Jehovas vitners historie i nyere tid

1. del: Spede røster (1870—1878)

«DERFOR, la og oss, da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, avlegge alt, som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt, idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus.» (Hebr. 12: 1, 2) Han som skrev dette råd, hentydet ikke til mennesker som var øyenvitner til at han selv løp i kampen som en kristen, men han hentydet til vitner som han hadde omtalt og til dels også navngitt i det foregående kapitel, menn og kvinner som hadde levd i tiden før Jesus avsluttet sin jordiske tjeneste, og helt tilbake til Abels tid, og som «fikk vitnesbyrd for sin tro», vitnesbyrd om at de tektes Jehova Gud. (Heb. 11: 1—40) De var vitner for Jehova slik Jesus var dengang han var på jorden. (Åpb. 1: 5; 3: 14) I Bibelen har vi en pålitelig historisk beretning om disse vitner i fortiden. Den er skrevet av noen av disse vitner for Jehova, og de nevner tilsammen Guds navn Jehova minst 6823 ganger.

I de kristne greske skrifter, som omfatter bøkene fra Matteus til Åpenbaringen, har vi en historisk beretning om Jehovas kristne vitner på Jesu og hans apostlers tid, som er skrevet av noen av hans inspirerte disipler. Siden den tiden er det gått over atten hundre år, og i de siste årene har Jehovas kristne vitner atter kommet fram i rampelyset og er blitt en meget omdiskutert og omstridt gruppe mennesker. Mange har undret seg over hvordan Jehovas vitner er blitt til. Svært mange har henvendt seg til deres anklagere og angripere og trodd at de der skulle få fordomsfri og saklig opplysning om den høyeste Guds vitner i vår tid. For å gjøre autentiske opplysninger tilgjengelige for alle og for å rettlede mange som er blitt ført på villspor av motstandere som angivelig har villet redegjøre for spørsmålet, begynner vi her en artikkelserie om «Jehovas vitners historie i nyere tid».

Opptakten (1870—1878)

De er gradvis blitt kalt ut fra mørke til Guds underfulle lys! Med disse ord kan man i all korthet beskrive Jehovas vitners historie i nyere tid, for de har litt etter litt steget ut av det mørke som består i babylonisk religiøs tenkning, og til en tiltagende gjenopprettelse av bibelske sannheter. (1 Pet. 2: 9) Den lange natt med åndelig mørke som disse kristne vitner kom ut fra, hadde vart fra begynnelsen av det annet århundre, etter Kristi apostlers død, og helt til siste halvdel av det nittende århundre. Den opprinnelige kristendom som strålte av rett lære og var forbundet med en ren, teokratisk organisasjon, begynte etter år 100 å bli fordunklet av et åndelig mørke som grep om seg, nemlig babyloniske religiøse lærdommer, hedensk gresk og romersk filosofi og direkte frafall. Satan Djevelen, som alltid er i virksomhet for å ødelegge den sanne tilbedelse av Jehova Gud, hadde frambrakt frafalne, falske hyrder, «ulver i fåreklær», forat de til slutt skulle forårsake tilintetgjørelsen av den kristne menighet, som engang var så blomstrende åndelig sett. Til tross for den protestantiske reformasjon i det sekstende århundre, som i virkeligheten ikke bevirket noen gjenopprettelse av sann tilbedelse, fortsatte det åndelige mørke å henge over de villedte kristnes sinn helt til den tid kom da Jehova utsendte sin Frigjører, den større Kyros, Jesus Kristus, forat han skulle utfri de sanne kristne vitner fra den babyloniske trelldom de befant seg i.

