Ned med det gamle — opp med det nye!

«Se, jeg setter deg i dag over folkene og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og til å plante.» — Jer. 1: 10.

1. Om hvem ble det forutsagt at de skulle hates av alle folkeslag på grunn av Jesu navn?

«DA SKAL folk overgi dere til trengsel og drepe dere, og dere skal bli hatet av alle folkeslag på grunn av mitt navn. . . . Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» (Matt. 24: 9—14, NW) Han som uttalte disse ordene og på grunn av hvis navn de skulle bli hatet av alle folkeslag, var Jesus Kristus. De som skulle bli hatet av alle folkeslag, var hans disipler, etterfølgere som var knyttet til hans navn og som forkynte i hans navn. De var kristne, rette slags kristne, og de var ikke redd for å måtte utholde hat for hans navns skyld. Når var det de skulle bli utsatt for et slikt brennende hat?

2. Når var det de skulle bli utsatt for dette brennende hat?

² Tidskonjunksjonen da viser at det skulle finne sted når følgende profeti av Jesus fikk sin oppfyllelse: «Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være matmangel og jordskjelv på det ene stedet etter det andre. Alle disse ting er en begynnelse til nøds-veene.» Denne begynnelsen til nøds-veene, som ville bli etterfulgt av flere og kraftigere veer, skulle avmerke begynnelsen på avslutningen på tingenes ordning. — Matt. 24: 7, 8, 3, NW.

3. Når begynte nøds-veene for hele verden, og hvilke begivenheter begynte å finne sted?

³ Vår egen tids historie, som vi er så vel kjent med, forsyner oss med beviset for at denne begynnelse til nøds-veene, denne begynnelse på avslutningen på tingenes ordning var for 45 år siden, i året 1914. Den 28. juli det året erklærte Østerrike Serbia krig. Den første verdenskrig brøt ut, og den ble etterfulgt av mange andre ting som Jesus hadde forutsagt. På dette betydningsfulle tidspunkt var det noe som begynte å gå ned, noe annet som begynte å komme opp.

4. Hvilken forbindelse er det Jesu etterfølgere har med folkeslagene?

⁴ Ifølge de Jesu ord som nettopp er sitert, skulle hans virkelige og sanne etterfølgere ha noe med folkeslagene å gjøre. Selvfølgelig kan de ikke ha noe med nasjonenes politikk å gjøre, men de lever midt blant alle jordens nasjoner for der å bli hatet av alle folkeslag og for der overalt å forkynne det gode budskap om Riket forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, innbefattet dem som bor i Europa, Nord-, Mellom- og Sør-Amerika.

5. Hva er grunnen til at Jesu etterfølgere blir hatet av alle folkeslag — er det selve det at de bærer hans navn, eller hva?

⁵ Hvorfor skulle de bli hatet av alle folkeslag? Det kan ikke bare være på grunn av selve Kristi navn. Både i Europa og hele Amerika så vel som i resten av kristenhetens område, er det mange hundre millioner mennesker som kalles kristne, men de blir ikke på noen måte hatet. De blir tvert imot elsket av denne verdens nasjoner. Foruten selve navnet må det derfor være noe annet som er grunnen til at hvert eneste folkeslag legger et slikt hat for dagen. Dette andre må være det som Kristi sanne og virkelige etterfølgere gjør som en oppfyllelse av hans egen profeti. Det må være deres forkynnelse av «dette gode budskap om riket» i den hensikt å avlegge et vitnesbyrd. Hvilket rike er det det gjelder? Vel, hvilket rike eller hvilken politisk regjering på jorden i dag er en kilde til et godt budskap? Absolutt ingen! Det var ikke noe slikt rike Jesus henviste til i sin profeti. Det var bare ett rike han alltid snakket om — bare ett, så det er ingen mulighet til å ta feil. Det var Guds rike. Det er bare det som er en kilde til et godt budskap nå i vår tid. Jesu etterfølgere i vår tid viser seg som ekte kristne ved å forkynne om nettopp dette rike og ved å være villige til å bli hatet av alle folkeslag på grunn av sin forkynnelse av dette rike.

