Sladder kan ødelegge deg!
«Jeg sier eder at for hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag; for etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du fordømmes.» — Matt. 12: 36, 37.
1. Hva er karakteristisk for folk som sladrer, og hvorfor bør vi være på vakt mot sladder?
DEN første som fikk i stand sladder, var Satan Djevelen. Eva hørte på hans sladderhistorie om Jehova, trodde på den, handlet i samsvar med den og brakte den videre til sin mann, og det endelige resultat var at det første menneskepar ble atskilt fra sin beste venn. Fra den tid av har menneskene sladret, og menneskene har også måttet svi for det. Det er få eller ingen som ikke har gjort seg skyldig i sladder eller er blitt offer for sladder. Det er ofte slik at de som er mest sladderaktige, blir mest fortørnet når sladderen går ut over dem selv. Når sladderen handler om dem selv, hater de den. Når de sprer den, fryder de seg over den. Mange innleder sin sladder med en unnskyldning, og røper derved en skyldbetynget samvittighet. De kan ofte si som så: «Jeg liker ikke å fortelle dette, men . . .» og forteller det deretter med velbehag. Eller de begynner kanskje slik: «Jeg vet ikke om dette er sant, men . . .» og så forteller de noe som de mistenker for å være usant. Vi burde ikke være uvitende om Satans virkemåte. Vi bør være på vakt mot sladderen, et av Djevelens våpen.
2. Hva bør vi tenke på når vi studerer denne artikkelen?
2 Hvem skal vi være på vakt mot? Mot oss selv. Bruk tankene når du leser denne artikkelen. Tenk etter hvordan den passer på deg, og ikke på din neste. Sant nok gjelder den også din neste. Men det viktigste er at du innrømmer at den gjelder deg, at du anvender den på deg selv. Du kan forandre deg selv. Du er kanskje ikke i stand til å forandre din neste. Konsentrer deg om deg selv. Når du så er blitt ulastelig i denne henseende, bør du hjelpe din neste til å bli det samme. Når du har fjernet bjelken i ditt eget øye, kan du prøve å trekke ut splinten i din nestes øye. Vi er tilbøyelige til å være overbærende med oss selv og harde mot andre. Av hensyn til vår egen sikkerhet bør vi forandre på dette og være harde mot oss selv og overbærende med andre. — Matt. 7: 1—5.
3. Hvorfor overdriver slike som sladrer, og hvordan forholder det seg med dem som åpenbarer hemmeligheter?
3 Hva er sladder? Det er tale som gjør skade. Man kan føre slik tale i ondskap og med den hensikt å skade noen, men det blir også ofte sladret i ubetenksomhet og uten at det foreligger noe ønske om å skade noen. En harmløs uttalelse blir skadelig ved gjentagelser fordi den blir fargelagt eller forvrengt eller overdrevet forat den skal bli mer spennende. En person kan gjøre dette uten onde hensikter for å sette en spiss på historien og få tilhørerne til å lytte med større velbehag og reagere på en måte som er tilfredsstillende for fortelleren, ved at de enten blir overrasket eller fortørnet eller sjokkert, og i sin iver etter å krydre historien, glemmer sladrebøtten at han skader den som historien dreier seg om. Hans munn blir til en snare som han stikker sin egen fot i, og han gjør seg skyldig i å krenke Jehovas befaling: «Du skal ikke gå omkring og baktale folk.» «Du skal ikke utbre falskt rykte,» og «du skal ikke følge mengden i det som ondt er.» Selv om et falskt rykte blir gjentatt av mange, behøver vi ikke å følge den mengden og være med på å baktale vår bror. Hvis vi ikke er sikker på at ryktet er sant, bør vi ikke gjenta det. Og enkelte ganger bør vi ikke engang gjenta det hvis det er sant. «Den som går omkring som baktaler, åpenbarer hemmeligheter; men den som er trofast i ånden, skjuler saken.» «Den som går omkring som baktaler, åpenbarer hemmeligheter, og med den som er åpenmunnet, skal du ikke ha noe å gjøre.» En som åpenbarer hemmeligheter som ikke vedkommer andre, er åpenmunnet, plaprer, slarver, skvaldrer, sladrer. Han begår tillitsbrudd og volder skade. — 3 Mos. 19: 16; 2 Mos. 23: 1, 2; Ordspr. 11: 13; 20: 19.
