En internasjonal sammenkomst i Roma

Denne beretningen kom fra N. H. Knorr, president for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, mens han var på en foredragsreise i Sør-Europa, Midt-Østen og India.

VERDEN er full av uro. Nasjonene bekjemper hverandre. Det ser ut som hver enkelt nasjon venter på at en av de andre skal tenne den lunten som ville sette i gang en tredje verdenskrig. I mellomtiden gjøres det store krigsforberedelser i de store og mektige nasjoner, og de små nasjoner følger med så godt de kan med sine små hærer, og alle gjør seg rede til den store dag. Mens alt dette foregår i den bekymringsfulle verden, fortsetter Jehovas vitner å forkynne det gode budskap om Guds rike som menneskenes eneste håp. De oppfordrer også inntrengende menneskene til å studere Guds ord og forandre sin tenkemåte, kvitte seg med de usunne tanker som kjennetegner denne tingenes ordning og gå over til Guds tenkemåte. De bør leve for den nye rettferdige verden som vil følge etter krigen på Guds, den allmektiges, store dag.

Det er en glede å være sammen med mennesker som ikke er nedtynget av de problemer som plager dette døende samfunn i Satans verden, men som løfter sine hoder og gleder seg fordi de ser at himlenes rike er kommet nær. Jehovas vitner holder fast på sin stilling med Kristus Jesus, den salvede konge, og de lytter til hans ord som er nedtegnet i Lukas 21: 34—36 (NW): «Men gi akt på dere selv, at deres hjerter aldri blir nedtynget av at dere spiser for meget og drikker for meget og av livets bekymringer, så den dag kommer plutselig over dere som en snare. For den skal komme over alle som bor på jordens overflate. Hold dere derfor våkne, og be hele tiden, så dere kan være i stand til å unnfly alt dette som skal skje, og til å beholde deres stilling innfor Menneskesønnen.»

Jehovas vitner står skulder ved skulder over hele jorden og utfører Jehovas befaling under ledelse av sin anfører, Kristus Jesus. De verdsetter det privilegium og ansvar de har, nemlig å fortelle menneskene i verden hva tidenes tegn betyr. Dette gjør de dag ut og dag inn, ja, like til jorden ender. Fra tid til annen kommer disse Guds tjenere sammen til konventer i forskjellige deler av verden, og det ble arrangert en slik sammenkomst i Roma 7.—9. desember 1951. Jeg hadde den glede å besøke Roma og være sammen med Herrens folk i det landet. Bror Milton Henschel fulgte med meg.

Da vi forlot den lille flokken av brødre fra Betelfamilien som fulgte oss til flyhavnen i New York 5. desember, oppdaget vi til vår glede at det var en annen representant fra Amerika med det samme flyet. Det var et lykkelig trekløver som satte kursen østover mot Roma. Det ble et lite opphold på fem timer i Gander på Newfoundland på grunn av maskinskade, men vi sov i flyet etterat vi hadde fått vite etter landingen kl. 23 at det kom til å bli et opphold der. Da reparasjonen var ferdig og vi startet på turen over Atlanteren våknet vi alle sammen, men det varte ikke lenge før vi sovnet igjen. Når en flyr så langt nord i desember, er dagene korte, og det var mørkt før vi kom til Paris. Da vi kom til Paris var klokken 19.15. Der fikk vi anledning til å snakke med to brødre fra kontoret i Paris.

Etter en times forløp var vi på vei til Roma, og kom dit rett før midnatt. Da vi gikk ut av flyet, var det rettet veldige lyskastere mot det. Vi kunne derfor ikke se noen, men vi hørte hilsningsrop, og vi fant ut at de brødrene som var uteksaminert fra Vakttårnets bibelskole Gilead og var blitt sendt ut for å arbeide i Italia og dets naboland, hadde leid en buss og var kommet for å møte oss. De hadde ventet i mange timer fordi flyet var så forsinket, men det var en glad forsamling tross alt. Vi hadde mange hilsener med til dem fra slekt og venner i Amerika. Vi fikk kjøre med dem i bussen fra flyhavnen til Roma, og vi fikk anledning til å si ett og annet til dem, men vi gledet oss til å få snakke mer med disse trofaste vitner for Jehova ved senere anledninger. Det var blitt sent, og konventet skulle begynne neste morgen, og derfor mente vi det var best ikke å ta tiden til noe møte. For de fleste av oss ble det å komme i seng omkring kl. 2 og opp kl. 6 for å være med på den første store sammenkomst av Jehovas vitner i den store byen Roma.

