Gode nyheter fra det urolige Østen
N. H. Knorr, Selskapet Vakttårnets president, fortsetter her sin beretning fra sin siste tjenestereise. Denne beretningen handler om de erfaringer han og hans sekretær hadde i de mest fjerntliggende land de kom i berøring med, og innleder begynnelsen til hjemturen.
DYPT under flyets vinger gikk det ensformige blå arabiske hav plutselig over i den jevne, brune Sindørkenen. Til sist ble ensformigheten brutt av støvete klynger av hus med røde tak. Det store flyet gikk inn for landing, og ikke lenge etter sto vi på flyplassen og ble hilst velkommen av sju av Vakttårnets misjonærer, som var uteksaminert fra Gilead-skolen, og tretti-en av forkynnerne på stedet. Dette var den 3. januar 1952 i Karachi i Pakistan.
Myndighetene i Karachi, hvor sammenkomsten skulle være, hadde stilt byens største lokale, Khalikdina, fritt til disposisjon, og de la stor velvilje for dagen til tross for regjeringens forbud mot offentlige foredrag. Alminnelige folk i byen var også interessert. Det overrasket dem å se at hvite menn, som vanligvis er høyt hevet over den slags arbeid, dro av sted gjennom byen med lim og kost og satte opp 500 iøynefallende plakater som bekjentgjorde foredraget «Kan religionen overvinne verdenskrisen?». De 50 000 løpesedlene ble også omhyggelig lest av dem som gikk forbi, før de brettet dem pent sammen og ofte ga dem til en venn.
Vi mente at hvis det kom 100 stykker til det offentlige foredraget, så ville det være meget bra på et sted hvor kretsen nettopp hadde hatt et høydepunkt på tretti-fire, forkynnere. Men pakistanerne er meget nysgjerrige, og før foredraget var begynt, var det mange flere enn det antallet til stede. Men ville de bli sittende? Muhammedanerne kan være fulle av fordommer og fanatisme. Etter som jeg skred fram i talen og henviste til Guds Sønn, var det mange som gikk. Og da jeg senere kom inn på gjenløsningen og atter nevnte Jesus, gikk det enda flere. Men deres plasser ble overtatt av andre, og 364 personer lyttet oppmerksomt helt til slutt.
Etter denne sammenkomsten skilte bror Henschel og jeg lag. Han dro til Dehli og Calcutta, og jeg dro til Bombay og mot sør.
TRAVANCORE: 1912—1952
Jeg stoppet ikke lenger i Bombay enn at jeg rakk å få med meg bror Skinner, avdelingstjeneren, og han fulgte meg deretter gjennom India, over Mannar-golfen og fram til øya Ceylon. Der ble vi møtt av en gruppe energiske misjonærer som hadde sørget for en kraftig kunngjøring av den planlagte sammenkomsten, og de hadde blant annet brukt sykler med påmonterte plakater så det så ut som en lang plakattavle på hjul. Dette viste seg å være et virkningsfullt middel, for 235 kom til det offentlige møtet til tross for et forferdelig regnskyll en times tid i forveien.
Etter planen måtte jeg reise tidlig neste morgen til Madras, hvor jeg ble natten over for å komme i forbindelse med de malayalam-talende brødrene i den andre enden av landet. Det ble dratt god nytte av dette, for det gjorde det mulig å være sammen med en gruppe misjonærer fra Bangalore og de to i Madras to timer om ettermiddagen. Klokken 16 var femti-syv brødre samlet for å høre tjenestetalen, og klokken 18 kom det nitti-fem for å høre det offentlige foredraget. Dagen etter var vi atter på reisefot, denne gangen skulle vi på en 560-kilometers tur til Cochin, en tur som ga oss et utsyn over Indias brusende elver, grønne åser, daler og bergkjeder.
