I apostelens fotspor til Kypros

Dette er en fortsettelse av den rapport Selskapets president har gitt fra den tjenestereise han nylig foretok. I forrige beretning forlot vi N. H. Knorr og hans sekretær mens de gjorde seg klar til å reise fra Tyrkia til Kypros.

KRISTNE mennesker har lenge vært begeistret for Bibelens beretning om bedriftene til Paulus, Barnabas og andre medlemmer av den første kristne menighet. Det er en glede å kunne fortelle ut fra egen erfaring at deres anstrengelser ikke på noen måte var forgjeves. Selv i dag har sann kristendom god framgang i de samme land hvor disse mennesker levde og arbeidet. Riktignok blir den hemmet av motstand fra noen av de bedragerske ukristelige etterligninger som også plager de kristnes arbeid andre steder, men dette avskrekker ikke Guds sanne tjenere.

Da vi kom til Kypros etter en luftreise sørover gjennom Tyrkia, tenkte bror Henschel og jeg på hvordan Paulus og Barnabas hadde seilt til Salamis, en gammel by på østkysten, og hvordan Paulus hadde reist over øya til byen Pafus hvor han snakket med guvernøren for øya og omvendte ham til kristendommen. (Ap. gj. 13: 4—12) Høydepunktet på dette vårt første besøk på Kypros, skulle være en stor kristen sammenkomst som brødrene der hadde arrangert i øyas muromgitte hovedstad, Nicosia. Den kongelige kino, en moderne kino som ligger i boligbebyggelsen, var leid for tre dager, og byens mest fremtredende kino, Pallas-kinoen, var leid til det offentlige foredrag søndag formiddag. I samsvar med lovene på Kypros ble det sørget for en tillatelse fra borgermesteren i byen, noe som er nødvendig for alle religiøse møter som holdes andre steder enn i kirkene der.

Store anstrengelser ble gjort for å gjøre sammenkomsten godt kjent for Nicosias 50 000 innbyggere. Det ble laget fire store bannere på både engelsk og gresk som ble hengt opp på Den kongelige kino. 25 000 løpesedler og 200 plakater ble trykt på gresk og engelsk. Avertissementer om det offentlige møte ble framvist på lerretet i de største kinoene. En engelsk, tre greske og to tyrkiske aviser hadde annonser om foredraget «Kan religionen overvinne verdenskrisen?» Den ledende kommunistiske avis på øya og den ledende nasjonalistiske avis, som begge blir utgitt på gresk, nektet å ta inn avertissementene. Kommunistene sa at det var imot deres partilinje, og nasjonalistene sa at de først måtte få erkebiskopens godkjennelse. Men vi trengte ikke deres avertering heller, for når Jehovas vitner kom til byen og begynte å snakke og gå fra dør til dør, ville det bli gitt et enda større vitnesbyrd.

Denne virksomhet frambrakte nesten med en gang et skille i befolkningen, da intolerante motstandere, som i sin fanatisme ikke ville la andre få høre, rev ned mange av plakatene. Vi fikk høre om andre tilfelle av ugrunnet motstand mot sannheten. Barna til Jehovas vitner som bor i landsbyene, blir utvist av skolene fordi de nekter å gjøre «korsets tegn». Prestene bruker sin innflytelse mot dem som viser interesse i vårt arbeid, ved at de forsøker å få dem sparket fra sine arbeidsplasser. Ekte sannhetssøkere snubler imidlertid ikke på grunn av en slik taktikk.

TILTALENDE LANDSKAPER, HISTORISKE STEDER

På en reise for å besøke Selskapets avdelingskontor og misjonærhjem i Famagusta, fikk vi anledning til å se noen av de maleriske landskapene. På den ene siden var horisonten kantet med snødekte fjell, og på den andre siden lå det en klippefull, nesten skogløs slette. Hyrdene med sine fetthalesauer beveget seg over sletten. Okser slet på treploger. Tungt lastede kameler var på vei mot hovedstaden. Et mer alminnelig syn utgjorde den beskjedne landmann som var kledd i posete bukser og et turbanlignende hodedekke der han satt på skrevs over det berømte Kypros-eslet. Vi reiste gjennom flere greske og tyrkiske landsbyer hvor husene var laget av blokker av jord og halm som var tørket i solen. Noen av dem var blitt kalket utvendig, men de fleste hadde samme farge som jorden omkring dem. I nærheten av Famagusta blir landskapet grønnere.

