Hvorfor Gud tillater det onde

Ligner du fortidens Job i at du undrer deg over hvorfor Gud tillater det onde? I så tilfelle går vi ut fra at du vil finne et beroligende og tilfredsstillende svar på dine spørsmål i denne artikkelen.

DET er kanskje ikke noe spørsmål som har forvirret flere oppriktige mennesker, enn spørsmålet om hvorfor Gud tillater ondskap, urettferdighet, ugudelighet og lidelse. Ateistene benytter dette som et bevis på at Gud ikke eksisterer. Generalsekretæren for et amerikansk selskap til ateismens fremme (American Association for the Advancement of Atheism, Inc.), Woolsey Teller, framholdt således i et intervju meget bestemt at den alminnelige utbredelse av «stor elendighet, forferdelig fattigdom og mange lidelser» beviser at Gud ikke eksisterer. Intervjueren hevdet at han trodde på Gud, men var ikke i stand til å gi ham et tilfredsstillende svar. Han nøyde seg med å framsette spørsmål som disse: «Men vi kjenner ikke Guds hensikter, gjør vi vel?» «Tror vi mennesker at vi vet hva som bor i Guds sinn?»

La oss i forbigående bemerke at mange som betrakter lidelsen i verden som en grunn til ikke å tro på Gud, gjerne vil at Gud stadig skal utføre mirakler i strid med sine egne lover. De vil inkonsekvent nok gi en eventuell Gud skylden for den elendighet som menneskene til stadighet fører over seg selv på grunn av deres egen egoistiske og tåpelige handlemåte.

Kan vi vite hvilken hensikt Gud har med å tillate det onde? Ja, vi kan det hvis vi er åpne og ydmyke nok til å være villige til å gi akt på hans råd: «Kom nå, og la oss snakke fornuftig sammen» om hva han har å si i sitt Ord, Bibelen. Er det ikke nettopp noe vi kunne vente, at Skaperen, som har sørget så rikelig for alle våre materielle behov, også ville gjøre foranstaltninger for å tilfredsstille vår hunger og tørst etter sannhet og etter å få svar på våre spørsmål i forbindelse med slike merkverdige forhold som for eksempel at han tillater det onde? Jo, i sannhet! — Es. 1: 18, KJ.

La oss først og fremst legge merke til at «for Gud er allting mulig», for hos ham er «visdom og velde». Videre får vi den forsikring at «Gud er kjærlighet» og at «rettferd og rett er hans trones grunnvoll». (Matt. 19: 26; Job 12: 13; 1 Joh. 4: 8; Sl. 97: 2) At det onde tillates, er etter ateistenes mening et bevis for at Guds makt og visdom ikke eksisterer, som om han ikke var i stand til å stanse det, og en bekreftelse på at hans rettferdighet og kjærlighet er fritt oppspinn, som om han var likegyldig overfor det onde; men for dem som virkelig tror at Gud har disse fire egenskaper i fullkommenhet og i ubegrenset mål, vil det at det onde tillates, bare føre til spørsmål om hvorfor Gud tillater det og når han skal gjøre ende på det.

Kort sagt har Gud tillatt det onde fordi en av hans skapninger framkastet spørsmålene: Hvem er den Høyeste? Og: Kan Gud sette mennesker på jorden som vil bevare sin rettskaffenhet til tross for påtrykk og fristelse? Når disse spørsmålene er blitt besvart fullt ut, vil Gud gjøre ende på det onde.

Menneskets skapelse og frafall

I begynnelsen av menneskenes tilværelse fantes det ikke noe ondt. Gud hadde skapt menneskene fullkomne, som hans Ord forsikrer oss: «Fullkomment er hans verk.» Gud skapte menneskene i sitt bilde ved at han ga dem et visst mål av visdom, rettferdighet, kjærlighet og makt. Han ga også menneskene fri vilje, frihet til å velge å gjøre rett eller galt, og selvfølgelig måtte de selv ta konsekvensene av sitt valg. Han satte menneskene i en vakker hage, paradiset, og ga dem et trefoldig oppdrag — at de skulle være fruktbare, legge jorden under seg og ha herredømme over dyrene — og i utførelsen av dette oppdraget ville menneskene få anledning til å la sine evner og egenskaper komme til størst mulig utfoldelse. — 5 Mos. 32: 4; 1 Mos. 1: 26—28.

