Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste

Fortalt av Harry W. Arnott

DE GLEDER og velsignelser som var knyttet til det offentlige foredraget den 3. april 1955 og den påfølgende virksomhet, og minnehøytiden med dens tydelige velsignelse fra Jehova, har gjort at jeg ønsker å nedskrive min historie. Den begynner omkring juli 1939, for det var da jeg fikk kjennskap til sannheten ved at min bestemor, som er et av Jehovas vitner, besøkte vårt hjem. Og helt fra begynnelsen av fikk jeg lære noen gode råd som har kommet vel med alle etterfølgende år. Bestemor hadde vært aktivt med i vitnearbeidet siden 1915, men likevel hadde hun sett lite eller ingen direkte frukter av sin forkynnelse om Riket. Du kan vel derfor tenke deg hennes glede over å kunne hjelpe meg til å ta standpunkt for sannheten. Etter den tid har hun hatt andre lignende velsignelser, men hennes tålmodighet gjennom de årene var et virkelig eksempel for meg. Hun ga meg også gode bibelske råd. Jeg husker godt at hun en dag like etterat jeg hadde begynt å ta aktivt del i tjenesten, og mens hun ennå var hos oss, tok meg til side og sa: «Her er noe du alltid bør huske på: Du må aldri bli motløs eller snuble på grunn av noe en av brødrene kan komme til å si eller gjøre. Husk at du tjener Jehova, ikke mennesker. Hvis du holder deg til Jehova og hans organisasjon, vil du aldri fare vill.»

I mars 1940 ble jeg døpt, og i juni samme år ble jeg innregistrert i pionerenes rekker. Da først kunne jeg fullt ut begynne å bestrebe meg for å fullføre min tjeneste, og i alle de etterfølgende år har jeg vært meget takknemlig for at jeg har kunnet bruke all min energi i Rikets tjeneste.

Jeg vet at forholdene i vår tid er slik i mange land at vanlige pionerer ofte må ta seg et deltidsarbeid for å klare utgiftene til livets fornødenheter; men jeg var i den heldige stilling at jeg helt fra begynnelsen av kunne klare meg uten deltidsjobb. Ikke så å forstå at jeg hadde noen pengemidler å rutte med eller at jeg fikk hjelp utenfra, for det var ikke tilfelle. Jeg tror min kapital var på omtrent 6 pund (ca. 120 kroner) da jeg begynte som pioner 18 år gammel, og jeg fikk ingen finansiell støtte hjemmefra. Noen synes kanskje jeg var dumdristig. Det kan så være, men jeg stolte på Jehova, og jeg led aldri mangler selv om jeg av og til måtte lære å være nøysom. Når jeg ser tilbake på det, er jeg glad for at det var på den måten, for det er mange som har gått glipp av pionertjenestens gleder på grunn av at de mente de måtte ha visse ting, som for eksempel bestemte materielle eiendeler eller en viss oppspart pengesum, før de kunne ta skrittet fullt ut og bli pioner — men så ble det aldri til at de tok skrittet. Jeg tok altså aldri deltidsarbeid. Men senere, i 1942, ble jeg utnevnt til spesialpioner i Storbritannia for å arbeide med å utbre budskapet i isolerte distrikter, og jeg verdsatte fullt ut Selskapets finansielle støtte.

Siden den tid har jeg fullt og fast bestrebt meg for å fullføre min tjeneste; det eneste avbrudd i disse femten års pionertjeneste var ufrivillig. Det var i krigsårene. Jeg ønsket å fortsette min tjeneste for Gud, men myndighetene tenkte annerledes og satte meg i fengsel. Jeg er virkelig lykkelig over å ha delt denne erfaring med andre brødre og søstre som også nektet å bryte sin udelte hengivenhet for Jehova. Det viste seg å være en meget styrkende erfaring samtidig som det var en prøve. Jeg hadde rikelig med tid til rådighet for meditasjon (for de første sytten ukene var jeg sperret inne i enecelle nitten timer i døgnet, og selv i de fem timene med fellesarbeid hadde jeg snakkeforbud). All tvil jeg tidligere hadde hatt angående sannheten, kom da opp igjen i mitt sinn: ’Kastet jeg kanskje bort livet mitt på en tom illusjon?’ ’Var jeg bare henrevet av en ungdommelig følelsesopplevelse?’ ’Hvorfor skulle jeg gjennomgå alt dette?’ Så kom jeg til å tenke på det som Paulus skrev: «Ransak eder selv om I er i troen; prøv eder selv!» Til tross for mine mange mangler og svakheter hadde jeg den største oppmuntring i å oppdage at jeg i mitt hjerte virkelig elsket sannheten og ønsket å behage Jehova. Nå var jeg ikke lenger i tvil om at det var sannheten, og sannheten ville holde selv om jeg kunne svikte. Med Jehovas hjelp besluttet jeg å holde fast på sannheten.

