Spørsmål fra leserne
● Hva mente Jesus da han sa at de kristne skulle hate sin far og mor? — C. D., California.
Følgende instruks er gitt i Lukas 14: 26 (NW): «Hvis noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja, til og med sin egen sjel, kan han ikke være min disippel.» Jesu ord var stilet til hans etterfølgere som ville ta opp «torturpelen» akkurat som han gjorde, slik som det neste verset viser. De skulle også hate sin egen sjel eller sitt liv, ikke bare sine familiemedlemmer. Hva gjør Kristi Jesu salvede etterfølgere? Når de går i offerdøden med ham, hva gjør de så med sin menneskesjel? Når de går med på å ofre den, hater de den, ikke sant? Jesus sa: «Den som finner sin sjel, skal miste den, og den som mister sin sjel for min skyld, skal finne den.» (Matt. 10: 39, NW) De hater sin sjel, de mister den, gir avkall på den; de går med på at den blir ofret, og de oppgir for alltid håpet om jordisk liv i den nye verdens paradis. Jesus sa de måtte sette sine jordiske slektninger på samme nivå som de satte sin sjel. De måtte være villige til å forlate dem for alltid, forlate jorden og komme til himmelen, og aldri la far, mor, bror, søster, hustru, barn, ja, ikke engang sitt eget jordiske liv hindre seg i å følge Guds ord og vilje. De hater jordiske slektninger og sitt eget liv i den forstand at de er villige til å ofre dem hvis det er Guds vilje, og de tillater aldri at disse eller deres eget liv får hindre dem i trofast å oppfylle de betingelser Jehova Gud stiller dem. Det menes altså ikke at vi skal hate far og mor i den alminnelige betydning av dette uttrykket, likså lite som vi skal hate vår egen kropp. Vi elsker oss selv, og vi må på lignende måte elske vår neste, vår egen familie innbefattet. Men ingenting må få hindre Kristi salvede etterfølgere i å forlate de jordiske ting og de jordiske bånd, for å komme til himmelen og regjere med Kristus.
● Har de «andre får» like meget av Herrens ånd som den salvede levning, og en likså klar forståelse av Jehovas hensikter som de salvede? — A. M., Colorado.
Hvis de «andre får» er fylt med hellig ånd, hvordan kan da noen andre ha mer enn det? Hvis en beholder er full, hvordan kan den da romme mer? Begge klasser må være like trofaste under de samme prøvende forhold. Det er bare ved Jehovas ånd at vi kan bli stående. Hvis de «andre får» ikke skulle ha like meget av Herrens ånd som de salvede, men likevel utholde de samme prøver og vise samme store trofasthet som dem, ville de være henvist til å virke under mer ufordelaktige forhold enn de salvede i sin ustraffelighetsprøve. Jehova Gud setter dem ikke i en slik ugunstig stilling, men gir dem samme hjelp for de samme prøver. Fortidens trofaste menn hadde Jehovas ånd. Ved hjelp av den skrev de ned inspirerte skrifter, helbredet spedalske, oppreiste døde, forårsaket regn eller tørke, rev ned hedenske templer, slo i hjel løver og bjørner og utførte mange andre kraftige gjerninger som bare var mulig ved hjelp av Guds virksomme kraft. Selv om de ikke var av den salvede klasse, var de likevel fylt med hellig ånd.
De «andre får» utfører i dag det samme forkynnelsesarbeid som levningen, utfører det under de samme prøvende forhold, og viser den samme trofasthet og ustraffelighet. De spiser ved det samme åndelige bord, spiser den samme mat, og tar til seg de samme sannheter. Da de er av den jordiske klasse, med jordisk håp og en sterk interesse for de jordiske ting, interesserer de seg kanskje mer for hva Bibelen beretter om de jordiske tilstander i den nye verden. Den salvede levning derimot, som har himmelsk håp og en sterk interesse for de åndelige ting, studerer kanskje med større iver disse ting i Guds ord. På grunn av disse forskjellige personlige interesser kan de to klasser vise interesse for forskjellige trekk av budskapet, og ha mer forståelse på disse felter på grunn av sitt spesielle studium av dem. Men faktum er at de samme sannheter og den samme forståelse er tilgjengelig for begge klasser, og det som avgjør den forståelse de erverver seg av de himmelske og jordiske ting, er hvor mye tid og krefter de enkelte bruker i sitt studium. Begge klasser kan motta like meget av Herrens ånd, og like meget kunnskap og forståelse blir tilbudt dem, og de har begge de samme anledninger til å ta til seg denne kunnskap og forståelse.
