«Salige er de saktmodige»

JESUS Kristus, det største menneske som noensinne har, levd, oppmuntret til saktmodighet både ved sin lære og ved sitt eksempel. «Salige er de saktmodige; for de skal arve jorden,» sa han, og han ga andre denne oppfordring: «Ta mitt åk på eder og lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet.» Men mange forstår ikke hva det vil si å være saktmodig, og har derfor dannet seg et feilaktig bilde av Jesus Kristus. I oppslagsverket The Catholic Encyclopedia finnes det mot side 384 i bind 8 gjengitt noen bilder som viser hvordan tjue forskjellige kunstnere har tenkt seg at Jesus så ut. Alle så nær som én eller to, har enten framstilt ham som en meget feminin type eller som en asket. — Matt. 5: 5; 11: 29.

Men Jesus var en sterk, mandig type. Han var faktisk den mest uforferdede og karakterfaste mann som noensinne har levd. Han hadde til enhver tid fullkommen kontroll over sine tanker, sine følelser og sine bevegelser. Han talte med så stor myndighet at hans tilhørere ble slått av forundring, og han nølte ikke med å gi tydelig til kjenne at han fordømte sin tids religiøse ledere på grunn av deres hykleri og griskhet. Han gjorde så sterkt inntrykk på noen soldater som var sendt ut for å ta ham til fange, at de glemte å utføre sitt oppdrag. To ganger drev han pengevekslere og andre utbyttere ut av sin Fars tempel. Da en bevæpnet hop kom for å gripe ham den siste kvelden han var i live som menneske, fikk hans uredde ord og modige holdning dem til å vike tilbake. Han var tydeligvis ikke et slikt usikkert, svakt og bløtaktig individ som folk flest tenker på når de hører ordet «saktmodig».

Hva vil det så si å være saktmodig? Det er blitt sagt at et saktmodig menneske er et menneske som er lærvillig. Det er riktig at en som er saktmodig, er villig til å la seg lære, men saktmodighet innbefatter langt mer enn det. Dette framgår av følgende definisjon av ordet «saktmodig»: «edel eller mild av sinn; likevektig og edelmodig; ikke snar til å bli opphisset eller irritert; overbærende når krenket eller plaget.» I enkelte moderne bibeloversettelser blir ofte ord som «mild» og «ydmyk» brukt der eldre versjoner har ordet «saktmodig». Det er ikke tvil om at Jesus var saktmodig. En annen av de bibelske menn som utmerket seg ved sin saktmodighet, var Moses, som skrev følgende under inspirasjon av Guds hellige ånd: «Moses var en meget saktmodig mann, mer enn alle mennesker på jorden.» — 4 Mos. 12: 3.

Saktmodighet og mildhet er frukter av Guds hellige ånd: «Åndens frukt er kjærlighet, . . . mildhet, . . . saktmodighet.» Å være saktmodig er det motsatte av å være stolt, grådig, utålmodig, ubarmhjertig, trettekjær eller aggressiv. En som mangler mildhet eller saktmodighet, liker å framheve seg selv, han er bister og morsk, har lett for å fare opp og er vanskelig å behage; han er av det slaget som hele livet igjennom skubber andre til side for å komme seg fram, og som alltid er parat til å begynne en trette. Det blir derfor i særdeleshet anbefalt hustruer at de skal la mildhet eller saktmodighet være en del av sin pryd, «den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud». — Gal. 5: 22, 23; 1 Pet. 3: 4.

Hvorfor man bør være saktmodig eller mild

Hvorfor? Fordi når man er det, følger man rettferdighetens og kjærlighetens vei. Da handler man i harmoni med Guds bud: «Du skal elske din neste som deg selv,» og med Jesu bud: «Derfor, alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem; for dette er loven og profetene.» — Matt. 22: 39; 7: 12.

Saktmodighet eller mildhet er også et uttrykk for visdom. Disse egenskapene gjør det lett for en å ta imot den lærdom som fører til evig liv. Når man er saktmodig, blir man mild og medgjørlig og stimulerende og lett å omgås med. Det gjør det lett for andre å henvende seg til en. Jesus var slik: «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile! Ta mitt åk på eder og lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så skal I finne hvile for eders sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.» — Matt. 11: 28—30.

Jakob viser at saktmodighet eller mildhet er et uttrykk for visdom: «Hvem er vis og forstandig blant eder? Han vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet! Men har I besk avind og trettesyke i eders hjerter, da ros eder ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! Denne visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, sanselig, djevelsk.» — Jak. 3: 13—15.