Det er et gammelt ordtak som sier at alle veier fører til Roma, og etter som dagen gikk, så det virkelig ut som om dette var sant, for det kom representanter fra 14 land utenom Italia og Trieste: England, Tyskland, Frankrike, Sveits, Danmark, Belgia, Østerrike, Sverige, Eire, Norge, Nederland, Luxembourg, Gullkysten og Sambandsstatene. Det var hundrevis av dem. Det kom over 250 fra England, over 100 fra Danmark, fra Sveits og Tyskland over 70, og ganske mange fra de fleste av de andre landene. Noen måtte møte fram på togene og vise disse menneskene, som ikke kunne italiensk, hvor de skulle gå hen, og det så ut til at alle klarte seg riktig godt. De fant fram dit de skulle bo, kom til sammenkomsten, og det var ikke lenge før de visste hva for en buss eller trikk de skulle ta for å komme til den markedsplassen som kalles Fiera Campionaria.

De italienske forkynnere av Riket og misjonærene hadde arbeidet i dagevis med å gjøre plassen og møtesalen ferdig til denne sammenkomsten. Den bygningen som ble brukt, var en L-formet utstillingshall. Kommunistene hadde vært der en tid i forveien, og hadde etterlatt alt i en sørgelig forfatning. Golvene var skitne, og veggene var oversmurt med politiske slagord. Den mannen som brødrene hadde leid plassen og salen av, sa at han virkelig ikke hadde råd til å gjøre alt sammen i stand til det tre dagers konventet. Han sa til Jehovas vitner at de kunne ta fatt selv og gjøre hva de ønsket for å få alt presentabelt til sammenkomsten. Da eieren kom til stedet dagen før sammenkomsten skulle begynne, ble han forbauset over å se at alle veggene i den bygningen vi skulle benytte, var blitt malt og at plassen var gjort ren. Alt var blitt brakt i orden, og det var reist en vakker plattform i vinkelen i «L»-en. Det var installert fluorescerende lys. Bakteppet på scenen var lagd av grønne laurbærgrener som var flettet sammen som et kniplingsverk, og innimellom var det stukket lyserøde og mørkerøde nelliker. Det så ut som en ny bygning nå, og ikke slik som kommunistene hadde etterlatt den, som en herjet slagmark. Der sto årsteksten på italiensk. I den ene enden av bygningen var det satt opp boder for innkvartering, opplysninger og tjenesten, og i den andre enden kafeteria og bokrom.

Konventet som ble holdt i Roma i 1951 var sannelig forskjellig fra den lille sammenkomsten der i 1947, da jeg sist besøkte denne byen. Da kunne vi få plass alle sammen i et lite hotellværelse, og en kunne telle på sine fingrer dem som var til stede. Men nå, da klokken var blitt 9 den 7. desember og brødrene fant plassene sine mens sangene brakte dem til ro, var det samlet 1300. Skaren av deltagere fortsatte å vokse helt til søndag aften da sammenkomsten nådde et høydepunkt på 1731 til stede. De trosset tappert kraftige regnskyll og satt med yttertøy på i den uoppvarmede bygningen, og frydet seg mens de sang og tok til seg livgivende kunnskap fra Guds ord.

Programmet var satt opp for tre dager med foredrag som begynte kl. 9 om morgenen og fortsatte til omkring kl. 21 om aftenen, med et opphold ved 12-tiden til middag og kl. 17 til aftensmat. Man mente det var det beste å benytte disse tre dagene til møter og til å hjelpe de nyinteresserte italienske brødre til å få en nøyaktig kunnskap om sannheten. Det ble ikke foretatt noen omfattende annonsering av det offentlige foredraget «Kan religionen overvinne verdenskrisen?» Men alle abonnenter på Vakttårnet og interesserte i Roma hadde fått underretning om sammenkomsten, og var særlig blitt oppfordret til å komme til det offentlige møtet. Tallene for antall til stede viste også at de virkelig kom.