I forbindelse med alt dette la Gud bare en eneste restriksjon på menneskene: de måtte ikke spise av frukten fra et bestemt tre. Denne restriksjon voldte ikke menneskene noe besvær, for de trengte ikke denne spesielle frukten for å oppholde livet. Det var heller ikke vanskelig å leve uten å krenke denne restriksjon. Som den høyeste Overherre og velgjører hadde Gud en absolutt rett til å forby menneskene det privilegium å spise denne spesielle frukten, og han gjorde det av forskjellige gode grunner. Denne restriksjonen innga menneskene frykt for Jehova, for den understreket at de var avhengig av Gud for å få leve, at Gud hadde gitt dem livet og kunne ta det fra dem igjen. Den ville også vise hvorvidt menneskene satte pris på alt Gud hadde gjort for dem, og man kan også si at den fikk menneskene til å verdsette sine velsignelser i enda høyere grad etter som den fikk dem til å forstå at de kunne miste dem. Dessuten utgjorde den en ideell prøve på deres kjærlighet til Gud, for ’hvis vi har kjærlighet til Gud, holder vi hans bud’. — 1 Joh. 5: 3.

Gud nøyde seg ikke med å gi menneskene visse evner og retningslinjer for hvordan de skulle bruke dem, men han skaffet dem også en ’skjermende kjerub’, en skytsengel så å si, som skulle veilede, undervise og beskytte menneskene. (Esek. 28: 14) Denne engel lot imidlertid sin stilling gå seg til hodet, og han fikk upassende tanker om sin egen betydning, noe som førte til at han ble besatt av ærgjerrighet etter å bli tilbedt liksom Jehova Gud. For å oppnå dette, begynte han å vende menneskene bort fra deres Skaper, velgjører og venn ved å fare med simpel sladder. Han sådde mistro i kvinnens sinn, og oppnådde derved å få både henne og hennes menn til å være ulydige og legge for dagen en mangel på kjærlighet og takknemlighet. I overensstemmelse med sitt ord dømte Gud dem til å vende tilbake til støv, og det gjorde de også til slutt. — 1 Mos. 3: 1—19; 5: 5.

På grunn av sin ærgjerrighet og sitt opprør blir denne engel senere omtalt i Skriften som «dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan». Og at det virkelig var hans ærgjerrige mål å bli tilbedt liksom Jehova Gud, framgår tydelig av Esaias 14: 12—14, hvor vi kan lese om hans skrytende påstand at han ville gjøre seg lik den Høyeste, og av Matteus 4: 8—10, som beretter om at han tilbød seg å gi Jesus alle verdens riker hvis Jesus bare ville falle ned og tilbe Satan. — Åpb. 20: 2.

Hvorfor det onde tillates

Det ovenstående viser klart at det er Satan, Adam og Eva, og ikke Jehova, som er ansvarlige for det onde i verden, men vi har ennå ikke fått svar på hvorfor Gud tillot disse tre forbrytere å leve. Hva kommer det av at han ikke straks ødela dem og begynte fra nytt av igjen? Jo, i og med at Satan fikk våre første foreldre til å falle fra, ble det reist spørsmål om hvem som hadde skylden. Kunne det tenkes at Gud hadde skapt dem slik at de ikke kunne motstå fristelsen, og likevel ordnet med dødsstraff for deres svikt i så henseende? Hvis han straks hadde henrettet alle tre, ville dette spørsmål alltid ha blitt stående åpent til diskusjon. Dessuten skrøt Satan av at han skulle klare å vende alle menneskelige skapninger vekk fra Gud, og derved utfordret han både Jehovas overhøyhet og hans dyktighet som Skaper.

