Håpet om en ny jord

VILLE du ikke synes godt om å få oppleve en bedre verden? En verden uten den griskhet, korrupsjon og lidelse som kjennetegner den nåværende verden? Ville det ikke være til virkelig oppmuntring å ha et solid grunnlag for håpet om en slik bedre verden? Jo, selvfølgelig.

Det finnes et godt grunnlag for håpet om å få oppleve en bedre verden, fordi det finnes en Gud i himmelen, slik som hele naturen bevitner. Og hans Ord, Bibelen, lærer oss at han er en kjærlig, rettferdig, altskuende og allmektig Gud. I betraktning av dette kan vi stole trygt på at han legger merke til de nåværende forhold og derfor i rettferdig vrede vil gjøre slutt på dem, akkurat som han forutsa for to tusen fem hundre år siden: «Bi på meg, sier Herren, på den dag jeg reiser meg for å ta hærfang! For min dom er at jeg samler hedningefolk, sanker riker sammen, utøser min harme over dem, all min brennende vrede; for ved min nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært.» (Sef. 3: 8) Denne begivenhet blir et annet sted i Bibelen kalt Harmageddon.

Men du vil kanskje spørre: Hva godt vil det komme ut av det hvis Gud når han gjør det av med de onde forholdene på jorden, samtidig ødelegger selve jorden fortærer den med ild og brenner den opp så det blir bare aske igjen? Vi bør imidlertid ikke trekke en slik forhastet slutning, for Guds Ord bruker ikke bare bokstavelig tale, men også figurlig.

Det framgår av mange andre forsikringer Gud har gitt oss, at vi ikke skal tro at den bokstavelige jord skal fortæres av ild. Vi har for eksempel Esaias 45: 18, hvor det står: «For så sier Herren, som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk: Jeg er Herren, og det er ingen annen.» Hvis Gud skapte jorden til bolig for folk, må den nødvendigvis vedvare, ikke sant? En uttrykkelig garanti for at denne kloden kommer til å bestå, gir Guds inspirerte beretning med disse ord: «Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.» — Pred. 1: 4.

Ja, fornuften alene skulle være nok til å si oss at dette må være Guds hensikt med jorden, som såvidt menneskene vet er den eneste av alle planetene det finnes liv på. Hvor vakker er ikke denne kloden, med snødekte fjelltopper som rager i været, med fruktbare daler, elver som snor seg fram, stemningsfulle innsjøer, mektige hav og praktfulle solnedganger, med statelige trær, med en uendelighet av forskjellige blomster i alle farger og med andre vekster, med skiftende årstider og med det fenomen som kalles regnbuen, for ikke å snakke om de mange slags fugler og alle de former for liv som finnes i havet, og alle dyrene på landjorda, både de ville dyrene og husdyrene! Ville en allvis og allmektig Gud ødelegge alt dette bare fordi mange av jordens røktere ikke verdsetter hvor god Gud er, og endog misunner sine medmennesker å nyte slikt de så gjerne ville ha selv?

Er det ikke langt mer fornuftig å regne med at Gud bare vil befri jorden for dem som tilsmusser den med sin egoisme og ondskap, slik at hans hensikt med jorden kan bli virkeliggjort, og den kan bli oppfylt med rettferdige skapninger som tilber ham og elsker sin neste som de elsker seg selv? Jo, det er klart. Hvilken huseier ville vel brenne opp huset sitt bare fordi leieboerne ikke tar vare på det? Ville han ikke heller kaste ut de uønskede leieboerne og leie det ut til andre, som han hadde grunn til å tro ville arte seg som ønskverdige leieboere? Det er akkurat dette Gud sier han skal gjøre: «Om en liten stund, så er den ugudelige ikke mer, og akter du på hans sted, så er han borte. Men de saktmodige skal arve landet og glede seg ved megen fred.» — Sl. 37: 10, 11.

Ja, husker du Bibelens beretning om hvordan det var i den onde tiden før vannflommen? Ødela Gud dengang selve jorden på grunn av menneskenes ondskap? Nei, han fjernet ganske enkelt de onde som fordervet jorden, og det gjorde han ved hjelp av en vannflom, mens han utfridde dem som elsket Gud, rettferdighet og sine medmennesker, sammen med eksemplarer av de forskjellige dyreslag, og førte dem gjennom katastrofen og over på en renset jord. Vannflommen ødela ikke jorden, den befridde den bare for uønskede leieboere. Slik er det også med Harmageddon, den katastrofe som nå nærmer seg — jordens onde innbyggere skal bli ødelagt, men jorden selv kommer til å bestå.

For et vidunderlig sted denne kloden da kommer til å bli! Gud har gitt følgende løfte angående den tiden: «For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord, og de første ting skal ikke minnes og ikke mer rinne noen i hu.» (Es. 65: 17) De nye himler som her er nevnt, hentyder ikke til nye stjernetåker, men til nye usynlige herskere som skal tre i stedet for de nåværende, nemlig Djevelen og hans demoner, liksom den nye jord heller ikke betyr en ny planet, men en ny tingenes ordning her på jorden, en ny verdens samfunn, som alt er ved å bli dannet.

Angående de forhold som skal prege den nye jord, sier Guds profet videre: «De skal bygge hus og bo i dem og plante vingårder og ete deres frukt. De skal ikke gjøre seg møye forgjeves og ikke føde barn til en brå død; for de er en ætt velsignet av Herren, og sitt avkom får de ha hos seg. Ulven og lammet skal beite sammen, og løven skal ete halm som oksen, og ormens føde skal være støv; ingen skal gjøre noe ondt og ingen ødelegge noe på hele mitt hellige berg, sier Herren.» (Es. 65: 21, 23, 25) Guds Ord inneholder mange lignende profetiske forsikringer.

Hvis vi ønsker å unnslippe ødeleggelsen av denne gamle verden og få adgang til den rensede nye jord hvor rettferdigheten skal bo, må vi nå gi akt på Guds profetiske befaling som er gitt i Sefanias 2: 3: «Søk Herren, alle I saktmodige i landet, som holder hans lov! Søk rettferdighet, søk saktmodighet! Kanskje I blir skjult på Herrens vredes dag.»

Fatt derfor håp, alle dere som har et oppriktig hjerte, som er velvillige overfor Gud og lengter etter en bedre verden, for Bibelens profetier viser at den nye jord er et sikkert håp, og ikke bare det, men også at den er nær. Gud kan ikke lyve, og han er altfor rettferdig og kjærlig til å vekke håp i oss for så bare å skuffe oss ved å unnlate å oppfylle sine hensikter, slik politikerne gjør det. Han sier: «Jeg har både sagt det og vil la det komme; jeg har uttenkt det, jeg vil også gjøre det.» — Es. 46: 11.