Jehovas vitners arbeid i Italia er i virkeligheten nettopp begynt. I 1947 kunne Selskapet sende to misjonærer til landet, og de hadde et gjennomsnitt på 152 forkynnere det året. Nå er det 38 gileaditter i landet som arbeider i forskjellige byer, og i 1951 var det et gjennomsnitt på 1532 evangeliets tjenere i Italia, med et høydepunkt i løpet av året på 1739. For fem år siden brukte forkynnerne 22 000 timer til å forkynne evangeliet. I 1951 brukte de 231 000 timer. Evangeliet om Riket blir altså forkynt i Italia, men det er ennå mye arbeid som må gjøres. Vi vet at det beste resultat kan oppnås ved å gå fra dør til dør, gjøre gjenbesøk og sette i gang bibelstudier. På denne måten kan vi finne Herrens andre får og gi dem føde. Å avertere offentlige møter eller å gjøre gatearbeid med bladene ville for øyeblikket volde for meget forstyrrelse i dette landet, der det står en temmelig sterk strid mellom det katolske hierarki og de kommunistiske organisasjoner. Talefriheten er nok anerkjent i grunnloven, men den gjelder ikke alltid i virkeligheten. Det finnes altfor mange gamle lover i Italia som aldri er blitt opphevd, og som gir en prest anledning til å oppfordre politiet til å stoppe offentlige sammenkomster. Men man kan ha private sammenkomster, og man kan studere med folk i deres hjem. Og det er dette Jehovas vitner gjør i Italia, med utmerkede resultater. Konventet var en privat sammenkomst og ble ikke annonsert, og derfor ble det ikke forlangt spesiell pblititillatelse, selv om politiet hadde fått underretning om sammenkomsten. Alt foregikk i den skjønneste orden, og brødrene ble rikt velsignet ved de ting som ble lagt fram for dem.

En av talerne pekte på det store behov for Bibelen i Italia, og oppfordret dem som allerede hadde lært sannheten å kjenne, til å holde seg à jour med de nye ting som kommer fram. De må sette pris på det som Herren skaffer til veie gjennom sin organisasjon, og studere flittig. Han sa at vi må bruke den opplysning vi har ved å forkynne fra hus til hus, og ikke bare her og der nå og da, som noen gjør. Han illustrerte dette ved den måten vi tar til oss næring på. Det vesentligste av vår næring tar vi til oss ved de regulære måltider, og da er pasta asciutta (spaghetti) hovedretten. Men hvis vi har lyst og anledning, tar vi oss en smakebit med castagne (ristede kastanjer), som vi kan få på gaten. Spiser vi kastanjer hele tiden? Nei! Vi forstår altså at det er nødvendig å gjøre mer forkynnerarbeid fra dør, til dør for å ernære oss selv på rette måte og også gi føde til de andre får. Vi må forkynne og studere regelmessig.

Vi må alltid huske at vi ikke stiler etter store tall i vår organisasjon, men etter at de som kommer til organisasjonen, må bli modne. Dette kan vi oppnå ved tålmodighet. En bror fortalte en opplevelse i samband med tålmodighet. Av og til er vi for ivrige, og vi ønsker å få folk inn i sannheten i en fart. En bror spurte den interesserte på det første gjenbesøket: «Har De lyst til å studere Bibelen sammen med meg?» Svaret var ja. Han kom så straks med dette spørsmålet: «Vil De bli med meg på møter?» Og svaret var igjen ja. Denne broren var ikke tålmodig, og derfor spurte han denne nyinteresserte, før han ennå hadde studert noe med ham: «Vil De være med meg ut i tjenesten?» Taleren holdt fram at han burde ha vist litt tålmodighet før han stilte det andre og tredje spørsmålet. Han ville ikke dermed si at det skulle gå flere år før en stiller folk det andre og tredje spørsmålet, for vi vet at alle sanne kristne må komme til det punkt at de forkynner det gode budskap slik som Jesus gjorde, men de bør ha en viss kunnskap om sannheten først. Etter en del bibelstudier vet de noe som de kan snakke med andre om. Alt dette ble sagt for å lære brødrene å bli modne og bruke sunn dømmekraft.

En annen fortalte en opplevelse for å vise at vi ikke må trette ut de velvillige menneskene ved å bli hos dem til langt på natt. Gi dem det de trenger ved de regulære studiene, og la dem få fordøye det. La dem så bli sultne etter mer til neste gang du besøker dem. Det har stor betydning at menneskene beholder det de har lært.

