Vær på vakt mot gaver!

HVORFOR blir rådet «vær på vakt mot gaver» gitt? Blir vi ikke oppfordret til å gi? Og er det ikke sant at «det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot»? Hvordan kunne vi oppnå denne større lykke hvis andre avslo våre gaver? — Luk. 6: 38; Ap. gj. 20: 35, NW.

Man kan nok tenke slik, men det er forskjell på gaver og «gaver». En moden kristen vil gi til dem som trenger det og fortjener det, akkurat som apostlenes råd oppfordrer til. Vi skal gi til våre brødre i nød, og akte dem dobbelt ære verd som arbeider hardt i tale og lære. (1 Joh. 3: 17; 1 Tim. 5: 17) Men en kristen vil ikke gi med et skjult motiv, på grunn av at den som mottar gaven, kanskje er i stand til å gjøre ham en tjeneste, eller for å sette ham i takknemlighetsgjeld. Og det er ikke bare den som gir en gave, som bør granske sitt hjerte med hensyn til sitt motiv, men også vedkommende som får gaven, bør tenke over hva motivet kan være, og bare ta den imot hvis han har grunn til å tro at den blir tilbudt ham av et godt hjerte.

Det er grunnen til at Bibelen gir det råd at man skal være forsiktig med å ta imot gaver, et råd som særlig gjelder dem som sitter i ansvarlige stillinger, og som derfor er i stand til å gjøre noe for giveren til gjengjeld: «Du skal ikke gjøre forskjell på folk og ikke ta imot gaver.» «Du skal ikke ta imot gave.» — 5 Mos. 16: 19; 2 Mos. 23: 8.

Dommeren og profeten Samuel overholdt trofast disse påbudene, og derfor kunne han ved slutten av sin lange løpebane komme med følgende utfordring overfor Israels folk: «Er det noen jeg har fratatt hans okse eller hans asen? Er det noen jeg har gjort urett mot eller undertrykt? Er det noen jeg har tatt imot gaver av, så jeg skulle lukke mine øyne til for noe?» Som svar på dette måtte folket innrømme: «Du har ikke gjort urett mot oss og ikke undertrykt oss og ikke tatt imot noe av noen.» Legg merke til at Samuel ikke hadde tatt imot noen ting av noen! Hvor mange politikere kunne man si det om nå for tiden? — 1 Sam. 12: 3, 4.

Man kunne faktisk ikke engang si det om Samuels sønner, for vi leser at de «søkte bare egen vinning og tok imot gaver og bøyde retten». En av de grunnene til at Israel ønsket en konge, som folkets eldste oppga overfor Samuel, var: «Dine sønner vandrer ikke på dine veier.» — 1 Sam. 8: 3—5.

Men det at de fikk en konge, bedret ikke situasjonen, i alle fall ikke for lang tid, for menneskene er nå engang falne. På Esaias’ tid irettesatte derfor Gud Israels folk på det kraftigste: «Dine førere er opprørere og tyvers stallbrødre; enhver av dem elsker bestikkelse og jager etter gaver.» — Es. 1: 23.

I De forente stater er det i løpet av de siste årene blitt gitt og mottatt så mange «gaver» i Washington at bøker, aviser og tidsskrifter har vært fulle av rapporter om avsløringer. Situasjonen var så vanærende at myndighetene følte seg tvunget til å utnevne en komité som skulle framsette «forslag til forbedring av de etiske normer i den føderale regjering», hvilket var ensbetydende med en innrømmelse av at det etisk sett sto dårligere til enn noensinne.

Men dette med å gi og ta imot gaver er ikke noe som bare foregår blant politikere. I fjor vår kunne amerikansk presse fortelle om en bestemt prest, James J. Stewart fra en av statene i sørvest, som ble avsatt under et hemmelig møte på grunn av sin motstand mot at geistlige embetsmenn utba seg «kjærlighetsgaver» fra prester som var deres underordnede, gaver som de så ga til sin biskop.

Omtrent samtidig fortalte overskriftene i avisene om at folk som satt i ansvarlige stillinger i fagforeningene, gikk fram på uærlig vis. Blant store industriherrer var det ikke bare alminnelig å gi «lån» eller direkte gaver til ledende menn innen fagforeningene, men i visse tilfelle, hevdet de, var det helt alminnelig at statsembetsmenn hadde godkjent slike gaver og til og med skaffet til veie de nødvendige penger når det kunne ha betydning for statens kontrakter.

En temmelig slående unntagelse fra dette var tilfellet med Dubinsky, formannen i fagforeningen International Ladies Garment Workers Union. Han fastsatte ikke bare en regel som på det strengeste forbød alle som hadde ansvarlige stillinger i hans forening, å ta imot gaver fra arbeidsgivere, men han krevde til og med at de som hadde tatt imot slike gaver før denne regelen ble fastsatt, skulle bekjenne overfor ham at de hadde gjort det. Hvorfor fastsatte han denne regelen? Fordi han visste at slike gaver øvet en «fordervende innflytelse» på fagforeningenes ledende menn. Derved understreket han hva den lov Gud ga til Moses for om lag 3500 år siden, sa angående det å motta gaver eller bestikkelser, nemlig at slikt «gjør seende blinde og forvender de rettferdiges sak». Ja, «bestikkelse ødelegger hjertet». — 2 Mos. 23: 8; Pred. 7: 7.

Man kan kanskje i sin troskyldighet for øyeblikket mene at det ikke er noe galt i å ta imot en gave fra en som angivelig er ens venn, men ved at man gjør det, kommer man uten å vite det i takknemlighetsgjeld til giveren, og pådrar seg på en måte forpliktelser overfor ham, og enten man er klar over det eller ikke, blir ens dømmekraft svekket. Rådet om å være «forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer», kan godt anvendes i forbindelse med spørsmålet om å gi og ta imot gaver. En som er forstandig, vil tenke seg om to ganger før han tar imot en gave fra noen hvis han er i den stilling at han kan gjøre noe for vedkommende til gjengjeld. Bibelen tjener i sannhet som en lykte og et lys for alle som ønsker å gjøre det som rett er. — Matt. 10: 16, NW.