Spørsmål fra leserne
● Er det sant som det står i et anklageskrift mot Jehovas vitner at Selskapets første president var umoralsk, skaffet seg utbytte av å selge hvete med et mystisk navn for over 1200 kroner hektoliteren og avla mened da han i retten ble spurt om han kunne lese gresk? — C. W., Nord-Carolina.
Nei. Det er overlagt løgn. Det er aldri ført bevis for at Selskapet Vakttårnets første president, Charles Taze Russell, har begått noen umoralsk handling. I en rettssal angående underholdningsbidrag, sa fru Russells advokat: «Vi gjør ingen anklage om ekteskapsbrudd», og fru Russell, som ikke skydde noen anstrengelser for å bringe sin mann i miskreditt (hun hadde særlig imot ham fordi han ikke ville la henne ha noe å si når det gjaldt bladet Vakttårnets retningslinjer), sa uttrykkelig at hun ikke anklaget ham for umoralskhet. Da kritikere som ikke kjente ham, trodde at de kunne ta utdrag av rettssaken og tilsmusse hans gode navn og rykte, sverget han: «Jeg har aldri gjort meg skyldig i umoralske handlinger overfor noe menneske. . . . Jeg har heller aldri ønsket å gjøre det.» De som kjente ham personlig, respekterte hans rettskaffenhet i høy grad. J. F. Rutherford, en som var så overbevist om betydningen av det kristne arbeid bror Russell gjorde at han på samme måte viet det sitt liv og sine midler, og som etterfulgte Russell som Selskapets president, sa følgende ved Russells begravelse: «Det kan i sannhet sies at pastor Russells karakter var og er uten lyte.»
Sannheten om «mirakelhveten» er på samme måte fordreid. Russell var interessert i alt som angikk Bibelens forutsigelse om at ørkenen skulle blomstre som en rose og jorden gi sin grøde. Da pressen offentliggjorde en melding om et nytt og uvanlig hveteslag som ble kalt «mirakelhvete» av dets opprinnelige dyrker, kunngjorde derfor bror Russell dette i Vakttårnet (den amerikanske utgaven) sammen med en beretning om den som myndighetene utga. Noen av Vakttårnets lesere satte seg i forbindelse med ham som dyrket den, som ikke på noen måte hadde forbindelse med Selskapet Vakttårnet, og kjøpte noe av hveten. Da de fikk såkorn igjen av sin hvete, ga de det som et bidrag til Selskapet. Den opprinnelige dyrkeren solgte såkornet for 1,25 dollar pr. pund (ca. 20 kroner kiloen), og de foreslo derfor at deres bidrag skulle bli verdsatt til 1,00 dollar pr. pund (ca. 16 kroner kiloen), og at alle de pengene som kom inn, skulle tilfalle Selskapet. Selskapet gikk aldri selv god for denne hveten, enda den vant flere førstepriser ved landbruksutstillinger før den til slutt tapte sin særegne kraft. Bror Russell hverken satte navn på den eller tjente penger på den — pengene gikk som et bidrag til kristent misjonsarbeid. Da andre kritiserte dette salget, fikk alle som hadde bidratt, beskjed om at de skulle få sine penger tilbake hvis de var misfornøyde, og pengene ble holdt i forvaring i et år i denne hensikt. Ikke et eneste menneske krevde å få dem tilbake. De eneste som reiste kritikk, var slike som ikke hadde noe virkelig kjennskap til saken, som helt og holdent var et gavesalg til inntekt for Selskapet — og alt foregikk like åpenlyst som salg av nåler til inntekt for en eller annen sak.
Anklagen om «mened» ble ikke framsatt i retten, men i en traktat som senere ble skrevet av en ansvarsløs bakvasker som bror Russell hadde reist en injuriesak mot. Den offisielle beretning om den saken det gjelder (Politiretten i Hamilton by, Ontario, 17. mars 1913), sier: «Sp. De påstår altså ikke at De er opplært i det latinske språk? Sv. Nei. Sp. Eller i gresk? Sv. Nei.» Deretter ble han spurt om han kjente enkelte greske bokstaver, og det var i denne forbindelse spørsmålet om hans kjennskap til gresk oppsto. Denne falske påstanden om «mened» er blitt gjentatt av mange som aldri har henvendt seg til denne kanadiske byen for å undersøke dette gamle rettsreferatet for å se om de sprer sannhet eller løgn. Det er ikke nok med at ordlyden i det spørsmål de «siterer», er blitt forandret, men bror Russell hadde uttrykkelig sagt at han ikke kunne gresk.
I hvilken grad kritikere med vitende og vilje forfalsker slike sitater, går fram av en annen traktat, som sier at Jehovas vitner fornekter gjenløsningen, og som prøver å underbygge dette med et sitat fra bind 5 av Studier i Skriften, side 138: «Jesu lidelse ville ikke betale syndens gjeld.?) Hva boken i virkeligheten sier, er følgende: «Sant nok, syndens sold var ikke lidelse, men død. Derfor kunne Jesu lidelse alene ikke betale syndens straff for oss. Det var absolutt nødvendig, at han ’smakte døden for alle’.» Boken sier akkurat det motsatte av det traktaten påstår den sier.
Med slike løgner og fordreide kjensgjerninger fordømmer kritikerne seg selv. De ville ikke like å bli satt i samme klasse som ultramodernistene, som anklager Jesus for å være uekte barn, men de nedverdiger seg like mye angående andre mennesker som uselvisk brukte sitt liv i Guds tjeneste.