«Vær årvåkne med hensyn til bønn!»
«Men den fullstendige ende på alle ting er kommet nær. Vær derfor sunne i sinnet, og vær årvåkne med hensyn til bønn.» — 1 Pet. 4: 7, NW.
1—3. a) Hvilken grusom tragedie er et tydelig eksempel på hvor dåraktig det er å være altfor selvsikker? b) Hvorledes kan de kristne høste lærdom av dette?
KLOKKEN var 23.40 om kvelden den 14. april 1912. Verdens største oseandamper med 2207 sjeler ombord stevnet for full fart fram over Nordatlanteren. Dette skipet ble lovprist som «menneskenes stolteste tekniske prestasjon». Selve skipets navn viste hvor stor tillit dets eiere hadde til det, hvor navnet lød «Titanic», og det hentyder til noe som er av «enorm storhet, styrke og kraft». Denne oseandamperen, som etter sigende ikke kunne synke, var ute på sin jomfrutur, og dette var dens femte dag i sjøen. Da dukket plutselig et isfjell fram av mørket, og før kursen kunne bli lagt tilstrekkelig om, hadde skipet fått en stor flenge i siden. På mindre enn tre timer sank Titanic, «båten som ikke kunne synke», og tok 1502 menn, kvinner og barn med seg ned i en våt grav.
2 Hva var årsaken til denne grusomme tragedien? Det var mangel på årvåkenhet som følge av overdreven selvsikkerhet! Radiotelegrafisten hadde tatt imot seks advarsler, og i en av dem var det til og med blitt oppgitt nøyaktig posisjon på nettopp det isfjellet Titanic støtte mot! Hvorfor fortsatte kapteinen å seile med full fart forover til tross for disse advarslene? Fordi han stolte blindt på at skipet ikke kunne synke. Dette er sannelig et tydelig eksempel på hvor dåraktig det er å være altfor selvsikker!
Årvåkenhet nødvendig
3 Som innvigde kristne er vi i verden, men vi er ingen del av den. Vi er som skipskapteiner som seiler fra denne gamle verden eller tingenes ordning mot den nye verden som kommer etter Harmageddon. Akkurat nå virker det som om mange av oss har en rolig og behagelig reise, og derfor kan vi være tilbøyelig til å slappe av med hensyn til vår årvåkenhet. Men det må vi ikke gjøre, for også i vår sjø finnes det isfjell, vanskeligheter som blir stilt i veien for oss av Djevelen og hans demoner, av verden og av vårt kjød, og som lett kan føre til at vi lider skibbrudd, at vi bryter vår ulastelighet overfor Gud.
4. Hva vil det si å være årvåken?
4 Hva vil det si å være årvåken? Det vil si å være våkent oppmerksom, å være vaktsom, forsiktig, «på vakt for å oppdage og unngå fare eller for å sørge for sikkerhet». «Årvåkenhet innbefatter intens, modig, ofte forsiktig vaktsomhet, særlig i rettferdighetens interesse». (Webster) Å være årvåken er derfor det motsatte av å være skjødesløs, tankeløs, likeglad, likegyldig eller søvnig. De advarende eksempler og de direkte påbud som står nedtegnet i Guds Ord, innprenter i vårt hjerte og sinn hvor viktig det er å være årvåken.
5, 6. a) Hvilke eksempler inneholder Bibelen på mennesker som manglet årvåkenhet på grunn av overdreven selvtillit? b) Og hvilke advarsler inneholder den?
5 På grunn av overdreven selvtillit og mangel på årvåkenhet hendte det til og med at slike trofaste Jehovas tjenere som Noah, Moses og David gjorde feil før de visste ordet av det. Og særlig apostelen Peters tilfelle tjener som et advarende eksempel. Det er ikke tvil om at Peter var fullstendig hengitt til Jehova Gud og til sin Herre. Hadde han kanskje ikke forlatt sitt yrke som fisker og alt han eide, for å følge Jesus som en menneskefisker? Men som han snublet likevel — han fornektet jo sin Herre tre ganger, nettopp fordi han hadde så stor selvtillit at han ikke var årvåken nok! — Matt. 26: 31—35, 75.
