Teokratisk oppførsel i familiekretsen

«I hustruer! underordne eder under eders menn, som det sømmer seg i Herren! I menn! elsk eders hustruer og vær ikke bitre mot dem! I barn! vær lydige mot eders foreldre i alle ting! for dette er velbehagelig i Herren. I fedre! oppegg ikke eders barn, forat de ikke skal tape motet!» — Kol. 3: 18—21.

1. Hvilken ordning har Jehova fastsatt angående ledelsen av familiekretsen, og hvordan kom Adam til kort?

JEHOVA Gud er opphavet til familiekretsen. Han dannet jorden, dannet mennesket til å bebo den, så at det ikke var godt for mennesket å være alene, skapte kvinnen som hans medhjelp, skjenket dem evnen til å formere seg og ga dem i oppdrag å bli mange og oppfylle jorden. Det var Jehovas vilje at Adam skulle være en familiefar, ha hustru og barn og bevare familiekretsen hel og fri for strid og splid. Forat enheten og harmonien skulle opprettholdes blant familiens medlemmer, fikk mannen lederstillingen, men det viste seg at Adam kom ynkelig til kort som familieoverhode. Eva ignorerte hans myndighet, og han rettet ikke på hennes bedrag. Hun førte an i å synde, og Adam fulgte henne. Han ga sin hustru skylden for denne sin overtredelse, men ikke desto mindre hvilte skylden tungt på ham selv. Han holdt ikke mål som familieoverhode. Hans hustru var ikke underdanig. Hans første sønn ble en morder. Han lot sin familiekrets bli splittet av opprør, av synd, av utilbørlige beskyldninger og av døden.

2. Hvordan kommer mennesker i vår tid til kort i denne henseende?

² Familiekretsene er fremdeles splittet i mange tilfelle, på de samme måter og av de samme grunner. Både menn og kvinner har i høy grad avveket fra Jehovas foreskrevne oppførsel innen familien, og både ektemenn og hustruer har kommet atskillig til kort med hensyn til å passe sitt ansvar og sine forpliktelser. Ektemenn misbruker sin lederstilling, hustruer gjør opprør mot den, og barn ignorerer den og viser forbryterske tendenser som aldri før. Ekteskapsrådgiverne tiltar hurtig i antall, men likevel tiltar familievanskelighetene og forgåelsene og skilsmissene meget hurtigere. Mange familier forkaster Jehovas teokratiske veiledning, de sår i samsvar med menneskelig visdom og høster av dens dårskap. Verden føler seg vis i sin egen innbilning, men viser ikke dens frukter ganske ettertrykkelig at dens visdom er dårskap? Det eneste botemiddel er å innføre teokratisk oppførsel i familiekretsen.

3. Hvilke opphøyde mønster finnes det for ekteskapet og enheten?

³ Som en hjelp til å se det ansvar og de forpliktelser som påhviler de forskjellige familiemedlemmer, i det rette perspektiv, skal vi betrakte noen opphøyde mønster. For det første bruker Jehova Gud bildet med ekteskapet til å vise det nære forhold mellom seg selv og sin universelle organisasjon, idet han omtaler seg selv som ektemannen til sin organisasjon som sammenlignes med en kvinne. Bildet med ekteskapet blir også brukt til å illustrere de sterke bånd mellom Kristus og hans menighet. Han blir omtalt som Brudgommen og menigheten som hans brud, og deres bryllup blir fullbyrdet i himmelen. (Es. 54: 5; 2 Kor. 11: 2; Åpb. 19: 7) Du husker nok at mannen og kvinnen i Eden ble omtalt som «ett kjød», og det samme er tilfelle med menneskelige ektefeller i vår tid. På lignende måte eksisterer det også en enhet mellom Jehova og hovedpersonen i den universelle organisasjon, Kristus Jesus. Også om Kristus og hans brud, menigheten, heter det at de er ett. Bibelen viser imidlertid klart at Jehova og Kristus ikke er ett i en mystisk hedensk treenighet. Kristus og den klasse som utgjør menigheten, er heller ikke bokstavelig blitt gjort til ett, ikke mer enn mann og kone, to mennesker, bokstavelig blir ett. Ikke i noen av disse tilfellene er enheten bokstavelig og organisk, men det siktes hele tiden til en enhet i planer, hensikt, mål, ønske og bestrebelser. — Matt. 19: 4—6; Joh. 14: 10; 17: 21—23.