Den fullstendige frigjøring fra det babyloniske fangenskap fant ikke sted før i 1919 e. Kr., men vitnene erfarte likevel i en periode på nesten femti år før den tiden en gradvis oppvekkelse som forberedte dem til den tid da de skulle frigjøres som et folk tilhørende den nye verden. Slik var det jo også med de kjødelige jøder da de var i fangenskap i fortidens Babylon, der Daniel og mange andre trofaste vitner for Jehova ble vekket opp til en våken tilstand flere år i forveien, forat de skulle være forberedt til gjenopprettelsen av den sanne tilbedelse i Jerusalem da den til slutt fant sted i 537 f. Kr. Det forholder seg altså på lignende måte med Jehovas vitner i nyere tid — det var tydelig at det fant sted en åndelig oppvekkelse fra 1870-årene av.

Den gamle verden dannet en viss bakgrunn for og ramme om Jehovas vitners nye fremtreden på verdensskueplassen, og dette skal vi nå komme litt inn på. Det skulle vise seg at årene fra 1870 til 1900 var meget avgjørende for det tjuende århundre, atomkraftens århundre. Politiske, religiøse og kommersielle krefter begynte å manøvrere seg fram slik at de kunne øve herredømme over den nye, vitenskapelige tidsalder som var i emning. Enkeltmennesker og organisasjoner var fulle av gjetninger med hensyn til den underlige, hektiske tid de hadde foran seg, og noen mente til og med helt riktig at den ville bringe voldsomme omveltninger. Ved Vatikankonsilet i 1869—70 prøvde den romersk-katolske kirke å styrke sin organisasjon med tanke på den nære framtid ved å erklære sitt enerådige overhode, paven, for å være ufeilbar. De ledende protestantiske religiøse organisasjoner hadde ingen åndelig framgang lenger. Deres presteskap prøvde å befeste sin makt over legfolket. Det at geistligheten således tiltok seg større myndighet over menighetene, betydde en avstumpelse av friheten til kristen tenkning og tilbedelse for de store masser som bekjente seg til kristendommen. Vantro, bibelkritikk, utviklingslære, spiritisme, ateisme og kommunisme begynte å snike seg inn og forringe verdens store religiøse organisasjoner. Mange av de evangeliske kirkesamfunnene begynte å «modernisere» sine falske religiøse læresetninger — ikke i overensstemmelse med gjenopprettede bibelske sannheter, men i overensstemmelse med bibelkritikernes og evolusjonistenes teorier. Den avkristnede, modernistiske teologi oversvømte kirkene.

På det politiske område var sterke krefter i bevegelse. De forente stater var nettopp i ferd med å komme seg etter borgerkrigen (1861—1865) og gjenvant deretter hurtig sin styrke og utviklet seg med en rivende fart til å bli en stor verdensmakt. Tyskland hadde vunnet den fransk-tyske krig i 1870 og kunne deretter i enda større grad bygges opp som en veldig europeisk stormakt. Storbritannia befant seg i en glanstid under dronning Victorias regjering og var om seg etter muligheter for å kunne utbygge sitt verdensherredømme for framtiden. På det industrielle område gjennomgikk De forente stater, Storbritannia, Frankrike og store deler av det øvrige Europa en revolusjon som følge av oppfinnelsen av dampmaskinen. Etter som årene gikk, gjorde den industrielle revolusjon seg mer og mer gjeldende. Elektrisiteten ble oppdaget, telefonen ble oppfunnet, og likeså bilen og de mange andre «mirakler» i den nye sivilisasjon, som med raske steg nærmet seg «atom-alderen». Handelsvirksomheten nådde også nye høyder som en følge av industrialiseringen innen de ledende nasjoner og skapelsen av nye, innbringende forretningsforetagender. Fagforeningsbevegelsen begynte på denne tiden å gjøre seg gjeldende som en motstander mot kapitalismens framrykning. Alt dette medførte en bølge av materialisme, profittbegjær og forlystelsessyke. Denne gamle verdens usynlige demoniske makter fikk i stand forlokkende snarer for å forblinde menneskene med hensyn til de høyere og finere verdier som skulle komme, nemlig den gjenopprettede kristne sannhet.

