Spørsmål fra leserne
• Går det an for søstre å stille spørsmål ved menighetens møter, i betraktning av det som blir sagt i avsnitt 5 på side 253 i boken Qualified to Be Ministers? — A. M., U.S.A.
Dette avsnittet bygger på 1 Timoteus 2: 11, 12 (LB) og 1 Korintierne 14: 33—35. Det første skriftstedet sier at i menigheten bør en kvinne «holde seg stille og ta imot belæring og underordne seg i alt» og ikke undervise eller utøve myndighet over en mann. Det andre skriftstedet lyder: «Eders kvinner [skal] tie i menighets-samlingene; for det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier. Men vil de få rede på noe, da skal de spørre sine egne menn hjemme; for det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menighets-samling.»
Avsnittet i boken kommenterer dette med følgende ord: «Søstre bør ikke prøve å veilede innvigde brødre. I denne henseende skal de ’holde seg stille’. De må ikke strides med eller motsi brødrene i menigheten eller prøve å rette på dem eller gi instrukser. Hvis de ønsker å få rede på noe, kan de spørre sine menn, hjemme, eller de kan spørre en moden bror hvis de er ugifte. De bør ikke spørre bare for å få fram en beriktigelse eller for å få sin mann eller andre brødre til å rette på tjenerne. Nei, Paulus sier at de kan spørre hvis de selv ønsker å få rede på noe.
Boken er altså i harmoni med Paulus’ råd i ovennevnte skriftsteder. Det er «i denne henseende», det vil si med hensyn til å veilede innvigde brødre, at både skriftstedene og boken råder kvinnene til å holde seg stille». Det var «i menigheten» søstrene skulle unngå å strides med eller motsi brødrene eller prøve å rette på dem. Som boken «Dette betyr evig liv» sier på side 156: «Kvinnen skulle lære i stillhet i den forstand at hun ikke skulle ha noe ordskifte med mennene der [i menigheten], ikke utfordre dem og komme i diskusjon og få det til å oppstå en trette, og ikke vise ringeakt for mannens tildelte stilling.»
Men det var ikke noe av det Paulus sa, som påla kvinnene på hans tid å forholde seg absolutt tause i menigheten og ved dens møter. Kvinnene kunne be og profetere når de hadde sitt hode tilbørlig tildekket som et tegn på undergivenhet under deres hode, mannen, og de gjorde det. Også i dag er det slik at søstre kan bli benyttet til forskjellige oppgaver ved Jehovas forsamlede folks møter, og i en menighet hver det ikke er noen mann som kan ta seg av møtene, kan søstrene gjøre det når de tildekker sitt hode som et tegn på undergivenhet under den mann i hvis sted de handler. Når søstrene kommenterer fra forsamlingen under et Vakttårn-studium eller et annet studiemøte, handler de ikke i en manns sted, og kan derfor uttale seg uten at de trenger å ha sitt hode tildekket. Paulus’ råd om at de skal være «stille» i menigheten er ikke noe forbud mot dette, for det gjelder å være «stille» hva det angår å gi mennene instrukser eller veiledning eller diskutere eller trette med dem.
På samme måte som dette ikke betyr at en kvinne ikke kan snakke i det hele tatt i menigheten, betyr heller ikke det beslektede rådet om at kvinnene skal spørre sine egne menn, at en søster aldri kan stille et spørsmål ved et menighetsmøte. Det som det er forbud mot, er at en kvinne stiller spørsmål for å argumentere med mennene i menigheten, for å utfordre dem eller begynne en diskusjon med dem, eller stiller spørsmål som hun mener skal tjene som veiledning og instrukser for dem. Men som det framholdes på side 156 i «Dette betyr evig liv», så vil ikke dette si at kvinnene ikke kan være med på å synge sanger eller stille spørsmål eller svare på spørsmål som gir uttrykk for deres tro og forståelse. De kan med sine ord gjøre andre delaktig i sin tro og ta aktivt del i menighetens drøftelser med ønske om å høste lærdom av det.
Vi kan også tilføye at disse instruksene med hensyn til kvinnens plass i menigheten ikke betyr at hvis en bror som blir bedt om å uttale seg, svarer galt, så må en søster som deretter blir oppfordret til å kommentere, forholde seg taus hvis hun kjenner til det riktige svaret, og det betyr heller ikke at hun må forme sitt svar etter den feilaktige kommentaren som er gitt. Hvis hun blir bedt om å kommentere, kan hun framholde det hun mener er det riktige svaret, ikke på en polemisk måte, naturligvis, men bare saklig og nøkternt. Hensikten med Paulus’ råd og de råd som blir gitt i Selskapets publikasjoner, er ikke å hindre noen i menigheten i fritt å gi uttrykk for sin tro, og de virker heller ikke som noen hindring for det. Hensikten er tvert imot å sørge for at instrukser og veiledning blir gitt på en sømmelig teokratisk måte under den ordnede ledelse som Bibelen anbefaler, og å bevare enheten og harmonien blant Jehovas forsamlede folk.