Er det vår lyst å gjøre Guds vilje?
HVIS det er vår lyst å gjøre Guds vilje, betyr det at vi gjør hans vilje med inderlig glede, stor fornøyelse og virkelig tilfredsstillelse. Det vil ikke bare si at vi villig gjør Guds vilje, men også at vi gjør den med iver og begeistring. Hvis vi gjør Guds vilje på en likegyldig, negativ eller motstrebende måte, vil vi aldri få hans godkjennelse og hans belønning, som er evig liv i den nye verden; for det er bare hvis det er vår lyst å gjøre Guds vilje at vi kan klare å gjøre den på best mulig måte og i så full utstrekning som mulig, og bare da blir vi i stand til å holde ut med å gjøre det trass i alle de fristelser Djevelen og hans redskaper kan føre over oss.
Det var en tid da alle Guds fornuftbegavede skapninger betraktet det som sin lyst å gjøre hans vilje. Men så var det en skjermende kjerub som lot sin selviske ærgjærrighet få ødelegge denne lysten hos seg, og han klarte å forlede våre første foreldre til å miste lysten til å gjøre Guds vilje. Mange har fulgt deres eksempel, blant andre Lots hustru, den knurrende skare israelitter i ørkenen og kong Saul.
En rak motsetning til alle disse har vi i Kristus Jesus og det eksempel han satte for oss. I sin førmenneskelige tilværelse, ja, helt fra han ble skapt, har han daglig vært til fryd for sin Far fordi han alltid har gledet seg over å tjene ham som «verksmester» og Logos eller «Ordet». (Ordspr. 8: 22—30; Joh. 1: 1—3; Åpb. 3: 14) Og da Guds vilje gikk ut på at Logos skulle forlate sin herlige tilværelse som åndeskapning og komme til jorden for å leve som et menneske i ufullkomne og ugunstige, ja fiendtlige omgivelser, mistet ikke Logos dermed sin lyst til å gjøre Guds vilje. Da han som mennesket Jesus kom til Jordan for å innvie seg til å gjøre Guds vilje, var hans hjertetilstand fremdeles den samme: «Se, jeg kommer; i bokrullen er meg foreskrevet; å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.» — Sl. 40: 8, 9; Hebr. 10: 7—9.
Jesus la ivrig og nidkjært sin kraft i å gjøre sin Fars vilje. Det var hans mat å gjøre det. «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» (Joh. 4: 34, NW) Han var alltid årvåken og forkynte sent og tidlig. Han hadde en fortærende nidkjærhet for sin Fars sak. — Mark. 6: 30—34; Luk. 21: 38; Joh. 2: 17; 3: 2.
Hva var det som gjorde at det var Jesu lyst å gjøre Guds vilje? Jo, at han hadde ’Guds lov i sitt hjerte’. Hans lov består først og fremst av de to store bud: «Du må elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av hele din styrke,» og «du må elske din neste som deg selv». (Mark. 12: 30, 31, NW) At han hadde disse budene i sitt hjerte, betydde ikke bare at han kjente til dem, men at han gikk inn for å adlyde dem.
Etter som Jesus hadde en slik kjærlighet til sin himmelske Far, betraktet han det som en virkelig glede å kunne opphøye sin Fars navn ved å holde fast på sin ustraffelighet under prøver, og det er grunnen til at han gladelig oppga alt han hadde for å bli overhode for det rike som fullt ut skal opphøye Jehovas navn ved å ødelegge alle hans fiender. (Job, kapitlene 1 og 2; Ordspr. 27: 11; Matt. 13: 45, 46; Fil. 2: 5—11; Hebr. 12: 2) Jesus fortsatte derfor å gjøre Guds vilje med liv og lyst selv om det betydde fysisk og psykisk lidelse for ham og førte til at han måtte dø som en forbryter. Han knurret aldri, beklaget seg aldri, fant ikke feil og syntes aldri synd på seg selv.
Kjærligheten famkaller glede
Etterligner vi Jesu eksempel ved å fortsette å glede oss over å gjøre Guds vilje? Da vi først hørte sannheten, syntes vi sikkert at den var så vidunderlig, så skjønn, så oppløftende, så tilfredsstillende, så ny, så enestående, så rettferdig og fornuftig at vi bokstavelig talt ble forelsket i den, ikke sant? Drevet av denne første kjærlighet (ikke frykten for pine eller ønsket om å oppnå selvisk vinning) innviet vi oss til å gjøre Guds vilje, og sa som Jesus: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst.»
