Antikrist identifiseres
Hvem eller hva er antikrist — er det en person, en organisasjon eller bare et ondt prinsipp? Når viste antikrist seg for første gang hva kjennetegner antikrist, og hva vil avmerke slutten for antikrist?
UTTRYKKET antikrist er blitt benyttet om forskjellige personer, organisasjoner og læresetninger. Noen kalte den tøylesløse og morderiske romerske keiser Nero for antikrist, han som forfulgte de kristne på en slik grusom måte og som man tror forårsaket apostelen Paulus død. Andre anvendte dette uttrykket på Domitianus, som forviste apostelen Johannes til øya Patmos. Noen kalte Muhammed for antikrist, mens mange av reformatorene, for eksempel valdenserne, hussittene og lollardene, anvendte uttrykket på pavedømmet.
Bibelkritikere i vår tid tror ikke at det eksisterer noen virkelig antikrist, slik som Guds Ord sier at det gjør. Således sier Harpers Bible Dictionary (1952) under overskriften «Antikrist»: «Forestillingen om en konflikt mellom gode og onde makter fantes i et meget tidlig babylonisk sagn, ble et fremherskende trekk ved persisk tenkning og bante seg vei til jødisk tro og kristen lære i forbindelse med den annen advent.» Men de som tror på Bibelen som Guds Ord, følger ikke antikrists historie tilbake til et babylonisk sagn, men til Edens hage hvor Gud sa at han ville sette fiendskap mellom sin organisasjon, «kvinnens» ætt og slangen Satan Djevelens ætt. — 1 Mos. 3: 15.
Uttrykket «antikrist» forekommer ikke mer enn fem ganger i Bibelen, og bare i apostelen Johannes’ skrifter. Johannes identifiserte sin tids antikrist, og skrev: «Mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; dette er forføreren og Antikristen.» Og for tydeligere å vise hvem som er antikrist: «Hvem er løgneren uten den som nekter at Jesus er Kristus? Dette er Antikristen.» — 2 Joh. 7; 1 Joh. 2: 22, 18.
Jesus forutsa antikrists komme: «For falske messias’er og falske profeter skal oppstå og gjøre store tegn og under, så at endog de utvalgte skulle føres vill, om det var mulig.» Og det gjorde også apostelen Paulus: «La ingen dåre eder på noen måte! for først [før Jehovas dag] må frafallet komme, og syndens [lovløshetens, NW] menneske åpenbares, fortapelsens [ødeleggelsens, NW] sønn.» I likhet med Johannes viste Paulus at «lovløshetens hemmelighet er alt virksom» på hans tid, og at det var «etter Satans kraftige virksomhet». — Matt. 24: 24; 2 Tess. 2: 3, 7, 9.
Antikrist i dobbelt forstand
Før vi kan identifisere antikrist på en riktig måte, er det imidlertid nødvendig at vi først identifiserer Kristus på rette måte. Hvem var egentlig Kristus? I likhet med Messias, det tilsvarende ordet på hebraisk, betyr Kristus «den salvede». Det får oss til å tenke på Israels folks yppersteprester og konger, som ble salvet med en spesielt tillaget olje til å tjene i sine offisielle stillinger som representanter for Jehova Gud. Profeten Daniel hadde forutsagt den salvedes komme, og apostelen Peter identifiserte Jesus som denne salvede da han sa til ham: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» — Matt. 16: 16; Dan. 9: 25.
Det viser seg at «antikrist» har en dobbelt betydning. Som navnet antyder, er den anti eller i opposisjon til Kristus. Det antyder også en falsk Kristus eller psevdo-Kristus, en som tar Kristi plass eller stiller seg i hans sted. Mens noen, som vi har sett, har forsøkt å anvende dette uttrykket på en bestemt person eller organisasjon, viser de ovenstående skriftsteder sammen med kjensgjerningene at alle mennesker, organisasjoner eller grupper som falskelig påstår at de representerer Kristus, som overmodig gir seg ut for å spille Messias’ rolle eller som står imot Kristus og hans etterfølgere, med rette kan kalles for antikrister, akkurat som Jesus sa: «Den som ikke er med meg, han er imot meg, og den som ikke samler meg, han sprer.» (Matt. 12: 30) I denne forbindelse er det interessant å lese følgende bemerkning som står i McClintock og Strongs Cyclopædia, nemlig at «den rette konklusjon ser ut til å være den at Antikrist ikke må begrenses til én bestemt person eller makt, men at den hovedsakelig er et stort falskhetens prinsipp eller system, som gir seg utslag på mange måter, virker på forskjellig vis og i forskjellig grad».
La oss for øvrig legge merke til at sannheten om antikrist ikke bare er melk, men fast åndelig føde, kraftig kjøtt som bare de kan fordøye ordentlig som er kommet fram til modenhet, bare de «som ved bruken har sine sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt». — Heb. 5: 13, 14.
