Høvdingen var blitt imponert
Seksjonstjeneren var travelt opptatt med å overhale Selskapets varebil etter ankomsten til det stedet hvor sammenkomsten skulle holdes. Dette hendte ute i «villmarken» i Nord-Rhodesia, og reisen hadde skjedd over humpete og støvete veier. Hvis en vil holde et kjøretøy i god stand under de forholdene som råder der, er det nødvendig med stadig stell og ettersyn. Opptatt som han var med dette arbeidet, var han derfor ikke akkurat passende antrukket til å ta imot en formell visitt da en liten prosesjon plutselig dukket opp — en høvding og hans følge, hans personlige adjutant, hans tolk osv.
Etterat de i noen få minutter hadde utvekslet tilbørlige hilsninger, nikket høvdingen til en av sine ledsagere, som øyeblikkelig overrakte seksjonstjeneren tolv egg — det var utvilsomt et vennskapelig besøk.
I likhet med mange andre har denne høvdingen forandret holdning overfor Jehovas vitner. For bare noen få år siden hadde han ingen tid til overs for vitnene, for han trodde at de var politiske urostiftere. Nå er han en ivrig talsmann og forsvarer for Jehovas vitner, og har funnet ut at de er de største fredsstiftere som hans område noensinne vil bli velsignet med. Seksjonstjeneren skriver selv videre:
«Da høvdingen fikk høre nyheten om at Jehovas vitner skulle holde sin områdesammenkomst i hans område, satte han seg straks i sving for å støtte den. Først beroliget han en europeisk overordnet som ikke visste hvordan slike sammenkomster pleier å arte seg, og som derfor fryktet for at det kunne oppstå vanskeligheter. Dessuten befalte han ved alle rettssaker som han overvar, at den anklagede skulle være til stede ved denne sammenkomsten. Dernest kalte han sammen alle landsbyhøvdingene som sto under ham, og ga dem tydelig beskjed om at hvis de ikke sørget for å være til stede selv, eller hvis de ikke underrettet landsbyens folk og oppmuntret dem til å være til stede, da ville han personlig sørge for at de ble anklaget for pliktforsømmelse. Som om dette ikke skulle være nok, lot han også utstede en offentlig kunngjøring om at alle embetsmenn og tjenestemenn og innbyggere i hans landsby måtte beære sammenkomsten med sitt nærvær!
«Selv om denne høvdingen ikke er et av Jehovas vitner selv, roser han disse fornøyde fredsstifterne. Og, som han sier: ’Fredsstiftere er her for å bli.’»
Det er ingen tvil om at høvdingen var blitt imponert.