De som sukker og jamrer blir merket

BLANT de mange profetiske bilder som kaster lys over det arbeid Jehova nå lar bli utført på jorden, er også den beretning som finnes i Esekiels niende kapitel. Vi får der høre om et syn Esekiel hadde av seks menn med stridsøkser eller slaktevåpen som etter ordre av Jehovas sendebud kommer fra nord, og midt iblant dem var det en mann som var kledd i hvite linklær og som hadde et skrivetøy ved sin lend. Denne mannen fikk befaling om å gå gjennom byen Jerusalem og sette et tegn i pannen på alle dem som sukket og jamret over de vederstyggeligheter som ble begått i landet. Deretter fikk de seks menn befaling om å gå etter ham og slå i hjel alle som ikke var blitt merket, og ikke spare hverken menn, kvinner eller barn. — Esek. 9: 1—8.

Etter som denne profetien er blant de ting som er skrevet i fortiden til vår belæring, må den ha betydning for oss. (1 Kor. 10: 11; Rom. 15: 4) Hvilken betydning har den? Hva forestiller Jerusalem her? Og de seks menn med ødeleggelsesredskaper? Hvorfor er det seks? Hvorfor kommer de fra nord? Hva forestiller mannen i linklær? Hvorfor var han kledd i lin? og hva illustrerer hans arbeid med å sette tegn? Hvem er det som sukker og jamrer i dag? og over hvilke vederstyggeligheter? Hva vises ved at alle som ikke har tegnet, blir tilintetgjort? og hvorfor ble ikke bare menn og kvinner slått i hjel, men også barn?

Den gang Esekiel hadde sitt profetiske syn, var Jerusalem blitt utro. Esaias’ ord: «Hvor er den blitt til en horkvinne, den trofaste by!» passet enda bedre da enn den gang Esaias uttalte dem over hundre år tidligere. (Es. 1: 21) Jerusalem bekjente å være innvigd til . . . den eneste sanne Gud, Jehova. Der var Jehovas tempel hans presteskap og det kongelige hus og der var hans Ord, som besto av Loven, Profetene og Salmene. Men som det framgår av det foregående kapitel hos Esekiel (8), ble likevel allslags ondskap praktisert i landet, og tilbedelsen av solen, mennesker og dyr var kommet i stedet for tilbedelsen av Jehova Gud, og dertil kom undertrykkelsen av de svake og fattige og den kjønnslige umoral.

Hvor det ligner på kristenheten i dag! Den bekjenner også at den er innvigd til Gud, den har mange gudshus eller templer, den har Guds Ord på mer enn tusen språk og har smykket seg med Guds Sønns navn, Kristus, nemlig ved å kalle seg kristenheten. Men til tross for alle dens bekjennelser finner vi at den tilber intelligensen og religiøse organisasjoner, vi finner at evolusjonsteorien foretrekkes framfor Bibelen og De Forente Nasjoner framfor Guds rike, og vi finner likeledes alle slags former for undertrykkelse og umoral. Det utro Jerusalem i oldtiden finner her sitt motstykke i den troløse kristenheten.

Identifisering av de sju menn

Esekiel hørte i sitt syn den himmelske budbringer rope med høy røst: «Kom hit med hjemsøkelsene over staden, hver med sitt ødeleggelsesredskap i sin hånd!» Som svar på denne befaling så Esekiel ’seks menn som kom fra nord, og hver av dem hadde et slaktevåpen, en stridsøks, i sin hånd’. (Esek. 9: 1, 2, AT; AS, fotnote) Den som roper, er et godt bilde på Kristus Jesus, som har fått seg overdratt all makt og myndighet, mens de «seks menn» er et bilde på de himmelske hærskarer som han vil bruke når Guds dommer over kristenheten skal fullbyrdes. Ja, den samme som begynte arbeidet med å fullbyrde Jehovas dommer ved å kaste Satan og hans demoner ut av himmelen, skal også fullføre det. — Åpb. 12: 1—12.

