Kan de kristne forandre verden?

DE FLESTE som kaller seg kristne, er overbevist om at Kristi etterfølgere må prøve å forandre denne gamle verden, at de må prøve å gjøre den til et høvelig sted å komme til for Kristus. De mener i all oppriktighet at det står til dem å sørge for oppfyllelsen av Jesu bønn om at Guds vilje må skje på jorden som den skjer i himmelen. Med dette for øye prøver de å ta Gud og Kristus med i verdslige regjeringer, å gjøre krigene mindre ødeleggende og dødbringende eller å få helt slutt på dem, og derfor bestreber de seg også på å omvende alle hedningene til kristendommen.

Slike mennesker lar seg i det hele tatt ikke avskrekke av den veldige oppgaven de har foran seg, men påstår at de har grepet saken an på en praktisk og realistisk måte for å overvinne de nåværende ulike forhold. Jehovas vitner, som nekter å delta i slike bestrebelser på å forandre denne gamle verden, blir av dem betraktet som defaitister, som mennesker som gir opp, og deres virksomhet synes de er upraktisk og urealistisk.

Det er imidlertid ikke tilfelle at Jehovas vitner gir opp; de har ingen defaitistisk innstilling. De har aldri prøvd å forandre denne gamle verden, og kan derfor ikke beskyldes for å gi opp en slik oppgave. De er heller ikke defaitister, slik at de unnlater å gi seg i kast med den bare fordi den er så overveldende. Jehovas tjenere er vant til store og betydelige oppdrag. Tenk på den oppgave Noah ga seg i kast med — å bygge en ark eller kiste stor nok til å huse åtte mennesker og hundrevis av dyr i et helt år! For et arbeid Moses tok fatt på — å lede to millioner slaver ut fra Egypt og til det lovte land! For et oppdrag Jesu fåtallige etterfølgere fikk — å gjøre disipler av mennesker fra alle folkeslag og forkynne det gode budskap om Guds rike i hele verden!

Men når det gjelder å forandre denne gamle verden, så vil ikke vår tids Jehovas tjenere påta seg den oppgaven. Hvorfor ikke? Først og fremst fordi Bibelen ikke inneholder noe slikt oppdrag til dem. Pågangsmot og utholdenhet kan bare hjelpe dem til å seire hvis deres anstrengelser faller i tråd med Guds hensikter. Det er bare i forbindelse med et gudshengivent oppdrag de kan vente at Gud vil gi dem den nødvendige visdom, styrke og beskyttelse til å utføre det. De kristne har ikke fått befaling om å forandre verden, men bare om å gjøre disipler av mennesker fra alle folkeslag og forkynne over hele verden i den hensikt å avlegge et vitnesbyrd. — Matt. 24: 14; 28: 19, 20.

En annen grunn til at Jehovas vitner ikke prøver å forandre denne gamle verden, er at Satan Djevelen er dens hersker. Han er guden for denne tingenes ordning, og han har makten over den. De vet at de ikke kan forandre ham eller rive denne makt fra ham. (2 Kor. 4: 4; 1 Joh. 5: 19) Det ville være høyst upraktisk å prøve å gjøre det.

En tredje grunn til at Jehovas vitner ikke prøver på å forandre denne gamle verden, er at den ikke lar seg reformere. Den er gjennomtrengt av korrupsjon, akkurat som verden på Noahs tid. Den er som en gammel og møllspist kledning som ingen ny lapp vil bli sittende på. Den elsker nytelser høyere enn den elsker Gud, og kan likså lite forandre sine dårlige vaner som en etioper kan forandre sin hudfarge eller en leopard kan forandre sine flekker. Det ville være helt nytteløst å forsøke å gjøre det. — Matt. 9: 16; Jer. 13: 23.