På denne sammenkomsten var det 260 smilende brødre fra Travancore som ventet på oss for å hilse oss velkommen. Skjønt vi bare kunne snakke til dem gjennom tolk, la de den samme teokratiske kjærlighet for dagen som man finner hos Jehovas folk overalt ellers. Dette var første gang jeg hadde den glede å besøke Travanchore; og ingen av Selskapets presidenter hadde vært i denne delen av India siden bror Russels dager, da han reiste verden rundt i 1912. Tolken vår, bror Joseph, kom første gang i forbindelse med budskapet om Riket på denne bror Russeis tur. Han har hele tiden siden vært en ildsjel i arbeidet og er fremdeles like spenstig og rask til bens som dem som er meget yngre, skjønt han er over sytti år.
Møtet om ettermiddagen ble til ubeskrivelig glede for tilhørerne ved at de fikk boken «Gud er sanndru» på malaialam. Det offentlige foredraget ble holdt om kvelden etter en brennende varm dag. 700 mennesker var til stede, og til å begynne med satt de fleste av dem inne, men varmen tvang etter hvert en hel del av dem ut på gårdsplassen, hvor de hørte like godt og hadde det atskillig behageligere. Jeg tok meg tid til å rydde opp i ting som hadde skapt forstyrrelser. Opphavsmennene var noen som hadde forlatt sannheten og begynt å forkynne en lære om «universell frelse». De resonnerte tydeligvis som så at Gud av en eller annen grunn er forpliktet til å frelse dem. Det ga alle trøst og tillit å få saken belyst ut fra Bibelen, som viser at frelse bare blir gitt dem som tror, og som ved gudfryktige gjerninger og i hengivenhet viser sin tro på Kristi offer.
Dagen etter tok vi fly til Bombay, hvor jeg møtte bror Henschel igjen og fikk høre om hans opplevelser i Dehli og Calcutta.
RESTENE AV MOGULENES HERREVELDE
Sett med turistenes øyne er New Dehli langt mer interessant enn Karachi. En meget stor boulevard er på begge sider omgitt av grønne plener og store, vakre trær og lange kanaler eller laguner hvor folk ror eller seiler. Vakre hager omgir presidentens residens. Elefanter i stein vokter inngangene, og turbanprydete oppsynsmenn og tjenere kledt i rødt forhøyner den maleriske effekten. Dette har vært setet for mange regjeringer opp gjennom tidene, og mange interessante fortidslevninger står enda igjen. Det gamle observatoriet, Jantar Mantar, er et vitenskapelig mesterverk. Det er bygd som et stort solur, og disse steinene kan nok berette noe om tiden. Denne gamle byen kan framvise en moské som bror Henschel påstår er den største han hittil har sett, og like ved ligger den store røde festningen, som tidligere var mongolske herskeres luksuriøse hjem.
Da bror Henschel var ute for å avertere det offentlige foredraget, fant han at han sto overfor et problem. Foredraget skulle bare være på engelsk. Hvem skulle han så gi det begrensede forråd av løpesedler til? Han bestemte seg for å gi dem bare til slike som gikk med sko, men denne løsningen var ikke helt tilfredsstillende. Til slutt bestemte han seg for å si noen ord på engelsk til dem som gikk forbi, og gi løpesedler bare til dem som svarte på engelsk. Dette viste seg å være en helt utmerket løsning. Han fant en masse interesserte mennesker, særlig da han gikk fra hus til hus sammen med en pioner der fra stedet. Brødrene satte stor pris på det foredraget han holdt den første kvelden, og dagen etter kom det sytti-tre til det offentlige foredraget, og det er det største antall de hittil har hatt.
Tidlig onsdag morgen dro bror Henschel med fly til Calcutta. På veien fløy han over den «hellige by», Benares, og fikk et godt overblikk over overtroiske hinduer som holdt på med sin seremonielle bading i Ganges. For fordomsfrie øyne virket vannet brunt og lite innbydende. Den kvelden ble det en lykkelig gjenforening med mange venner fra 1947, men også mange nye ansikter var å se da sytti-fem brødre fylte Rikets sal.