4. Når og til hvem må man av og til åpenbare hemmeligheter, og er slike meddelelser skadelig sladder?
4 Enkelte ganger må man fortelle en hemmelighet selv om det kan skade noen. Når du vet at et menneske synder i lønndom og stiller sitt forhold til Jehova i fare og forderver organisasjonens renhet, da må du tale. Tale til hvem? Til alle og enhver i menigheten? Det er det ingen grunn til. Det ville være galt å spre det på den maten, og det ville dessuten være skadelig både for vedkommende selv og for menigheten. I noen tilfelle kan det være nok å snakke til den saken gjelder, men oftere vil det være nødvendig å snakke til menighetens tjenerutvalg. Det kan virke som om det skader den skyldige å avlegge en slik rapport, men det endelige resultat blir i virkeligheten at det tjener til hans beste. Ingen tukt synes å være til glede mens den står på, men den som lar seg tukte og blir oppøvd ved tukten, høster til slutt gagn av det. Det man bør huske, er at når en slik hemmelighet skal åpenbares, må det skje til dem som er i stand til eller bemyndiget til å rette på saken, og ikke til sladrebøtter forat de skal ha noe å skvaldre om. Paulus skrev følgende til korintierne: «For det er av Kloes folk blitt meg fortalt om eder, mine brødre, at det er tretter iblant eder.» Er det så å forstå at Kloes folk sladret om brødrene i Korint? Nei, denne rapporten ble avlagt til deres beste. Den ble avlagt til en som kunne rette på saken ved å irettesette dem med myndighet og lede dem tilbake til livets smale vei og få dem til å vandre i Jesu fotspor på nytt. — 1 Kor. 1: 11; Heb. 12: 11.
5. Hvorfor vegrer noen seg for å avgi rapport om en venn, og er de egentlig sanne venner?
5 Jehovas lov ga forskrifter om at vitner skulle stå fram og vitne mot misdedere. Det er ikke forbudt for oss å avlegge vitnesbyrd, men det er forbudt å avlegge falskt vitnesbyrd. Hvis noen åpenbarer kjensgjerninger som avslører et annet menneske, er det mange i verden som fordømmer dette som «angiveri». Dette er særlig tilfelle i underverdenen, hvor det regnes for å være helt i sin orden å tie eller vitne falskt for å dekke en forbryter, men som en skammelig gjerning å fortelle sannheten hvis den avslører en ugjerningsmann. I den kristne menighet er det et utslag av misforstått lojalitetsfølelse overfor en bror å dekke over hans synder hvis de er av en slik art at de setter hans liv og menighetens renhet i fare. En sann venn av vedkommende bror og av Jehovas menighet vil irettesette ham, eller om nødvendig innberette saken for utvalget, slik at synderen kan få en kraftigere irettesettelse og bli rystet tilbake til fornuft. En sann venn vil midlertidig tildele slike slag for å helbrede synderen for bestandig. «Trofaste er vennens slag, men troløse er fiendens kyss.» En venn som hemmeligholder en vedvarende syndig virksomhet, er derfor ikke en virkelig venn, men faktisk en fiende. Han blir kanskje anerkjent av de gjeldende regler i underverdenen, men han blir fordømt av den nye verdens rettferdige, bibelske prinsipper. — Ordspr. 27: 6.
6. Hva slags tale er ikke sladder, når blir den til sladder, og hvilke spørsmål hjelper oss til å skjelne mellom passende og upassende tale?