Etter som denne gamle verden ikke lar seg reformere, har Gud dømt den til ødeleggelse, og det er en fjerde grunn til at de kristne ikke bør prøve å forandre den. De himler og den jord den består av, er «spart til ilden, idet de oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt [ødelegges, NW]». «For [Jehovas] vrede er over alle hedningefolkene, og hans harme over all deres hær.» — 2 Pet. 3: 7; Es. 34: 2.

Hvis en prøver å reformere eller lappe på denne gamle tingenes ordning, insinuerer en derved at Guds dommer mot den ikke er rettferdige, og at vi bør prøve å få ham til å forandre dem. Selv om en slik holdning er like velment som Abrahams anstrengelser for å få Gud fra å ødelegge Sodoma og Gomorra, vil den ikke føre fram noe mer enn hans anstrengelser gjorde. Derfor får alle rettferdselskere som verdsetter det evige livs gave, befaling om å flykte fra denne gamle verden: «Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noe av hennes plager!» De som fortsetter å holde seg i denne gamle tingenes ordning, ser gjennom fingrene med dens ondskap, og fortjener derfor å bli ødelagt sammen med den. Det ville være høyst upraktisk å handle på denne måten. — Åpb. 18: 4; 1 Mos. 18: 26—32.

Ja, hvor tåpelig ville det ikke ha vært av Noah å gå opp i å prøve å forandre den verden som var før vannflommen, i stedet for å konsentrere seg om å bygge sin båt og forkynne Guds advarsel! Hvis han hadde gjort det, ville han ha gått til grunne i flommen, og vi ville ikke har vært til i dag! Det samme kan sies om Lot. Hvis han hadde satt alt inn på å prøve å få sodomittene til å vende om fra sine onde veier og hadde utsatt å flykte, ville han ha blitt «revet bort på grunn av alt det onde som [var blitt gjort der] i byen»! Jesus trakk en parallell mellom Noahs dager og Lots dager og våre dager, og la vekt på at vi er nødt til å skynde oss med å skille oss ut fra den gamle tingenes ordning. — Matt. 24: 15—20; Luk. 17: 26—30.

La oss videre merke oss at selv om de anstrengelser som blir gjort av alle velmenende mennesker av alle nasjonaliteter, skulle føre fram, slik at de fikk et rettskaffent styresett og fred nasjonene imellom, så ville dette blekne fullstendig i sammenligning med det som Guds rike kan og skal bringe. Hans rike skal ikke bare sikre freden for evig og gjøre slutt på all undertrykkelse, men det skal også gjøre slutt på pine, sorg, sykdom og død, føre våre kjære tilbake fra graven og framfor alt forene alle som lever, i tilbedelsen av den eneste sanne Gud Jehova. Alt dette skal det sannelig uendelig meget mer til å virkeliggjøre enn at menneskene kan klare det ved sine egne anstrengelser og av egen makt og visdom! — Sl. 72; Es. 11: 9; Ap. gj. 24: 15; Åpb. 21: 4.

Finnes det da noe mer praktisk og realistisk enn det budskap som blir forkynt til folkene om dette vidunderlige rike og nødvendigheten av å ta standpunkt for det før det blir for sent? De som tar standpunkt for det, kan allerede nå glede seg over en forsmak på den nye verdens velsignelser, for når de blir medlemmer av den nye verdens samfunn, er de knyttet til en organisasjon av mennesker som er fri for selvisk ærgjerrighet og korrupsjon, som ikke kjenner til splittelser på grunn av rase, farge eller språk, og som det er tydelig å se at Guds velsignelse hviler over.

Gud har ikke gitt de kristne i oppdrag å forandre denne gamle verden, men bare å vitne for den. Vi kan ikke forandre verden mer enn vi kan forandre Djevelen, og fordi den er uforbederlig, har Gud dømt den til ødeleggelse. Den eneste måten vi kan oppnå sikkerhet på, er å ta avstand fra dens planer og sette vårt håp til Guds nye, rettferdighetens verden, en verden som kommer til å stå like høyt hevet over selv det ypperste menneskene kan prestere, som himlene er høyere enn jorden.