Men etter som tiden går, blir det på sin plass å spørre: Har vi fremdeles den samme varme første kjærlighet, den samme dype verdsettelse, den samme begeistring, den samme lyst til å gjøre Guds vilje? Eller mister vi vår verdsettelse, og kjølner vår første kjærlighet av? For å beskytte de hebraiske kristne mot denne fare, skrev Paulus: «Husk stadig på de svunne dager da dere, etterat dere var blitt opplyst, holdt ut i en stor kamp under lidelser.» — Hebr. 10: 32, NW.
Hvis vi i likhet med Jesus har Guds lov i vårt hjerte og er alvorlig interessert i å adlyde de to store bud, kommer ikke vår verdsettelse til å dale eller vår kjærlighet til å kjølne av. Og hvis vi forstår hvem Jehova Gud virkelig er, hva han har gjort for oss, fremdeles gjør og skal gjøre for oss i framtiden, vil vår takknemlighet få oss til å fryde oss over å gjøre Guds vilje. Ja, bare det at vi har anledning til å gi uttrykk for vår verdsettelse og takknemlighet ved å gjøre Guds vilje, burde fylle oss med fryd! Han legger ikke for tunge byrder på oss med sine krav. — 1 Joh. 5: 3.
Hvis vi fullt ut fatter hva det fører til å gjøre Guds vilje, vil også det hjelpe oss til å fryde oss over å gjøre den. Bare tenk på at Jehova, den Allmektige, den Høyeste, evighetens Konge, alle tings Skaper og livets Kilde, vender seg til oss, hver enkelt av oss, til ufullkomne skapninger av støv, små prikker på et fnugg, og sier: «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg!» — Ordspr. 27: 11.
Kjærligheten til vår neste gjør likeledes at vi fryder oss over å gjøre Guds vilje, for når vi elsker vår neste, vil det glede oss å bringe ham den trøst han så sårt trenger. Og når vi tenker på at vi ved å arbeide hardt og lenge med takt og tålmodighet kan få vår neste over på veien til evig liv i den vidunderlige og skjønne nye rettferdighetens verden, hvordan kan vi da annet enn fryde oss over å hjelpe ham?
Kjærligheten vil ikke bare få oss til å fryde oss over å ha omsorg for dem av våre medmennesker som er velvillige, men ennå ikke har innviet seg til Jehova Gud, ved å hjelpe dem til å få en forståelse av Jehova Gud og hans hensikter, men det vil også få oss til å fryde oss over å gjøre Guds vilje med hensyn til dem av våre medmennesker som samarbeider med oss i å bekjentgjøre det gode budskap om Riket. I samme grad som vi viser barmhjertighet og prøver å være til virkelig hjelp for våre brødre, vil også vår glede over å gjøre Guds vilje øke. Men hvis vi ukjærlig pleier et nag til vår bror, kommer vi til å miste vår store glede ved å gjøre Guds vilje, og kommer kanskje også til å redusere andres glede. — 3 Mos. 19: 18; Ordspr. 11: 17; Hebr. 12: 15.
Det kreves også tro
At det var Jesu lyst å gjøre sin Fars vilje, kom ikke bare av hans fullkomne kjærlighet til Gud og sin neste, men også av sterk tro. Han hadde alltid en urokkelig tillit til sin himmelske Far. Han visste at Gud ville sørge for ham og belønne ham for hans trofasthet. (Hebr. 5: 7) Slik er det også med oss. Hvis det skal være vår lyst å gjøre Guds vilje, må vi også ha sterk tro. Den knurrende menneskemasse i ørkenen manglet tro. Tilsynelatende gjorde de Guds vilje, men den dårlige rapporten de ti speiderne avla, tilkjennega at det ikke var deres lyst å gjøre den. Deres mangel på glede skyldtes deres mangel på tro på Jehova Guds makt. Josva og Kaleb derimot hadde tro på at Gud var med dem og at de kunne innta landet. De frydet seg over å gjøre Guds vilje. (4 Mos. 13: 21 til 14: 38) David hadde tro på Gud og la for dagen at det var hans lyst å gjøre Guds vilje — både da han dro ut mot Goliat og da han senere kriget mot filistrene. Hvor stor forskjell var det ikke på hans handlemåte og på den troløse kong Sauls handlemåte! (1 Sam. 13: 8—15; 15: 4—35; 17: 1—53; 1 Krøn. 14: 8—17) Bare hvis vi har en sterk tro på at Jehova Gud vil sørge for oss og belønne oss, kommer vi til å kunne betrakte det som vår lyst å gjøre hans vilje. — Es. 54: 17; 1 Kor. 10: 13; 15: 58; Hebr. 11: 6, NW.