4. Hvorfor er det nødvendig med et familieoverhode, og hvem er dette hode?

⁴ Når to eller flere er forent i en felles bestrebelse, må det organisasjon til. De må ha en ledelse av et eller annet slag hvis de forente personers krefter skal bli fornuftig anvendt. I menneskelige anliggender kan to hoder oppnå bedre resultater enn ett når det gjelder å samle idéer og drøfte mulige handlemåter, men når det gjelder å treffe en endelig avgjørelse, må det ene hode bli bemyndiget til å bestemme for begge. En sammenslutning uten et overhode ville ikke ha den rette ledende kraft. En uhyrlig tohodet sammenslutning ville på den annen side avle strid og ende med splittelse. Hver og en må være klar over dette: Alle har et hode over seg, unntatt Jehova Gud, som er Hode over alle. I 1 Korintierne 11: 3 (NW) leser vi: «Jeg vil dere skal vite at enhver manns hode er Kristus; og en kvinnes hode er mannen, og Kristi hode er Gud.» Denne ordningen ble ikke brakt i stand av noen skapning, men er en lov som er fastsatt av universets Skaper. Hvis man retter seg etter den, viser man lydighet mot Jehova; hvis man forkaster den, gjør man opprør mot ham. Teokratiske kvinner og barn vil anerkjenne mannen som husets overhode.

Plikter som påhviler ektemenn

5, 6. Hvilke eksempler viser de krevende plikter som påhviler ektemenn?

⁵ I enkelte land hvor mange kvinner har en sterk tendens til å ville dele eller overta familieledelsen, blir det reist høylytte innvendinger mot den guddommelige bestemmelse at mannen skal være familiens overhode og at kvinnen skal være ham underordnet. Dette blir betraktet som noe urettferdig og undertrykkende overfor kvinnene, og som en byrde som er for vanskelig å bære for dem. Hvis man overveier saken nøye, er det imidlertid klart at det er mannen som må bære den tyngste byrden og det største ansvaret. Han må bestrebe seg på å etterligne det feilfrie eksempel Jehova Gud setter som Hode og Ektemann for den universelle organisasjon. Jehova har ikke bare skapt alle ting, men også fastsatt lover og regler til ledelse for alt det skapte, og han tilveiebringer alt som må til forat det skal kunne fortsette å bestå. Selv i sine egne handlinger følger Jehova konsekvent rettferdige prinsipper og utøver sin ledelse med en uforlignelig utfoldelse av rettferdighet, visdom, tålmodighet, barmhjertighet, medlidenhet og framfor alt kjærlighet. Betryggende nok for oss på jorden, vet han «hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv». — Sl. 103: 14.

⁶ Det er ikke bare i den uovertrufne måte hvorpå Jehova leder sin universelle organisasjon, at menneskelige ektemenn har et opphøyet eksempel å følge, men også i den måte Kristus styrer menigheten på. Ga kanskje ikke Jesus seg selv hen i arbeidet til beste for sitt legemes lemmer, og holdt han ikke stadig på med å undervise og forkynne og skaffe dem den åndelige næring som er så meget viktigere enn bokstavelig brød? Var ikke hans tålmodighet og barmhjertighet eksemplarisk, var han ikke rik på miskunn når han hadde med sine jordiske disipler å gjøre, og viste han ikke stor medlidenhet ved å ta deres kjødelige svakheter i betraktning? Klarte han ikke å holde ut hård forfølgelse og tortur for å bevare sin ustraffelighet overfor Jehova og på den måten gjøre seg til et pålitelig eksempel for sine etterfølgere? Og gikk han ikke til slutt så langt at han nedla sitt liv for sin brud og hustru, den klasse som utgjør menigheten? Jo, i sin stilling som hode for sin menighet la Kristus i sannhet for dagen omtenksomhet og omsorg, øm interesse, klok forståelse, en stadig villighet til å tilgi, ønske om å beskytte og en kjærlighet som nådde sin klimaks ved at han ofret sitt eget liv — og større kjærlighet enn ham kan intet menneske ha! — Joh. 15: 13.

