Kristi annet nærvær ingen falsk alarm

NÅR Jehovas vitner lar utgå en advarsel om at den nåværende onde tingenes ordning skal ende i et brennende Harmageddon, virker dette som noe søkt og fullstendig ubegripelig på denne selvtilfredse generasjon. Slike mennesker sier hånlig til Jehovas vitner: ’Vi kjenner til det der. Våre bestefedre og våre oldefedre prekte om det samme. Men som dere ser, er verden stort sett den samme. Slik kommer det alltid til å være.’ Men de som har levd i begge generasjoner, den nåværende og den forrige, vet at tilstanden ikke er den samme, at det har funnet sted forandringer og at et slikt fruktesløst resonnement ikke har noe grunnlag.

Det er sant nok at det er slått mange falske alarmer i tidens løp. Men beviser det at også den alarm som nå blir slått av Jehovas vitner, er falsk? Djevelen ser gjerne at du tror det og intet annet. Det ville være dårskap av en brannstasjon å unnlate å rykke ut etter en alarm bare fordi de foregående førti eller femti advarsler var falske alarmer. Det kan hende at denne ikke er det. Enhver alarm må undersøkes forat man kan være på den sikre siden. På lignende måte ville det være dårskap for velvillige mennesker nå for tiden å ignorere Jehovas vitners forsterkede advarsel bare fordi enkelte bibeltroende fra fortiden har slått falske alarmer.

Jesus lærte med bestemthet at han skulle komme igjen. Ved en anledning spurte hans disipler ham: «Si oss: Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» Jesus fortalte dem ikke at han skulle være synlig til stede blant dem. Det var i stedet slik at hans nærvær hos dem utelukkende skulle kunne merkes ved hjelp av indisier. Det er grunnen til at hans disipler spurte ham om tegnet» på hans nærvær. Det ville ikke være nødvendig med noe tegn hvis de skulle se ham personlig i kjødet. Jesus fortalte om en rekke begivenheter som skulle inntreffe på jorden samtidig med at han ble innsatt på tronen i himmelen. Disse begivenhetene skulle vise menneskene Kristi nærvær og samtidig varsle at Harmageddon-slaget var nær. Jesus sa at hans usynlige innsettelse skulle tilkjennegis på jorden ved at folk reiste seg mot folk i verdenskrig, at det skulle bli farsotter, matmangel og jordskjelv på mange steder, at hans etterfølgere skulle bli hatet av alle folkeslag, at de skulle bli forfulgt og for noens vedkommende til og med drept, at de trofaste skulle være opptatt med å forkynne det gode budskap om hans opprettede rike som et vitnesbyrd for hele den bebodde jord før Harmageddon skulle komme, at det under disse hendelsene skulle være «angst blant folkeslagene, som ikke ser noen utvei på grunn av det brusende hav og dets opprør, mens mennesker blir avmektige av frykt og på grunn av de ting som de venter skal komme over den bebodde jord», at det skulle gjøres et mislykket forsøk på å opprette fred ved en politisk surrogatregjering, og at den generasjon som opplever å se alle disse ting inntreffe i sin egen generasjon, skulle flykte for sitt livs skyld fordi Harmageddon da vil være nær. — Matteus 24, 25; Markus 13; Lukas 21, NW.

Paulus’ brev til Timoteus gir en levende beskrivelse av de fordervede forholdene ved tiden for Kristi annet nærvær. (2 Tim. 3: 1—13) Peter profeterte og sa at det skulle framstå spottere som skulle fare fram etter sine egne lyster, håne advarselen og forlange svar på sitt spørsmål: «Hva blir det til med hans lovte nærvær? Fra den dag våre forfedre sovnet inn i døden, fortsetter jo alt å være nøyaktig som fra skapningens begynnelse.» (2 Pet. 3: 3, 4, NW) Jakob forutsa at de styrtrike skulle opphope seg rikdom til de siste dager. Johannes talte under inspirasjon om at veer som det aldri før har vært maken til, skulle komme og nå sitt høydepunkt i og med at denne perioden ble avsluttet med Harmageddon-slaget. Alle disse begivenheter, ikke bare en eller to av dem, men det at alle disse ting inntreffer innen samme generasjon, skulle være det tegn som avmerket Kristi annet nærvær. Dette skulle ikke være noen falsk alarm. Den generasjonen skulle få se hans nærvær og oppleve Harmageddons brennende dommer. — Matt. 24: 32—34; Jakob 5; Åpenbaringen, kapitlene 12 og 16.