Det som hjalp meg den gangen, var at jeg ved siden av disse erfaringer i fengslet hadde tilbrakt en vidunderlig tid i tjenesten som spesialpioner. En spesiell tildeling av isolert distrikt kommer jeg aldri til å glemme. Jeg hadde en prektig arbeidskamerat som siden har gjennomgått Gilead sammen med sin kone. De er nå i Sør-Afrika. Den kristne kjærlighet og omgang mellom oss var en vidunderlig velsignelse for oss begge og gjorde arbeidet desto mer til en fryd. Vi hadde tjue hjemmebibelstudier i den ene byen bare noen uker etterat vi hadde begynt arbeidet i det isolerte distriktet, og innen året var omme, var det mulig å organisere en ny menighet. Vi var lykkelige og begeistret over å se at Guds Ords gode sæd bar frukt på så kort tid. Våre glederike opplevelser var selvsagt forbundet med hardt arbeid; enkelte dager måtte vi for eksempel sykle opptil 100 kilometer for å vareta studier på gårder som lå spredt oppover i åsene. Men denne smaken på virkelig pionerliv oppildnet vårt ønske om en dag å kunne utføre misjonærtjeneste, hvis det var Jehovas vilje. Det står levende for med hvordan vi ofte syklet hjem ved midnattstid etter ti eller tolv timers felttjeneste. Når vi kjørte av sted slik, brukte vi å snakke om dagens velsignelser, eller ofte ble vi betatt av universets under når månen og stjernene skinte på sitt beste i Nord-Skottlands friske, klare luft.

Fra første stund jeg hørte om Gilead, nærte jeg et dypt ønske om å komme dit. Jeg tror nok at tanken på å komme til fremmede steder tiltalte min eventyrlyst. Men jeg følte også at det var det eneste riktige skritt å ta — søke om å komme til Gilead når anledningen bød seg. Jeg følte at jeg ville legge begrensninger på organisasjonens bruk av meg hvis jeg holdt meg tilbake. Dersom jeg søkte og ikke ble antatt, ville det ikke være noe å gjøre med det. Men det er visselig best å la Jehova lede oss i å utføre det arbeid vi er blitt tildelt, og etter som jeg hadde innvigd mitt liv til å gjøre Jehovas vilje, kunne jeg ikke finne noen vektig grunn til å slutte med mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste.

Gilead var det viktigste skritt i mitt liv etter min innvielse og inntreden i heltidstjenesten. Det er blitt sagt så mye om opplæringen ved Gilead, så det er ikke stort jeg kan tilføye. Men jeg tror ikke det var det at jeg lærte så mye nytt, som gjorde mest inntrykk på meg (skjønt jeg lærte mange nye ting), men det var det at Gilead-studiet var som å ta fatt på og behandle sannheten på nytt ved å sammenfatte de ting vi tidligere hadde lært (og for det meste hadde latt nedstøve ved mangel på bruk) og tilsammen la dem danne et klart bilde. Derved kunne vi bedre enn noensinne før utdype vår verdsettelse og forståelse av sannheten.