Midt i all den larmen som ble forvoldt av omskiftningene på det industrielle, kommersielle, sosiale og religiøse område, lot spede røster seg høre fra små religiøse grupper som bestrebet seg for å lese tidenes tegn og forutsi Jesu nært forestående annet komme, han som er Jehovas Kristus. Forskjellige adventistgrupper både i Amerika og Europa var travelt opptatt med å forkynne at Kristus skulle komme synlig tilbake i 1873 eller 1874, enda den amerikanske grunnlegger av deres bevegelse, William Miller, hadde erkjent sitt feilgrep og sin skuffelse med hensyn til de datoer som var blitt oppgitt tidligere, 1843 og 1844. Før den tiden hadde den tyske lutherske teolog Bengel (1687—1751) utpekt året 1836 som begynnelsesåret for det tusenårsrike som er nevnt i Åpenbaringen 20: 6. I Skottland og England var det andre som hevet sine røster for å kunngjøre at året for Kristi gjenkomst skulle være 1835, 1838, 1864 og endelig 1867. Vi sikter nå til de såkalte irvingianerne. Kristne forfattere som Elliott og Cumming ventet på enden i 1866, Brewer og Decker forutsa 1867 og Seiss mente at 1870 var året de ventet på. I Russland mente Claas Epp, en av mennonittenes ledere, og hans medarbeidere at det i 1889 skulle inntreffe store begivenheter av betydning for hele verden.a Men alle disse forutsigelser, som var blitt kunngjort vidt og bredt, førte til en fullstendig skuffelse fordi de ikke var basert på nøyaktig bibelsk kunnskap om Jehovas profetier. Kristi gjenkomst skulle ikke være en tilkjennegivelse i kjødet, slik de mente den skulle være, men han skulle bli usynlig nærværende i herlighet og makt og framkalle den største krise menneskene noensinne har opplevd på jorden, slik Bibelen nå tydelig viser.

Man kunne også høre andre røster, men de begynte å forkynne at Messias snart skulle komme tilbake på en usynlig måte. En slik gruppe ble ledet av George Storrs fra Brooklyn i New York. Han og hans medarbeidere utga etter 1870 et blad som het The Bible Examiner [Bibelgranskeren], der de framholdt at Kristi gjenkomst skulle være usynlig. En annen gruppe, som ble ledet av H. B. Rice fra Oakland i California, utga bladet The Last Trump [Den siste basun] som bebudet at en usynlig gjenkomst fant sted i 1870-årene. En tredje gruppe som tiltrekker seg vår oppmerksomhet, er en del skuffede adventister som forlot det samfunn de før hadde vært tilsluttet (Second Adventists) fordi Herrens gjenkomst ikke fant sted i 1873, som adventistene hadde forutsagt. Denne gruppen ble ledet av N. H. Barbour. Sentret for deres virksomhet var Rochester i New York, og de utførte sin forkynnelsestjeneste ved å sende ut talere til alle kirker som ville åpne sine dører for dem. De utga også et månedsblad, The Herald of the Morning [Daggryets herold]. Et av medlemmene av denne gruppen kom i besittelse av Diaglott, B. Wilsons oversettelse av det «Nye testamente», og la merke til at det ordet i Matteus 24: 27, 37, 39 som blir gjengitt med komme i King James-oversettelsen (også i den norske), blir oversatt til nærvær i Diaglott. Det var dette som ga støtet til at denne gruppen forkynte Kristi usynlige nærvær, og den mente at det begynte høsten 1874.b

Også en fjerde gruppe dukket opp og forkynte Kristi usynlige nærvær, og det var en gruppe oppriktige bibelstudenter i Pittsburgh i Pennsylvania i U.S.A., som C. T. Russell var ordstyrer for. Charles Taze Russell ble født i Old Allegheny (som nå tilhører Pittsburgh) den 16. februar 1852, og var et av de tre barna til Joseph L. og Eliza Birney Russell.c Begge foreldrene var presbyterianere av skotsk-irsk avstamning. Russells far drev en forretning i manufakturbransjen. Hans mor døde da han bare var ni år gammel. Da han enda var en gutt, pleide han å skrive bibelsteder med kritt på fortauene, og til tross for at han ble oppdradd som presbyterianer, sluttet han seg til en kongregasjonalistkirke i nabolaget fordi den var mer liberal. Da Russell var femten år gammel, ble han kompanjong med sin far, som da var innehaver av en voksende kjede av herreekviperingsforretninger. Men selv om alt gikk bra for den unge Russell i forretningslivet, så var han urolig til sinns. Predestinasjonslæren og læren om evig pine voldte ham spesielt vanskeligheter, og da han var sytten år gammel, var det kommet så vidt at han åpent vedkjente seg å være en skeptiker og kastet vrak på Bibelen og kirkenes trosbekjennelser.

