Rettskaffenheten i ferd med å forsvinne
I AMERIKA så vel som i alle andre deler av verden hører det nesten med til dagens orden at pressen omtaler svindel, anklager om korrupsjon og alle slags skandaler i statsforvaltningen. Mange mennesker ser ut til å stille seg fullstendig likegyldig overfor det hele. Lite aner de at vår generasjon er stilt overfor alle tiders største krise. Det er nok så at det også før i tiden har vært en hel del korrupte herskere og mennesker, men i dag er tilstanden blitt meget verre. Det som mer enn noe annet karakteriserer vår generasjon, er: Mangel på rettskaffenhet i det politiske liv, det moralske sammenbrudd, hederlighetens svanesang. Det ser ut til å være en sjokkerende mangel på rettskaffenhet på alle trin i de forskjellige lands administrasjon, fra toppen av og ned til den ubetydeligste kontorist. Harry S. Truman, Sambandsstatenes eks-president, var omgitt av menn som var venner av korrupte personer. Medlemmer av hans regjering var nær ved å få korrupsjonsgranskningens søkelys rettet mot seg. Amerikanske kongressmenn ble sendt i fengsel for å ha brutt loven.
2 Vi kan fortsette nedover listen. I det amerikanske justisdepartement har det i vår generasjons tid sittet menn som det ikke var mye rettskaffent ved. Man finner korrupsjon i USA’s føderale institusjoner og i enkeltstatenes administrasjon og i sivilforvaltningen. Politifolk og brannmenn tar frekt imot bestikkelser og tvinger penger ut av forretningsfolk for å «beskytte» dem, mens de tillater all slags spill og lastefullhet. Og ondene florerer. Skatteoppkrevere tar imot såkalte «gaver» fra visse personer, og samler seg på den måten anselige formuer. Immigrasjonsinspektører driver rov på immigranter som kommer til Sambandsstatene. Ja, overalt kan man finne både høye og lave embetsmenn som avlegger ed på å være lojale overfor sine regjeringer og å adlyde landets lover og opprettholde dem, men mange av dem gjør dette uten å være oppriktige. De tar et mentalt forbehold. En av de mest lønnsomme artikler som er til salgs i Washington, er «innflytelse», det å kjenne noen som har et offentlig embete. På denne måten kan folk som ikke er ærlige og redelige, få pyntet på sine papirer og holde det gående, uten å få straff. Selv de instanser som er skapt for å opprettholde orden og hindre forbrytelser, kan finnes å være tvilsomme hva rettskaffenheten angår. Det høyt oppskrytte FBI, Justisdepartementet, ja, selv politimannen, som går sin runde, alle sammen er de gjenstand for folkets forskende blikk og tvilende tanker.
3 I New York Times for 3. mars 1952 sto følgende melding: «Republikaneren Kenneth B. Keating fra New York, som er medlem av Representantenes Hus, erklærte i dag at medlemmer av Husets granskningskomité har oppdaget saker der Justisdepartementet har ’pyntet på’ anklager som har vært rettet mot ’innflytelsesrike eller politisk mektige personer’ for forbrytelser. Det har vært enkelte tilfelle, sa han, ’hvor forslagene om å reise sak er blitt behandlet, men den ble i virkeligheten pyntet på, eller det ble truffet latterlige overenskomster med innflytelsesrike eller politisk mektige personer’. Andre saker, la han til, er ikke blitt ført på rette måte ’fordi personer som er tilknyttet den rettslige administrasjon, har fått ekstrainntekter fra kilder som ville hindre dem i å utføre sin plikt’.»
4 En lignende beretning sto i New York Herald Tribune den 20. juli 1952: «Repr. Kenneth B. Keating . . . sa i kveld at korrupsjonsgranskerne fra Representantenes Hus snart vil avsløre nye ’forbindelser’ mellom ledere i det demokratiske parti og den behandling enkelte saker har fått i Justisdepartementet. Han forutsa også i et intervju at flere høye embetsmenn i Justisdepartementet kommer til å slutte eller bli avskjediget i nærmeste framtid . . . Statsadvokat J. Howard McGrath, tre assisterende statsadvokater og en fem, seks andre embetsmenn har sluttet eller fått sparken siden komitéen begynte sine undersøkelser . . . Repr. Keating sa at han tror det var ’en bestemt forbindelse mellom de politiske bidragene og unnlatelsen av å reise saker’.»
5 Den mann som den amerikanske regjering hadde oppnevnt til å granske korrupsjonen, Newbold Morris, ble avskjediget, og den som avskjediget ham, statsadvokat J. Howard McGrath, ble så igjen avskjediget av Truman. I en kommentar til dette sa avisen The Nation, i sitt nummer for 12. april 1952 blant annet: «Et permanent organ for håndhevelse av loven som FBI, burde heller ikke få i oppdrag å granske korrupsjonen i noen gren av statsstyrelsen. FBI må søke Kongressen om bevilgninger; og det er dessuten mulig at det kan finnes litt korrupsjon i selve byrået, for ikke å snakke om det departement som det hører inn under. Det var formodentlig med dette i tanke at Truman godkjente utnevnelsen av Newbold Morris som selvstendig gransker. Men presidenten hadde ikke gjort regning med J. Edgar Hoover. Det er nå klart at Hoover helt fra første stund av ønsket at hans FBI skulle være med på enhver granskning som kunne bli foretatt og samtidig selv være immunt for granskning.»
6 The Nation fortsetter deretter med å vise hvordan tre senatorer kom FBI’s leder J. Edgar Hoover, til hjelp, og hvordan han sørget for at granskningen av korrupsjonen i statens administrasjon «er blitt blokert».
