En visnende blomst slutter å visne

UNDER Romas travle gater ligger det en by hvor det engang bodde over tre millioner mennesker. Alt som er igjen av den, er medtatte søyler, hensmuldrende murer og steiner som ligger hulter til bulter. Dens gamle ruiner står mellom moderne bygninger og brolagte gater som tause minnesmerker over de menneskene som engang ferdedes i dens gater, men som nå er en del av det støv som dekker den.

Disse menneskene var ikke særlig annerledes enn oss som lever nå. Hver av dem hadde sitt hjem, sin familie, sitt arbeid og sine atspredelser. De hadde samme fysiske og åndelige behov og følelser som vi har, og de hadde sine planer og håp akkurat som oss. Men lik de blomstene som nå skyter opp mellom ruinene av deres by og deretter visner, levde de en kort stund, men opphørte så å eksistere. «Et menneskes dager er som gresset; som blomsten på marken, således blomstrer han. Når vinden farer over ham, er han ikke mer.» — Sl. 103: 15, 16.

Men hvorfor må menneskenes liv være lik en visnende blomst? Hvorfor kan det ikke være lik en blomst som aldri visner? Hvorfor kan det ikke vare lenge, akkurat som et kraftig rødtre? Det kan det, og det vil det. Menneskenes Skaper hadde til hensikt at det skulle det da han satte det første menneskepar i en fredelig hage lik to vakre blomster. Det var menneskenes egen overlagte ulydighet som var skyld i at det ble annerledes. Men selv om menneskene førte død over seg selv, betydde ikke det at Guds hensikter hadde slått feil. De slår aldri feil. «Således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til meg.» — Es. 55: 11.

Ved sin ufortjente godhet skaffet Gud til veie en mulighet for menneskene til å vinne tilbake det som det første menneskepar hadde tapt. Det gjorde han ved Kristus. Ved at Kristus ga avkall på sin rett til liv som et fullkomment menneske, ble veien til evig liv åpnet for lydige mennesker.

Det er bare rett og rimelig at det er de som følger Kristi eksempel og er lydige mot Gud, og som ikke følger Adams eksempel og er ulydige, som får gagn av dette offer. De kommer til å bli lik et tre som lever riktig lenge. «Som treets dager skal mitt folks dager være, og mine utvalgte skal selv få nyte frukten av sine henders gjerning.» (Es. 65: 22) Dette løfte kommer til å bli oppfylt under Guds rikes styre.

Store mengder av nålevende mennesker kommer til å være blant dem som får bo på jorden når dette guddommelige rike utøver sitt herredømme over den. De vil få oppleve at Guds opprinnelige hensikter blir gjennomført. På den tiden kommer menneskeheten, som nå er lik en visnende blomst, til å slutte å visne.