I løpet av de neste månedene fortsatte Russell å spekulere på religiøse spørsmål, ute av stand til å anerkjenne religionen, men likevel uvillig til å slå seg til ro uten den. Endelig traff det seg slik en dag i 1870 at han gikk inn i et støvet og dystert lite kjellerlokale i nærheten av sin forretning i Federal Street —

«for å se om den lille håndfull som møttes der, hadde noe mer fornuftig å fare med enn de store kirkesamfunnenes trosbekjennelser. Der fikk jeg for første gang høre noen av de synspunkter som blir forfektet av adventistene [Second Adventists]. Predikanten var herr Jones Wendell . . . Til tross for at hans utlegning av Skriften ikke var helt klar, og til tross for at det han sa, var helt annerledes enn det vi nå gleder oss over, var det ved Guds hjelp nok til å gjenopprette min vaklende tro på Bibelens guddommelige inspirasjon og vise at apostlenes og profetenes beretninger er uløselig knyttet til hverandre.»d

Kort tid deretter begynte Russell og omkring fem andre å komme regelmessig sammen, fra 1870 til 1875, for å foreta et systematisk studium av Bibelen. Legg merke til følgende beskrivelse av den forandring i tankegangen som fant sted på grunn av disse fem årene med felles bibelstudium:

«[Vi] begynte snart å forstå at vi levde henimot slutten på evangelietidsalderen og nær opp til den tid da Herren hadde erklært at de av hans barn som var forstandige og våkne, skulle få en klar kunnskap om hans plan. . . . Vi fikk en viss forståelse av Guds kjærlighet, fikk se hvordan den hadde sørget for hele menneskeheten, at alle må vekkes opp fra graven forat Guds kjærlige plan kan bli forkynt for dem, og at alle som viser tro på Kristi gjenløsningsverk og lydighet i overensstemmelse med den kunnskap om Guds vilje de da kommer til å få, således (for Kristi fortjenestes skyld) atter kommer til å bli brakt i full harmoni med Gud og bli tilkjent evig liv. . . . Vi fikk forståelse av forskjellen mellom vår Herre som det menneske som ga seg selv, og som den Herre som skulle komme tilbake som et åndevesen. Vi ble klar over at åndevesener kan være nærværende og likevel være usynlige for menneskene. . . . Vi følte oss svært sørgmodige over den feiltagelse som ble gjort av adventistene [Second Adventists], som ventet Kristus i kjødet, og lærte at verden og alt som i den er, med unntagelse av dem selv, skulle brennes opp i 1873 eller 1874. Deres tidsangivelser og skuffelser og umodne forestillinger i det hele tatt i forbindelse med hensikten med og måten for hans komme, førte mer eller mindre forhånelse over oss og over alle som lengtet etter og forkynte hans kommende rike. Disse utbredte vrangforestillingene om både hensikten med og måten for Herrens gjenkomst fikk meg til å skrive en brosjyre — The Object and Manner of Our Lord’s Return [Hensikten med og måten for vår Herres gjenkomst], som det ble utgitt 50 000 eksemplarer av.»e