7. Hvilke mange forpliktelser knytter det seg til en rett utøvd stilling som hode?

⁷ Menneskelige ektemenn bør se hen til disse guddommelige mønster og himmelske eksempler på lederskap, feste sitt blikk på dem og sette seg som mål å nå fram til en slik fullkommen, teokratisk oppførsel i sin egen familiekrets. En ektemann må skaffe sin hustru mat, klær og husly. Men hans forpliktelser omfatter mer enn å tilfredsstille disse grunnleggende, fysiske behov. Såpass gjør menneskene også for sin husdyrbesetning. Han må sørge for at hun kan være lykkelig mentalt sett, og tenke på hennes åndelige velvære ved å vise henne en kjærlighet som er like stor som den kjærlighet han har til seg selv. Ingen ektemann bør være likeglad med hensyn til sin hustrus følelsesmessige utrustning og svingninger, men følge denne formaning: «Lev med forstand sammen med eders hustruer som det svakere kar, og vis dem ære.» (1 Pet. 3: 7) Han må lede deres felles anstrengelser på rette måte ved å treffe forstandige avgjørelser, bære ansvaret for disse avgjørelsene og ta følgene av dem. Alle ektemenn må bestrebe seg på å være konsekvent med å følge rette prinsipper, på å utøve tålmodighet og ømhet og vise hensyn og forståelse, og framfor alt på å holde kjærligheten levende og virksom — en kjærlighet som er en etterligning av de egenskaper Jehova viser overfor sin universelle organisasjon, og som Kristus viser over sin kristne menighetsorganisasjon. Det er sannelig vanskeligere å holde mål med disse høye krav enn det er å være underdanig under et slikt rettferdig lederskap, ikke sant? Hvilken fornuftig kvinne kan vel ha noe å innvende mot underdanighet under et slikt lederskap?

Mønster for hustruelig undergivenhet

8. Hva bør ektefeller huske?

⁸ Stemmer det at noen av våre kvinnelige lesere nå gjerne vil ha sagt at de med glede ville underordne seg et slikt lederskap, men at de skulle like å se den mann som utøver det? Det er sant nok at ingen mann til fullkommenhet holder mål med disse opphøyde normer. Men før en hustru benytter dette som grunnlag for å nekte å være underdanig, bør hun tenke over hvorvidt hun selv til fullkommenhet fyller den plass Jehova tildeler henne. I likhet med Jehova bør også ektefeller huske at menneskene er dannet av støv, og se med barmhjertighet på svakhetene. Begge ektefellene bør overveie følgende ord av Jesus før de i bitterhet hoper opp beskyldninger mot sin make: «Døm ikke, forat I ikke skal dømmes! for med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes, og med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen. Hvorfor ser du splinten i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Eller hvorledes kan du si til din bror: La meg dra splinten ut av ditt øye? og se, det er en bjelke i ditt eget øye! Du hykler! dra først bjelken ut av ditt eget øye, så kan du se å dra splinten ut av din brors øye!» — Matt. 7: 1—5.

9, 10. Hvilket eksempel på undergivenhet har hustruer, og hvem vil de ikke etterligne?

⁹ Den fremste i Jehovas universelle organisasjon finner det ikke plagsomt å være underordnet denne organisasjons store Ektemann og Hode. Kristus Jesus har sin lyst i å gjøre Jehovas vilje, og han erklærte engang at det å gjøre Guds gjerning var som livsviktig mat for ham. (Sl. 40: 9; Heb. 10: 7; Joh. 4: 34) På grunn av sin troskap mot og hengivenhet for Jehova utholdt han forfølgelse og død. Derved beviste han sin ustraffelighet overfor Gud og bidro i høy grad til å opphøye Hans Ord og navn. Dette var en storslagen tilkjennegivelse av Jesu fullstendige undergivenhet under hodet Jehova, og Jesus fant hele tiden stor glede i denne underdanighet. Den fikk ham aldri til å føle seg som en arbeidstrell. Og han prøvde aldri å frarøve Jehova denne lederstilling eller dele den med ham som Jehovas like: «Bevar denne sinnsinnstilling i dere, som også var i Kristus Jesus, som, skjønt han var til i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig ved at han ville være Guds like. Nei, han uttømte seg selv og tok en slaves skikkelse og ble lik mennesker. Ja, mer enn det, da han befant seg i menneskeskikkelse, ydmykte han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel». — Fil. 2: 5—8, NW.

