Jesu Kristi gjenløsende kraft

«For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, som ga seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle slags mennesker.» — 1 Tim. 2: 5, 6, NW, fotnote.

1. Hvordan står Jesus Kristus alene i verdens historie?

JESUS KRISTUS fra Nasaret, som etter sin fødsel ble lagt i en krybbe, skulle senere komme til å innta en stilling av livsviktig betydning for menneskeslekten. Ikke noe enkelt menneske har siden Adams skapelse etterlatt seg så uutslettelige spor i historien, og noe annet menneske har heller ikke gitt anledning til så mye strid over hele verden. Utallige andre mennesker har gått i døden som martyrer for saker de mente fortjente deres fulle hengivenhet, men ikke i noe annet tilfelle har et slikt martyrium ført til at de er blitt tilkjent rollen som frelsere. Jesus Kristus står alene i verdens historie som et menneske om hvis død det heter at den kvalifiserer ham til å handle som menneskeslektens Gjenløser. Hans stilling er så enestående at en av hans hengivne disipler ble drevet til å si: «Det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.» (Ap. gj. 4: 12) En slik kraft blir sannelig ikke tilskrevet noe annet menneskes død.

2, 3. Hvilke motstridende oppfatninger om ham gjør seg gjeldende, og hvilke viktige spørsmål fører det til?

² Men til tross for at det vidt og bredt i kristenheten blir bekjent at Jesus Kristus er den falne menneskeslekts Gjenløser, hersker det stor misforståelse med hensyn til den rolle han spiller i den allmektige Guds hensikter. Selv blant dem som bekjenner at de tror på ham, finnes det faktisk en forbausende vantro angående fortjenesten av det liv han har gitt som en løsepenge. Dessuten er det millioner som nok anerkjenner hans fremtredende plass i jødenes historie, men de tilskriver ikke hans liv eller død noen særlig betydning utover det at han var hengitt til bestemte prinsipper som han anså for å være gode. Som en kontrast til dette var det imidlertid alt før Kristus trådte fram, slik at «andre mennesker ble pint fordi de ikke ville ta imot utløsning ved en eller annen løsepenge, forat de kunne få del i en bedre oppstandelse» ved Guds gamle løfte om å sende ut en «ætt» som skulle skaffe til veie en evig utløsning fra synd og død. — Heb. 11: 35, NW; Matt. 20: 28; 2 Tim. 2: 8—10.

³ Hva lærer Bibelen med hensyn til hvilken stilling Jesus Kristus inntar i Jehovas storslagne tingenes ordning med henblikk på opprettelsen av en fullt ut ny verden? Skal man betrakte ham bare som en sagnfigur med høye idealer, som satte et utmerket eksempel for oss ved sitt moralske levesett? Eller skal vi se på ham som den som utøste sitt livsblod som et offer for å løskjøpe de livs rettigheter Adam mistet ved opprøret, og dermed gjøre det mulig for menneskene til slutt å leve for bestandig? Det er av livsviktig betydning for ethvert levende menneske i dag å vite det riktige svaret på disse spørsmålene.

4. Hvordan skilte Kristi ankomst seg ut fra alle andre menneskers?

⁴ Det er viktig å være klar over at Jesus Kristus ikke plutselig trådte fram på menneskenes skueplass og utropte seg selv som en frelser. Han var ikke bare en mann med usedvanlige evner og en — strålende begavelse som etterlot seg et merke i sivilisasjonen på grunn av sin energiske virksomhet, slik det er blitt gjort med større eller mindre hell av andre mennesker fra tid til annen. Nei, på ingen måte! Det var helt annerledes da han sto fram, for hans komme var forutsagt mange århundrer i forveien. Mennesker med en gudfryktig forståelse speidet etter at en frelser for menneskeslekten skulle stå fram, på grunn av det løfte Jehova ga i Eden om at det skulle komme en rettferdighetens «ætt». — 1 Mos. 3: 15; Gal. 3: 19.