6 Det er derfor ikke sladder å melde fra til de rette tjenere om en vedvarende syndig virksomhet, men det ville være sladder å prate om det til andre i menigheten, som ikke befinner seg i en slik stilling at de kan treffe de forholdsregler som skal til for å rette på saken, og det ville også være galt å åpenbare en synd som er begått for lenge siden av en som har angret oppriktig og forbedret seg og som har vist dette ved å gjøre rette stier for sine føtter. Det er heller ikke sladder å snakke om våre brødre, hva de foretar seg, hvor de skal reise eller hvordan det går dem. Vi er interessert i folk, og særlig i våre brødre, og det er ikke noe galt i å drøfte deres foretagender hvis vi er nøyaktige og hvis det ikke fører til skade for dem. Men slikt snakk blir til sladder hvis vi blander oss bort i deres personlige, private affærer eller når vi reiser spørsmål om deres motiver eller sår tvil eller mistro med hensyn til deres oppførsel. Taler du nedsettende om noen? Skader din tale vedkommendes gode navn og rykte? Bevirker den at hans venner trekker seg tilbake fra ham? Skader den hans følelser, eller sår den splid? Bevirker den at han mister tjenesteprivilegier? Er den sann? Hvis den er sann, er da sannheten overdrevet eller forvansket, slik at det inntrykket tilhørerne blir sittende igjen med, ikke er sant? Blir den fortalt med en følelse av overlegenhet, selvgodhet, misunnelse, ondskap eller bitterhet? Kan du si det med god samvittighet, med en samvittighet som er så god at du ville ha sagt det direkte til vedkommende med nøyaktig det samme tonefall og med de samme ordene? Og hva blir resultatet av dine ord? Er fruktene av din tale gode eller onde? Den kan kjennes på sine frukter.
7. Hva er det som antyder at kvinner forsynder seg med tungen oftere enn menn?
7 Alle mennesker har ikke de samme svakheter. For å kunne rette på våre svakheter må vi først kjenne dem. Har du en svakhet for sladder? Hvis du har det, så innrøm det. Millioner av mennesker er i samme båt som deg. Innrøm svakheten og bekjemp den! Hvordan skal du ellers kunne overvinne din svakhet? Selv om det kanskje ikke er hyggelig for kvinner å høre det, ser det ut til at Bibelen antyder at kvinner oftere enn menn forsynder seg med tungen. Hermed er det ikke sagt at menn ikke sladrer. De gjør det. Noen menn sladrer mer enn kvinner. Men som en gruppe betraktet er kvinnene i høyere grad skyldig i sladder enn mennene som gruppe betraktet. Bibelen henvender seg spesielt til kvinner med denne formaning: «At gamle kvinner i sin ferd skal te seg som det sømmer seg for hellige, ikke fare med baktalelse.» Og: «Likeså skal kvinnene være verdige, ikke baktalende.» Det er angående kvinner Bibelen framholder: «Tilmed lærer de og å gå ørkesløse, idet de farer omkring i husene, og ikke alene ørkesløse, men også med sladder og uvedkommende ting, så de taler det som utilbørlig er.» Ikke den mannlige, men den kvinnelige tunge blir omtalt som et irritasjonsmoment i et hus: «En kvinnes tretter er et stadig takdrypp.» Videre: «Et stadig takdrypp på en regndag og en trettekjær kvinne ligner hverandre. Den som holder på henne, holder på vind, og hans høyre hånd griper i olje.» — Tit. 2: 3; 1 Tim. 3: 11; 5: 13; Ordspr. 19: 13; 27: 15, 16.