¹⁰ Kristne hustruer bør ha Kristi sinnsinnstilling og ikke innta samme holdning som mange verdslige hustruer, som roper om likestilling med sine menn og ofte også vil dominere over dem. Kristne hustruer vil ikke engang tenke på noe så uteokratisk som helt eller delvis å røve stillingen som familiens overhode, som Gud har tildelt deres menn. De vil underkaste seg ekteskapsordningen fordi de er klar over at den er slik forordnet — ikke av noe menneske, men av Jehova selv. Det er ikke et menneske man setter seg opp imot hvis man gjør opprør mot denne ordningen — man gjør opprør mot Jehova selv. Husk at det var den skjermende kjerub i Eden som var egensindig og følte seg hemmet og undertrykt av Jehovas ledelse, og som gjorde opprør og ble til den beryktede Satan Djevelen. Hustruer som ikke underkaster seg sine menn, etterligner Satan, ikke Kristus.

11. Hvilket annet eksempel er det for hustruer, og hvis handlemåte vil de avsky og unngå?

¹¹ Som et annet eksempel for hustruer har vi menighetens underkastelse under sitt Hode Kristus Jesus. De som hører med til Kristi brud, skyver sin egen vilje i bakgrunnen for å følge i Jesu fotspor og samarbeide med ham i det arbeid han gjør. De påtar seg forpliktelsene med å forkynne i samsvar med hans vilje, og dette medfører et visst mål av forfølgelse og trengsler i kjødet. Men gledene ved å tjene under Kristi kjærlige lederskap overskygger fullstendig kjødelige trengsler. Det er ikke vanskelig eller nedverdigende å underkaste seg et slikt rettferdig lederskap selv om egne og hovmodige mennesker ned gjennom århundrene har trodd det, og selv om slike mennesker nå i de siste dager har gjort seg selv til en ’ond slave’-klasse ved å rive seg løs fra stillingen under Kristi lederskap. Det er den «tro og kloke slave»-klasse som finner sann glede i å være Kristus underdanig. Og når den «onde slave» bryter seg løs og ikke lenger vil anerkjenne Kristi lederstilling, oppnår den da en frihet og uavhengighet som medfører stor lykke? Nei, for den havner utenfor Jehovas ordning og kommer i selskap med hyklerne, og «det er der han skal gråte og skjære tenner». (Matt. 24: 45—51, NW) Kristne hustruer som ikke er sine ektemenn underdanige, etterligner den «onde slave», ikke den «tro og kloke slave», og deres løsrivelse fra Jehovas ordning for å favne en falsk frihet vil ikke gi dem sann lykke og tilfredshet, men følelsesmessige skuffelser og åndelig skyldfølelse.

Praktisk veiledning for mann og hustru

12. Hva er det som viser at det ikke er noe i den moderne oppfatning at Bibelens veiledning er upraktisk?

¹² Jesus sa: «Således bærer hvert godt tre gode frukter, men det dårlige tre bærer onde frukter. Et godt tre kan ikke bære onde frukter, og et dårlig tre kan ikke bære gode frukter.» Det samme gjelder veiledning. Det fører til gode resultater å følge god veiledning, mens det får dårlige følger å rette seg etter dårlig veiledning. Mange er for tiden tilbøyelige til å kaste vrak på Bibelens veiledning som noe upraktisk og heller søke ekteskapsveiledning hos moderne instanser for den slags, men den store flom av skilsmisser og forbrytelser er det upraktiske resultat som viser at den moderne veiledning er høyst upraktisk. Dengang da Bibelen ble holdt i akt og ære og dens veiledning ble fulgt, var det færre skilsmisser og forbrytelser. De som reiser den anklage at Bibelens veiledning er upraktisk, får derfor se at kjensgjerningene viser det motsatte! — Matt. 7: 17, 18.