Da vi var ferdig med vårt arbeid på avdelingskontoret, førte vår reise tilbake til hovedstaden oss forbi den gamle byen Kittim, som i bibelske tider var berømt for sine skip. I det fjerne så vi «Korsets fjell» hvor et gresk-ortodoks kloster er anbrakt høyt oppe på toppen. Gamle tradisjoner forteller at en slektning av keiser Konstantin besøkte øya, og at hun hadde med seg et stykke av «korset» som hun lot være igjen på fjellet, og dermed fikk fjellet sitt navn. Det er en overflod av klostre på Kypros, og det bør legges til at de eier store jordarealer, leier ut jord til de fattige bøndene og øker disse bønders fattigdom ved sine innkasseringer. Et annet interessant sted er den kjegleformede høyden hvor det sies at den gamle tilbedelse av Afrodite (Latin: Venus), kjærlighetens og skjønnhetens gudinne, ble praktisert. Ifølge sagnene på øya ble Afrodite født av havets skum i nærheten av Pafus. Det sies at tilbedelsen av henne hadde sin begynnelse på Kypros, og ved utgravninger er det blitt vist at hun ble tilbedt i stor utstrekning over hele øya.

Sammekomsten begynte den følgende dag. Alle var begeistret for foredragene som ble holdt, og de gledet seg også over telegrammene som ble mottatt fra London og Australia. Det var ikke noe tegn til uro ved de første møtene, men sannhetens og religionsfrihetens motstandere kom fram i lyset dagen etter, lørdagen.

FALSK RELIGION INSPIRERER TIL PØBELOPPTØYER

De falske religionsdyrkere ble meget bekymret da nesten 200 brødre og søstre begynte å avertere det offentlige foredraget ved hjelp av plakater. I løpet av dagen forekom det ikke noen alvorlige forstyrrelser. Lørdag aften fikk vi imidlertid rede på hvordan det greske hierarki følte det. Unge menn som var knyttet til den greskortodokse kirke, delte ut løpesedler på gatene som «avslørte» Jehovas vitner. Overskriften på deres trykksaker var: «GI AKT, HOLD DEG VEKK FRA MILLENNISTENE.» Her følger noe av løpeseddelens innhold:

«Villfarelsens mennesker har igjen stått fram og forsøker å dra dere bort. De kan aldri omvendes og er uten anger. Men de blir heller aldri trett av å kunngjøre sine falske idéer. Det er de velkjente Millennister. Det er dem som kaller seg ’Jehovas vitner’.

Vær forsiktig, så de ikke trekker deg vekk. Lukk dine ører for deres sludder.

Bare se! De har innbudt en utlending til å støtte seg ...

De er ulver i fåreklær som kommer for å oppsluke Kristi forstandige får. Jag dem derfor bort og riv de bøker og løpesedler som de tilbyr deg, i stykker foran dem.

Millennistene er de største kjettere.

Henvend deg ikke til dem, ikke vis dem noen oppmerksomhet. Overse dem, kanskje de kan komme til fornuft og bli tilrettevist.

Fra DET HELLIGE ERKEBISPESETE»

22-12-1951

Inspirert av denne ondsinnede kilde skar pøbelen samme natt ned de fire bannere som averterte det offentlige foredrag, og fjernet dem. Brødrene forberedte seg straks på mer bråk.