5. Hvordan kommer løftet til Abraham inn i bildet?

⁵ Nesten 1900 år før Kristus ble født, stadfestet Jehova med en ed sitt løfte til Abraham angående denne frelser. Han sa: «I din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.» (1 Mos. 22: 18) Abraham og andre trofaste mennesker i fortiden speidet etter denne «ætt» og lengtet etter de velsignelser som skulle komme gjennom den. Apostelen fjerner enhver tvil med hensyn til denne «ætten» når han sier: «Nå ble løftene gitt Abraham og hans ætt; han sier ikke: Og dine ætlinger, som om mange, men som om én: Og din ætt, og dette er Kristus.» — Gal. 3: 16.

6. Hva viser Moses’ ord og løftet til David i forbindelse med Kristus?

⁶ Over tre hundre år etter Abrahams tid talte Moses til Israel om denne frelser som skulle komme, og sa at enhver som ikke hørte på ham, ikke skulle få leve. (5 Mos. 18: 19; 3 Mos. 23: 29) Peter bekrefter den historiske kjensgjerning at Moses forutsa frelseren Kristi komme. Han sier: «Ja, Moses sa: ’Jehova Gud skal frambringe for dere fra deres brødre en profet liksom meg. Dere må høre på ham i alle de ting han taler til dere. Ja, enhver sjel som ikke hører på denne Profet, skal bli fullstendig tilintetgjort fra folket.’» (Ap. gj. 3: 22, 23, NW) David var en direkte etterkommer av Abraham, og i forbindelse med ham gjentok Jehova løftet om en frelser omkring seks hundre år før Kristus trådte fram. «Se, dager kommer, sier [Jehova], da jeg vil la stå fram for David en rettferdig spire, og han skal regjere som konge . . . og gjøre rett og rettferdighet i landet.» — Jer. 23: 5; 33: 15.

7. Hvilke andre profetiske uttalelser ble nedtegnet angående Jesus Kristus, og hva samstemte alle profetene i?

⁷ Rundt regnet 150 år før Jeremias nedtegnet ovennevnte ord i den hellige beretning, ble det følgende under inspirasjon skrevet av profeten — Esaias, som utmerket godt visste at Gjenløseren skulle komme gjennom Abraham og i Davids ættelinje: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stor og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og oppholdt ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid.» (Es. 9: 6, 7) Det ble forutsagt at Betlehem skulle være hans fødested. (Mika 5: 2) Ja, alle profetene samstemte i at en gjenløser skulle tre fram på menneskenes skueplass, og «ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn». — Ap. gj. 10: 43.

8. Hvilke bekreftende kjensgjerninger viser at Johannes ikke tok feil da han identifiserte Jesus?

⁸ Profeten Esaias kunngjorde på forhånd bemerkelsesverdige detaljer angående Jesus Kristus, nemlig at han skulle bli foraktet og forlatt, være en mann full av piner og vel kjent med sykdom, at hans liv skulle bli gjort til et offer for manges synder, at han skulle gå i forbønn for menneskeslekten, at han ikke ville opplate sin munn for å klage når han ble undertrykt og mishandlet, men overgi seg til å ofres liksom et lam som blir ført bort for å slaktes. Det er ikke underlig at døperen Johannes utbrøt følgende med høy røst da han så Jesus komme: «Se, Guds lam som tar bort verdens synd!» (Joh. 1: 29, NW; Es. 53: 3—9) At Johannes hadde rett da han identifiserte Jesus som Gjenløseren, blir bekreftet av beretningen om den erklæring engelen hadde kommet med tretti år tidligere, da denne mektige åndeskapning sa til hyrdene: «Forferdes ikke! for se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad.» (Luk. 2: 10, 11) Det er ikke tvil om at Jesus Kristus ikke var en selvbestaltet frelser, men at han var kommet som oppfyllelse av løfter Gud hadde gitt hundrevis av år i forveien.

