Spørsmål fra leserne

● Kan skriftstedene i Matteus 19: 30; 20: 16; Markus 10: 31 og Lukas 13: 30 om at de første skal bli de siste, og de siste de første, anvendes på rekkefølgen i oppstandelsen? — H. E., Michigan.

Nei, disse skriftstedene drøfter ikke oppstandelsen. Det er to klasser mennesker som blir behandlet her. Den ene klassen, som synes å stå først i Guds gunst, ender som de siste, eller blir fullstendig satt utenfor, og den klassen som synes å stå sist, eller å være satt utenfor, kommer på førsteplassen når det gjelder Guds gunst. Israels religiøse ledere, som opphøyde seg selv, var ikke bare vel forsynt materielt sett, men var også rike på åndelige privilegier og anledninger, og de mente de sto først i rekken når det gjaldt guddommelig velsignelse. I deres øyne var de fattige, alminnelige menneskene foraktelige, og de ble kalt am ha-arets eller «folk av jorden», som om de skulle være under deres føtter, og de siste som ville være verd Guds oppmerksomhet. Men Jesus fortalte disse opphøyde menneskene at tiden var kommet da de skulle bli utelukket fra Guds rikes ordning, billedlig vist ved Abraham, Isak og Jakob og profetene, og at det i deres sted var de foraktede menneskene som skulle komme og ligge til bords i Guds rike. Ved å si om disse som kom, at de var fra øst, vest, nord og sør, viste Jesus at det ikke bare var de alminnelige menneskene fra den jødiske nasjon som skulle komme, men også fattige mennesker fra alle nasjoner. Slike jøder som ble sett ned på, og foraktede hedninger var de siste når det gjaldt utsikten til å få en plass i Guds rike, eller slik resonnerte i det minste de selvtilfredse religiøse menneskene, som satte seg selv i første rekke når det gjaldt guddommelig velsigneise. Derfor var det disse klassene og dette forhold Jesus hadde i tankene, da han sluttet med ordene: «Det er dem som er sist, som skal bli først, og det er dem som er først, sorn skal bli sist.» — Luk. 13: 23—30; 16: 14—31, NW.

De som ønsker å være rike på behageligheter, enten i materiell henseende eller i form av offentlig aktelse eller anseelse, vil finne det ytterst vanskelig å komme inn i Guds rike, mens de som villig oppgir sine bekvemmeligheter og verdslige anseelse for å tjene Gud under forfølgelse, vil bli velsignet. Slike ydmyke mennesker blir kanskje satt sist i rekken når det gjelder guddommelig gunst i henhold til denne verdens målestokk, og de mennesker som er ansett i denne verden, blir satt først i rekken. Det var etter å ha sammenlignet disse to klassene, de rike og de fattige, at Jesus sa: «Mange som er først, skal bli sist, og de siste skal bli først.» (Matt. 19: 21—30; Mark. 10: 23—31, NW) Disse uttrykkene i Matteus og Markus blir brukt i en annen forbindelse enn i Lukas, men det prinsipp som blir slått fast, er det samme, nemlig at de som er rike på åndelige privilegier og anledninger og som tilsynelatende står først i rekken når det gjelder guddommelig velsignelse, slik som den geistlige klasse, kommer som de siste, og at de ydmyke som den opphøyde geistlighet tenkte var de siste til å motta noen guddommelig gunst, blir satt først av Gud.

I Matteus 20: 16 blir dette prinsippet anvendt i atter en annen forbindelse. Det blir her framsatt en lignelse om en husbond som leide arbeidere til å arbeide i sin vingård, og de ble enige om at de skulle få en penning for en dags arbeid. Ved den tredje, sjette, niende og ellevte time på dagen leide han nye grupper av arbeidere, og han lovte å betale dem det som var rett. Ved slutten av dagen fikk alle en penning hver, uten hensyn til hvor lenge de hadde arbeidet. De som hadde arbeidet hele dagen, fikk det de var blitt enige om, men enda knurret de fordi de som bare hadde arbeidet en time, fikk like meget. Husbonden fortalte dem at han hadde gitt dem det de var blitt enige om, og at han kunne gjøre som han ønsket med det som tilhørte ham. Han sendte dem bort, og sluttet med uttalelsen om at de første skal bli de siste, og de siste de første. (Matt. 20: 1—16) Denne lignelsen får sin anvendelse etter Herrens komme til sitt tempel i 1918, og avslutningen kom i 1931, da lønnen ble gitt i form av det nye navnet Jehovas vitner. Noen av dem som hadde vært lengst i sannheten, ble støtt, de knurret og gikk bort. De var ikke fornøyd med det nye navnet som satte dem på samme nivå som alle andre forkynnere, og de ønsket ikke å leve i samsvar med det ved å ta del i vitnearbeidet. Disse som derfor en gang hadde vært først på grunn av den lange tid de hadde vært i tjenesten, kom nå sist eller ble satt utenfor, mens de som hadde vært kortere tid i sannheten, men var mere ydmyke, tok deres plass.

Når en anvender uttrykket på disse to klassene, blir det forståelig i alle de forskjellige forbindelser det forekommer enten det hentyder til forholdene blant jødene i Israel på Jesu tid, eller det hentyder til de hedninger som kommer til i menighetsklassen, eller til forholdene i kristenheten i disse siste dager. Den opphøyde geistlige klassen som engang syntes å være de første, er fornedret til å bli de siste, og de ydmyke som var fornedret til å være de siste, opphøyer Gud på første plass sammen med seg. — Luk. 14: 11.