Da jeg hadde fullført min Gilead-utdannelse, ble jeg sendt til Nord-Rhodesia, og her har jeg nå vært i nesten åtte år. Og for noen begivenhetsrike år! Etter ankomsten virket jeg en tid som spesialpioner og hadde noen ytterst lykkelige måneder ved å oppleve at mange europeere tok imot sannheten. Det var et privilegium å hjelpe til med å opprette nye menigheter. I begynnelsen hadde jeg imidlertid på følelsen at klimaet kunne komme i veien og hindre meg i å fortsette i mitt tildelte felt. De fleste mennesker synes her er et behagelig klima, men jeg fant det meget sjenerende. Jeg begynte å få noen rier hvor jeg var helt utmattet på grunn av heten. Engang falt jeg fullstendig sammen mens jeg holdt et foredrag ved en sammenkomst. Jeg følte meg fristet til å be om å få et annet arbeidsfelt, men hittil er jeg glad forat jeg ikke søkte om å bli forflyttet. Det har ikke vært så ille som jeg til å begynne med trodde. De åndelige velsignelser jeg har oppnådd i arbeidet, har atter en gang oppmuntret meg til å fortsette. Jeg hadde kommet til å slutte hvis det ikke hadde vært for disse velsignelsene og Jehovas hjelp ved sin ånd og organisasjon, for kjødet er skrøpelig — jeg merker det tydelig. Men bare det å være ved en av sammenkomstene for de afrikanske brødrene her, høre dem synge, ha det privilegium å tale til dem og se hvor ivrig og intenst de følger med når råd og veiledning blir gitt etter som programmet skrider fram, det gjør at alt sammen er verd slitet.

Da jeg hadde vært her i seks år, ble jeg gift med en pike som hadde gått i samme klasse som jeg på Gilead. Vi arbeidet begge ved avdelingskontoret. Deretter fulgte de lykkeligste måneder av mitt liv i et velsignet samliv med en storartet pike og ideell medhjelp som var helt og fullt hengitt til Jehova. Vi hadde begge to ventet lenge på å kunne bli delaktige i et slikt lykkelig samliv, og vi var fast besluttet på ved Jehovas hjelp å bruke denne økte velsignelse til hans pris. Men så ble min kone drept ved en bilulykke bare fem måneder etterat vi var blitt gift. Det er om lag et år siden nå, så begivenheten er fersk i min erindring. Jeg var selv med da ulykken skjedde, men jeg ble ikke alvorlig skadet. Jeg var i stand til å gjenoppta arbeidet ved avdeligskontoret en dag eller to senere. Men jeg var en tid overveldet av tragedien. Det var da jeg læret å verdsette hvilken vidunderlig velsignelse sannheten er, og spesielt det privilegium å være opptatt i heltidstjenesten. Det er ingen tvil om at sann åndelig helbredelse kommer fra Jehova, og jo nærmere vi er ham og hans organisasjon, jo mer aktivt vi tar del i de forskjellige gjøremål innen den nye verdens samfunn, desto mer effektiv er helbredelsen.

Nå er jeg altså her i Nord-Rhodesia etter sju og et halvt år med forskjellige opplevelser som alle har styrket mitt håp og min tillit til Jehova. Jeg vet at det ikke er av egen styrke jeg har kunnet fortsette i heltidstjenesten. Av og til faller jeg i fristelse for å bli selvsikker i stedet for å stole utelukkende på Jehova. På den annen side er det også fare for at en kan bli motløs og føle seg ute av stand til å klare et oppdrag — men det er også ensbetydende med ikke å stole på Jehova. Derfor har jeg særlig disse siste årene vært takknemlig for alle de råd vi får fra den ’tro og kloke slave’ som hjelper oss til alltid å se hen til Jehova, gi det beste vi kan og overlate resultatene til ham; for det er Han som kan holde oss i sin tjeneste. I takknemlighet gleder jeg meg nå over det privilegium å fungere som avdelingstjener. Mitt ønske er å kunne fortsette i heltidstjenesten like til Harmageddon, og selvfølgelig, ved Jehovas ufortjenete godhet, også deretter i den nye verden, i hvilken som helst stilling hvor Jehovas organisasjon måtte ønske å bruke meg. Det er mitt håp å kunne ha den nødvendige helse og styrke til å gjøre det, og framfor alt beholde den rette tilstand i hjerte og sinn og følge med overalt hvor Jehova ved sin regjerende Konge Kristus Jesus leder sitt folk. Jeg er glad over at jeg begynte i pionertjenesten og bestrebte meg for å fullføre min tjeneste. Jehova har visselig lagt sine velsignelser til.

Den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst. — Matt. 24: 13.