Ja, hvis vi har en sterk tro på Jehovas opphøyelse og på hans nye verden, vil det være vår lyst å gjøre hans vilje. Da vil vi ikke med et lengselsfullt blikk se tilbake på de ting som vi har lagt bak oss. Husk at ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Riket. Det kan være livsfarlig å se seg tilbake, noe vi kan se av tilfellet med Lots hustru. Hun begynte på flukten fra Sodoma og Gomorra sammen med sin familie, men hun frydet seg ikke over å adlyde Guds befaling på den måten, for til tross for hans advarsel så hun seg tilbake, og førte dermed evig ødeleggelse over seg selv. — Luk. 9: 62; 17: 32.
Hvorfor se seg tilbake? Hva har verden å by på? Den innrømmer til og med at «fortrolighet avler forakt» og at «virkeligheten svarer ikke til forventningene». De som følger dens vei, er dømt til å bli skuffet, og det er ikke tvil om at jo bedre kjennskap man får til dens handel, religion og politikk, desto større forakt får man for den. Den blir drevet til handling av frykt eller ønske om selvisk vinning, og har derfor ingen sann glede i sitt arbeid. Derfor søker den å flykte vekk fra virkeligheten ved å jage etter fornøyelser. Den latterliggjør Bibelen og sier at den er upraktisk, men dens plager og bekymringer kommer over dens fornøyelsessyke mennesker, og det ender med at flere og flere av dem havner på psykiatriske klinikker eller i en for tidlig grav.
De ovennevnte munnhellene passer imidlertid ikke på Teokratiet, på de sannheter, det samfunn og den organisasjon som er i pakt med Guds sanne prinsipper og hans rettferdighet, som Bibelen gir uttrykk for. Det å tjene Gud fører til hundrefold av velsignelser allerede nå, og ikke engang de sterkeste superlativer kan beskrive de velsignelser som i den nye verden venter dem som betrakter det som sin lyst å gjøre Guds vilje — virkeligheten vil langt overgå forventningene. (Es. 65: 17—25; Mark. 10: 29, 30) Og jo bedre kjent vi blir med sannheten, med våre medtjenere og med Guds organisasjon, desto større respekt, verdsettelse og kjærlighet får vi for det hele. La oss derfor ikke legge en svak tro for dagen ved at vi tar våre øyne fra Teokratiets store verdier, fester dem på de verdiløse ting i Satans ordning og dermed mister vår lyst til å gjøre Guds vilje. — 2 Kor. 4: 4.
Hvis vi ønsker å fryde oss over å gjøre Guds vilje, må vi også vise tro på Guds barmhjertige tilveiebringelse av Kristi løsepenge til dekning av våre synder og mangler. Vi kan ikke vente å fryde oss over Guds vilje hvis vi alt i ett ser tilbake på de feilene vi har gjort før og plager oss selv ved stadig å rippe opp i dem igjen. Hvis vi skulle falle, så la oss reise oss opp igjen og be Gud om tilgivelse for Kristi fortjenestes skyld. Deretter bør vi glemme fortiden og legge all vår styrke i det arbeid vi har å gjøre. (1 Joh. 2: 1—3) Glem såret stolthet og forfengelighet, la snublesteinene bli til trinn på veien framover, og utvis tro på Guds barmhjertighet.