9. Hvordan bekrefter apostlene den sannhet at Jesus var utsendt?

⁹ Apostelen Johannes støtter dette synspunkt ved rett ut å erklære at det var Gud som sendte Jesus. «For Gud elsket verden så høyt at han ga sin enbårne Sønn, forat enhver som viser tro på ham, ikke skal ødelegges, men ha evig liv.» (Joh. 3: 16, NW) Jesus var derfor ingen alminnelig dødelig som Jehova utvalgte for å bruke ham ved tilveiebringelsen av en løsepenge, men han var av gode grunner en som kom direkte fra Guds egen himmelske sfære i den spesielle hensikt å opphøye Faderens navn og tilveiebringe en løsepenge. Jesu førmenneskelige tilværelse strakte seg tilbake til tiden før menneskene, ja endog jorden selv, ble til. (Joh. 1: 1—3; Ordspr. 8: 22—36) Hans disipler verdsatte den store kjærlighet Jehova ga uttrykk for da han sendte sin Sønn. De visste at Jesus Kristus ikke bare var et alminnelig menneske som dem selv, og de nølte ikke med å erklære det. (Matt. 16: 16) «Ved dette er Guds kjærlighet åpenbart iblant oss at Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden, forat vi skal leve ved ham. . . . vi har sett og vitner at Faderen har sendt oss sin Sønn til frelse for verden.» — 1 Joh. 4: 9, 14.

10. Hvordan blir enkelte religiøse mennesker ført ut i villfarelse angående Kristus på grunn av sine feilslutninger?

¹⁰ Det finnes imidlertid enkelte religiøse mennesker som benekter at Jesus var Guds Sønn og kom i kjødet ved at Jehova på mirakuløst vis overførte ham til livmoren hos en jødisk jomfru, Maria. I stedet lærer de inkarnasjonsteorien og sier at Jesus i virkeligheten var Gud selv, som ikledte sitt åndelige legeme et kjødelig ytre, slik engler hadde gjort da de viste seg for Abraham, Lot og andre. (1 Mos. 18: 1, 2; 19: 1; Dom. 13: 9—11, 16) Treenighetslærens tilhengere er belemret med det samme falske resonnement, for de tror at Gud og Kristus er en og den samme. Denne feilaktige lære fører nødvendigvis til atter andre uriktige slutninger. Denne teorien må for eksempel forutsette at Jesu tretthet og lidelse bare var tilgjort, for ingen åndeskapning kan bli trett og lide. Den må også nødvendigvis føre til den slutning at hans bønner var tilgjorte, etter som han da når alt kom til alt bare ba til seg selv, og at han ba utelukkende av hensyn til det dype inntrykk dette gjorde på hans disipler og andre. (Joh. 17) Hvis man følger denne linje med feiltagelser videre, ville man også på grunn av den opprinnelige forutsetning måtte slutte seg til at Kristi død bare var en tilsynelatende død, for Gud kan i virkeligheten ikke dø, etter som han er udødelig. Altså ville det ikke ha vært noen virkelig død og utgytelse av blod som en løsepenge for menneskeslekten i det hele tatt!

11, 12. Hvilke andre synspunkter blir forfektet av religiøse ledere?

¹¹ Nær beslektet med dette farlige resonnement er de konklusjoner som blir trukket av dem som tror på «teorien om moralsk innflytelse». De hevder at Kristi oppgave utelukkende besto i å åpenbare Guds kjærlighet på en måte som var så gripende at hjertene smeltet og menneskene ble drevet til å forsake synden. (Theology at the Dawn of the Twentieth Century [Teologi ved begynnelsen av det tjuende århundre], s. 261) «Strengt tatt,» sier de, «var Kristi død ikke nødvendig for menneskets frelse.»