Religiøse antikrister
Kristus Jesus hevdet at han var Guds Sønn på en enestående måte, helt forskjellig fra alle andre mennesker. Han sa: «Før Abraham ble til, er jeg.» «Og dog er ingen steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen.» «Jeg er Guds Sønn.» Og Gud selv ga gjentatte ganger vitnesbyrd om dette, som for eksempel ved Jordan da Jesus ble døpt, og da Jesus og tre av hans apostler var på forklarelsens berg. — Joh. 8: 58; 3: 13; 10: 36; Matt. 3: 17; 17: 5.
Følgelig er alle de som bestrider denne Jesu påpåstand, antikrister, enten de nå er tilhengere av orientalske religioner, ateister, deister eller agnostikere. Angående alle slike blir de kristne advart om at de «[ikke kan] drikke Herrens kalk og onde ånders kalk», og at det ikke er noen samklang mellom Kristus og Belial. (1 Kor. 10: 21; 2 Kor. 6: 15) Vi må også regne med alle prester som bekjenner seg til kristendommen og som i likhet med en kongregasjonalistprest i Boston i Massachusetts i U.S.A. sier: «Jeg drister meg til å si at Jesus ikke hevder noe om seg selv som ikke er almengyldig med hensyn til den ideelle eller guddommelige natur som er medfødt i oss alle,» og at Jesus ikke var Guds sønn noe mer enn slike hedenske filosofer som Epiktetos og Marcus Aurelius var det.
Dessuten, etter som alle de som nekter for at Jesus kom i kjødet, er antikrister, må følgelig alle de som påstår at Jesus var en inkarnasjon, at han bare var iført kjød, også være antikrister, for de benekter at Jesus virkelig kom i kjødet. Det blir klart og tydelig sagt oss at «Ordet ble kjød», og at han ble «født av en kvinne». Hvis han bare hadde vært en inkarnasjon, hadde han ikke behøvd en menneskelig mor. Og hvis han hadde vært både menneskelig og guddommelig da han var på jorden, ville han ikke ha følt sult etter å ha fastet, han ville ikke ha trengt hvile etter en reise eller etter en slitsom dag, og han kunne heller ikke ha dødd som menneskenes gjenløser, for det som er guddommelig, er udødelig. — Joh. 1: 14; Gal. 4: 4.
Andre identifiserer seg som antikrister ved å fornekte Jesus i hans egenskap av Gjenløser og Yppersteprest. Johannes døperen kalte Jesus «Guds lam, som bærer verdens synd!» Jesus selv sa at han kom for å «gi sitt liv til en løsepenge for mange». Johannes forteller oss at «Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd». Peter slår fast at de kristne blir løskjøpt «med Kristi dyre blod». Og i Paulus’ brev er det en hel mengde henvisninger til Kristi offers fortjeneste, som for eksempel: «Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Så meget mer skal vi da, etter at vi nå er rettferdiggjort ved hans blod ved ham bli frelst.» Ja, til og med de hebraiske profeter forutsa at Jesus skulle bære manges synd. — Joh. 1: 29; Matt. 20: 28; 1 Joh. 1: 7; 1 Pet. 1: 19; Rom. 5: 8, 9; Es. 53: 12.
Til tross for at Guds Ord således legger stor vekt på Kristi soningsverk, er det likevel mange prester i kristenheten som nekter for at Kristi blod har noen frelsende kraft. Således var det en baptistprest fra Denver i Colorado i U.S.A. som ved århundreskiftet uttalte at læren om forsoningen virker «frastøtende på den moralske sans», og at «strengt tatt var ikke Kristi død nødvendig for menneskenes frelse», og at «Bibelen sier ingen steder at Kristi rettferdighet blir tilregnet dem som tror». Alle som støtter slike teorier, er sannelig antikrister, selv om de gir seg ut for å være kristne forkynnere.
Videre kan alle de som bekjenner seg til kristendommen og som har falt fra, som opphøyer seg selv, som legger for dagen en opprørsk ånd eller som hater sine kristne brødre, med rette kalles antikrister. Angående slike mennesker sa Paulus: «Glupende ulver [skal komme] inn blant eder . . . ja, blant eder selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.» Han omtalte også slike som «syndens [lovløshetens, NW] menneske» og «fortapelsens [ødeleggelsens, NW] sønn» som «står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og gir seg selv ut for å være Gud». Jesus forutsa at noen av dem som erklærte seg for å være hans etterfølgere, i vår tid ville slå sine medtjenere og ete og drikke med drankerne, og han kalte dem den «onde tjener». Kjensgjerningene viser at alle slike antikrister har gitt seg til kjenne, for det er megen falsk lære som blir lært i kristendommens navn, det finnes megen selvopphøyelse og tilbedelse av skapninger, og det blir lagt for dagen stor uvilje overfor Kristi oppriktige etterfølgere av noen som sier at de er deres brødre. — Ap. gj. 20: 29, 30; 2 Tess. 2: 3, 4; Matt. 24: 48—51.