8. Hvorfor sladrer kvinner mer enn menn, men hvordan kan deres snakkelyst ofte være et gode?
8 Hva kommer dette av? Skyldes det at mennene har høyere prinsipper i denne henseende? Ikke nødvendigvis. En manns aggressive tilbøyeligheter gjør at hans forsyndelser blir av en annen art. Som en gruppe betraktet har mennene lettere enn kvinnene for å begå fysisk vold eller mord. Men kvinner er mer glad i å snakke enn menn, og de er svært interessert i folk, i folks virksomhet og problemer og kjærlighetshistorier. Når kvinner snakker, drøfter de det som interesserer dem, det vil si, de snakker om folk, og det vil igjen si at faren er til stede for at deres tale kan synke ned på sladderens nivå. Menn er mer interessert i emner som vitenskap, verdensbegivenhetene, økonomiske vilkår eller sitt arbeid, og når de snakker om disse tingene, er ikke faren for sladder så stor som når man drøfter mennesker. Det å tale er ikke ondt i seg selv. Kvinners snakkelyst kan ofte bli anvendt på en god måte, og blir det ofte også. Det er ved hjelp av deres pratsomhet småbarn lærer å snakke. Kvinnelige Ordets tjenere kan på grunn av sine taleferdigheter ofte framlegge sannheten for andre lettere enn menn, og de kan også bidra mer til menighetsmøtene ved å gi frivillige kommentarer når det hører med til programmet at forsamlingen skal delta. Men dette aktivum kan bli til en snare når tungen løper løpsk og sladrer og ikke blir holdt i tømme. Både menn og kvinner må derfor granske seg selv for å se om de har en svakhet for å sladre, og hvis de finner ut at de har det, må de være spesielt påpasselige med sin tunge.
Sladderens onder
9. Hva sier Bibelen om slike som blander seg i andres saker?
9 Jehovas Ord advarer gjentagne ganger mot sladder. Folk som sladrer, blander seg gjerne i andres affærer, men forsømmer å passe sine egne saker. De kristne får denne formaning: «Vi hører at noen iblant eder vandrer utilbørlig og ikke arbeider, men gir seg av med ting som ikke kommer dem ved.» Hvis vi lider, bør det være fordi vi bevarer kristen rettskaffenhet, og ikke fordi vi blander oss i andres saker. «Ingen av eder må lide som morder eller tyv eller ugjerningsmann eller som en som blander seg i andres saker; men lider han som kristen, da skal han ikke skamme seg.» Ingen må stikke sin nese opp i andres saker, men det bør være slik «at I setter eders ære i å leve stille og ta vare på eders egne ting.» «Enhver dåre blander seg i andres saker,» forteller Bibelen. Hvorfor skulle vi vel handle slik at beskrivelsen av en dåre passer på oss? — 2 Tess. 3: 11; 1 Pet. 4: 15, 16; 1 Tess. 4: 11; Ordspr. 20: 3, KJ.
10. Hvordan skaper sladrebøtter til stadighet vanskeligheter, og hvorfor er de ikke venner?
10 Sladrebøtter skaper vanskeligheter. De slarver om ting som ikke vedkommer dem, forvrenger og overdriver, forfalsker og forvrir og sår splid ved å hviske i krokene: «Når det er forbi med veden, slukner ilden, og når det ingen øretuter er, stilles trette. Som kull blir til glør, og som ved nærer ild, slik voldes kiv av en trettekjær mann. En øretuters ord er som velsmakende retter, og de trenger ned i hjertets indre.» Slike ord blir ikke sagt høyt til den de gjelder, men blir i stedet hvisket bak hans rygg, og baktalelsen blir begjærlig slukt av ører som er sultne etter sladder. Slike øretuterier gjør ikke bare et overfladisk inntrykk, men de synker dypt inn og blir grundig tygget og fordøyd. «En venn elsker alltid, og en bror fødes til hjelp i nød,» men en øretuter er ingen venn. Når et menneske har størst behov for venner og brødre, når han er i vanskeligheter eller har motgang, da er det øretuteren rammer hardest for å berøve ham hans venner: «En øretuter skiller venn fra venn.» «Den som ripper opp en sak, skiller venn fra venn.» — Ordspr. 26: 20—22; 17: 17; 16: 28; 17: 9.
11. Hva slags tale er det forutsagt at folk skal føre nå i de siste dager, og hvilket ansvar har en som sladrer og sprer løgner i uvitenhet?
