En interessant samtale
[Følgende er en oversettelse av en artikkel skrevet av presten P. C. Shoonenboom, som er medredaktør i Kerk en olde lantschap, et religiøst blad i provinsen Drenthe i Nederland. Artikkelen er datert 10. januar 1958.]
«Nylig sto han utenfor døren hos meg. En rødmende, kjekk ung mann på tjue år. Han var et av Jehovas vitner. Ja, kjære leser, det er vel meget sannsynlig at du også kjenner dem. En eller annen gang har du nok hatt besøk av dem. Hva gjorde du da? Har du noen gang invitert dem inn? Eller innskrenket det hele seg til at vedkommende leste opp noen skriftsteder utenfor døren, etterfulgt av ditt avslag, akkurat på samme måte som du ville fortelle en støvsugerselger at du ikke trenger noe? La det med en gang være sagt at den kjennskap de fleste av oss har til Jehovas vitner, ikke strekker seg noe utover dette. Ofte tenker vi på dem som noen underlige og plagsomme mennesker som banker på døren vår og med støtte av mange bibelsteder forteller oss at verdens ende er nær. Det er alt vi vet om dem.
«Da jeg så den unge mannen stå utenfor døren min, kan jeg ikke si at jeg betraktet ham som underlig. Jeg tenkte med en gang ved meg selv: En staut ung mann på tjue år som kommer for å vitne om sin tro, hvor kan vi framvise noe lignende i våre kirkesamfunn eller menigheter? Jeg var meget interessert. Hva var det som inspirerte denne unge mannen til å gjøre dette? Hva har han funnet hos Jehovas vitner som det finnes lite eller slett ingenting av i kirken? Hva kan jeg lære av dette som kan styrke min egen tro?
«Med disse spørsmålene i tankene inviterte jeg ham inn. Vi snakket sammen hele aftenen, og det var en interessant samtale. Hver gang jeg tenker tilbake på denne samtalen, minnes jeg den med takknemlighet. Og det er noe jeg gjerne vil si: Dere burde alle en eller annen gang når det er anledning til det, gjøre det samme. La vedkommende snakke. Hør godt etter. Han vil selvfølgelig gå kraftig imot kirken og alle dens mangler. Det gjør de alle sammen. Jehovas vitner retter skarpe anklager mot de kristne trossamfunnene. Det forunderlige er at du da vil oppdage at du selv delvis er enig i disse innvendingene som de kommer med. Likevel vil du merke at din tro ved dette blir skjerpet og mer levende. Din kjærlighet til kirken blir satt på prøve. Og det kan bare være godt og sunt.»