¹² Det er da ikke overraskende å se at en meget framstående religiøs leder sier følgende med hensyn til gjenløsningen: «Selvfølgelig tror jeg ikke på jomfrufødselen, eller på den gammeldagse teorien om forsoning ved en stedfortreder; og jeg kjenner ingen intelligent kristen prest som gjør det. Vanskeligheten med disse fundamentalistene er at de mener at en som ikke er enig med dem i deres dogmatikk, ikke kan tro på de dype, vesentlige og evige sannheter i det kristne evangelium som omformer menneskenes liv og er det eneste håp i forbindelse med frelse gjennom Kristus i denne verden.»a Til denne klasse mennesker hører også de som håner læren om at Kristi død er nødvendig for å tilveiebringe en løsepenge, for, som de sier, da er det jo nødvendig med et mord forat Guds vilje skal bli fullbrakt.

13. Hva er det som viser deres mangel på tro på gjenløsningen, og som stiller dem i den klasse Peter beskrev?

¹³ Vi finner altså religiøse mennesker, og det til og med ledere, som faktisk benekter Jesu Kristi gjenløsende kraft. De taler riktignok om de «evige sannheter i det kristne evangelium», men det som «omformer menneskenes liv og er det eneste håp i forbindelse med frelse gjennom Kristus i denne verden», er i deres øyne de prinsipper som er innbefattet i de ti bud, og dertil de nye bud som Kristus lærte — kjærligheten til Gud og kjærligheten til ens neste, som skal være så stor at man til og med er villig til å dø for ham. Med sine ord og gjerninger tror de ikke at Jesu Kristi liv, som ble gitt i offerdøden, virkelig tjente til å åpne veien for menneskene til på nytt å vinne den fullkommenhet i kjødet og den enhet med Gud som Adam opprinnelig tapte ved sin synd, som besto i opprør. I virkeligheten fornekter de Kristus som sin gjenløser og frelser, og tror ikke at verdien av hans utgytte blod var den pris som ble betalt til Gud forat menneskene skulle få tilbake den livsrett Adam forspilte. De foregir å være Guds tjenere, men er i virkeligheten falske lærere. Hvor treffende Peter beskriver dem: «Det [kommer også] til å bli falske lærere blant dere. De vil i stillhet innføre ødeleggende sekter og vil til og med fornekte den eier som kjøpte dem, og derved føre en brå ødeleggelse over seg selv.» — 2 Pet. 2: 1, NW; 1 Kor. 1: 18.

14. Hvilken sannhet må ærlige mennesker fullt ut forstå?

¹⁴ Alle som er interessert i liv, må fullt ut forstå og verdsette den sannhet at den hellige skrift er uhyre klar og bestemt når den kunngjør at det bare er gjennom fortjenesten av Jesu Kristi offer man i det hele tatt kan oppnå frelse. For øvrig må enhver som vinner frelse, oppfylle gjenløsningens betingelser og på den måten oppfylle betingelsene for å få del i den i samsvar med Guds normer. Menneskenes filosofi og all den verdslige viten og det resonnement menneskene kan stille opp imot Bibelen, vil i siste instans være nytteløs. Guds Ord er sikkert og fast, og man kan stole på at det kommer fra ham som har all kunnskap og eier all makt til å støtte sitt ord og oppfylle det. Vi vender oss med rette til ham for å få en forklaring på den stilling hans Sønn inntar i den guddommelige hensikt så vidt den angår menneskenes frelse.

15. Hva betyr det å gjenløse eller løskjøpe, og hvorfor trenger hele menneskeslekten å bli løskjøpt?

¹⁵ Å gjenløse eller løskjøpe betyr å «utfri fra fangenskap, slaveri, straff eller lignende ved å betale en pris; å kjøpe ut av trelldom; å befri, som fra synden, dens straff eller lignende; å være Gjenløseren for». (Webster’s New International Dictionary, 2. utgave) Det må innrømmes at menneskeheten siden Edens tid har vært i trelldom under synden og dens straff, døden. «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd,» sa David. (Sl. 51: 7) Denne bekjennelse om trelldom gjaldt ikke bare David selv, for Paulus bekrefter at det samme er tilfelle med hele menneskeslekten, når han sier: «Synden kom inn i verden gjennom ett menneske og døden gjennom synden, og således spredte døden seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet.» (Rom. 5: 12, NW) Hele menneskeslekten har vært og er i trelldom, slaveri, som fører til døden, og alle trenger en Gjenløser til å iverksette en utfrielse hvis den fulle frihet som rådet i Eden, atter skal bli til virkelighet i sin fullkommenhet. — Heb. 2: 15.

