Spørsmål fra leserne
• Hva betyr 1 Mosebok 6: 6, der det står: «Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden»? — Y. J., Nigeria.
Ordet «angret» er oversatt fra det hebraiske rotordet na·hham’, som har flere forskjellige betydninger. Noen ordbøker oppgir følgende betydninger: å snappe etter været, sukke, være bedrøvet, angre, sørge over eller ha medlidenhet med, trøste, frigjøre seg (for fiender). Ordet blir brukt i forskjellige skriftsteder i disse forskjellige betydningene, og sammenhengen viser hvilken tanke det er som skal fram. Det tilfellet vi betrakter her, var da Jehova hadde sett menneskets ondskap og hadde besluttet å ødelegge ugjerningsmennene ved hjelp av en verdensomfattende vannflom. En nøyaktig moderne oversettelse gjengir dette skriftstedet og de nærmeste versene på følgende måte: «Følgelig så Jehova at menneskets ondskap var blitt stor på jorden og at alle dets hjertes tankers tilbøyeligheter bare var onde hele tiden. Og Jehova var bedrøvet fordi han hadde skapt menneskene på jorden, og han følte seg såret i sitt hjerte. Så sa Jehova: ’Jeg vil utrydde menneskene som jeg har skapt, fra jordens overflate, fra mennesket til husdyr, til krypende dyr og til himmelens flyvende skapninger, for jeg er virkelig bedrøvet fordi jeg har skapt dem.’ Men Noah fant nåde for Jehovas øyne.» — 1 Mos. 6: 5—8, NW.
Jehova behøver aldri å angre slik som menneskene gjør for å vise sorg over feil de har gjort eller for å vise at de vil snu om fra en gal kurs. Jehovas veier er rette, og hans fullkommenhet utelukker enhver mulighet for feiltagelser. I motsetning til menneskene unnlater han ikke å holde sitt ord eller utføre sitt forsett eller overholde sine prinsipper. I disse henseender forandrer han seg ikke. (4 Mos. 23: 19; 1 Sam. 15: 29; Es. 14: 24; 46: 11; Esek. 24: 14; Mal. 3: 6; Jak. 1: 17) Han kan forandre sin handlemåte overfor mennesker eller nasjoner hvis de forandrer seg og derved gir årsak til at hans handlemåte ikke lenger er nødvendig eller tjenlig, eller han, kan forandre sin handlemåte når han vil vise barmhjertighet. (1 Sam. 15: 11; Sl. 106: 44, 45; Jer. 18: 7—10; Joh. 3: 10) Han kan «angre» ved å føle medlidenhet, slik det opprinnelige hebraiske ord kan bety, men aldri i den menneskelige betydning av å angre på grunn av at man har gjort en feil eller noe galt.
I 1 Mosebok 6: 6 viser den nøyaktige oversettelse at han «var bedrøvet fordi han hadde skapt menneskene på jorden.» Jehova Gud framstiller seg ofte som om han har menneskelige følelser, forat menneskene lett skal kunne forstå hans reaksjoner. Han kan være bedrøvet, akkurat som han kan føle sorg, vrede, forbitrelse, glede, han kan le og være trett av de onde, og kan ha andre menneskelige reaksjoner, som mange skriftsteder viser. Ved den anledning som er omtalt i 1 Mosebok 6: 6, var Jehova bedrøvet over at menneskene hadde tatt en gal kurs og at alle deres tankers tilbøyeligheter bare var onde. Det såret hans hjerte å se at mennesker som var blitt til som et resultat av hans skapergjerning, stadig vendte seg til det onde, og han var bedrøvet over at slike mennesker var blitt til på jorden. For å fri eller lette seg for denne sårede følelse besluttet Jehova å utrydde disse ugjerningsmenn fra jordens overflate. Akkurat som trofaste mennesker kan bringe Jehovas hjerte glede, kunne disse onde såre det, og det gjorde de også. (Ordspr. 27: 11; Luk. 15: 7) Akkurat som onde mennesker før vannflommen kunne få Jehova til å være bedrøvet, får de vederstyggelige ting som blir gjort nå før Harmageddon, rettsindige mennesker til å sukke og jamre, fordi de har sympati for Guds sak og respekt for hans navn. — 1 Mos. 6: 6; Esek. 9: 4.
Jehova har ikke behag i den ugudeliges død, og da han så at det var nødvendig å utrydde dem, var han bedrøvet, og det brakte ham sorg å måtte framkalle vannflommen. Men Jehova var ikke bedrøvet over at han hadde skapt jorden og bestemt at den skulle være bebodd. Han var ikke bedrøvet over at han hadde skapt mennesker på den forat de skulle formere seg og oppfylle den. At hans bedrøvelse var begrenset til dem som var blitt til ved hans skapergjerning og som var blitt uforbederlig onde, vises av den kjensgjerning at Noah fant nåde for hans øyne. Noah vandret med Gud. Jehova var ikke bedrøvet over at han hadde skapt ham, og det at Jehova bevarte Noah og hans trofaste husstand og gjentok overfor dem befalingen om å oppfylle jorden, viser at Jehova ikke var bedrøvet over at han hadde skapt jorden og menneskene på den, men at han holdt fast på sin beslutning om at jorden skulle bli fylt med rettferdige mennesker. Hvis Jehova hadde vært bedrøvet over at han overhodet hadde skapt mennesket; og brukte vannflommen til å fri seg for denne bedrøvelsen, da ville han ha utryddet alle mennesker på jorden. Men det at han bevarte noen, viser at hans bedrøvelse var begrenset til dem som var blitt onde i sine tanker og handlinger, for det var bare dem som ble utslettet av vannflommen.