Kunstnerhallen, som er kjent for sine utstillinger av malerier og vevnader, var leid til det offentlige foredraget, og 205 fikk besvart spørsmålet «Kan religionen overvinne verdenskrisen?». Også her var det stor interesse å spore som kunne rendyrkes i tiden framover. En ung muhammedaner var blitt innbudt av en misjonær på gaten, og han kom. Han uttrykte sin frykt for at noen i familien hans skulle få greie på at han var interessert i kristendommen, så han ble innbudt til å få et personlig bibelstudium i Rikets sal. Også andre misjonærer lar folk komme til seg for å studere med dem, og på den måten gjør de god bruk av Rikets sal i Calcutta. På lignende måte burde man sette i gang over hele jorden.
SANNE OG FALSKE MISJONÆRER
Noen pionerer og andre som hørte hjemme nord for Calcutta, hadde med seg interesserte da de kom, og mange av dem hadde tidligere vært buddhister. En av pionerene som arbeider i Darjeeling, på grensen til Nepal, fortalte om hundrevis av sekt-misjonærer som søkte over dit fra China på grunn av forfølgelsen. Darjeeling er ikke store byen, og man kunne undre seg over hva så mange misjonærer kunne bestille der. Pioneren fortalte at de gjorde ikke stort heller. Noen av dem samlet små barn sammen og lærte dem salmer, og for det fikk barna den risen som var blitt lovt dem. Det er maten som er drivkraften, og da det er lite mat i landet, kommer det en hel del barn. De får imidlertid ikke vite noe om hva Bibelen lærer. Andre misjonærer innbyr til gratis te om ettermiddagen, og når folk samles om teen og barna synger, blir det tatt fotografier som misjonærene er glad over å kunne sende til Amerika eller andre steder for å vise hva de har «greidd». På dette grunnlaget ber de om mer penger, og gjør på denne måten det hele til et svindelforetagende.
Disse sektererne er meget fortørnet over Jehovas vitner og over deres misjonærer i India fordi sannheten avslører slike svindelforetagender og slikt hykleri. De forsøker ofte å tvinge folk til å forkaste vårt budskap ved å true dem med å frata dem arbeidet, nekte dem legebehandling eller utdannelse for barna deres. Men det blir snart klart hvem det er som er folkets virkelige venner. Når regjeringen fra tid til annen treffer tiltak som legger bånd på de såkalte hedningers virksomhet, drar disse navnkristne misjonærer ofte av sted til andre steder hvor det er lettere å leve. De lever ikke opp til de apostoliske krav og holder ikke ut i prøvelsene for tjenestens skyld, og derfor må de i særlig grad bli å klandre forat deres falske religion har ført menneskeheten på avveie. — 2 Kor. 6: 3—13.
Vi er nå kommet fram til det tidspunkt da bror Henschel fløy til Bombay for møte meg.
SAMMENKOMST I BOMBAY
Hovedsammenkomsten for India var blitt henlagt til Bombay, og en skare av dem som er interesserte i Riket var til stede ved åpningen mandag morgen den 14. januar. På et privat møte med misjonærene diskuterte vi deres problemer, og særlig språkproblemet. Etter som så mange kan engelsk, hadde misjonærene hatt en tendens til ikke å lære seg de innfødtes tungemål. De ble gjort tydelig oppmerksom på at de ikke var blitt utsendt bare for å hjelpe engelsktalende mennesker, men også de innfødte innbyggerne, og at det derfor var nødvendig å lære seg den dialekten som majoriteten talte i de forskjellige landsdelene. Jeg tror at de nå vil vie denne siden av saken større oppmerksomhet.