Falske alarmer fra tiden bak oss

Enkelte kan i oppriktighet spørre: Hvorfor ble bibelforskere i tidligere tider forledet til å tro at Kristus skulle komme tilbake på deres tid, særlig i betraktning av at Bibelen uttrykker seg så bestemt med hensyn til tiden og måten for hans nærvær? Svaret på spørsmålet er at vedkommende bibelforskere trakk den feilaktige slutning at Kristi annet nærvær skulle være synlig, «eller at alle krefter i samfunnet stille og gradvis skulle gjennomtrenges av hans ånd, og at dette enten skulle vedvare, eller fortsette til enden». De regnet heller ikke med at alle de begivenheter Jesus forutsa, måtte oppfylles i løpet av den generasjon som hans komme skulle finne sted i.

For å nevne et eksempel: Det var mange som heftet seg ved den vanskelige tiden fra 66—70 e. Kr. og kom med den fortolkning at vanskelighetene var tegn på at enden nærmet seg. De ventet med sikkerhet at Kristus skulle tre fram etter Jerusalems ødeleggelse. Men borgerkrigen mellom jødene og romerne utgjorde ikke tegnet på Jesu nærvær, og det gjorde heller ikke den hungersnød og de farsotter som fulgte etter. Det var ingen verdenskriger på den tiden og ingen uvanlig mengde jordskjelv, heller ikke ble det gode budskap om Guds rike forkynt på hele den bebodde jord. Det hadde i virkeligheten enda langt fra rukket over hele det européiske fastland.

Det viste seg også at forventningene om Kristi gjenkomst i det annet, tredje og fjerde århundre var falske alarmer. Ifølge Didache (en kristelig håndbok fra det annet århundre) framholder det såkalte Barnabasbrev at «de siste dager er kommet, da den nåværende verden sammen med den onde skal bli ødelagt av den tilbakevendende Herre. Det antas at det er gått nesten 6000 år siden skapelsen. . . . Den sjuende dag på 1000 år er i ferd med å begynne samtidig med den annen advent». Irenaeus støtter Barnabas og «plaserer verdens ende og Kristi gjenkomst 6000 år etter skapelsen». Lactantius er enig med dem og tror at «den nåværende verden kan i hvert fall ikke vare lenger enn 200 år til, og man kan vente enden hver dag». Tertullian forutsa det romerske rikes fall og antikrists komme, og mente at han selv levde i de ’siste tider’. Hippolytus fastslo at dagen for Kristi gjenkomst skulle være 500 år etter Kristi fødsel. Det var også en hærskare andre mennesker, Commodian, Metodius fra Olympos i Lykia, Victorinus fra Pettau og den egyptiske biskop Nepos, som alle kom med fantastiske forutsigelser om Kristi gjenkomst.

Deres spådommer manglet ethvert grunnlag bibelsk sett, og det viste seg derfor at de alle uten unntagelse var falske. De håndgripelige kjensgjerninger som skulle oppfylle Jesu forutsigelser om hans annet nærvær, forelå ikke i sin fullstendighet, og deres kronologiske beregninger var heller ikke nøyaktige. Enkelte av deres datoer var hele tusen år forskjøvet. Hippolytus’ datum, år 500, var ikke basert på Skriften, men var en gjetning som viste seg å være feilaktig.

Som ventelig var etter disse falske alarmer ble læren om Kristi gjenkomst meget upopulær, og dette var utvilsomt helt i samsvar med Djevelens plan. Enhver som våget så meget som å nevne denne læren, ble betraktet med hån og skepsis. Åpenbaringsboken ble forkastet og kalt den kjetterske Cerinthus’ verk. Nye teorier ble innført og utbredt. Origenes hevdet bestemt at Kristus ikke ville komme bokstavelig til syne. Han lærte at Kristi gjenkomst finner sted ved evangeliets makt, og at verden ikke skulle bli ødelagt, men omformet ved kristendommens forkynnelse.