7 Og så fortsetter politikerne å selge stillinger, å ta imot gaver og gunstbevisninger fra folk som driver forretning med staten, og å selge innflytelse for store summer. Deres grunntanke ser ut til å være at hva som helst er i sin orden hvis du bare kan komme fra det uten å bli knepet. Denne sjokkerende mangel på rettskaffenhet er ikke noe som bare er begrenset til Sambandsstatene. Det samme forhold gjør seg gjeldende overalt i verden. I Latin-Amerika som i Midt-Østen, i Europa som i det fjerne Østen, overalt hvor du kommer vil du finne noen som er rede til å ta imot bestikkelser, være med på korrupte affærer, fortelle løgner for betaling og selge innflytelse. Mange av dem som kommer godt fra det, blir ofte betraktet som store menn. På den annen side har vi Adolf Hitler, en mann som ikke visste hva rettskaffenhet betyr, som gikk fra sine pakter om vennskap og gjensidig hjelp, og som løy og sa at han ikke kom til å gå til angrep på sine naboland. Han kunne nok ha blitt hyllet som en mesterstrateg og en genial diplomat hvis han bare hadde vunnet sine slag, men han var en av dem som ble knepet. Det er bare sørgelig at det er så få som blir knepet.
8 Er det bare blant dem som arbeider i statsstyrelsen, at det finnes en slik sjokkerende mangel på rettskaffenhet? Svindel, uærlighet, tyverier, begjær, mord — avisene er daglig fylt med slike ting. Ikke engang skolenes elever, den kommende generasjon, har unnsloppet det moralske forfall som har rammet verden. Sportsfolk tar imot betaling for å «tape kamper». Men verre enda er innstillingen hos de studenter som fusker ved prøvene på skolen. Ved Sambandsstatenes militærakademi, der de menn blir utdannet som betror forsvaret av Sambandsstatene, ble nitti kadetter grepet i fusk under en eksamen.
9 Vi kan vende oss til de amerikanske høyere skolene, der landets yngre generasjon går. I New York Times for 9. april 1952 sto et referat fra et møte i Stamford, Connecticut, som om lag hundre elever fra de høyere skolene i Stamford og Greenwich deltok i. Det heter der: «Så lenge det finnes korrupsjon og fusk i statsstyrelsen, kan gjennomsnittseleven ved de høyere skoler ikke innse hvorfor ikke han skulle gjøre det samme, fortalte medlemmer av elevrådene her i dag. Studentene var enige om at 80 prosent fusker ofte, 10 prosent ’så ofte de kan’, og 10 prosent sjelden eller knapt noengang. En elev sa at en landsomfattende undersøkelse hadde vist at det bare var 1 prosent som aldri fusket i det hele tatt.»
10 Ja, på alle livets områder, fra de høytstående politikerne og ned til skolebarna, er det skjedd en utglidning i retning av hensiktsmessigheten, det vil si, man gjør det som ser ut til å bringe fordeler uten å ta hensyn til hva som er rett. Fordi Amerika har fått lederstillingen i verden, er det også mange av verdens mindre nasjoner som ser hen til Amerika, for ledelse. Men hva ser de? Når de ønsker å etterligne Amerika, i den tro at de derved kan få, framgang, finner de at Amerika ser ut til å ha kastet det ytre skinn av kristendom det har hatt, og i likhet med det gamle Roma styrter seg ned i det moralske forfall som bringer ødeleggelse.
11 En av New Yorks ledende prester sa for en stund siden: «Hvis vi ikke får en borger som det er bedre kvalitet i, går vi sammenbruddet i møte. Det vi først og fremst trenger, er rettskaffenhet — mennesker . . . som har en sunn moralsk sans.»
12 De amerikanske kirker — og de øver virkelig en betraktelig innflytelse på befolkningen — tar på seg ansvaret for å opprettholde folks moral og lære dem Guds prinsipper, rettferdighetens prinsipper. Men det program de har fulgt og fremdeles følger, frambringer ikke virkelige kristne. Dette kan høres krast ut, men det ble nylig innrømmet da presidenten for Det lutherske nasjonalråd talte ved et rådsmøte i Atlantic i New Jersey. Han sa: «De avsløringer som er gjort av ’svindel og uærlighet’ i det amerikanske folks liv, tyder på at kirken ikke har greidd sin oppgave, nemlig å gjøre nasjonen kristen.» — New York Herald Tribune, 30. januar 1952.
13 Menneskene unnlater å være rettskafne overfor hverandre, de unnlater å være rettskafne overfor sin regjering, de unnlater å holde sitt ord, ja, de unnlater til og med å være rettskafne overfor Gud den Allmektige. Derfor spør vi: Bør vi vente at folk skal bevare rettskaffenheten og fortelle sannheten under disse nedstemmende forholdene og i denne onde tiden? Det er jo så mektige krefter som øver en dårlig innflytelse. Folkets herskere har satt et slikt dårlig eksempel. Sensasjonspressen og forlystelsesverdenen bidrar også til det moralske sammenbrudd. Ja, i dag er det faktisk slik at ærlige mennesker, mennesker som ikke vil ta imot noe for å handle urett, de blir av mange ansett for å være noen tosker. Folk synes å mene at enhver bør krafse til seg så mye han kan, uten å bry seg om hvordan han får det. De sier at ’du er en tosk som ikke blir med på «moroa» eller som ikke tar imot en aldri så liten bestikkelse’. Noen kan til og med få stor forfølgelse over seg bare fordi de gjør det som er rett og riktig.
14 Men er det nå mulig for mennesker å leve rettskaffent overfor Gud? Hvilken framtid er det for dem blant vår tids ungdom som søker rettferdighet? Er det noe håp om at rettferdigheten kan seire?