den salvede levning av det åndelige Israel er blitt renset fra sin tidligere forsømmelse hva tilbedelsen av Jehova angår, og deres tilbedelse er blitt ren og velsignet lik det opprinnelige Eden. I Jehovas bestemte tid og under Kristi rikes styre, vil de som har overlevd Harmageddon og de som blir kalt fram fra gravene, bli brukt til å fullbyrde oppdraget om å underlegge seg den bokstavelige jorden, og forvandle den til et paradis som er fylt med lovsang til Jehova. — Sl. 150: 1—6.
● Hvorfor utvalgte Jehova Israels første menneskelige konge fra Benjamins stamme, og framsatte håpet om at kongeverdigheten skulle vedbli å være i hans hus bestandig, når en tidligere profeti hadde utpekt Juda som den stammen som kongene skulle komme gjennom? — R. G., Cuba.
Lea var den første som ble gift med Jakob og som fødte ham barn, men dette skjedde bare på grunn av at Jakob ble utsatt for et bedrag. Rakel var den han elsket og hadde arbeidet for å få, og følgelig var det Rakels barn som skulle ha førstefødselsretten, selv om Jakobs barn med Lea var eldre. (1 Mos. 29: 18—28) Sara var Abrahams elskede hustru, og det var til hennes sønn Isak førstefødselsretten gikk, enda Abrahams sønn med Hagar var eldre. Slik var det også med Rakels sønn Josef. Men nå ble ikke Josef overhode for noen av stammene i Israel. Det var hans sønner Manasse og Efraim som ble det. Manasse var den eldste, men under guddommelig veiledning ble det gitt en større velsignelse til Efraim. Jehova sa om ham: «Efraim er min førstefødte». (1 Mos. 48: 8—20; Jer. 31: 9) Efraims stamme sørget imidlertid selv for å bli fratatt denne begunstigede stilling ved at de gang på gang var ulydige mot Guds lov, og Salmisten forteller hva Jehova gjorde: «Han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efraims stamme, men han utvalgte Juda stamme.» — Sl. 78: 9, 67, 68.
Da Josef var utelukket på grunn av Efraims sviktende handlemåte måtte nå Rakels annet barn, Benjamin, få en anledning til å få kongeverdigheten. Denne anledningen kom da Saul ble salvet som konge, for han var av Benjamins stamme. I 1 Samuel 13: 13 tales det om at Sauls kongedømme muligens kunne blitt stadfestet for all tid, men vi må huske på at det hebraiske ordet som her er oversatt med «for all tid» er ohlahm. Som det tidligere er blitt vist i Vakttårnet og i boka «Gud er sanndru», hentyder dette hebraiske ordet til en ubestemt eller skjult tid, ikke nødvendigvis for all tid. Jehova Gud visste nok på forhånd at kongedømmet ikke ville forbli i Benjamins hus, men det var Sauls egen formastelige og troløse handlemåte som gjorde at han mistet kongeverdigheten for sitt hus og sin stamme. Det at Jehova brukte sin evne til å ha forutkunnskap, drev ikke i seg selv Saul til å handle formastelig. Saul handlet på egen hånd stikk imot Jehova Guds uttrykkelige befalinger, og han var selv ansvarlig for disse overtredelser som han begikk med vitende og vilje.
Nå hadde Rakels begunstigede avkom mistet anledningen til å beholde kongeverdigheten, derfor var de eldste sønnene til Lea de neste som ville bli velsignet med den. Forut for Juda kom Ruben, Simeon og Levi. Alle disse tre ble utelukket på grunn av de hendelser Jakob nevnte da han velsignet sine sønner. (1 Mos. 49: 3—7) Og da levittene senere handlet i bemerkelsesverdig troskap mot Jehova, belønnet Gud dem ved å gi dem presteembetets velsignelser. Dette ville ikke gjøre det mulig for noen av dem å bli konger. Juda var nå den neste i rekken, og profetien i 1 Mosebok 49: 8—12 viser at det ville lykkes for ham å få kongeverdigheten, og at han var den menneskelige stamfar til den konge som skulle herske for all tid, nemlig Kristus Jesus. Det er klart at Jehova i alt dette ikke hadde noen som helst forpliktelse til å rette seg etter den vanlige ordning angående de førstefødte og deres forrettigheter. Han kunne ha valgt akkurat den han ville helt fra begynnelsen av, uten å behøve å utelukke disse første i rekken ifølge menneskelige framgangsmåter.