Jehovas frivillige slaver

HVIS slave er du? På et slikt spørsmål svarer du kanskje trygt: «Jeg er ikke noens slave; jeg er fri.» Men du kan ikke på noen måte være fri. I denne avgjørende tiden tjener du en av to herrer, enten Jehova Gud eller Satan Djevelen. Apostelen Paulus sa: «Vet dere ikke at hvis dere fortsetter å framstille dere for en som slaver for å adlyde ham, så er dere slaver for ham fordi dere adlyder ham, enten for synden med døden for øye eller for lydigheten med rettferdighet for øye?» (Rom. 6: 16, NW) Etter som vi kan velge hvis slave vi vil være, er det derfor spørsmål om: Hvilken herre er den beste? Satan lar sine tjenere ha en viss egensindig selvstendighet og frihet, han tillater dem å vise en løsaktig oppførsel og å føre et utsvevende liv, men han er en ond tyrann, og det fører til sorg, lidelse, sykdom og død å tjene ham. Jehova er annerledes. Han forlanger trofasthet, lydighet og en rett livsførsel av sine tjenere, men han frir dem fra det som ondt er, gir dem tilgivelse for synder og viser dem veien til utallige velsignelser og evig liv.

De mange tusener som ved vanndåpen symboliserte sin innvielse til Jehova ved de seksjonssammenkomster og landskonventer som Jehovas vitner arrangerte over hele verden i fjor sommer, hadde ikke noen vanskeligheter med å treffe valget mellom disse to herrene. Disse menneskene hadde fått øynene opp for at det denne gamle verden kan gi, ikke har noen verdi sammenlignet med de velsignelser Jehova Gud skjenker sine tjenere, ja, som han skjenker dem allerede nå. Derfor fulgte de Jesus og kom seg fri fra slaveriet under Satan, og de innvigde sitt liv til tjeneste for den rettferdige herre, Jehova Gud, og ble på den måten hans lydige slaver.

Innvielse vil si at man ved en høytidelig overenskomst gjennom Kristus Jesus setter seg selv til side for uforbeholdent og betingelsesløst å gjøre Jehova Guds vilje slik den kommer til uttrykk i Bibelen og klargjøres ved Guds hellige ånd. Helt fra man foretar sin innvielse, vet Jehova om det, men ved at man lar seg døpe, gir man offentlig til kjenne at man har innvigd seg, og fra da av vet alle at det kan ventes at vedkommende vil leve og oppføre seg som en sann kristen.

Jesus satte et eksempel

Jesus fulgte den samme handlemåte. Da han hadde nådd en alder av tretti år, som ifølge Guds lov om levittenes tempeltjeneste var manndomsalderen, sto han overfor en avgjørelse: Hva skulle han bruke resten av sitt liv til? Skulle han fortsette å arbeide som tømmermann, eller skulle han utføre det som han visste var hans Fars vilje? Det var bare én handlemåte han kunne følge som var rett og riktig. Men det er interessant å legge merke til det første han gjorde etterat han hadde tatt på seg denne forpliktelsen. Hør hva beretningen sier: «Da kom Jesus fra Galilea til Jordan til Johannes for å bli døpt av ham. Men han nektet ham det og sa: Jeg trenger til å bli døpt av deg, og du kommer til meg? Men Jesus svarte og sa til ham: La det nå skje! for således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet. Da lot han det skje.» (Matt. 3: 13—15) Hvorfor skulle så Jesus, som var et syndfritt menneske, mene at det var nødvendig for ham å bi døpt for å «fullbyrde all rettferdighet»? Jo, fordi det var ved denne dåpen han framstilte seg selv til tjeneste, og det var da han mottok Guds ånd og fikk bekreftelse på at Jehova godkjente ham.

Apostelen Paulus anvendte profetien i Salme 40: 7—9 på den tiden da Jesus «trer inn i verden»: «Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.» (Heb. 10: 5—7) Når var det Jesus trådte inn i verden på denne måten og høytidelig lovet å gjøre Guds vilje? Han kunne ikke gi uttrykk for å ha fattet en slik beslutning straks han var født. Nei, det var da han var døpt og begynte å forkynne, at han i virkeligheten tok opp denne gjerningen; det var da Jehovas ånd kom over ham og det kom en røst fra himmelen som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag [som jeg har godkjent, NW].» (Matt. 3: 17) Jesu innvielsesløfte om at han ville gjøre Guds vilje, gjaldt altså fra det tidspunkt da han ble døpt.

Den kristne dåp i vår tid betyr likeledes at den som blir døpt, har innvigd sitt liv til Jehova, og at han offentlig, i vitners nærvær avlegger en ed: «Jeg kommer . . . for å gjøre, Gud, din vilje.» Dåpen er et passende symbol på en slik innvielse. Når man blir nedsenket i vann og så reist opp fra det igjen, symboliserer det hvordan man blir begravet fra sin tidligere handlemåte og reist opp igjen for å gjøre Faderens vilje. Den som blir døpt, gir til kjenne at han frivillig er blitt Guds slave.

Men virker ikke dåpen til syndenes forlatelse, slik som så mange religiøse samfunn lærer? Det er sant at Johannes’ dåp hadde med syndenes forlatelse å gjøre. Vi er imidlertid ikke under Johannes’ dåp, men under en annen dåp som Jesus innstiftet. Likevel er det interessant å legge merke til at ikke engang i tilfellet med Johannes’ dåp var det selve nedsenkningen i vann som førte til tilgivelse, men det at de som ble døpt, viste anger. Derfor gjengir moderne oversettere Johannes’ ord slik: «Hva meg angår, så døper jeg dere med vann fordi dere omvender dere.» — Matt. 3: 11, NW; Se også An American Translation og C. B. Williams’ oversettelse.