Et annet punkt var at vi ikke behøver å vite alt om Bibelen for å kunne forkynne evangeliet. En søster hadde sagt at hun ikke var i stand til å gjøre gjenbesøk og lede bibelstudier, for kanskje hun kom til å treffe på en professor. Så ble dette spørsmålet stilt til mange brødre: «Hvor mange professorer har du truffet på i din forkynnervirksomhet inntil nå?» Svaret var: «Ingen.» Når man kommer til kunnskap om sannheten og om Riket, kan man alltid fortelle det man vet om Bibelen til dem man møter. Mennesker som tilhører folkets brede lag, kan alltid hjelpe sine medmennesker og kan studere med dem. Og når det gjelder Bibelen, så er det mange mennesker med god utdannelse som vet lite om hva Bibelen inneholder, og Jehovas vitner kan undervise dem også.

Brødrene fikk god veiledning med hensyn til barna og den rette måten å oppdra dem på. Det ble lagt vekt på spørsmålet om modenhet. Nødvendigheten av å komme godt ut av det med hverandre i menigheten ble holdt fram. Det ble pekt på at god moral og en respektabel livsføring er nødvendig i Guds teokratiske organisasjon. De normer som godtas av de katolske ledere i Italia for medlemmene av deres kirke, er ikke Guds normer. Gud kan ikke senke sine moralske krav forat de skal passe for de forskjellige nasjonaliteter. Alle kunne se og sette stor pris på renheten i Herrens organisasjon. Vår største hjelp er å få råd og veiledning fra Guds seksti-seks brev til oss alle. Gjennom disse brevene kan vi finne veien til evig liv, og vi kan få lære på rette måte hvordan vi skal leve nå og forkynne det gode budskap og gjøre oss skikket for den nye verdens samfunn.

De italienske brødrene og alle andre som var til stede, ble i høy grad oppmuntret av de gode ting som ble lagt fram fra Guds ord, og for å hjelpe de engelsktalende og tysktalende konventdeltagerne ble det arrangert noen spesielle møter, der de fikk sammendrag av talene og opplevelsene på sitt eget språk. Den danske gruppen holdt også et slikt møte.

De fleste av de brødrene som er uteksaminert fra Vakttårnets bibelskole Gilead og som nå arbeider i Italia, var på programmet. De fleste av dem kunne ikke noe italiensk før de dro til Italia, og de fremmede gjestene var forbauset over å høre hvor flytende de allerede snakket og hvordan de øyensynlig føler seg helt hjemme i det italienske språk. Misjonærene har gjort utmerket arbeid i sine forskjellige tildelte distrikter. For tre år siden var det en eneste velvillig familie i Neapel. Noen misjonærer og italienske pionerer har arbeidet der en tid. Det er blitt sådd god sæd og opprettet en organisasjon. Nå er det 30 regelmessige forkynnere i Neapel, med et høydepunkt på 40. Denne kretsen ledet 29 hjemmebibelstudier i november. Kretsen i Roma har vokst fra 6 til 38. Lignende økning har funnet sted i Trieste, Milano, Torino, Como, Bologna, Firenze, Palermo og mange andre byer rundt om i Italia. Den virkelige økningen i Italia vil komme gjennom de italienske brødres eget arbeid, så jo flere av dem som kommer så langt at de har en nøyaktig kunnskap om sannheten og verdsetter sine tjenesteprivilegier, desto bedre vil det være for vitnearbeidet i Italia. Misjonærene hjelper dem til å få vite hvordan arbeidet skal gjøres og til å bli modne forkynnere, men de må selv bære hovedtyngden av det arbeid som skal gjøres blant de millioner av mennesker i Italia. Det er nå 43 pionerer i heltidstjeneste i Italia utenom misjonærene. Det er 97 kretser av Jehovas vitner, organisert i seks områder. Områdetjenerne tar vare på all interesse i sitt område. Mange av dem må reise lange veier for å komme i forbindelse med abonnenter på Vakttårnet eller en person som nylig har fått litteratur fra Selskapet. Områdetjenerne blir i alminnelighet hele dagen hos slike mennesker, har studier med dem og viser dem i alle enkeltheter hvordan Herrens arbeid blir utført. De innbyr nyinteresserte til å være med i tjenesten på feltet, og lar ofte brosjyrer og andre publikasjoner være igjen hos dem, så de kan spre dem. Kontoret og områdetjenerne holder nøye rede på hver enkelt av disse interesserte, og nå vokser det fram nye kretser over hele Italia. De prøver å passe på ikke å forsømme noen av de interesserte.