Hvorfor kommer disse seks menn fra nord? Fordi norden i Bibelen blir betegnet som Guds bosted. Det blir sagt at Sion, som blir kalt den store konges stad, ligger i «det ytterste Norden». Vi får vite at frelsen ikke kommer fra øst eller fra vest eller fra sør, «nei, Gud er den som dømmer,» og dette innebærer da tydelig at han residerer i nord. Vi leser også at Satan hadde ærgjerrige drømmer om å reise sin trone i det ytterste nord for å bli lik den Høyeste Gud. (Sl. 48: 1—3; 75: 7, 8; Es. 14: 12—14) At disse seks menn kommer fra nord viser derfor at de er Guds skarprettere.

Men hvorfor er det bare seks menn? Er ikke tallet seks et symbol på ufullstendighet? Jo, det er det, og det antyder at de seks menn ikke er et bilde på alle Guds tjenere, og det er nettopp det som er tilfelle. Guds tjenere på jorden skal ikke ta del i dette ødeleggelsesarbeidet, selv om de tilhører Guds organisasjon, og derfor er heller ikke disse seks menn med ødeleggelsesredskaper et bilde på dem. Er Guds tjenere på jorden også avbildet i dette profetiske bilde? Ja, det er de.

Tidligere mente man at mannen med skrivetøyet ved sin lend var et bilde på en bestemt person i våre dager. Men det synes ikke å være fornuftig i betraktning av at ikke engang Peter, Paulus eller Johannes ble forut omtalt i Bibelen til tross for den betydningsfulle rolle de spilte i den første kristne menighet. Det ville være å tillegge et menneske altfor stor betydning og ville smake av menneskedyrkelse. Alle kjensgjerninger tyder i stedet på at mannen i linklærne med skrivetøyet er et bilde på eller representerer den samlede skare av salvede kristne som arbeider som en enhet for å fullføre Jehovas hensikter på jorden, og som samarbeider under guddommelig ledelse som «den tro og kloke slave». Esaias omtaler også denne skare mennesker som Guds «tjener». (Es. 43: 10—12; 52: 7; 61: 1—3; Matt. 24: 45—47) De seks menn med ødeleggelsesredskaper er derfor et bilde på Guds usynlige tjenere, og mannen i linklærne er et bilde på Guds salvede tjenere på jorden. De utgjør tilsammen sju og er et bilde på alle slike Guds tjenere. Og fordelingen av dem, seks av det ene slaget og bare en av det andre, viser tydelig at de himmelske hærskarer under Kristus som skal utføre ødeleggelsesarbeidet, er langt tallrikere enn Guds tjenere på jorden.

Arbeidet til mannen i linklærne

Hvorfor blir disse jordiske tjenere framstilt som kledd i lin? Åpenbaringen 19: 8 (NW) viser at Guds tjenere har fint lin på seg, og «det fine lin representerer de helliges rettferdige gjerninger». Dette viser at deres arbeid er et rettferdig arbeid og at de har Guds godkjennelse. Dette ville naturligvis ikke være mulig hvis det ikke var for deres tro på Kristi blod, som gjør at de kan stå rettferdiggjort foran Gud. — Rom. 5: 1, 9; Åpb. 7: 14.

Det blir sagt om mannen i linklærne at han hadde «et skrivetøy ved sin lend». I oldtiden (og endog i dag i enkelte deler av Midt-Østen) dro menn som var utstyrt med penn og et blekkhus av metall som hang ned fra skulderen, rundt omkring i byen og tilbød sin tjeneste til slike som ikke kunne skrive og som skulle ha utferdiget et brev eller et forretningsdokument. Analfabetismen, var den gang helt alminnelig akkurat som den fremdeles er det i enkelte deler av disse landene. Dette skrivetøyet representerer de forskjellige midler som blir brukt i våre dager for å bekjentgjøre det gode budskapet om Guds rike, og da først og fremst det trykte ord.