Resultatene av den sterke gleden
Hvor meget vi kommer til å yte i Guds tjeneste, vil i høy grad avhenge av vår glede over å gjøre Guds vilje. Guds tjenere får i dag til stadighet anledning til å yte store og små tjenester, akkurat som Kristus Jesus fikk da han var på jorden. Men hvis vi ikke fryder oss over å gjøre Guds vilje, kommer vi til å gå glipp av mange slike anledninger eller ringeakte de små muligheter. Gleden over å gjøre Guds vilje hjelper oss til å være trofaste også i det som er smått. — Luk. 16: 10.
Gleden over å gjøre Guds vilje fører ikke bare til at vi øker vår tjeneste kvantitativt sett, men også kvalitativt. En kunstner, lege eller jurist som gleder seg over det yrke han har valgt seg, vil alltid strebe etter å forbedre sin dyktighet og sine evner, og det resulterer i at han har enda større glede av sitt arbeid. Det samme gjelder også oss. Hvis vi fryder oss over å gjøre Guds vilje, vil vi alltid være på vakt for å forbedre vår tjeneste ved å dra nytte av alle de midler Jehova Gud skaffer til veie gjennom sin «tro og kloke slave». Da vil vi kunne komme med gode kommentarer ved studiemøtene, avlegge virkningsfulle vitnesbyrd på feltet og ta oss av våre oppdrag på talerstolen på en måte som virker til ære for Jehovas navn og til opplysning for tilhørerne.
Hvis gleden over å gjøre Guds vilje mangler hos oss, skal vi få se at vi alltid er villige til å finne på alle slags unnskyldninger for ikke å gjøre den. Vi vil da, for å si det slik, la vinden hindre oss fra å så og skyene fra å høste, og av frykt for at det skal være en løve ute i gatene, vil vi holde oss uvirksomme innendørs. (Ordspr. 22: 13; Pred. 11: 4) På den måten vil vi i likhet med den knurrende hop av israelitter i ørkenen gjøre et stort nummer av alle hindringer som kommer i vår vei.
Hvis vi derimot fryder oss over å gjøre Guds vilje, vil vi alltid være på vakt for å overvinne slike hindringer. Legg merke til våre brødre i totalitære land. De taper ikke så lett motet. Vanskelige forhold setter kanskje deres oppfinnsomhet, tro og kjærlighet på en hard prøve, men de finner alltid en utvei til å fortsette å avlegge vitnesbyrd. Vi kan vente at slike ugunstige forhold vil bli mer alminnelige etter som tiden går, og hvis det ikke er vår lyst å gjøre Guds vilje, kommer vi ganske sikkert til å komme til kort.
En hustru og mor som gjør sine plikter i huset på en uglad, motstrebende eller negativ måte, eller som synes synd på seg selv, fører i virkeligheten forhånelse over sin mann. Hvis vi mangler glede ved å gjøre Guds vilje, hvis vi knurrer eller beklager oss, hvis vi synes synd på oss selv, hvis vi er tilbøyelige til å være misfornøyde og trekke sammenligninger mellom vår egen og andres lodd i livet, da fører vi på samme måte forhånelse over vår forsørger, Jehova Gud. I denne henseende vil det være til hjelp for oss å være klar over at vi har innviet oss til Jehova Gud, at vi står i et personlig forhold til ham, at han la merke til vår innvielse, at han vet og forstår, at han har vise og kjærlige grunner til det hvis han tillater at en bestemt situasjon vedvarer, og at vi derfor bør glede oss over å tjene til tross for dette.
Vi innviet oss til å tjene Jehova av egen fri vilje. Vi ble hverken tvunget eller presset til det, ikke engang lokket eller overtalt. Vi tilkjennega at det var vår lyst å gjøre Guds vilje. Bare hvis vi fortsetter å fryde oss over å gjøre den vil vi kunne gjøre den i størst mulig utstrekning og på den mest effektive måten, og bare da vil vi kunne holde på med å gjøre den til tross for fristelser og forfølgelse. En dyp verdsettelse av hva det fører til å gjøre Guds vilje, en verdsettelse som er grunnlagt på kjærligheten til Gud og til vår neste, vil hjelpe oss til å beholde denne gleden. Vi begynte tjenesten for Gud med å si ’å gjøre din vilje er min lyst’. La oss derfor også fortsette å betrakte dette som vår lyst, for det er bare hvis vi fryder oss over å gjøre Guds vilje nå, at Gud vil gi oss det privilegium å få gjøre hans vilje i all evighet.