11 «Den som fører ut ondt rykte, han er en dåre.» Sladder virker som oftest til å gi et menneske dårlig rykte. Hvis det noensinne har vært noe sant i historien, blir det snart gjort så meget ut av den at mesteparten er løgn. Vennene til den som blir baktalt, begynner å trekke seg tilbake fra ham, og Jehovas hat kommer over den som sladrer og «volder tretter mellom brødre» i menigheten. Baktalelse er en av de synder som ifølge forutsigelsen skulle florere i de siste dager, og som gjør at denne gamle verden fortjener å bli ødelagt, og derfor bør særlig de kristne sky «hykleri og avind og all baktalelse». (Ordspr. 10: 18; 6: 19; 1 Pet. 2: 1; 2 Tim. 3: 3) Ofte blir det sladret uten at det ligger ondskapsfulle tanker bak og uten at det er meningen å skade noen, men ikke desto mindre blir det anrettet skade. Hvis du kommer til å drepe en mann ved et ulykkestilfelle, er han likså død som hvis du dreper ham med overlegg. Hvis du sprer løgner i den formening at de er sannheter, er de fremdeles løgner, og du lyver. Du prøver kanskje å skyte skylden over på en annen og si at han fortalte deg historien. Nåvel, han løy. Men da du gjentok den, løy du. Hvis man gjentar ærekrenkende løgner, er man skyldig, uansett hvem som var opphavet til dem, eller hvem man siterer. Når alt kommer til alt, ville ikke et ondt rykte bli noe særlig utbredt eller gjøre så svært meget skade hvis det bare ble fortalt av den som satte det ut. Er det ikke så at Jehova holder dem ansvarlige som i dag gjentar de religiøse løgner som ble satt i omløp for mange århundrer siden? Han holder også de sladrebøtter ansvarlige som enten setter løgner i omløp eller sprer dem videre.
12. Hva ser det ut til at sladrebøtter glemmer, og hva sier de selv om de husker det?
12 Hvis en har spredt løgner i uvitenhet, er en ikke daddelverdig i samme grad som en forsettlig løgnhals, men en er heller ikke skyldfri. Hvis et slikt menneske angrer oppriktig, vil han ganske bestemt være forsiktig med å gjenta historier i framtiden. Men en slik forsiktighet er ikke noe som kjennetegner folk som elsker å sladre. Paulus uttalte følgende angående det å vise seg trofast: «Idet jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som er foran, jager jeg mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra.» (Fil. 3: 14) Paulus glemte det som lå bak, og så framover med godt i sinne, men sladrebøtter har det tydeligvis med å glemme sine gamle historier som har vist seg å være falske, og se framover med uforminsket iver etter å komme med nye historier i framtiden. Man skulle tro de ville huske hvor ofte det har vist seg at det ikke var noe i det de sladret om, og at de så ville være langt mer forsiktige i framtiden. Men det er de sjelden. Hvis de i det hele tatt ofrer sine gamle løgner en tanke, er det for å rettferdiggjøre dem. De benekter at de noensinne har sagt noe slikt, eller sier at de bare gjentok noe en annen hadde sagt, eller også dekker de over den første løgnen ved å komme med en ny løgn. Sett at de satte ut et rykte om at to mennesker skulle gifte seg. Tiden går, og det blir ikke noe giftermål. Da sier de at de to hadde en krangel og avlyste bryllupet. Men til å begynne med var det hele noe som oppsto i sladrebøttenes innbilning og på grunn av deres mistenksomhet, etter som det aldri har vært noe solid grunnlag for ryktet. Hvis sladrebøttene ville se seg tilbake og betrakte den skade deres løgner har gjort, ville de kanskje ikke med samme iver se fram til å misbruke tungen i ettertiden.