Et vist menneske oppnår resultater, og for å oppnå resultater når vi har med andre mennesker å gjøre, må vi unngå bisterhet og stridigheter. Det hører til menneskenes natur å protestere mot alle former for press, for Gud har nedlagt i våre hjerter kjærlighet til friheten. Når man blir utsatt for press, er det nesten som man blir holdt i trelldom av stolte og ukjærlige mennesker. En som skal føre tilsyn med andre, vil følgelig oppnå bedre samarbeid med dem hvis han har et mildt sinnelag, for da blir det en fornøyelse å samarbeide med ham, noe man gjør villig, ikke av tvang. Mildhet er en egenskap som særlig er påkrevet for dem som skal undervise andre, det være seg foreldre, lærere, musikkpedagoger eller kristne Ordets tjenere. For prinsippets skyld må vi til sine tider være bestemte og ubøyelige, men vi trenger aldri være bistre eller dominerende eller bruke tvang, som om vi bokstavelig talt ville dytte kjensgjerningene inn i hodet på dem vi forsøker å undervise.

Et vist menneske vil gå fram på en vinnende, mild, kjærlig og vennlig måte. Han vil prøve å la de gode prinsipper han forkynner, og det logiske og skjønne budskap han framholder, appellere til tilhørerne og påvirke dem. Det er grunnen til at Peter rådet de kristne til å være i stand til å angi «en grunn for det håp dere har, men . . . med et mildt sinn og dyp respekt». Det er faktisk slik at jo vanskeligere det er å opptre med mildhet i en gitt situasjon, desto viktigere er det at man gjør det. Apostelen Paulus minner oss om dette: «En Herrens tjener må ikke stride, han må være mild imot alle, dugelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt, så han med saktmodighet viser dem til rette som sier imot.» — 1 Pet. 3: 15, NW; 2 Tim. 2: 24, 25.

Gud drar omsorg for de saktmodige

Guds Ord inneholder mange løfter til saktmodige mennesker. «De saktmodige skal ete og bli mette.» «Han . . . lærer de saktmodige sin vei.» «[Jehova] holder de saktmodige oppe.» «Han [Kristus] skal dømme de ringe med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden.» Og hva innebærer alle disse løftene? De innebærer at de saktmodige vil oppnå rettferdighet og velstand uten å være nødt til å slutte med å opptre på en saktmodig måte overfor sine medmennesker. — Sl. 22: 27; 25: 9; 147: 6; Es. 11: 4.

I betraktning av hvor nær Guds vredes dag er, er dette løfte av spesiell interesse for de saktmodige: «Søk [Jehova], alle I saktmodige i landet, som holder hans lov! Søk rettferdighet, søk saktmodighet! Kanskje I blir skjult på [Jehovas] vredes dag.» Denne hans vredes dag blir et annet sted omtalt som «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon. — Sef. 2: 3; Åpb. 16: 14, 16.

Når Harmageddon har renset jorden for all vold og ondskap, akkurat som vannflommen i Noahs dager gjorde, vil en ny tingenes ordning tre i kraft, det vil si, «nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor». Da vil hele jorden bli gjort til et paradis, slik som Edens hage var, i harmoni med Jehovas opprinnelige hensikt med jorden som framgår av hans befaling til våre første foreldre: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder.» Denne nye verden blir en verden full av kjærlighet, fred og lykke. Mennesker som nekter å være saktmodige, vil ikke få leve der, for de ville komme til å forstyrre andres lykke og selv føle seg ille til mote. — 2 Pet. 3: 13; 1 Mos. 1: 28.

Er det dette som kommer til å avmerke oppfyllelsen av Jesu løfte: «Salige er de saktmodige; for de skal arve jorden»? Nei, i hvert fall ikke i første rekke. Disse ordene, som først ble uttalt av salmisten David, gjelder først og fremst Jesus Kristus, som mest av alle har utmerket seg ved sin saktmodighet, og som hans Far, Jehova Gud, sa følgende til: «Begjær av meg! Så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie.» Det at han får arve jorden, er en del av hans belønning for den saktmodighet og trofasthet han la for dagen mens han var menneske. — Matt. 5: 5; Sl. 2: 8.

Jesu Kristi «brud», hans nærmeste etterfølgere, hvis antall er begrenset til 144 000, og som vil oppnå en himmelsk belønning, vil få del i denne arven sammen med ham. (Åpb. 14: 1, 3) Apostelen Paulus sier således til dem: «Men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger.» Jesus omtaler disse sine særlig begunstigede etterfølgere som en ’liten hjord’. Men det prinsipp som blir fastslått i Matteus 5: 5, gjelder også Jesu andre får, som på grunn av sin saktmodighet vil oppnå evig liv på jorden. Hvordan det? Jo, de vil forvalte jorden for Kristus og hans brud som dens permanente forpaktere. — Rom. 8: 17; Luk. 12: 32; Joh. 10: 16.

Alle som ønsker å motta Jehova Guds velsignelse i hans nye verden, burde derfor vise at de tror på ham og at de elsker ham og sine medmennesker, ved å jage etter «rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet, saktmodighet». — 1 Tim. 6: 11.