I januar 1876 fikk Charles Russell for første gang et eksemplar av månedsbladet The Herald of the Morning som ble utgitt av Rochester-gruppen under ledelse av Nelson H. Barbour. Det ble snart arrangert et møte mellom Russell og Barbour, etter som det kom for dagen at begge var av den oppfatning at Kristi annet komme skulle være usynlig. Resultatet var at bibelstudiegruppen i Pittsburgh med sine nærmere 30 medlemmer besluttet seg til å slå seg sammen med Rochester-gruppen, som var en liten tanke større. Russell ble medredaktør med Barbour for The Herald of the Morning. På Russells tilskyndelse gikk Pittsburgh-gruppen med på å finansiere et lite trykkeri i Rochester med tanke på deres felles trykkevirksomhet. Det ble også besluttet at de skulle utgi en bok om de oppfatninger de hadde felles, og arbeidet med den ble avsluttet i 1877. Den 194-siders boken fikk navnet «Three Worlds or Plan of Redemption» [Tre verdener, eller gjenløsningsplanen], og var skrevet av Barbour og Russell i fellesskap. I løpet av denne tiden begynte Russell, som nå var 25 år, å avvikle sine forretningsinteresser for å gå helt inn for forkynnelsesarbeidet og benytte all sin tid til det. Han reiste fra by til by for å tale til forskjellige offentlige forsamlinger. Dette gjorde han på gatene og (om søndagene) også i protestantiske kirker når han kunne få i stand et slikt arrangement med prestene.

I denne boken gjorde de rede for sin tro på at Kristi annet nærvær begynte usynlig høsten 1874 og at en 40-årig innhøstningsperiode samtidig ble innledet. De hevdet også med bemerkelsesverdig nøyaktighet at hedningenes tider skulle utløpe i 1914. — Luk. 21: 24.

«Det var derfor i 606 f. Kr. Guds rike endte, kronen ble fjernet og hele jorden ble overgitt til hedningene. 2520 år fra 606 f. Kr. utløper i 1914 e. Kr., eller førti år etter 1874, og disse førti årene, som vi nå har kommet inn i, skal være ’en trengselstid som det ikke har vært fra den dag noe folk ble til’. Og i løpet av disse førti årene skal Guds rike opprettes (men ikke i kjødet, ’det åndelige er ikke det første, men det naturlige, deretter det åndelige’), jødene skal føres tilbake, hedningerikene skal sønderslåes ’som en pottemakers kar’, og denne verdens riker skal bli vår Herres og hans Kristi riker, og dommens tid skal begynne.» — The Worlds or Plan of Redemption, sidene 83, 189.f

Etterat de hadde samvirket i to år, oppsto det en prøve som førte til at deres veier skiltes. I 1878 begynte Barbour å gi etter for bibelkritikken. Han offentliggjorde en artikkel i Herald der han —

«benektet at Kristi død var gjenløsningsprisen . . . og sa at Kristi død likså lite var et oppgjør for straffen for menneskenes synder som det å stikke en nål gjennom en flue slik at den kommer til å lide og dø, er et rettferdig oppgjør for et barns forgåelser i dets jordiske foreldres øyne.»g

Denne tydelige fornektelse av en grunnleggende bibelsk lære forferdet Pittsburgh-gruppen og Russell. Det oppsto en diskusjon som varte i flere måneder, og det ble hele tiden offentliggjort artikler for og imot gjenløsningen i Herald. Til slutt trakk bibelstudiegruppen i Pittsburgh seg tilbake fra Barbour-gruppen for å begynne med et bibelsk opplysningsarbeid på egenhånd. Mange som hadde tilhørt Rochester-gruppen, erklærte seg enig med Russell og hans meningsfeller i spørsmålet om gjenløsningen, og de gikk over til Pittsburgh-foreningen. Denne splittelsen skulle vise seg å bli skjebnesvanger for Rochester-gruppen, for i løpet av noen få år sluttet Herald å komme ut, og siden har det ikke kommet en lyd fra denne røst som ganske tidlig forkynte det «annet komme». I neste artikkel i denne serien kan vi få se hvilken av alle disse spede røster som ble utpekt av Jehova til å representere ham og vitne om ham i framtiden.

[Fotnoter]

[Bilde på side 143]

Herald of the Morning

God is Love