6. Hvem ville Jesu etterfølgere ha meget til felles med, ifølge hans profeti angående dem, og i hvilken henseende?

⁶ Jesus Kristus forutsa altså at hans etterfølgere som skulle avlegge vitnesbyrd for alle folkeslag, ville ha oppsiktsvekkende ting å fortelle eller forkynne angående slutten på det gamle og begynnelsen til noe nytt. Av denne grunn ville de møte en storm av protester over hele jorden og bli hatet av alle den gamle verdens folkeslag. I denne henseende har de meget til felles med profeten Jeremias i fortiden, som levde og forkynte over seks hundre år før Jesu Kristi tid. Da Jesus var på jorden, var det enkelte jøder som feilaktig tok ham for å være profeten Jeremias. (Matt. 16: 13, 14) Jesus siterte fra Jeremias’ profeti. Jeremias på sin side forutsa forskjellige ting angående Jesus Kristus. Jeremias forutsa også mange viktige ting i forbindelse med Jesu etterfølgere. Jeremias var i virkeligheten et profetisk forbilde på levningen eller de gjenværende av Jesu vigslede, salvede etterfølgere på jorden nå i denne tiden da det gamle er på vei ut og det nye er på vei inn.

7. Hva var det som snart skulle finne sted da Jeremias begynte å forkynne, som var av særlig betydning religiøst sett, og hvorfor er det av den grunn nå så viktig å lytte til den levning som Jeremias var et forbilde på?

⁷ Den tiden Jeremias levde i, hadde stor betydning for det forbilde han utgjorde, og dets motbilde i vår tid. Han begynte å profetere på en tid da det snart skulle finne sted noe forferdelig, noe som nesten var utenkelig. Det var ødeleggelsen av den hellige by Jerusalem og plyndringen og nedbrenningen av dens tempel, som var innvigd til tilbedelsen av Jehova Gud. Bare førti år etterat Jeremias begynte å profetere som et vitne for Jehova, skjedde denne katastrofen som var spesielt fryktelig religiøst sett. Disse førti årene strakte seg fra 647 f. Kr., som var det trettende år av Jerusalems gode konge, Josias’ regjering, til 607 f. Kr., det året da de babyloniske hærer under erobrerkongen Nebukadnesar tilintetgjorde det tempel som var blitt bygd av den vise Salomo. I dag blir det mer og mer gitt uttrykk for bekymring for kristenhetens religionssystem. Hvordan skal det gå med det? For å få svar på dette, burde folk lytte til den utvetydige forkynnelse som blir drevet av den levning som Jeremias var et bilde på, for de gjør menneskene kjent med det som i våre dager skjer som en oppfyllelse av Jeremias’ profetier.

8, 9. a) Hvordan og av hvem ble Jeremias gjort til profet? b) Når var det passende at Jeremias gikk inn for Guds gjerning, og hvorfor fryktet han ikke for de eldre?

⁸ Hvem var det som gjorde dem til en profet som skulle tale med den myndighet de gjør krav på å ha? Hvem var det som gjorde Jeremias til profet? Jeremias var sønn av en jødisk prest i byen Anatot nord for Jerusalem. Men han ble ikke automatisk profet av den grunn. Han gjorde heller ikke seg selv til profet. Han kunne ikke ha gjort det, for han ble utpekt til å være profet før han ble født. Men når han fikk høre om den gjerning han var blitt utvalgt til, kunne han erklære seg villig til å tjene som profet, og så gå inn for det. Jeremias forteller oss hvordan og av hvem han ble gjort til profet: «[Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg; jeg satte deg til en profet for folkene. Men jeg sa: Akk, Herre, [Jehova]! se, jeg forstår ikke å tale; for jeg er ung. Da sa [Jehova] til meg: Si ikke: Jeg er ung! Men til alle dem jeg sender deg til, skal du gå, og alt det jeg byder deg, skal du tale. Frykt ikke for dem, for jeg er med deg og vil redde deg, sier [Jehova].» (Jer. 1: 4—8) Det er tydelig at Jeremias ble født for å utføre et bestemt arbeid. Det kom bare an på om han ville innrette seg i samsvar med det. Kom han til å være villig til å gi seg i kast med dette arbeidet? Saken ble ikke avgjort ved at han ikke følte seg kompetent til oppgaven.