6 Dessuten får vi følgende uttrykkelige påbud: «Vær årvåkne med hensyn til bønn.» «Hold dere nøkterne, vær på vakt.» «Våk og be.» «La oss holde oss våkne og nøkterne.» «Den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» — 1 Pet. 4: 7; 5: 8, NW; Matt. 26: 41; 1 Tess. 5: 6, NW; 1 Kor. 10: 12.
Hvorfor det er enda mer påkrevet å være årvåken nå
7—10. a) Hvorfor er det nå påkrevet med enda større årvåkenhet med hensyn til motstanden fra Satan? b) Fra verden? c) Fra vårt eget kjød?
7 Selv om det alltid har vært nødvendig for de kristne å legge seg disse advarslene på hjerte, er det enda mer påkrevet at vi gjør det nå i denne tiden. Det har alltid vært tilfelle at ’Djevelen har gått omkring som en brølende løve og søkt hvem han kan oppsluke’. Men i betraktning av at vi lever i den tiden da «hedningene [folkeslagene, NW] er blitt vrede», i to verdenskriger, vet vi at Satan er enda mer rasende nå «fordi han vet at han bare har en liten tid», og at han derfor i økt raseri fører krig mot alle dem «som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd». Dette intensiverte angrep fra Satans side gjør det nødvendig at vi viser enda større årvåkenhet. — 1 Pet. 5: 8; Åpb. 11: 18; 12: 12, 17.
8 Det samme er tilfelle med vår fiende verden. Etter hvert som «lovløsheten tiltar» blir det større fare for at vår kjærlighet skal kjølne av. Og viser ikke kjensgjerningene at vi lever i de ’kritiske tider som er svære å ha å gjøre med’, tider da selviskheten florerer? Så selv om verden alltid har fristet de kristne på grunn av sin selviskhet, er det på grunn av dens økte materialisme og ugudelighet påkrevet at vi nå er mer årvåkne enn noensinne. — Matt. 24: 12; 2 Tim. 3: 1—5, NW; 1 Joh. 2: 16.
9 I dag er det til og med mer påkrevet å være årvåken med hensyn til sitt eget kjød. Hvordan kan det ha seg? Legg igjen merke til at selv om det alltid har vært slik som Paulus sa, nemlig at «jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg», blir vårt kjød i dag utsatt for stadig større fristelser. På samme måte som «overflod av brød og trygg ro» bidro til forfallet i fortidens Sodoma, byr den materielle velstand og økte fritid som mange av oss nyter, på ytterligere anledninger for vårt falne kjøds tilbøyeligheter til å gjøre seg gjeldende, slik at det blir vanskeligere å utøve selvkontroll. Hvor alvorlig denne fare kan være, kan man forstå når man ser at enkelte kristne vitner for Jehova som trofast holdt ut brutal behandling i nazistenes konsentrasjonsleirer, eller som mer nylig har holdt ut å sitte i kommunistisk fangenskap i årevis, har måttet bli satt utenfor eller utstøtt på grunn av umoralsk oppførsel! — Rom. 7: 19; Esek. 16: 49.
10 Etter som våre tre fiender, Djevelen, verden og kjødet, stadig stiller flere vanskeligheter i veien for oss, trenger vi å være våkne, vaktsomme og årvåkne som aldri før. Vi må ikke bli overmodige selv om vi de fleste steder i verden ikke blir utsatt for direkte forfølgelse, og selv om den rene tilbedelse har slik en enestående framgang. Nei, tvert imot, etter som «den fullstendige ende på alle ting er kommet nær», er det mer påkrevet enn noensinne at vi legger oss alle de advarende eksempler og direkte påbud angående årvåkenhet på hjerte.
Nødvendig å være klar over sitt åndelige behov
11—14. a) Hvilken betydning vil det at vi er klar over vårt åndelige behov ha for vårt studium av Guds Ord? Hvorfor? b) For vår deltagelse i møtene? c) For vår forkynnelse? d) For våre bønner?