Den avgjørende faktor er derfor ikke om en tilhører de salvede eller de andre får, det beror helt på den enkelte. Én kan være mer villig til å motta Herrens ånd og dens ledelse enn en annen, som kanskje utslokker ånden ved ikke å vandre helt i samsvar med dens ledelse. Én bruker kanskje mer tid til å studere, eller har av naturen større evner og lettere for å lære enn en annen, som kanskje forsømmer å studere og ta imot åndelig opplæring.
● Hvorfor ble ikke Aron straffet med spedalskhet slik som hans søster Mirjam ble, da de talte ille om Moses? — G. M., Pennsylvania.
Beretningen om denne hendelse finnes i det 12. kapitel i 4 Mosebok, og det kan gis en rimelig forklaring på den. Aron var på den tiden yppersteprest i Israel, og i henhold til de krav som ble stilt til en yppersteprest i 3 Mosebok 21. kapitel, særlig versene 20, 21, kunne ingen israelitt av Arons hus som hadde en feil ved sitt legeme, for eksempel utslett eller andre mangler, bli yppersteprest. Hvis derfor Aron var blitt slått med spedalskhet, ville han blitt avsatt fra sitt presteembete, eller i det minste fordrevet i de syv dagene spedalskheten ville vare, slik som i tilfellet med Mirjam. (4 Mos. 12: 15) Det var tydeligvis hans embete som reddet ham fra en slik forferdelig straff. Beretningen viser også klart at da Mirjam ble slått med spedalskhet, var dette en smertelig opplevelse for Aron og fikk ham til å ta til orde på hennes vegne, og den broderlige smerte han følte, var uten tvil straff nok for ham. Det er ofte vi heller ville foretrekke å lide selv, enn at de som vi inderlig elsker, skal bli utsatt for lidelse. — 4 Mos. 12: 10—12.
Mirjams synd i denne knurringen mot Moses kan imidlertid ha vært større enn Arons, kan ha vært en mer personlig klage fra hennes side. Det kan ha vært en sak kvinne mot kvinne hvor Aron stilte seg på sin søsters side i stedet for på sin svigerinnes side. (4 Mos. 12: 1) Mirjam knurret mot Moses fordi han hadde en etiopisk kvinne til hustru, og det er tydelig at det var sjalusi som spilte inn her. Moses var en Jehova Guds profet, og hans hustru ville få del i noe av den ære som han fikk. Hun ville bli respektert på grunn av den stilling Moses hadde, og hun ville bli betraktet som landets første dame. Nå viser omstendighetene at Mirjam var landets første dame. Da israelittene kom gjennom det Røde Hav og Moses sang sin sang på den andre siden, tok Mirjam ledelsen blant Israels kvinner og ledet dem i en lovsang til Gud, og ble betraktet som en profetinne i Israel. (2 Mos. 15: 20, 21) Dette ga henne stillingen som den første kvinnen i Israel, og tydeligvis utøvde hun en viss innflytelse på grunn av dette. Det er mulig at hennes høye stilling i Israel ble stilt i skyggen på grunn av Moses’ hustru, og det naget henne. Det var utvilsomt ikke riktig av Aron å kritisere Moses, men det var enda mer formastelig av Mirjam å gjøre det, når en tar i betraktning den plass kvinnen er tildelt i Guds menighet når det gjelder å vise underdanighet overfor mannen. Derfor straffet Gud henne med spedalskhet, og dette ydmyket henne i alles øyne. I syv dager ble hun holdt utenfor leiren, men ble så brakt tilbake og gjeninnsatt i sin stilling. Da tiden kom døde hun i Guds gunst, og ble begravd med fornyet respekt i Israel.