Det vakte stor glede på sammenkomsten da det ble opplyst at boken «Gud er sanndru» var for hånden på kanarese. Det hendte også noe interessant i forbindelse med det offentlige møtet. Jeg hadde fått et truselsbrev merket med kommunismens hammer og sigd. Skribenten henviste til uroligheter som hadde ført til at et møte i Poona noen måneder tidligere måtte avbrytes. Politiet ble underrettet, men alt gikk rolig for seg, og 784 personer hørte talen. Det var mange som stilte spørsmål etterpå. Det må også nevnes at det var førti-tre som tok vanndåpen, og i den forbindelse ble det fortalt følgende interessante opplevelse:
For ikke så lenge siden plaserte en av de kanaresetalende brødrene i Bombay-kretsen et blad hos en ung kanarese-mann på et gatehjørne. Denne mannen bodde i en klubb. Slike klubber er meget alminnelige i Bombay. En hel del unge menn forlater sine hjem i forskjellige deler av landet og drar inn til den store byen for å arbeide, og ofte slår de seg sammen, danner en klubb og lever i fellesskap. Enkelte ganger kan det være en tretti eller førti stykker i ett hus. Da den broren som hadde plasert bladet, gikk på gjenbesøk, var vedkommende ikke til stede. Broren forsøkte enda engang, og nok engang. Han ga seg ikke. Hver eneste gang snakket han med andre som var hjemme. Da han kom for fjerde gang, traff han den mannen som opprinnelig hadde tatt bladet. Mange spørsmål ble stilt og diskutert, og interessen ble vakt. Slik fortsatte det i om lag tre måneder, og så ble det opprettet et fast bibelstudium i denne klubben. Til å begynne med var det bare to som var til stede. Litt etter litt kom flere til, og noen begynte å overvære møtene i Rikets sal. Deretter begynte noen å ta del i tjenesten. Og til slutt, på denne sammenkomsten, var det tjue-ni menn fra denne ene klubben som ved å ta vanndåpen symboliserte sin beslutning om å gjøre Guds vilje.
Det har vært en strålende framgang i dette landet, og det er tydelig at det er enda større framgang i vente. I 1947 var det bare 198 forkynnere i Britisk India. I 1951 hadde de et gjennomsnitt på 438 forkynnere, og i november samme år hadde India et høydepunkt på 514 forkynnere. Nå er det tjue-tre misjonærer i selve India og atten innfødte pionerer. Dette ga oss en følelse av optimisme når det gjelder intensiveringen av forkynnelsen av det gode budskap i kommende år, da vi fløy av sted med kurs for Cairo om kvelden og natten den 17. januar.
Det urolige Egypt er herjet av opptøyer og demonstrasjoner som ofte etterlater utlendingen i villrede om hvorvidt de er rettet mot britene, noen annen utenlandsk makt eller mot deres egen regjering. Under slike spente forhold var det overraskende at hele 354 personer kom til vårt offentlige møte på lørdagskvelden. I foredragssalen var det ikke noen forstyrrelse i det hele tatt. Først etterpå fikk vi vite at noen studenter var blitt drept, og at mange politimenn og andre studenter var blitt skadet. Til tross for disse forholdene er de egyptiske forkynnerne ubesværet og glade. I 1947 var det bare seksti-åtte forkynnere, i dag er det 229, og mange har vært nødt til å reise bort på grunn av arbeidsløshet og lignende.
Da vi forlot Egypt, satte vi kursen for Kypros, hvor vi allerede hadde vært på ferden mot øst. Nå stoppet vi der for å skaffe oss visa for Israel, og vi ble mottatt av brødre som vi hadde møtt en måned tidligere. Det ble truffet anordninger slik at vi kunne holde foredrag for kretsene i Nicosia og Limassol og de tilstøtende områder. To dager etter ankomsten var vi atter på vingene med kurs for Lydda i Israel.
Våre erfaringer i disse landene i det fjerne østen viste hvor bekymret og forvirret menneskene er over hele jorden. De overtroiske hedenske religioner har ikke gjort noe for å hjelpe på dette, og hva som er enda verre, det har heller ikke de mange sektene innen den såkalte kristenhet gjort. Deres løfter om å hjelpe stikker ikke dypt, og alle deres tiltak har ikke ført til noe utover det å dekke noen få behov på overflaten. All falsk religion har sviktet menneskeheten! Men det gode budskapet om Guds rike lyder nå heldigvis i alle disse ulykkelige landene, og lyder sterkere år for år, etter hvert som oppgjørets dag, Harmageddon, nærmer seg for denne gamle tingenes ordning, og åndelige fengselsmurer styrter sammen og fangene hører frihetsropet: «Gå ut!» — Es. 49: 9.