11 Hvorledes kan vi holde oss årvåkne? Hvorledes kan vi unngå selvsikkerhetens snare? Ja, hvorledes? Ved stadig å være klar over vårt åndelige behov. Som Jesus sa: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov.» Og hvorfor hjelper det at vi er klar over vårt åndelige behov, oss til å være årvåkne og til ikke å falle i den snare å ha altfor stor tillit til oss selv? Først og fremst fordi det vil gjøre oss ivrige etter å studere Guds Ord sammen med de hjelpemidler han har skaffet til veie forat vi skal forstå det, etter som vi da er oppmerksomme på at «mennesket ikke må leve av brød alene, men av hver uttalelse som kommer ut av Jehovas munn». Og som vi har sett, inneholder hans Ord mange advarsler og formaninger som vil hjelpe oss til å holde oss årvåkne. — Matt. 5: 3; 4: 4, NW.
12 Hvis vi er klar over vårt åndelige behov, vil vi for det annet være ivrige etter å komme sammen med likesinnede kristne ved enhver anledning, idet vi erkjenner at ingen kan si til en annen: «Jeg trenger ikke til deg.» Vi tenker kanskje ikke på å si noe slikt med ord, men hvis vi med vilje unnlater å komme sammen med våre brødre, er det nettopp dette vi sier ved våre handlinger og i vårt hjerte. Hvis alle innvigde kristne var fullstendig klar over sitt åndelige behov for å komme sammen med hverandre, ville det ikke være nødvendig til stadighet å minne dem om ikke å unnlate ’å komme sammen, som noen har for skikk, men oppmuntre hverandre, og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg’. Det er stimulerende å komme sammen med hverandre, og det hjelper oss til å holde oss årvåkne. — 1 Kor. 12: 21; Heb. 10: 25, NW.
13 Hvis vi er klar over vårt åndelige behov, vil vi dessuten forstå at det er på samme måte med hver og én av oss som det var med Jesus, som sa: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» Dersom vi i et godt hjerte har tatt imot det gode budskap om Jehova og hans rike og advarselen om Harmageddons ødeleggelse som nærmer seg, oppdager vi at vi virkelig har behov for å fortelle disse sannheter til andre. Ja, i likhet med Elihu og Jeremias vil vi ikke klare å forholde oss tause. Å være travelt opptatt med å forkynne sannheten er en av de beste måter å holde seg årvåken på. — Joh. 4: 34; Job 32: 18—20; Jer. 20: 9.
14 Og endelig vil det at vi er klar over vårt åndelige behov, få oss til å verdsette betydningen av bønn, av å tale med vår himmelske Far, Jehova Gud. Ved at vi ber, viser vi at vi er fullstendig oppmerksomme på vårt behov for hans hjelp, og at vi erkjenner vårt behov for å være i forbindelse med ham, Kilden til all sann visdom og all styrke. Det later til at det blant enkelte i dag er en tendens til å overse bønnens betydning, ja, betydningen av hyppig og alvorlig bønn. Det er meget lett gjort å bli forsømmelig med hensyn til bønn eller la det å be bli til en rutinemessig formsak. Men dette er en stor feil å be alvorlig og ofte vil hjelpe oss så vi ikke bli overmodige og faller i selvsikkerhetens snare. Det er ikke til å undre seg over at Guds Ord gjentatte ganger setter bønn og årvåkenhet i forbindelse med hverandre.
Jesus var klar over sitt åndelige behov
15. Hva viser at Jesus var klar over sitt åndelige behov?
15 Med hensyn til bønn, som med hensyn til alt annet, foregikk Jesus oss med et fullkomment eksempel. Av beretningen om hans tjeneste her på jorden framgår det tydelig hvor høyt han verdsatte dette dyrebare privilegium. Det kan faktisk sies at ikke noe annet menneske har satt så stor pris på bønn som han gjorde. Selv om han var fullkommen i kropp og sinn og hadde overnaturlige krefter til sin rådighet, var han ikke overmodig, men han var til stadighet klar over sitt åndelige behov. Han så alltid hen til sin himmelske Far for å få visdom og styrke, og i sine bønner ga han også uttrykk for lovprisning og takksigelse.
16—18. a) Hva slags sinnsinnstilling hadde Jesus da han ble døpt? b) Hvilke beretninger har vi om at Jesus søkte tilflukt til bønn under hele sin tjeneste på jorden?