13. Hvorfor er det feigt og morderisk å sladre, og hva blir resultatet for dem som ikke gir seg med det?
13 Sladder kan være ondsinnet. Det er feigt å sladre. Det kan også være morderisk. Det kan myrde et godt navn eller ødelegge et godt rykte eller forgifte folks sinn og sette dem opp imot den som er offer for sladder. «De skjerper sin tunge som en slange, ormegift er under deres lepper.» Tale kan være dødbringende: «Menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd.» Noen tunger er skarpe som sverd, og de ordene de skyter ut, kan være gjennomtrengende som piler, og med slike ord rammer de sine offer fra bakhold: «Som hvesser sin tunge som et sverd, legger på buen sin pil, det bitre ord, for å skyte den uskyldige i lønndom; med ett skyter de ham og frykter ikke.» Men slike feiginger som sladrer om folk bak deres rygg, bør huske at de må stå til regnskap for Jehova, og at Jehova hører det de sier, selv om ikke deres menneskelige offer gjør det, og at han vil ødelegge dem på grunn av deres tunge eller la ’deres tunge komme over dem’. Deres sladderaktige tunge bevirker at de blir rykket opp av de levendes land: «På undergang tenker din tunge, lik en hvesset rakekniv, du som legger opp listige råd! Du elsker ondt istedenfor godt, løgn istedenfor å tale hva rett er. Sela. Du elsker hvert ord som volder ødeleggelse, du svikaktige tunge! Gud skal da også bryte deg ned for evig tid; han skal gripe deg og rive deg ut av teltet og rykke deg opp av de levendes land.» — Sl. 140: 4; 57: 5; 64: 4, 5, 9; 52: 4—7.
14. Hva kan sladder føre til?
14 Sladder kan bli så ondsinnet og gjøre så meget skade at det blir nødvendig og er riktig å utstøte den som sladrer fra menigheten. «Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv; den som lukker sine lepper vidt opp, ham blir det til ulykke.» Hans sladder kan skille venn fra venn, men hvis den fortsetter, vil den skille ham fra Jehovas organisasjon: «[Jehova], hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg? Den . . . som ikke baktaler med sin tunge, som ikke gjør sin neste ondt og ikke fører skam over den som står ham nær.» «En falsk munn hater jeg,» sier Jehova. Hvis Jehova hater det, bør også vi hate det, og det forhatte bør ikke få lov til å eksistere i menigheten. Vi ber som anbefalt: «[Jehova], fri min sjel fra en løgnaktig leppe, fra en falsk tunge!» Hvis det finnes løgnaktige lepper og falske tunger i menigheten, kan menigheten bli fridd fra dem ved å gå til utstøtelse. — Ordspr. 13: 3; Sl. 15: 1—3; Ordspr. 8: 13; Sl. 120: 2.
15. Hvorfor er det så farlig å sladre, og hvilke spørsmål bør en sladrebøtte overveie?
15 Ofte gjelder sladderen småting, men det blir sådd splid når ustyrlige tunger blåser saken opp til noe stort. En sladrebøtte gjør mygg til elefanter og elefanter til mygg. Det som i sannhet er farlig, å så splid, er i sladrebøttens øyne som en mygg i sammenligning med den lille vanskelighet som han gjør stort vesen av og får til å fortone seg som en elefant for å skape splid. Hvor farlig er ikke slik unyttig tale! I Matteus 12: 36, 37 leser vi: «Jeg sier eder at for hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag; for etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du fordømmes.» Hvordan tror du sladderaktige ord vil bli betraktet i en domsperiode? Kan du rettferdiggjøre din sladder? Vil påstanden om at du ikke mente å skade noen, hjelpe deg? Vil du bli frifunnet på et slikt grunnlag hvis det faktiske forhold er at du fortsatte å sladre endog etterat det viste seg at noen av dine historier var løgnaktige? Kan du fri deg for ansvaret for de ordene som kom ut av din munn? Vær sikker på at dine ord vil bli fordømt hvis de var sladderaktige. Hvor meget bedre er det ikke å være forstandig og utvikle en tunge som bringer legedom i stedet for sår: «Mange taler tankeløse ord, som stikker liksom sverd; men de vises tunge er legedom.» — Ordspr. 12: 18.