En annen teori som beholdt sin popularitet en tid, ble utformet av donatisten Ticonius. Han forklarer i sine kommentarer til Åpenbaringen at Kristus ikke skulle komme før donatistkirken hadde fått en sikker posisjon i verden og var sterk nok til å motstå hedendommen og den falske katolske religion. Begge disse teorier er falske av bibelske grunner, for: Hensikten med kristendommen er ikke å omvende den nåværende onde verden, og evangelieforkynnelsen kommer heller ikke til å omforme den. Denne onde verden er av Gud blitt fordømt til ødeleggelse, og intet menneske og ingen menneskelagd organisasjon vil kunne frelse den. (Dan. 2: 44) Gud har bestemt at menneskene skal styres av en ny verdens regjering, hvor rettferdigheten skal bo. (2 Pet. 3: 13) Evangeliet blir forkynt til «et vitnesbyrd for alle folkeslag», forat velvillige mennesker skal kunne flykte til Riket før Harmageddons dag kommer. (Matt. 24: 14) Ticonius’ teori er også falsk, for Kristi gjenkomst er ikke avhengig av menneskenes bedrifter, og heller ikke av befestelsen av et kirkesamfunn, men beror helt og holdent på den allmektige Gud Jehovas ånd og makt. — Sl. 110: 1, 2.

Den katolske kirkefader Augustin forkastet hele tanken om at Kristus skulle komme en gang i framtiden, ved å si at Riket ble opprettet ved Kristi første komme — at Kristus bandt Satan Djevelen ved sitt første komme og begynte å herske den gangen. Augustin hevdet at Kristi komme stadig pågår i hans kirke eller menighet, «det vil si, i Hans lemmer, i hvilke han kommer litt etter hvert og stykke for stykke, etter som hele Kirken er Hans legeme». Augustin trodde videre at Kristi tusenårige rike skulle komme til sin avslutning omkring år 1000 e. Kr., og at man da kunne vente Kristi endelige komme, da han skulle tre fram for å dømme.

Da år 1000 e. Kr. nærmet seg, begynte mange religiøse mennesker å tro at verden skulle dømmes og forgå i flammer det året. Opphisselsen spredte seg vidt og bredt i Vest-Europa fordi man fryktet at Guds «vredes dag» var nær forestående. Da verden ikke brant opp det året, tok de religiøse det som bevis for at de tusen årene som er nevnt i Åpenbaringen 20: 2, ikke var bokstavelige, men betegnet en ubestemt tidsperiode, og at den katolske kirke allerede regjerte i denne tidsperioden etter som den er den såkalte «Moder»-kirke. Dette syn gjør seg gjeldende i det romersk-katolske hierarki den dag i dag.

Ingen alarm er like skadelig som en falsk alarm

Trass i katolikkenes påstand støtter ikke Bibelen deres syn heller. Apostlene Johannes og Paulus viser tydelig at Kristus ikke regjerte fra det første århundre av. Johannes skrev Åpenbaringen ved slutten av det første århundre, og omtalte Kristi styre som noe som enda hørte framtiden til, som noe av «det som snart skal skje». (Åpb. 1: 1) Johannes overlevde Paulus. Omkring 61 e. Kr. skrev Paulus fra Roma sitt brev til hebreerne, og der sier han: «Men til hvem av englene har han noen tid sagt: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter?» (Heb. 1: 13) Paulus siterte da de ordene David hadde uttrykt i Salme 110: 1, 2, der David omtalte Kristus som sin herre og sa: «[Jehova] sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Ditt veldes kongestav skal [Jehova] utstrekke fra Sion! hersk midt iblant dine fiender!» Jesus blir her skildret som om han sitter ved sin Faders høyre hånd etter sin himmelfart, og ikke som om han regjerer. Paulus talte i overensstemmelse med denne profetien, og han fortsatte med å si følgende om Kristus Jesus: «Men denne mann frambar ett offer for synder for evig og satte seg ved Guds høyre hånd, og venter fra da av på at hans fiender skal bli gjort til en skammel for hans føtter.» — Heb. 10: 12, 13, NW.