16 Allerede i forbindelse med begynnelsen på hans jordiske tjeneste kan vi således lese at da «Jesus var blitt døpt og ba, da åpnet himmelen seg». Etter som han var fullstendig klar over sitt åndelige behov, holdt han seg i forbindelse med sin himmelske Far og søkte hans hjelp. Han ba i største alvor; hans oppførsel bar ikke preg av respektløshet eller lettsinn. Vi kan heller ikke slutte oss til annet enn at Jesus tilbrakte meget tid i bønn i løpet av de førti dagene han var i ørkenen. Da Satan kom og fristet ham på sin listige og slu måte, lot Jesus seg derfor ikke overrumple. Han var årvåken. — Luk. 3: 21; Matt. 4: 1—10.
17 Det var likedan i løpet av hele den tiden han tjente på jorden. Gjentatte ganger leser vi om at han trakk seg tilbake for å be i ensomhet: «Senere, mens han var alene og ba, kom disiplene samlet til ham.» Og videre: «Da han hadde latt folket fare, gikk han avsides opp i fjellet for å be,» og der ble han til tidlig om morgenen da han skyndte seg til sine disipler som var truet av uvær. En annen gang, «tidlig om morgenen, mens det ennå var aldeles mørkt, sto han opp og gikk ut og dro bort til et øde sted og ba der». — Luk. 9: 18, NW; Matt. 14: 23; Mark. 1: 35.
18 Før Jesus valgte ut de tolv apostlene blant sine disipler, gikk han «opp i fjellet for å be, og han var der hele natten i bønn til Gud». For et forbilde for oss når det gjelder å gå til Gud i oppriktig bønn når vi står overfor en viktig avgjørelse! Og det var da Jesus «tok med seg Peter og Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be», at den vidunderlige forklarelsen fant sted — kanskje som svar på Jesu bønn? Ja, uten tvil! Og foranledningen til at vi fikk en mønsterbønn, var at Jesus ga oss sitt eksempel ved selv å be. Om dette leser vi: «Og det skjedde at han var ensteds og ba; og da han holdt opp, sa en av hans disipler til ham: Herre! lær oss å be, liksom Johannes lærte sine disipler!» — Luk. 6: 12; 9: 28—30; 11: 1.
19, 20. a) Hvilke bønner ba Jesus den siste dagen han tjente på jorden? b) Hvorfor ba han slik han gjorde?
19 Jesus tok i særdeleshet sin tilflukt til bønn den siste dagen han tjente på jorden som menneske. Han visste at han snart skulle forlate sine etterfølgere, og derfor ba han lenge og inderlig for dem, slik det berettes i 17. kapitel i Johannes’ evangelium. Og fordi han visste hva som lå umiddelbart foran dem, ba han særlig for Peter at hans «tro ikke måtte svikte». Like før hopen kom for å gripe ham, ba så Jesus tre ganger i forbindelse med hans Fars vilje med ham: «Min Fader! er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi! Dog, ikke som jeg vil, men som du vil!» Det var utvilsomt nettopp dette apostelen Paulus hadde i tankene da han skrev at Kristus «har i sitt kjøds dager . . . frambåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden», nemlig hans himmelske Far. (Luk. 22: 31, 32; Matt. 26: 39; Heb. 5: 7) Vi skal ikke dermed tro at Jesus vek tilbake for døden eller for den dødsmåte som ventet ham. Hadde han kanskje ikke fortalt sine disipler at han skulle bli drept og til og med på hvilken måte det skulle foregå? (Matt. 16: 21; Joh. 12: 33) Nei, vi må heller trekke den slutning at det som bekymret ham, var den vanære Guds Sønns død på en torturpel ville føre over hans himmelske Far, Jehova Gud.
20 Jesus ba hele tiden mens han led dødens kvaler på torturpelen. Han lot ikke denne døds skam og smerte vende ham bort fra hans Gud, men han holdt seg enda nærmere til ham. I sine bønner siterte han fra to profetiske salmer som Gud hadde latt nedtegne nettopp for det formål mange hundre år i forveien: «Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt meg?» Og: «Fader! i dine hender overgir jeg min ånd!» Og så har vi de siste ordene han rettet til sin Far: «Det er fullbrakt.» I forbigående kan det bemerkes at alt dette beviser at Jesus ikke var både menneske og gud da han var på jorden, at han ikke var en inkarnasjon eller et medlem av en treenighet, men at han helt og holdent var jordisk, en menneskeskapning, som imidlertid var fullkommen fordi Jehova Gud var hans Far. — Matt. 27: 46; Luk. 23: 46; Joh. 19: 30; Sl. 22: 2; 31: 6.