Mannen med skrivetøyet fikk følgende befaling: «Gå midt igjennom staden, midt igjennom Jerusalem, og sett et tegn i pannen på de menn som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer der.» (Esek. 9: 4) Ser vi mennesker innen kristenheten som sukker og jamrer over vederstyggelighetene i landet, korrupsjonen, ungdomsforbrytelsene og andre forbrytelser, den utbredte umoral og den mangel på rettskaffenhet som råder i kristenheten? Ja, det gjør vi. Alle mennesker med god vilje, alle som elsker rettferdighet, kan faktisk ikke gjøre annet enn jamre over slike forhold, inntil de blir klar over hvorfor Gud tillater dette og hva enden på det hele vil bli. Det er disse menneskene Jesus betegnet som «lykkelige» fordi de var «klar over sitt åndelige behov», og fordi de «hungret og tørstet etter rettferdighet», og han lovte å styrke dem fordi de «sliter og har tunge byrder». — Matt. 5: 3, 6; 11: 28—30, NW.

Særlig siden 1918 har mannen i linklærne forkynt et trøsterikt budskap for dem som sukker og jamrer. I det året ble det gode budskap om at «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø!» bekjentgjort for første gang i form av offentlige foredrag, og senere ble det trykt som brosjyre. Den gangen var det bare noen få tusen som tok del i dette forkynnerarbeidet, men tallet på dem har vokst slik at det i dag er om lag en halv million Ordets tjenere som er opptatt med dette arbeidet å merke rettsindige mennesker i pannen.

Hva er ment med at de blir merket i pannen? Pannen er setet for forstanden, og Jehovas vitners forkynnelsesarbeid fører sannheten inn i menneskenes sinn, og etterlater et merke hos de rettsindige. Men enda viktigere er det at ved at de aksepterer denne kunnskapen og tilegner seg den, og ved at de innvier seg til å gjøre Guds vilje, identifiserer slike mennesker seg som Jehova Guds og Kristi Jesu slaver, akkurat som slavene i oldtiden, i Israels nasjon, bar et merke som alle kunne se. — 2 Mos. 21: 6; 5 Mos. 15: 17.

Det er disse det tales til i Sefanias 2: 1—3: «Tenk etter og gå i deg selv, du folk som ikke blues, før Guds råd føder — som agner farer dagen fram, før [Jehovas] brennende vrede kommer over eder, før [Jehovas] vredes dag kommer over eder! Søk [Jehova], alle I saktmodige i landet, som holder hans lov! søk rettferdighet, søk saktmodighet! Kanskje I blir skjult, på [Jehovas] vredes dag.» De som gir akt på denne befalingen, får dette merket i pannen, og de har således en forsikring om å bli spart.

Betyr dette at alle som nå får dette merket, er garantert liv, og at de vil få leve gjennom den tiden da Jehova vil gi uttrykk for sin vrede over denne onde tingenes ordning? Ja, med unntagelse av dem som måtte dø av naturlige årsaker før den tid, og dem som måtte komme til å dø under denne ødeleggelsen fordi de fysisk sett ikke greier påkjenningen. Men de blir ikke betraktet som ødelagte av Jehovas skarprettere, og derfor vil de få en oppstandelse og utvilsomt komme tidlig opp fra sin grav.

Etterat mannen i linklærne var blitt sendt av sted, fikk de seks mennene med slaktevåpnene følgende befaling: «Gå gjennom staden etter ham og slå ned! Vis ikke skånsel og spar ingen! Gamle folk, unge menn og jomfruer: spebarn og kvinner skal I hugge ned for fote; men I må ikke røre noen av dem som tegnet er på. I skal begynne fra min helligdom.» (Esek. 9: 5, 6) Dette ødeleggelsesarbeidet vil bli fullført i «kriger på Guds, den allmektiges, store dag» på «det sted som på hebraisk heter Harmageddon». (Åpb. 16: 14, 16, NW) Denne ødeleggelsen vil bli verdensomfattende, som Jeremias forutsa i Jeremias 25: 33.

Men hvorfor vil også små barn bli utsatt for Jehovas skarpretteres vrede? Fordi Bibelen viser at barn som ikke har nådd den alder da de selv er ansvarlige, deler sine foreldres skjebne. Gud sparte hverken spebarn eller små barn på vannflommens tid, de gikk til grunne sammen med sine foreldre. Det samme var tilfelle i Sodoma og Gomorra og da den jødiske nasjon gikk til grunne i året 70 e. Kr. Men det motsatte er også tilfelle. Bibelen forsikrer oss om at foreldrenes trofaste handlemåte fører til beskyttelse for deres barn som er under den ansvarlige alder.