Men hvordan vet vi at det å være sist, betyr å bli fullstendig satt utenfor? På samme måte som vi vet at den som «kalles den minste i himlenes rike», er fullstendig utelukket fra Riket, nemlig fordi det kommer fram av sammenhengen. Den viser at de som ble omtalt som «den minste i himlenes rike», var de skriftlærde og fariseerne, og det ble spesielt sagt om dem at de aldri ville komme inn i Riket, og heller ikke noen andre, hvis deres rettferdighet ikke overgikk de skriftlærdes og fariseernes. Det er også den samme geistlige klasse som blir omtalt som de første som skal bli de siste, så derfor må uttrykkene «minst» og «sist» betegne den samme skjebne. (Matt. 5: 17—20) Noen siterer Matteus 11: 11 som bevis for at det å være den «minste i himlenes rike», betyr å være i Riket. Jesus sier der om Johannes døperen: «Den minste i himlenes rike er større enn han.» Her er imidlertid «minste» oversatt fra et annet gresk ord enn det som er brukt i Matteus 5: 19, og skulle egentlig vært oversatt med «mindre» hvis det skulle være korrekt. (NW; Dy; AS, m.; Ro) Alle som er i det himmelske rike, er mindre sammenlignet med Kristus Jesus, som er den som «kalles stor i himlenes rike», da han var den eneste som til fullkommenhet holdt og underviste i Loven. Sammenhengen viser også at de som var de første og som blir de siste, blir kastet ut, de kommer ikke med i Rikets ordning. De er like lite i stand til det, som en kamel er i stand til å gå gjennom et nåleøye. Vi kan illustrere dette med et par uttrykk fra våre dager. Når vi for eksempel sier: «Det er det jeg minst ville bry meg om,» så mener vi at vi ikke bryr oss om det i det hele tatt. Når vi sier: «Det er det siste jeg kunne tenke meg,» så mener vi at vi ikke kunne tenke oss det i det hele tatt. De første som blir de siste, blir derfor satt fullstendig utenfor.

● I Vakttårnet for 1. september 1951, side 264, paragraf 3, står det: «De skal be over ham, så han kan høre hva de ber om, og kan vise at han samtykker ved å si ’Amen!’» Betyr dette at etterat en har bedt ved et møte eller ved bordet, skal alle de som er til stede, si «Amen» for å vise at de samtykker? — A. B., Gullkysten.

Nei, det ville være å ta uttalelsen ut av sin sammenheng. Vakttårnet behandlet spørsmålet om en som var åndelig syk, og det var over ham de eldre menn i menigheten skulle be. Deres bønn skulle tjene til å oppbygge og styrke den syke, legge fram hans problemer og framholde bibelske råd og midler til å kunne overvinne dem, og den ble bedt for å søke hjelp fra Jehova på vegne av den åndelig syke. Men ville den syke gå med på å bli hjulpet? Ville han erkjenne sine feiltrinn, årsakene til sin åndelige nød, det forstandige i de råd som ble gitt og nødvendigheten av å følge de framgangsmåter som ble foreslått for å bli frisk igjen? Eller var han kommet så langt bort fra den rette vei og blitt så svak åndelig sett at han ikke ville reagere på denne hjelpen? I et slikt tilfelle kunne det være spørsmål om vedkommendes reaksjon på bønnen og dens innhold. Derfor ville en klar uttalelse fra ham være på sin plass, og ved å si «Amen» enten hørbart eller i hjertet ville han vise at han var enig i bønnen.

Stillingen er annerledes når det gjelder bønn ved møter eller måltider. Her er det ingen grunn til å tvile på at alle tilhørerne samtykker. Riktig bønn ved slike anledninger vil ikke forårsake oen uenighet, og det er ikke nødvendig at tilhørerne uttrykker sitt samtykke. Det er imidlertid ikke noe å innvende mot at tilhørerne legger til et hørbart «Amen» til slutt hvis de ønsker å gjøre det. Folket uttrykte sitt «Amen» ved slutten på en av Davids takkesalmer, og ved andre anledninger viste israelittene sitt samtykke ved å bruke dette uttrykket. (5 Mos. 27: 14—26; 1 Krøn. 16: 7—36; Åpb. 5: 14) Da Paulus omtalte bønn på et fremmed språk, sa han: «Hvis du priser Gud i ånden, hvorledes skal da en som i dette stykke hører til de uinnviede, kunne si amen til din takkebønn? Han forstår jo ikke hva du sier.» (1 Kor. 14: 16, LB) Vi snakker ikke på fremmede språk i dag, men noen av dem som ber, viser ikke alltid hensyn til sine menneskelige tilhørere ved å snakke klart og så høyt at de lett kan bli hørt. Slik bønn belærer eller oppbygger ikke tilhørerne, og de kan ikke forene seg i uttalelsenes fromme ånd eller vise at de samtykker ved et stille eller hørbart «Amen».

Uttrykket «Amen» angir også for tilhørerne at en er kommet til avslutningen. (Sl. 41: 14; 72: 19, 20; 89: 53; Rom. 16: 27; Gal. 6: 18; Judas 25) Av denne grunn er det passende at den som ber høyt, alltid avslutter med et klart og tydelig «Amen». På denne måten viser han at han er ferdig, og tilhørerne som har bøyd sine hoder, kan gjeninnta sin vanlige stilling. Derfor bør den som ber høyt, si «Amen» når han er ferdig, og tilhørerne kan gjøre det samme eller la det være, etter som de ønsker.