Jehova visste at han ikke hadde gjort noe feilgrep da han skapte Adam og Eva, at hans lov til dem var rettferdig og at menneskene kunne klare å bevare sin trofasthet under prøver. For å demonstrere disse ting lot han Adam og Eva få leve videre og få avkom og han tillot Satan å bestå og prøve å vende andre vekk fra Jehova Gud. Bibelen viser at Jehovas tjenere helt fra Abels tid og fram til våre dager har bevart rettskaffenheten til tross for alt Djevelen har kunnet utsette dem for i form av fristelser og påtrykk, og derved har de hevdet Jehovas sak og bevist at Djevelen er en løgner og en ondskapsfull bakvasker. Ved at de har holdt seg på rettskaffenhetens vei, har de ’gledet Jehovas hjerte og satt ham i stand til å svare Djevelen’. — Ordspr. 27: 11.

Hvordan vet vi at dette er tilfelle og ikke bare en oppdiktet teori? På grunn av beretningen i Job, kapitlene 1 og 2. Der lærer vi at Satan skrøt av at han kunne tvinge Job, Jehovas mest bemerkelsesverdige tjener på jorden, til å forbanne Gud. Gud tok imot utfordringen og ga Satan frie tøyler med Job, slik at han endog fikk gå så langt som til å berøve ham eiendom, familie, venner og helse. Men Job bevarte sin rettskaffenhet; han forbannet ikke Gud, og heller ikke bekjente han synder som han ikke hadde gjort, i motsetning til hva enkelte har gjort i vår tid når kommunistene har øvd press på dem.

I denne historiske beretning om Job (ja, Job har faktisk levd — se Esekiel 14: 14; Jakob 5: 11) ser vi utvilsomt et eksempel på at Gud tillot det onde i den hensikt å demonstrere sin overlegenhet over Satan og vise at han kan ha mennesker på jorden som vil være trofaste under prøver. At dette også var grunnen til at Adam og Eva fikk lov til å leve videre og få barn, framgår av at det var Jehova som gjorde Satan oppmerksom på Jobs rettskaffenhet, og derved antydet han at spørsmålet om hvorvidt menneskene kunne bevare sin rettskaffenhet, var blitt reist tidligere.

Jehova er ikke skyldig i noen urettferdighet fordi han tillater det onde forat stridsspørsmålet om overhøyheten skal bli avgjort. Han kunne ha henrettet Adam og Eva med en gang i stedet for i sin barmhjertighet å la dem få leve i mange århundrer. Og selv for deres etterkommere, som må leve i lidelse, er livet en velsignelse. Dessuten har Gud sørget for at alle som bevarer sin rettskaffenhet, skal bli belønnet i enda høyere grad enn Job ved gjenløsningen i Kristus og ved oppstandelsen.

Når Gud har latt Satan bestå i de forløpne 6000 år, skyldes det bare den grunn Jehova gjorde Farao oppmerksom på, nemlig «at jeg kunne vise deg min makt, og mitt navn kunne bli kunngjort over hele jorden». Når denne hensikt er oppnådd, skal Jehova gjøre det av med Satan og alle som har hans ånd, som er ansvarlige for ondskapen i verden. Dette kommer han til å gjøre i Harmageddon, liksom han ødela Farao og hans hærer i Det røde hav. — 2 Mos. 9: 16; 14: 27, 28.

Jehova er kjærlig og rettferdig, og derfor liker han ikke det onde. Etter som han er allvis og allmektig, kan og vil han gjøre slutt på det på den tid han selv har fastsatt. Da vil Jesu bønn om at Guds vilje må skje, «som i himmelen, så og på jorden», bli oppfylt. Da skal ikke døden være mer, og heller ikke skrik, sorg eller pine. (Matt. 6: 10; Åpb. 21: 4) Alle som lever, vil da elske Gud av hele sitt hjerte og sinn og med hele sin sjel og styrke, og alle vil elske sin neste som seg selv. Alle som har Gud kjær og elsker rettferdighet, vil derfor med tanke på den gode hensikt det tjener, ikke klage over at Gud tillater det onde, men glede seg over å bevare sin rettskaffenhet selv om det betyr lidelser på dette tidspunkt, for de vil se fram til det strålende resultat det hele skal føre til, nemlig herliggjørelsen av Jehovas navn og evig liv for dem selv i hans rettferdige nye verden.