Legg også merke til at i lydighet mot befalingen begynte nedslaktingen fra Guds helligdom: «Og de begynte med de gamle menn som sto foran huset. Og han sa til dem: Gjør huset urent og fyll forgårdene med drepte! Dra ut! Og de dro ut og slo ned folket i staden.» (Esek. 9: 6, 7) Dette er i samsvar med Jehovas regel om først å ta seg av dem som har det største ansvaret, og derfor vil den frafalne kristenhet være den første som blir utsatt for Jehovas vrede. Kristenhetens gudløse elementer kan nok være tilbøyelig til å juble over de religiøse elementers fall, men Gud advarer dem om at det er de som neste gang står for tur: «For se, den by som er kalt med mitt navn [nåtidens Jerusalem, kristenheten], lar jeg ulykken ramme først, og så skulle I bli ustraffet? Nei, I skal ikke bli ustraffet; for sverd kaller jeg hit over alle dem som bor på jorden, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Jer. 25: 29.

Jehovas tjenere vil ha det privilegium å se dette ødeleggelsesarbeid fra et sikkert sted i likhet med Noah og hans familie under vannflommen. Lot og hans døtre så resultatet den gang Sodoma og Gomorra ble ødelagt. Det vil imidlertid bli et skrekkinnjagende syn akkurat som det var det for Esekiel: «Men mens de slo ned, og jeg ble igjen, falt jeg ned på mitt ansikt og ropte: Akk, Herre, Herre! Vil du ødelegge alt som er igjen av Israel, idet du utøser din harme over Jerusalem?» — Esek. 9: 8.

Esekiel ble imidlertid forsikret om at dommen var rettferdig: «Og han sa til meg: Israels og Judas folks misgjerning er over all måte stor; landet er fullt av blodskyld, og staden er fullt av urettferdige dommer; for de sier: Herren har forlatt landet, Herren ser det ikke. Derfor vil heller ikke jeg vise skånsel og ikke spare dem; jeg vil la deres gjerninger komme over deres eget hode.» (Esek. 9: 9, 10) Hvor godt passer ikke disse ordene på holdningen til dem som i dag utgjør kristenheten! De viser i sannhet ved sin handlemåte at de sier i sitt hjerte: «Det er ikke noen Gud,» eller at Jehova har forlatt landet, at han ikke ser, bryr seg om eller legger merke til hva de gjør. I dette tar de sørgelig feil, for ikke noe unngår Jehova, og fordi han er den Høyeste, fordi han er rettferdig og allmektig, er han forpliktet til å ødelegge alle de onde. — Sl. 14: 1; Esek. 25: 17; Heb. 4: 13.

Synet slutter med at mannen i linklærne avlegger en rapport: «Jeg har gjort som du bød meg.» (Esek. 9: 11) Og på samme måte vil Jehovas tjenerklasse på jorden i dag, som mannen i linklærne var et bilde på, og som blir hjulpet av en stor skare som er merket i sine panner, fortsette i sitt arbeid med å merke andre ved å forkynne det gode budskap om Riket inntil arbeidet er fullført. Det vil ikke være nødvendig for stenene å rope, for kjensgjerningene viser at Guds vitner fullfører det arbeid Jehova har pålagt dem å utføre. Når Jehovas skarprettere under ledelse av hans feltmarskalk Kristus Jesus, går til angrep på kristenheten, da vil dette merkingsarbeidet være slutt.

Dette betyr ikke at de vil slutte å forkynne da. Nei, det ser ut til at de skal fortsette å vitne etterat Harmageddon er begynt, som et vitnesbyrd imot de gudløse elementer, selv om merkingsarbeidet ikke lenger er mulig, og dette vil de gjøre inntil «byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker», ja, helt inntil Satans onde organisasjon på jorden er blitt utslettet. — Es. 6: 11.