Paulus benektet på det kraftigste at de kristne regjerte på hans tid. Han tok til orde mot korintierne som handlet overilet og formastet seg til å herske som konger, enten politisk eller på en åndelig måte: «Dere er alt blitt mette! Dere er alt blitt rike! Uten oss er dere blitt konger! Ja, gid dere så sant var blitt konger, så også vi kunne få dele kongedømmet med dere!». (1 Kor. 4: 8, LB) Ifølge katolikkenes syn på saken ble Satan bundet i avgrunnen i det første århundre. Paulus erklærer seg uenig i dette i sitt brev til romerne, for der sier han: «Fredens Gud skal snart knuse Satan og legge ham under deres føtter.» (Rom. 16: 20, LB) Apostelen Peter erklærer seg enig med Paulus’ i at Satan ikke ble kastet i avgrunnen i det første århundre, men at han i høy grad gikk løs: «Bevar fatningen, vær på vakt. Deres motstander, Djevelen, vandrer omkring som en brølende løve, og søker å oppsluke noen.» (1 Pet. 5: 8, NW) Johannes omtaler det at Satan kastes i avgrunnen, som en tildragelse som tilhører en fjern framtid, og holder seg derfor i overensstemmelse med de andre apostlene. — Åpenbaringen, kapitlene 1 og 2.

Andre spådommer

Etter Augustins tid er, mange hendelser feilaktig blitt utlagt som «tegn» på at Kristi gjenkomst var nær forestående — både sarasenenes voldsomheter, korstogene, oppkomsten av munkeordenene i det trettende århundre og de kaotiske verdensforholdene i det fjortende århundre. Joakim av Floris fant ut at de 1260 dagene som er nevnt i Åpenbaringen 12: 6, kunne vise seg å være året 1260 e. Kr., og at Kristus ville komme tilbake det året. Militz av Kromeriz, en forløper for Johan Huss, speidet etter Kristi komme mellom årene 1365 og 1367. Wycliffe pekte på pavedømmets makt og presiserte at tiden var inne til Herrens gjenkomst. John Napier forutsa at enden på det onde og Kristi gjenkomst skulle finne sted mellom årene 1688 og 1700. William Whiston utpekte først 1715, deretter 1734 og senere 1866 som datoen for tusenårsrikets opprettelse.

I begynnelsen av det nittende århundre hastet Christoph Hoffman fra Tyskland til Jerusalem for å gjenoppbygge templet og derved forberede Kristi nær forestående gjenkomst. William Miller forutsa at Kristus skulle tre fram i løpet av året 1843, men utsatte senere dagen til 22. oktober 1844. Da disse spekulasjonene ikke ble til noe, ble religiøse sekter latterliggjort, store splittelser fant sted blant dem, læren ble spottet, de menneskene som førte denne læren, fikk høre spydigheter, og det ble i det hele tatt blåst foraktelig av denne tanke både i religiøse og ikke-religiøse kretser. Alle alarmene var uten unntagelse falske.

Da det tjuende århundre kom, begynte det samtidig å bli slått en ny rekke alarmer. «Forbered deg til å dø! Vær rede til enhver tid! Verdens ende er nær!» Så sto det på plakatene under et konvent adventistene holdt i Paris den 20. august 1927. Adventistene trodde at Kristi gjenkomst ville være ensbetydende med at jorden ble fortært av ild. De rettferdige skulle bli frelst ved at de ble tatt opp til himmelen. Selv før den tiden, nemlig da den første verdenskrigen nærmet seg høydepunktet, ble det kunngjort et manifest av åtte av Englands mest kjente prester. I dette manifestet het det blant annet: «At den nåværende krise peker hen imot avslutningen på hedningenes tider. For det annet: At vår Herres åpenbarelse kan ventes når som helst, og Han vil da bli åpenbart likså tydelig som Han ble det for sine disipler om aftenen etter sin oppstandelse. For det tredje: At den fullendte menighet vil bli forvandlet for ’alltid å være med Herren’.» Dette manifest var undertegnet av fremtredende prester fra trossamfunn som baptistene, kongregasjonalistene, presbyterianerne, episkopalerne og metodistene.