16. På hvilke betingelser kan menneskene slippe å lide døden som straff for synd?

¹⁶ Døden kommer med rette til menneskene, gjennom virkningen av Jehovas rettferdige og fullkomne lover. Det skjedde ingen urettferdighet fra Guds side, for mennesket førte dette slaveriet over seg selv med dødsstraff til følge. I overensstemmelse med rettferdigheten kunne Gud la døden herske over menneskene i alle kommende tider, men hans storslagne kjærlige og barmhjertige egenskaper beveger ham til å sørge for en utvei for mennesker med rettferdige tilbøyeligheter. Når Jehova viser sin barmhjertighet, kan han imidlertid ikke se bort fra eller unnlate å ta hensyn til det rettferdige ved straffen, dødsdommen som er felt over menneskene. «Liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot» — dette gir uttrykk for de vilkår og prinsipper Gud alltid har handlet etter. (2 Mos. 21: 23, 24) Den straff Jehova fastsatte for menneskehetens synd, nemlig døden, kunne derfor bare bli opphevet ved at det ble betalt en løsepenge eller en tilsvarende pris. Hvis det gikk an å finne en som var villig til og i stand til å betale denne løsepengen og dermed oppfylle Jehovas rettferdige lov, så kunne hans barmhjertighet komme menneskene til gode. Det var Jesus Kristus som var villig til og i stand til å kjøpe menneskene ut av den trelldom de befant seg i.

17. Hvordan blir Guds store kjærlighet vist i denne henseende?

¹⁷ At det var Jehovas kjærlighet og barmhjertighet som drev Kristus til å tilveiebringe gjenløsningsbetalingen, framgår tydelig av Johannes 3: 16 (NW): «For Gud elsket verden så høyt at han ga sin enbårne Sønn, forat enhver som viser tro på ham, ikke skal ødelegges, men ha evig liv.» Det var en handling Gud hadde tatt initiativet til, og den ble ledsaget av hans Sønns villighet til å innfri rettferdighetens krav ved å betale løsepengen. «Ved dette ble Guds kjærlighet tilkjennegitt i vårt tilfelle, for Gud sendte sin enbårne Sønn til verden, forat vi kunne vinne liv gjennom ham. Kjærligheten er i denne forbindelse ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sinn Sønn som et sonoffer for våre synder.» (1 Joh. 4: 9, 10, NW) Jesus Kristus var villig til å betale gjenløsningsprisen av kjærlighet til Jehova og til de falne menneskene.

18. Var kravet om en løsepenge noe nytt for Gud?

¹⁸ Det var ikke noe nytt for Jehova å kreve en gjenløsningsbetaling på denne måten. Han fulgte bare det samme grunnleggende prinsipp som han fulgte da han handlet med Israel som folkets Gjenløser eller Befrier. Han sa om seg selv: «For jeg er [Jehova] din Gud, Israels Hellige, din frelser; jeg gir Egypt til løsepenger for deg, Etiopia og Seba gir jeg i ditt sted. Fordi du er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet høyt og jeg elsker deg, så gir jeg mennesker i ditt sted og folkeslag i stedet for ditt liv.» (Es. 43: 3, 4) Bestemmelsene i den lovpakt Israel fikk, sa at det skulle betales en løsepenge til utfrielse av ens liv når bestemte slags forbrytelser ble begått. Mantallsskatten på en halv sekel for hver hebreer ble regnet for å være løsepengen til soning for deres liv. (2 Mos. 21: 28—32; 30: 12—16) Den årlige ofringen av en okse og av en gjet for folkets synder tjente som en forsoning eller løsepenge som Jehova anerkjente og godtok. — 3 Mos. 4: 1—35; 5: 1—19; 16: 1—31; Ordspr. 21: 18.