Det ser ut som om det Italia trenger, er mer planting og vanning, så vil Jehova Gud skaffe veksten. Veksten er alferede stor, som en kan se av det store antall forkynnere som har tatt opp arbeidet i de siste få år og av det faktum at 94 ble døpt på sammenkomsten i Roma. Men det er sikkert nok at dette bare er begynnelsen. I hundrevis av år har Italia vært gjennomsyret av falsk religion, og størsteparten av befolkningen er lut lei av dens onde gjerninger, av den prakt og herlighet som blir utfoldet av mennesker, av selviskheten og begunstigelsen av den rike klasse. Prestene har vært en byrde for folket, og dette landet, lik resten av verden, er lei av falsk religion. Det er ikke tvil om at det er de religiøs-politiske ledere som er skyld i at forholdene i Italia er blitt slik at millioner som tilhører den katolske tro, har vendt seg til kommunismen. Dette beviser at katolisismen ikke er løsningen på det problemet å få bukt med den gudløse kommunisme, men at den tvert imot mange steder på jorden har vært skyld i at kommunismen har fått overhånd. Det er virkelig oppmuntrende å vite at Jehova Gud nå gjør noe for å hjelpe de undertrykte folk ved å bygge opp en ny, rettferdig verden. Det er sikkert at i de årene som er igjen før Jehova gir avløp for sin vrede imot den onde tingenes ordning som nå rår over jorden, vil mange flere mennesker med god vilje stille seg på Guds rikes side.

Menneskene må komme bort fra å berømme seg av sin store fortid, de må se framover, til den nye verden som Jehova nå skaper. Roma er en by av oldtidslevninger og hensmuldrede gamle bygninger, slike som Colosseum og Neros palass, triumfbuene, Forum og katakombene. Det er interessant både for turister og italienerne selv å se alt dette, og også de gamle ting i Vatikanet, men menneskene bør ikke tape framtiden av syne ved å stirre seg blinde på fortiden. De bør heller ikke overse den ondskap som eksisterer i denne nåværende tingenes ordning ved å peke på den ondskap og forfølgelse som de kristne var utsatt for i fortiden, eller de erobringer som ble foretatt i Italia eller av romerne. Vi lever i den samme gamle verden under Satan som Paulus talte om i 2 Korintierne 4: 4. Roma og hele resten av verden er behersket av den samme usynlige gud, Djevelen, som da Paulus var der for nitten hundre år siden. Roma har ikke noen større ære å være stolt av enn noen annen by i verden. Den kan skryte av sine tidligere erobringer og sitt religiøse herredømme over menneskene, og også av sin tidligere og nåværende forfølgelse av sanne kristne, sin inkvisisjon og sin fordervelse. Dømt ut fra Guds ord er dens fortid ikke ærefull, og i Guds øyne er dens nåværende tingenes ordning verdig til ødeleggelse.

Jehova har det eneste trøstens budskap for menneskene. Det finnes i hans ord. Det gir håp til dem som elsker rettferdighet. Jehovas vitner har det privilegium å forkynne det gode budskap fra Guds ord trass i all slags motstand, og Jehova skal ha æren for at veien blir holdt åpen slik at budskapet kan bli hørt, og for den store økning nå i de siste dager av Satans herredømme.

Sammenkomsten «Ren tilbedelse» i Roma brakte glede til manges hjerter. Alle som var til stede, var lykkelige over å ha vært der. Andre rundt om på jorden gledet seg over å vite at en sammenkomst for ren tilbedelse ble holdt i denne høyborgen for falsk blandingsreligion. Dusinvis med telegrammer strømmet inn fra alle verdens kanter, og alle som var til stede, var takknemlige mot Herren over at sammenkomsten kunne holdes uforstyrret i denne gamle byen som har undertrykt så mange og holdt mennesker fra mange nasjoner i uvitenhet om Guds hensikter slik de er framsatt i Bibelen. Det er bare ved Jehovas makt at dette kunne bli mulig, og det er Jehova som sørger for at lyset fra hans ord skinner ut i disse siste dager og at det avslører den falske religion. De italienske forkynnere av Guds rike viser besluttsomhet og nidkjærhet, og med Jehovas hjelp vil de sikkert drive utvidelsen av den teokratiske organisasjon veldig fram før enden kommer på Satans tingenes ordning. Det var en stor glede å treffe dem og tilbe Jehova sammen med dem.