Deres beregning av hedningenes tider var feilaktig, for disse tider endte høsten 1914. I samsvar med Jesu profeti brøt det da ut verdenskrig. Etter den fulgte hungersnød, pest og jordskjelv. Kristne ble forfulgt og myrdet. Budskapet om det opprettede Guds rike begynte å bli forkynt. Redsel og frykt har grepet tak i verden. Lovløsheten og forbryterondet tiltar. Mange nasjoner har sluttet seg sammen, først i Folkeforbundet og nå i De Forente Nasjoner. Og denne politiske surrogatregjering blir nå liksom Folkeforbundet i sin tid hyllet som det eneste håp når det gjelder fred, og som det «politiske uttrykk for Guds rike». Alle disse begivenheter er nøyaktig hva Jesus forutsa skulle avmerke hans nærvær.

Hvorfor kom han da ikke til syne? Han kom faktisk til syne, ikke som et menneske i kjødet, men ved å tilkjennegi sitt nærvær ved disse begivenheter som inntraff for å oppfylle hans profetier. Han lovte aldri at hans annen tilsynekomst skulle være i kjødet og dermed synlig for det menneskelige øye. Han sa i virkeligheten til sine disipler: «Ennå en liten stund, og verden ser meg ikke lenger.» (Joh. 14: 19) Hvis han skulle la sin annen tilsynekomst skje i kjødet, ville han da ha noen grunn til å gå i detaljer med å beskrive forholdene på jorden på den tiden han skulle tre fram? Selvfølgelig ikke. Hvorfor skulle han gi dem et sammensatt tegn hvis de skulle se ham med sitt blotte øye? Disiplene visste at det bare ville bli mulig å merke hans gjenkomst ved hjelp av indisier, og de ba derfor om et tegn. Det tegnet Jesus ga, var en lang liste med begivenheter som skulle inntreffe på jorden på den tiden han skulle komme i besittelse av sitt rikes makt i himmelen og begynne sitt styre.

Disse begivenheter begynte å inntreffe på jorden i året 1914, og de har fortsatt å gjøre seg gjeldende til denne dag. Denne generasjon har ikke bare fått oppleve en eller to av disse betydningsfulle hendelser, men alle sammen. Dette er ingen falsk alarm!

Hvordan har det religiøse presteskap reagert på alarmen? De har vendt det døve øre til den. De er blitt forvirret fordi de ikke har kunnet se Kristus i kjødet. Radio Times for desember 1950 framholdt at «mange predikanter har en ubehagelig følelse av at de burde tale om Kristi annet komme, men de er så forvirret med hensyn til dette spørsmålet at de helst unngår det». Dr. teol. George Hedley ved Mills College ga uttrykk for den holdning mange prester inntar i dag. Han sa: «Når vil Kristus komme igjen? Når Guds ånd tar bolig i menneskenes hjerte. Hvordan kan vi oppfatte hans komme? Ved å forstå det guddommelige liv i oss selv. Kommer Kristus igjen? Ja, hvis vi vil la ham komme. Han vil komme til oss i denne morgenstund hvis vi bare velger det.»

Nei, det stikk motsatte er tilfelle — Kristi komme er ikke avhengig av noe enkelt menneske. Han er her, han er her nå, og han hersker som Konge fra himmelen midt iblant sine fiender! (Sl. 110: 1, 2) Verdensbegivenhetene beviser det. Den alarm som nå blir slått av Jehovas vitner, er ekte og sann. La ikke verdens negative, ansvarsløse og likegyldige holdning få lulle deg i søvn. Reager på alarmen! Legg nå på flukt til fjellene, til Jehovas tingenes ordning. Nøl ikke! Der vil du finne beskyttelse mot Harmageddons ild. De som overlever Harmageddon, vil kunne bekrefte at dette var ikke noen falsk alarm!