13. Hvilket forhold bør råde mellom mann og hustru?

¹³ Bibelen framholder hvilket forhold som skal råde mellom mann og hustru: «Hustruene bør være sine ektemenn undergitt som under Herren. Ektemenn, fortsett å elske deres hustruer, liksom Kristus også elsket menigheten og ga seg selv for den. På denne måten bør ektemennene elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv, for ingen har noensinne hatet sitt eget kjød, men han før og pleier det, som Kristus også gjør med menigheten, fordi vi er lemmer på hans legeme. Av den grunn skal mannen forlate sin ’far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.’ Ikke desto mindre bør også hver og én av dere elske sin hustru som seg selv, og på den annen side bør hustruen ha dyp respekt for sin mann.» — Ef. 5: 22, 25, 28—31, 33, NW.

14. Hva må mannen gjøre forat han skal fortjene sin hustrus dype respekt?

¹⁴ En ektemann må holde mål som hode hvis han vil at hans hustru skal ha dyp respekt for ham. Hvis han pukker på sine forrettigheter som hode uten å holde mål, vil han fortone seg som en narraktig paradefigur. Å fylle stillingen som hode innebærer mer enn bare det å ta ledelsen og ha det siste ordet. Det kreves sunn viten og god forståelse og at man kan beherske seg og være rolig, tålmodig og fornuftig når man står overfor vanskelige situasjoner. Det er vanskelig for en kristen hustru å respektere en ektemann som er skjødesløs eller forsømmelig med hensyn til forpliktelsene overfor familien eller sine tjenesteprivilegier, som spiser så meget at det grenser til fråtseri, eller er for glad i å nyte alkoholholdige drikker, som er tankeløs eller grov eller uanstendig i sin tale, eller som tar lite hensyn til henne eller viser henne liten oppmerksomhet mens han er svært så forekommende overfor andre kvinner. Hvis en ektemann er overfladisk, kan han neppe regne med at den respekt hans hustru nærer for ham, er dyp. Hun vil kanskje underkaste seg av moralske, fysiske, økonomiske eller teokratiske grunner, men det vil være meget lettere for henne og til langt større glede for ham selv hvis hun gjør det av kjærlighet og på grunn av den dype respekt hun har for ham som en følge av hans verdige opptreden.

15. Hvordan vil det gå hvis hustruen nekter å være underdanig?

¹⁵ På den annen side er det ytterst vanskelig for en mann å virkelig elske og verne om og beskytte en kvinne som ikke er underdanig, for ved sin uavhengighet erklærer hun at hun ikke trenger ham. Hun stjeler fra ham, for hun frarøver ham den stilling som med rette tilkommer ham. Hvordan kan han elske en slik kvinne som sitt eget kjød når hun ikke er ett med ham, men har satt seg opp imot ham og er hans konkurrent i stedet for hans medarbeider? Hvorfor skulle han anstrenge seg for å være en god forsørger for en utakknemlig konkurrent? Han mister kanskje all drivkraft og tiltakslyst og lar henne få sin vilje for husfredens skyld, men samtidig med at hun får lederstillingen i huset, vil hun miste hans kjærlighet. Og de vil begge miste Jehovas godkjennelse, kvinnen fordi hun tilrev seg mannens stilling, og mannen fordi han lot henne gjøre det. Hvis en mann lar sin hustru overta for seg, vil hun miste sine dype respekt for ham, og han vil miste selvrespekten, og dette tapet vil føre til at hans kjærlighet for henne fortrenges av en bitter uvilje. Til tross for alt det moderne, tomme prat om likestilling, er det et faktum at tilfredshet og dyp glede er noe man bare finner i de hjem hvor mannen er et tilbørlig hode. Hvis hustruen dirigerer hjemmet, vil hun ødelegge det, både i menneskers øyne og i Guds øyne.

16. Hvilke plikter er det hustruen har, som gjør henne til noe mer enn en kokke og en rengjøringskvinne, og som gjør hennes oppgave avvekslende og gledelig?