Politiske antikrister
Akkurat som det finnes religiøse antikrister, finnes det også politiske antikrister. Blant dem er den gudløse kommunismen. Den er også en av de «falske messias’er» som Jesus forutsa skulle komme og føre mange vill. Hvordan kan det ha seg?
Kommunismen er en antikrist fordi den forsøker å ta Kristi og hans rikes plass som jordens rettmessige Hersker og menneskehetens eneste Håp. Det blir sagt at «det er kommunismens messianske karakter som gir den dynamisk kraft til å kreve troskap». Dens ledere som Lenin og Stalin er ikke bare blitt tilbedt, men opphøyd til guder, de er blitt kalt frelsere, og det er sagt om dem at de var utvalgt av Gud til å lede sitt folk.
Dessuten slo Jesus fast i sin lignelse om fårene og gjetene at hva som enn ble gjort imot hans etterfølgere, det ble gjort mot ham, noe som han også gjorde Saulus fra Tarsus oppmerksom på da han var på vei til Damaskus for å forfølge de kristne. Etter som alle kommunistiske stater driver en sterk forfølgelse av Kristi sanne etterfølgere, forfølger de i virkeligheten Kristus selv, og er derfor antikrister. — Matt. 25: 40; Ap. gj. 9: 5.
Men det er ikke slik å forstå at antikrists ånd bare finnes i kommunistiske land, for akkurat som Jesus forutsa, blir hans etterfølgere i vår tid hatet av alle folkeslag. Ja, det som er tilfelle når det gjelder kommunismen, nemlig at den er antikrist, er i virkeligheten også tilfelle når det gjelder De Forente Nasjoner. Kristenhetens presteskap tillegger denne organisasjonen, i likhet med dens forløper, Folkeforbundet, betydning som en messias, som verdens frelser, dens eneste håp og det eneste lys, mens Bibelen tydelig viser at folkene skal sette sitt håp til Kristus, og at han er menneskehetens Frelser og verdens Lys. Derfor er også De Forente Nasjoner en antikrist.
I sin store profeti omtalte Jesus dette nåtidens menneskers verk som «ødeleggelsens vederstyggelighet, som profeten Daniel har talt om, [som står] på hellig grunn». Denne organisasjonen er vederstyggelig i Guds øyne, for alt som er «høyt i menneskenes øyne, er en vederstyggelighet for Gud». I og med at den foregir å stå på den plassen som Guds rike skulle ha, står den på en hellig grunn hvor den ikke bør stå. Den er sannelig også en antikrist. — Matt. 24: 15, 16.
Apostelen Johannes hadde et profetisk syn av hvordan denne antikrist ville opptre for siste gang: «Og jeg så en kvinne sitte på et skarlagenrødt dyr, som var fullt av bespottelses-navn og hadde syv hoder og ti horn. Det dyr du så, var og er ikke, og det skal stige opp av avgrunnen og fare bort til undergang.» — Åpb. 17: 3, 8.
I dette synet ser vi at babylonisk religion blir framstilt som en ond kvinne, akkurat som den sanne kristne menighet blir framstilt som en ren jomfru i Bibelen. Tallene sju og ti, som symboliserer fullstendighet, antyder at dette dyret representerer alle verdens nasjoner, som er forent i den hensikt å utføre det som bare Guds rike kan utføre. I Folkeforbundets skikkelse «var» dette dyret fra 1920 til 1939; under den annen verdenskrig, fra 1939 til 1945, var det ikke, men etter den tiden kom det opp fra avgrunnen som De Forente Nasjoners organisasjon. Det er bestemt til å fare bort til undergang i Harmageddon, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag».
Og etter som mange religiøse ledere i De forente stater hyller sitt land og mener at det har en messiansk oppgave, blir også dette landet en form for antikrist. I forbindelse med enden på alle vår tids former for antikrist skrev apostelen Johannes: «Og dyret ble grepet, og sammen med det den falske profet, han som for dets øyne hadde gjort de tegn hvormed han hadde forført dem som tok dyrets merke og tilba dets bilde; disse to ble kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel.» — Åpb. 19: 20.
Når vi oppsummerer det hele, forstår vi derfor at Jesus er Kristus, Jehova Guds Sønn, Guds Yppersteprest og jordens rettmessige Hersker, og at alle som setter seg opp imot ham eller som prøver å røve til seg hans stilling som jordens hersker og den som skal bringe evig fred, er antikrister. Etter som alle deres skjebne som hører med til antikrist, er ødeleggelse i Harmageddon, må følgelig alle som vil unngå en slik ende, komme seg vekk fra antikrist. Måten å gjøre det på, er å følge den profetiske befalingen: «Søk [Jehova], alle I saktmodige i landet, som holder hans lov! Søk rettferdighet, søk saktmodighet! Kanskje I blir skjult på [Jehovas] vredes dag.» — Sef. 2: 3.