19. Hvorfor er det vanskelig å betale en løsepenge?

¹⁹ Den løsepenge Gud forlangte i tilfellet med menneskene for å gjenopprette fullkommenhet og evig liv, lot seg ikke betale med sølv, gull eller andre verdigjenstander, og heller ikke med blodet av dyr, for slike betalinger ville ikke svare til eller være likeverdig med det fullkomne liv som Adam forspilte for hele menneskeheten. (1 Pet. 1: 18, 19) For alle «som bor i verden, både lave og høye, rike og fattige», påpeker Salme 49 at et menneske aldri kan gi Gud en løsepenge for sitt liv, «for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid». Hvis ikke Jehova skaffet til veie midlet til å betale den tilsvarende løsepenge, ville det altså aldri bli noen vei tilbake fra synd og død. Gud skaffet dette midlet til veie ved å gi sin enbårne Sønn det privilegium å ofre et fullkomment menneskeliv. — Gal. 4: 4, 5.

20. Hvilken holdning inntok Kristus til den offerveien som var trukket opp for ham?

²⁰ Jehova måtte ikke tvinge sin Sønn til å gå på denne offerveien, men Jesus fulgte den frivillig da han forsto at det var hans himmelske Fars vilje. Paulus sier om ham: «Han . . . [tenkte ikke] på å foreta et maktran, nemlig ved at han skulle være Guds likemann. Nei, han uttømte seg selv og tok en slaves skikkelse og ble i menneskers likhet. Ja, mer enn det, da han fant seg av samme natur som et menneske, ydmykte han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel.» (Fil. 2: 6—8, NW) Jesus bekrefter selv sin villighet til å gi sitt liv som offer. Han sier: «Det er derfor Faderen elsker meg, fordi jeg overgir min sjel [mitt liv], forat jeg skal kunne motta det igjen. Intet menneske har tatt det fra meg, men jeg overgir det på eget initiativ.» (Joh. 10: 17, 18, NW, fotnote) Som Guds offerlam beveget Jesus Kristus seg jevnt og sikkert, villig og urokkelig hen imot ofringen på torturpelen, og det gjorde han med full forståelse og verdsettelse av at det ville gi ham mulighet til å tilveiebringe løsepengen for troende mennesker. — Es. 53: 7.

21. Hvordan tilveiebrakte Jehova i sin miskunnhet et grunnlag for troen på Jesu Kristi gjenløsning?

²¹ Det var utvilsomt lenge før sitt mirakuløse komme til jorden at Jesus i sin førmenneskelige tilværelse ga uttrykk for at han var villig til å tilveiebringe løsepengen. Det må ha vært slik, for lenge før Jesu jordiske advent viste Jehova billedlig gjennom Abraham at han ville gi sin Sønn som offer, og at denne hans Sønn av egen fri vilje ville gi sitt liv. (1 Mos. 22: 1—19) Umiddelbart etterat Abraham hadde medvirket i denne profetiske skildring, ga Jehova det løfte at «i din ætt skal alle jordens folk velsignes», og denne «ætt» identifiserte altså Paulus som Kristus. Gud viste således at hans egen elskede Sønn skulle komme for å bringe det store offer til en fastsatt tid lengre fram i tiden enn Abrahams dager. Jehova beredte grunnen i sitt skrevne Ord forat rettferdig innstilte mennesker skulle kunne sette sitt håp til denne store begivenhet og de usigelige velsignelser det ville stille dem i utsikt. Det ble samlet en pålitelig beretning ved hvilken menneskene kunne identifisere ham som tilveiebringer en løsepenge for dem. (Ordspr. 8: 22—36; Joh. 8: 58) En storslagen frigjøring var nå i sikte, og den skulle avgjort komme ved Jesu Kristi gjenløsning.

[Fotnote]