Politiet, som var til stede under hele sammenkomsten, var også ute i stort antall da det offentlige foredrag begynte kl. 10.30 søndag formiddag. Som det var ventet, blandet en mobb med slåsskjemper seg med folkemassen og forsøkte å komme inn i salen. Brødrene kjente dem imidlertid igjen fra tidligere anledninger og hindret alle utenom noen ganske få i å komme inn. De få som klarte å komme seg inn, hadde ikke mot nok til å lage noe bråk. På utsiden sto mobben som var blitt hindret i sitt anslag, og hamret på dørene. Dette fikk politiet snart slutt på. Men de kunne ikke hindre bråkmakerne i å slenge omkring. Noen forsøkte å snike seg inn enkeltvis sammen med andre av folkemassen, men de ble alltid oppdaget. Ikke lenge etterat foredraget begynte, var det 420 mennesker til stede i salen, og det omfattet et stort antall fremmede. De hørte oppmerksomt på og tok med glede imot en brosjyre gratis da møtet var slutt.

Da mobben, som besto av gresk-ortodokse fanatikere og tydeligvis var blitt oppegget av «Det hellige erkebispesete», fikk høre at møtet var slutt, trengte de seg inn i buegangen eller inngangen. Deres plan var antagelig å tvinge folkemassen som kom ut, til å gå gjennom deres midte. Brødrene forsto situasjonen, de åpnet andre utgangsdører på siden, og i løpet av noen få minutter var hele forsamlingen ute i gatene. Uansett hva mobben hadde planlagt, så ble det altså forpurret. Alle var i virkeligheten ute av kinoen før mobben som holdt seg foran stedet, visste hva som hadde skjedd. Brødrene jublet over denne seier for den teokratiske tilbedelse.

APOSTELENS PLANTING GIR VEKST

Sammenkomstens avsluttende møter om ettermiddagen gikk hurtig, og tiden nærmet seg da det ville være slutt på vårt glederike besøk på Kypros. Det kan være passende å nevne at vi da vi reiste fra Famagusta tilbake til hovedstaden før sammenkomsten, satte oss som mål å stoppe ved ruinene av det gamle Salamis som apostelen Paulus besøkte. Mens vi var der, vendte våre tanker tilbake til den tiden da denne energiske reisende misjonær forkynte budskapet der hvor Jehovas ånd hadde ledet ham. Hans arbeid besto for det vesentligste i å kunngjøre Jehovas overhøyhet og hans hensikter, på samme måte som Guds vitner nå i tiden gjør. Dengang var det noen som hørte og tok imot, mens andre var motstandere. Det gode budskap om Riket falt likevel i mye god jord, og andre ordets tjenere begynte i gjerningen.

Hvordan ville Paulus like seg hvis han kunne besøke Rikets forkynnere på Kypros i dag? For fem år siden, da Selskapet sendte sin første misjonær, var det bare 33 forkynnere på hele øya. I 1951 viste rapporten et gjennomsnitt på 272 som var aktive i tjenesten, med et høydepunkt på 337! De hadde oppnådd en økning på 33 prosent i 1950. En eldre pionerforkynner er et typisk eksempel for deres kraft og nidkjærhet. Han har vært i heltidstjenesten i femten år og sier at han har besøkt alle steder på øya unntagen tre byer og landsbyer. Det er grunn til å tro at de 450 000 «kyprioter», som innbyggerne der kalles, kommer til å få et grundig vitnesbyrd om Riket. Det arbeidet Paulus hadde med å plante, var ikke bortkastet.

En stor skare brødre som var ivrige etter å sende sine hilsener og beste ønsker til sine medforkynnere av Riket i andre deler av verden, kom for å se oss da vi gikk ombord i flyet vårt. På grunn av den utvikling den tekniske vitenskap har gjennomgått siden Paulus’ dager, gikk det hurtigere og lettere å reise fra øya for oss enn for ham. Men hva arbeidet med å forkynne Jehovas rike angår, har det ikke vært noen forandring i forholdene på Kypros siden den gang, uten i dette og i at den sanne kristne tilbedelse har hatt vekst og nådd modenhet.

Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg ut av verden. De var dine, og du ga dem til meg, og de har holdt ditt ord. Jeg ber for dem; jeg ber ikke for verden. — Joh. 17: 6, 9, NW.