¹⁶ Betyr dette at hun ikke skal ha noe å si angående familiens anliggender? Nei, for det er ikke slik Bibelen stiller seg til dette. En kvinne skal «styre sitt hus». Så lenge hun gjør dette på tilbørlig måte, bør hennes mann med glede la henne bruke sitt eget initiativ i denne henseende. Mange hustruer forvalter en betraktelig del av familiens økonomiske ressurser, planlegger hvordan midlene kan brukes, anvender dem klokt til beste for alle og sparer med tanke på framtidige behov. Det å styre et hus innbefatter også å utsmykke hjemmet, gjøre anskaffelser for å forskjønne det og innrede det praktisk. Huset innbefatter også familiens medlemmer, og en dyktig hustru øver en stor påvirkning i god retning på alle medlemmene, passer på at de får god og tilstrekkelig mat og er passende kledd, og sørger for at de har et, rent og hyggelig hus å bo i. Hun er meget mer enn en kokke eller en rengjøringskvinne, for i sin stilling som bestyrer må hun være en god forretningskvinne som ivaretar sin manns og sine barns interesser. Endelig har hun også en vidtrekkende innflytelse på barnas utvikling etter som hun er sammen med dem så meget mer i de første, formende år. Hun kan hjelpe dem i riktig retning, lære dem gode vaner og prinsipper og framfor alt Jehovas sannheter. Det å tildanne et nytt liv og skaffe det en god start er en av de vanskeligste plikter og en av de største gleder som finnes. Akkurat som det er vanskelig for en ektemann å holde mål med de krav lederstillingen innebærer, er det heller ikke lett for en hustru å klare alt som skal til for å styre sitt hus på rette måte. Når hun gjør arbeidet sitt godt, er hun til ære for sin familie i nabolaget, og den mann som har henne, er velsignet av Jehova. — 1 Tim. 5: 14; Ordspr. 18: 22; 19: 14; 31: 10—31.

17. Når må mannen ta avgjørelsene, og hvordan bør hustruen reagere?

¹⁷ Både mann og kone har sitt eget område med forpliktelser og ansvar, og de bør begge la den annen bære sin tildelte bør. Dette betyr ikke at de ikke kan drøfte hverandres planer, for familiens ve og vel avhenger av både mannens og hustruens plikter. Det bør være samarbeid og felles anstrengelser — de bør trekke lasset sammen og dele byrdene. Begge bør være villige til å gå med på kompromissløsninger og gi etter av og til. Men når det ikke er mulig å komme til enighet i et av familiens anliggender og det må treffes en bestemt avgjørelse og tas stilling til en handlemåte, da må mannen gjøre det. Dette er bare rimelig. Det er han som må ta ansvaret for følgene, enten de blir gode eller dårlige. Hvis avgjørelsen er gal, er det han som må stri med resultatet, gjøre opp for det økonomiske tap eller gjøre mulige andre skader gode igjen. Når mannen treffer en avgjørelse hustruen ikke er enig i, bør hun ikke furte eller bære nag og stille seg tverr og håpe på at det skal gå galt, slik at hun hånlig kan si: «Det var det jeg sa!» Nei, hun bør være teokratisk, og det vil si at hun bør samarbeide med ham for å få planen til å lykkes til familiens beste.

Foreldre og barn

18. Hvilket råd gjelder forholdet mellom foreldre og barn?

¹⁸ Jehova overser ikke barna i familiekretsen. De står under foreldrenes ledelse, men skal ikke misbrukes eller irriteres. Guds Ord gir følgende formaning til barn og foreldre: «Barn, vær lydige mot deres foreldre i forening med Herren, for dette er rettferdig: ’Ær din far og din mor’, som er det første bud med et løfte: ’Forat det må gå deg godt, og du må få leve lenge på jorden.’ Og dere, fedre, irriter ikke deres barn, men fortsett å oppdra dem i Jehovas tukt og myndige råd.» Dere som er barn av innvigde foreldre: Hvis dere ønsker å leve lenge på jorden, ja i all evighet i den nye verden, må dere gi akt på «Jehovas tukt og myndige råd», som deres foreldre overbringer dere. Foreldre: La dem få denne tukt og veiledning på en fast og kjærlig måte, ikke på en måte som irriterer eller oppegger. — Ef. 6: 1—4, NW.