Forat israelittene skulle være beredt til å ta imot Messias, forkynte Johannes blant dem at de måtte omvende seg fra sine synder mot loven, men de kristne vet at det er Jesu Kristi blod, han som er «Guds lam, som tar bort verdens synd», som er det sanne middel til all syndenes forlatelse.a (Joh. 1: 29, NW) Den dåpen som er satt fram for oss nå, er derfor Jesu dåp og ikke Johannes’ dåp, og Jesus ble døpt da han hadde innvigd seg til å gjøre sin Fars vilje, før han tok opp sin tjenestegjerning.

Hvorfor blir de tusener som blir døpt av Jehovas vitner, bokstavelig dukket ned under vann i stedet for bare å bli stenket med vann? Jo, de blir det fordi selve ordet «å døpe» betyr å dukke under vann, og det tilsvarer et gresk ord som også betyr å dukke under eller nedsenke. Altså må man dukkes helt under i eller bli fullstendig omgitt av det man døpes i. Dette kravet blir ikke oppfylt ved at man bare foretar en stenkning. Det var ikke den metoden Kristus benyttet. Det passer ikke inn i det bildet at man skulle bli begravet fra sin tidligere handlemåte og oppreist for å gjøre Guds vilje. Noen hevder at det er mer bekvemt å stenke med vann, og at det måtte ha vært den metoden den første kristne menighet benyttet, etter som det ville ha vært altfor vanskelig for dem å nedsenke alle de 3000 som tok ved troen på pinsedagen. Men det var tilstrekkelig med bassenger i Jerusalem til at de kunne gjøre det, og i New York i 1953 døpte Jehovas vitner langt flere enn de 3000, nemlig 4640, på om lag en halv dag, og de nedsenket dem på en riktig måte slik som Jesus var blitt nedsenket.

Fullstendig innvielse nødvendig

Ifølge Jesu uttrykkelige befaling måtte dåpen foretas i «Faderens, Sønnens og den hellige ånds navn». (Matt. 28: 19) Dette betyr mer enn bare det at disse ordene blir gjentatt når et menneske døpes. En som blir døpt i Faderens navn, må anerkjenne den store Skaper, Jehova, som den eneste levende og sanne Gud, som Faderen og Livgiveren, som den som belønner dem som viser tro på ham. Man må innvie sitt liv til ham som den høyeste makt, som den som alle skapninger må være underlagt og adlyde. Innvielsen er et løfte om å kjempe for hans sak, opprettholde hans tilbedelse og hevde hans Ord og navn. «Den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» — Heb. 11: 6.

Dåpen må være i Sønnens navn på den måten at den må innebære en anerkjennelse av at det bare er ved Sønnens fortjeneste vi kan komme til Faderen. Vi må anerkjenne Kristi høye stilling i Jehovas organisasjon, hans stilling som salvet Konge og Hersker i Jehovas rike. Dette innebærer også at vi må følge Jesu eksempel, se hen til ham for å oppnå frelse og ta imot ham som «en fyrste og en hersker over folkeslag». — Es. 55: 4.

Den som blir døpt, må være klar over at han har behov for den hellige ånd, for uten den kan han ikke holde fast på sin innvielse. Han må anerkjenne den hellige ånd som Jehovas virksomme kraft, den kraft som utfører hans vilje. Den som blir døpt, må ha bestemt seg for å handle i harmoni med denne Jehovas ånd, og ikke gå imot den eller spotte den. Han bør be om at han må bli fylt med mer av denne ånden og bli ledet av den, i stedet for å følge sin egen eller et annet menneskes vilje.

Alt dette er ikke noe man kan gjøre bare av og til, men for å gjøre det, må man ha innvigd sitt liv til Jehova. Og derfor er det bare når man har foretatt en slik innvielse, at dåpen virkelig blir i «Faderens, Sønnens og den hellige ånds navn». Det er ikke de ordene noen sier over oss når vi blir døpt, som er av betydning. Det er ikke hvilket sted dåpen blir foretatt, eller hva slags klær man har på seg, som er av betydning, men det som er av betydning, er hva vedkommende har gjort, hvorvidt han har foretatt denne innvielsen, hvorvidt han har hengitt sitt liv til Jehova.

Dåpen er ikke noe som man bare kan glemme så snart den har funnet sted. I Predikeren 5: 3 står det: «Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det.» Og Jesus sa: «Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» (Luk. 9: 62) Det er over en halv million mennesker som lever nå, som er helt på det rene med at det er nødvendig å holde fast på rettskaffenheten overfor Jehova på en rett måte, og disse menneskene har innvigd seg og holder også trofast ved med sin kristne virksomhet idet de tjener nye tusener som likeledes kommer til å slå inn på den samme løpebane.

Hvis verdens mennesker ikke kan forstå hvordan det er mulig for en mann eller en kvinne å innvie seg til Jehovas tjeneste uforbeholdent og av hele sitt hjerte, da er det sørgelig. De burde være i stand til å forstå det. Men hvis de ikke kan forstå hva det er som får mennesker til av sin egen frie vilje å ønske å komme løs fra slaveriet under Satan og hans gamle verden, la dem da undersøke kjensgjerningene i forbindelse med Jehova Gud og hans nye verden. Mange som tidligere spottet, har foretatt en slik undersøkelse og forandret sitt sinn, de har gått vekk fra slaveriet under en ond herre og sluttet seg til den stadig voksende skare mennesker som med glede og begeistring frivillig blir den sanne Guds lydige slaver. Har du gjort det enda?

[Fotnote]