En farlig avgrunn for tidens ungdom

DEN avgrunn av dårlig moral som de voksne er ansvarlige for, er blitt en fallgruve for tidens ungdom. Resultatet er en himmelropende økning i antall illegitime fødsler blant tenåringene, en skremmende økning av veneriske sykdommer og opprørende tilfeller av kjønnsorgier blant ungdommen.

Det er de voksne som har ført vår verden ned i umoralens dystre avgrunn. Det er de som krenker ekteskapets hellighet, og som ved sin usedelighet gir stoff til avisenes avslørende beretninger. Det er de som utgir blad, bøker og skuespill hvor ulovlige kjønnsforbindelser innehar en meget fremtredende plass. Det er de som lager erotiske filmer og reklame med seksuelt preg. Det er de som har framsatt de demoraliserende teorier om seksuell frihet, og det er de som er skyld i det moralsk fordervede miljø som gjør seg gjeldende i denne verden. I et slikt miljø blir ungdommen født og oppdratt. Er det da noe rart at så mange har styrtet ned i umoralens avgrunn?

De voksne som har forkynt seksuell frihet, har gjort meget for å trekke vår tids ungdom ned i en avgrunn av moralsk forfall. Howard Whitman kom inn på dette i sin artikkel «Ungdommen og ’den naturlige drift’», som sto i det amerikanske bladet Better Homes & Gardens for juli 1957. Han sa: «De gamle moralnormer er blitt revet ned i løpet av de 12 årene som er gått siden den annen verdenskrig; de er blitt gjort narr av som ’gammeldagse’, regnet for å avmerke en prippenhetens vei til tilpasningsvansker og nevroser, og stemplet som ’uvitenskapelige’. Man har forsøkt seg med nye normer for seksuell frihet — noe som har førti til nye høyder i antall illegitime fødsler, en overveldende mengde skilsmisser og langt flere psykiatriske tilfeller enn noensinne. . . . Ungdommen er blitt skadet — alvorlig. Det er den slags skader som vi kjenner til, de tilfeller da sosiale myndigheter eller politiet griper inn og kartotekfører sine rapporter om svangerskap, par som blir ’nødt til’ å gifte seg, og veneriske sykdommer. Det er tilfeller da skadene blir dysset ned, når fortvilte familier klarer å ’holde det hemmelig’. Og det er tilfeller da skadene er skjulte, når de unge har ’flaks’, når de klarer å ’komme heldig fra det’. Disse skjulte skader — angeren, samvittighetsnaget, tapet av selvrespekten, en spolert framtid — kan være verst av alle skader.»

Normer som bifaller en slapp kjønnsmoral, virker ikke oppbyggende, men ødeleggende. De skaper ringeakt for én morallov, og det fører til likegyldighet overfor andre

Det hviler et stort ansvar på foreldrene. Det står til dem å beskytte sine barn mot verdens umoralske påvirkning. Hvis de skal klare det, må de gi dem en rett opplæring fra de er ganske små. De kan ikke vente til barna er kommet opp i tenårene. De må begynne mens de er helt små. «Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel.» — Ordspr. 22: 6.

Foreldrene kan spare sine barn for stor forvirring, engstelse og ulykke ved å undervise dem om kjønnsorganenes hensikt og funksjon. Barna bør ikke overlates til å lære om det på egenhånd. Hvis de blir det, fører det uvegerlig til at de får en feilaktig oppfatning av kjønnslivet. De bør oppdras til å nære stor respekt for den vidunderlige forplantningsevnen. De bør betrakte den som en hellig skatt Gud har betrodd dem.

Når de unge forstår sine egne kjønnslige preg og egenskaper, vil de også forstå den tiltrekning de to kjønn øver på hverandre. De vil forstå hva det kan føre til hvis de ikke er forsiktige. Derfor vil de være forsiktige. De vil betrakte kjønnslig omgang som et uttrykk for kjærlighet som hører til innenfor den hellige ektestand, ikke som noe som kan praktiseres utenfor den. De vil nære ønske om å bevare sin kyskhet for den de til slutt velger til ektemake.

De unge bør gjøres oppmerksom på at de ikke bare risikerer å bli syke ved utilbørlige kjønnsforbindelser, men at de også kan pådra seg alvorlige følelsesmessige skader som kan komme til å plage dem lenge etterat de er blitt voksne. Men framfor alt fører slikt til Guds fordømmelse, for han tolererer ikke at en gave han har gitt menneskene, blir misbrukt. «Hva! Vet dere ikke at urettferdige personer ikke skal arve Guds rike? La dere ikke villede. Hverken utuktige mennesker eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller menn som blir brukt til unaturlige formål, eller menn som ligger med menn, . . . skal arve Guds rike.» — 1 Kor. 6: 9, 10, NW.

Det er ikke bare seksuell opplysning som skal til for å redde ungdommen fra å styrte ned i det moralske forfalls avgrunn. De må lære å respektere høye moralprinsipper. Etter som disse prinsipper finnes i Bibelen, er det påkrevet at foreldrene underviser sine barn i den hellige skrift. Dette er deres plikt, ikke et eller annet kirkesamfunns plikt. Rette prinsipper er noe man ikke kan være foruten. De gir de unge noe fast og sikkert å holde seg til når denne verdens flom av usedelighet kommer skyllende mot dem.

Foreldrene klarer ikke å innprente god moral i sine barn hvis de ikke selv lever etter de prinsipper de forfekter. Det går ikke an å ha to sett prinsipper, ett sett for foreldrene og ett for barna. Unge mennesker er raske til å gjennomskue hykleri.

Tenåringene har meget lett for å følge etter mengden. De mener at de må rette seg etter alt det kameratene gjør. Derfor blir deres moralske ulastelighet stilt på en alvorlig prøve når alle de andre velger å følge en umoralsk handlemåte. Hvorvidt de unge vil tåle å bli gjort narr av fordi de holder fast ved sine gode prinsipper, kommer an på hva slags oppdragelse de fikk som barn.

Det beste ville være om de valgte sine omgangsvenner blant mennesker som deler deres moralske syn. Bibelen gir denne forstandige påminnelse: «Dårlig omgang forderver gode seder.» — 1 Kor. 15: 33.

Så lenge denne gamle verden består, vil de unge stå i fare for å falle ned i umoralens avgrunn. Ungdommen vil stadig bli påvirket av det miljø som all fordervelsen blant de voksne skaper, og miljøet kommer ikke til å bli annerledes før Guds rike tilintetgjør den nåværende tingenes ordning. Dette betyr at foreldre som ønsker å beskytte sine barns moral, må ta sitt ansvar for å oppdra dem til å gå på den rette vei, alvorlig.