19. Hvordan vil de unge betrakte de voksne, og hvordan vil de voksne betrakte sine barn?

¹⁹ Før i tiden hadde ungdommen respekt for alle eldre, men nå i de siste dager da det har kommet vanskelige tider og et stort forfall, ser det ut til at ungdommen i sin alminnelighet har byttet ut respekten med forakt og ser ned på eldre mennesker som gamle fjols som ligger langt etter sin tid. Teokratiske ungdommer vil imidlertid huske at det finnes en visdom og modenhet som bare kommer med alderen med årelange studier og erfaring. De vil ikke ligne rampen på Elisas tid, som hånte og spottet Guds profet og kalte ham en gammel «snauskalle», og som måtte svi for det. De husker i stedet at «hos gråhårede er visdom, og langt liv gir forstand». (Job 12: 12; 2 Kong. 2: 23, 24) Foreldrene vil på den annen side ikke betrakte sine barn som en byrde, som noe de vil være fri for så ofte det gis anledning til det. De vil ikke mene at barna er noe som bare skal sees og aldri høres. De trenger å få lov til å utvikle seg som forkynnere og bli opplært til å tale til pris for Jehova Gud. Jehova har plass til dem i sin tjeneste, han har ordnet det slik at hans organisasjon anerkjenner dem og regner med dem i menighetens anliggender, som for eksempel i tjenesteskolen, og han har gitt foreldrene befaling om stadig å være på vakt for å lære dem Bibelens sannhet. Foreldrene vil holde øye med sine egne barn hjemme, på møtene og i Rikets tjeneste, selv om det av og til kan være på sin plass at andre hjelper dem. De voksne vil behandle de små på samme forståelsesfulle måte som Jehova behandler sine jordiske barn, og de unge bør vise den samme pliktige lydighet overfor innvigde voksne som godkjente mennesker viser sin himmelske Far.

20. Hvilket almengyldig råd blir her gitt?

²⁰ Medlemmene av en familie bør alltid vise respekt for hverandre og ikke ydmyke hverandre, men la alle få beholde en viss verdighet. Når det er nødvendig å irettesette, så gjør det på den måten du selv ville sette pris på å bli irettesatt. Ville du like å bli refset eller utskjelt offentlig, i dine venners nærvær? Nå vel, så gjør det ikke med din ektefelle. Ville du synes om å bli pirket på hver gang du gjør en liten feil? Nå vel, så la være å irritere dine barn med slikt. Passer dere foreldre alltid på at dere handler i overensstemmelse med hverandre når dere irettesetter deres barn, eller gir dere motstridende irettesettelser? Ta hensyn til personlig temperament, skiftende sinnsstemninger og oppkavede åndelige tilstander. Glem ikke å utvise tålmodighet og selvkontroll når det ser ut til å brygge opp til storm følelsesmessig sett. Tretter bør stanses før de får begynt. Det er lettere. Det er nok bra å vite når man skal stoppe, men man bør heller vite så meget at en trette ikke får anledning til å begynne. Ektemannen bør være mann nok til å se gjennom fingre med mindre irritasjoner, og hustruen bør aldri la det komme så vidt med sine beklagelser at det blir til plagsomt gnål. En hustru som stadig maser er snarere en hindring enn en medhjelp, og Bibelen sammenligner hennes stadige tverre gnål med takdrypp: «En kvinnes tretter er et stadig takdrypp.» «Et stadig takdrypp på en regndag og en trettekjær kvinne ligner hverandre. Den som holder på henne, holder på vind, og hans høyre hånd griper i olje.» Vær rimelig, logisk, konsekvent, lett forsonlig, snar til å tilgi og rask til å rose når et arbeid er vel utført. — Ordspr. 19: 13; 27: 15, 16.

21, 22. Hvilken veiledning er bedre enn regler, og særlig hvilket råd?

²¹ Hver enkelt bør kort sagt vise kjærlighet og barmhjertighet, ikke ta seg selv for alvorlig, og ha humoristisk sans, for derved vil de ikke bare kunne unngå å gjøre mygg til elefanter, men også oppnå å gjøre elefanter til mygg. Man kunne sette opp mange regler, men hvis man skulle sette opp regler for hvert tilfelle som kan inntreffe, ville man til slutt få en voluminøs talmud. Det er ikke vår hensikt. Det er ikke nødvendig. Det ville ikke nytte. Vi trenger ikke talmudaktige regler å følge. Det vi trenger, er å innskjerpe rettledende prinsipper. Når det gjelder familiens enhet, er det særlig ett prinsipp vi bør innprente oss, og det er kjærlighetens prinsipp. Elsk andre som du elsker deg selv, vær like vennlig og hensynsfull overfor andre som du er overfor deg selv, og vær like rask til å se gjennom fingre med deres svakheter som med dine egne. Våre mange feilgrep og synder skaper vanskeligheter for andre liksom deres svakheter skaper vanskeligheter for oss, men Bibelen sier: «Kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder.» Kjærligheten holder ikke regnskap med krenkelser, med synder og feilgrep, men dekker over dem selv om de er mangfoldige. Har du så stor kjærlighet for andre at du dekker over deres synder like villig som du skjuler dine egne? Råder det en slik kjærlighet i din familie? — 1 Pet. 4: 8.