21. Hva kan vi lære av Jesu eksempel?
21 Det hersker ingen tvil om at Jesus til stadighet var klar over sitt åndelige behov. Og hvis han, som var Guds fullkomne, syndfrie Sønn, som til og med var i stand til å utføre mirakler, stadig følte behov for å be, hvor meget mer burde da ikke vi gjøre det, vi som er ufullkomne, syndige og svake sønner og døtre av Adam. Av de brevene som apostlene skrev, framgår det tydelig at de hadde samme sinnsinnstilling, for disse brevene er fulle av oppfordringer til å be og hentydninger til at apostlene ba for sine brødre. — Rom. 15: 30; 1 Tess. 1: 2; 1 Pet. 4: 7.
Lovprisning, takksigelse og bønnfallelse
22. Nevn noen av de bibelske befalinger som har tilknytning til bønn.
22 Noe som også sporer oss til å be, er alle de tydelige befalinger og uttalelser i Bibelen som har tilknytning til bønn. Det er bare i bønn vi stadig kan ’påkalle Faderen’. Det er bare i bønn vi kan ’kaste det som tynger oss, på Jehova, og la ham holde oss oppe’. Og forat vi skal kunne ’sette vår lit til Jehova av hele vårt hjerte’ og ’tenke på ham på alle våre veier’, må vi henvende oss til ham i bønn foruten å granske hans Ord. Vi kan heller ikke ’vandre ydmykt med vår Gud’ uten å be til ham, for hvem snakker vel ikke med den han går sammen med, og vil ikke det å be nettopp si å tale med Gud? Og dengang vi innvigde oss til Gud, var det ikke da i bønn at vi sa til ham: «Jeg kommer for å gjøre din vilje»? — 1 Pet. 1: 17; Sl. 55: 23; Ordspr. 3: 5, 6; Mika 6: 8; Heb. 10: 9.
23, 24. a) Hva er de tre former for eller sider ved bønn, og hva foranlediger hver av dem? b) Hvilket godt eksempel ga David på disse tre formene?
23 La oss imidlertid ikke overse den kjensgjerning at bønn ikke er begrenset til det å anmode Gud om noe. Nei, bønn innbefatter også lovprisning og takksigelse. Således ser vi at Jesus ikke bare gjentatte ganger la sine begjæringer fram for Gud, men at han også gjentatte ganger priste og takket ham i bønn. (Matt. 11: 25; Mark. 8: 6; Luk. 22: 17, 19; Joh. 6: 11, 23; 11: 41) La oss derfor bestandig huske at det alltid er på sin plass at vi i våre bønner priser Jehova for hvem og hva han er, og at vi alltid gir uttrykk for vår takknemlighet for alt han til stadighet gjør for oss. Når vi framelsker en lovprisende og takknemlig sinnsinnstilling, vil vi bli belønnet med tilfredshet eller nøysomhet, som sammen med gudhengivenhet er et middel til stor vinning. — 1 Tim. 6: 6, NW.
24 Den bønnen David framsa dengang han og hans folk kom med sine bidrag til oppførelsen av Jehovas tempel, er et godt eksempel på en bønn som innbefatter både lovprisning, takksigelse og bønnfallelse. Med tilbørlig veltalenhet lovpriser han først Jehova for hans egenskaper, og deretter takker han Ham for at han og hans folk var i stand til å gi så rikelige gaver, for det var jo opprinnelig fra Gud det kom alt sammen. Deretter bønnfaller David Jehova om at han alltid må la sitt folk ha et slikt gavmildt hjertelag, og om at de alltid må ha sitt hjerte vendt til Ham. David ba også for det forbilledlige rike, og sa: «Og gi min sønn Salomo et udelt hjerte til å holde dine bud.» La oss etterligne David ved å la våre bønner ikke bare gi uttrykk for at vi er klar over vårt åndelige behov, men også for at vi forstår å sette pris på hva slags Gud Jehova er, og på alt han til stadighet gjør for oss. — 1 Krøn. 29: 10—20.