²² Se om din kjærlighet holder mål med denne beskrivelsen: «Kjærligheten er langmodig og velvillig. Kjærligheten er ikke sjalu, den skryter ikke, blir ikke oppblåst, oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sine egne interesser, blir ikke opphisset. Den holder ikke regnskap med krenkelsen. Den gleder seg ikke over urettferdigheten, men gleder seg ved sannheten. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt. Kjærligheten faller aldri bort.» Et ekteskap som er basert på en slik kjærlighet, kommer heller aldri til å gå til grunne! Etter som begge ektefellene er ufullkomne, vil selvfølgelig begge komme til kort på mange måter, men det finnes ingen kløft som denne slags kjærlighet ikke kan bygge bro over! — 1 Kor. 13: 4—8, NW.

23. Hva er det som viser kjærlighetens makt til å forene?

²³ Framfor alt vil en felles kjærlighet til Jehova forene familien. Den forener nå hundretusenvis av mennesker fra mange nasjoner, raser, farger, språk, samfunnslag og miljøer. Dens enestående evne i så henseende forbløffer denne gamle verden, hvis politiske intriger og blodige kriger roper ut hvor ynkelig den har kommet til kort. Er det ikke meget lettere å forene en familie, som har så få medlemmer og så få og små ulikheter? Selvfølgelig, og når kjærligheten til Jehova kan forene tusener og atter tusener fra mange nasjoner og raser, er det ikke vanskelig for denne felles kjærlighet til Skaperen å bevare familiekretsen hel. Den bevirker dette for titusener av familier i mange land, for den sveiser familiegruppene sammen ved at de drøfter Guds Ord, studerer det sammen, deltar i menighetens møter som en gruppe og tilber sammen i tjenesten på feltet. Hengivenheten for Jehova binder dem sammen i en fast enhet og harmoni. Teokratisk oppførsel innen familiekretsen bevarer den i god stand, og det framgår av følgende hva teokratisk oppførsel innebærer for hver enkelt:

24, 25. Hvilke råd får vi i Kolossenserne 3: 13—21, 23, 24?

²⁴ «Bær over med hverandre og tilgi hinannen, om den ene har noe å bebreide den annen; som Herren har tilgitt dere, må også dere tilgi. Og over alt dette må dere iklede dere kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd! Og la så Kristi fred råde i deres hjerter: til den er dere jo også kalt, som lemmer på ett og samme legeme. Og vær takknemlige! La Kristi ord i rikt mål få bo hos dere; lær og forman hverandre med all visdom, med salmer, lovsanger og åndelige viser; syng takkesang i deres hjerter for Gud! Og alt hva dere gjør, med ord eller gjerning, gjør det alt sammen i Herren Jesu navn; takk Gud Fader ved ham! Dere som er hustruer: Underordne dere under deres ektemenn, som det sømmer seg i Herren. Dere som er ektemenn: Elsk deres hustruer og vær ikke iltre mot dem. Dere som er barn: Vær lydige mot deres foreldre i alt, for det er efter Herrens sinn. Dere som er fedre: Terg ikke deres barn, forat de ikke skal miste motet. Hva dere gjør, skal dere gjøre av hjertet, som det var gjort for Herren og ikke for mennesker; dere vet jo at av Herren skal dere få arven til vederlag. La Kristus være den herre dere tjener!» — Kol. 3: 13—21, 23, 24, LB.

²⁵ Anvend da denne praktiske veiledning angående villighet til å tilgi, fred, kjærlighet, åndeligsinnethet, underkastelse; lydighet og overbærenhet i familiekretsen. Og hvis det stundom blir vanskelig — og det blir det — så arbeid med henblikk på det av hjertet, som noe dere gjør for Jehova. Hvis det blir gjort som for ham, vil dere få en belønning fra ham, om ikke fra en takknemlig familie.