⁹ Jeremias viste seg ikke uvillig og gjorde ikke opprør fordi det ventet ham et arbeid. Han viser videre hvordan Gud gjorde ham til profet, og forteller: «Og [Jehova] rakte ut sin hånd og rørte ved min munn, og [Jehova] sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn. Se, jeg setter deg i dag over folkene og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og til å plante.» (Jer. 1: 9, 10) Det at Jeremias var ung, enten han var ung av år eller ung i sine egne øyne, utgjorde ingen virkelig hindring. Det er når man er ung man burde bestemme seg for å gå inn for Guds gjerning. I Jeremias’ tilfelle var det dessuten ikke bare et kortvarig arbeid det dreide seg om. I hans tilfelle dreide det seg om et ansvarsfullt arbeid som han skulle være opptatt med i over førti år. Forat han skulle kunne fullføre hele dette arbeidet, var det meget passende at han begynte mens han var ung, mens han fremdeles hadde det meste av livet foran seg. Derfor fjernet Jehova Jeremias’ frykt for at han var for ung. Han sa: «Si ikke: Jeg er ung!» Etter som regelen var at unge mennesker skulle vise respekt for de eldre, måtte det være noe spesielt hvis en ung gutt talte strengt til eldre menn. Men Jehova var eldre enn alle Israels eldste. Derfor sa han til ’unggutten’ Jeremias: «Frykt ikke for dem, for jeg er med deg og vil redde deg, sier [Jehova].» Det det hele kom an på, var derfor om Jeremias var villig.

10, 11. a) Hvilket arbeid skulle utføres under avslutningen på tingenes ordning? b) Hvilket spørsmål var i 1919 av størst viktighet for alle som bekjente seg til kristendommen?

¹⁰ I året 1914 begynte Jesu profeti å gå i oppfyllelse. Da begynte «avslutningen på tingenes ordning» for denne verden. Mange hundre millioner mennesker ga seg ut for å være Jesu disipler. De aller fleste av dem var å finne innen kristenheten. Avslutningen på tingenes ordning var en tidsperiode da det skulle utføres et stort arbeid, et arbeid som skulle pågå fra denne avslutningsperiodes begynnelse til dens fullbyrdede ende. Det var et arbeid som skulle utføres likeoverfor hele den bebodde jord, likeoverfor alle folkeslag, et arbeid som gikk ut på å avlegge vitnesbyrd for alle disse folkeslag angående Guds rike. I over fire år, nesten like til slutten på 1918, la den første verdenskrig beslag på over tretti nasjoners tid og oppmerksomhet, og kristenhetens trossamfunn kastet seg inn i krigen på den ene eller den andre siden, alt etter hvilken nasjon de hørte til i. Da hadde de selvfølgelig ikke tid til å forkynne det gode budskap om Guds rike. Med hensyn til Jehovas vitner, så påvirket kristenhetens trossamfunn de politiske, militære og juridiske myndigheter til å hemme eller nesten stanse fullstendig den offentlige forkynnelse angående betydningen av verdensforholdene og tidene og begivenhetene som Jehovas vitner forsøkte å utføre. Da året 1919 kom, sto arbeidet med å avlegge vitnesbyrd for alle folkeslag i oppfyllelse av Jesu ord, fremdeles tilbake. Det var et arbeid som angikk alle som hevdet at de fulgte og adlød Jesus. I dette første etterkrigsåret da mange avgjørelser måtte treffes og meget arbeid påbegynnes, var det ikke spørsmålet om hvorvidt alle nasjoner burde slutte seg sammen i et fredsforbund som var av størst viktighet for kristenheten og for alle som kalte seg kristne, men spørsmålet: Hvem vil være Jehovas profet overfor nasjonene og fortelle dem alt hva Han befaler? Hvem vil være våre dagers Jeremias?

¹¹ Jeremias profeterte i førti år i en tid som var endens tid for Juda rike. Hvem vil profetere ved å forkynne hans budskap nå i endens tid for denne verdens nasjoner?

12. a) Hvordan kan vi finne svaret på dette spørsmålet? b) Hva må svaret bli, når vi tar alle disse ting i betraktning?

¹² Slik lød spørsmålet den gangen for omtrent førti år siden. I dag kan vi spørre: Hvordan ble dette spørsmålet besvart? Det finnes kjensgjerninger som viser det. Vi burde ikke søke svaret i religiøs selvros eller skryt eller påstander som blir framsatt, men i kjensgjerninger. Vi bør la kjensgjerningene tale for seg selv. Undersøk hvordan kristenhetens trossamfunns historie, de katolskes så vel som de protestantiskes, har artet seg, for ikke å snakke om jødedommens historie. Og undersøk dessuten hva disse trossamfunnene foretar seg i dag. Undersøk deretter hva kjensgjerningene beretter om den ene religiøse organisasjonen som alle kristenhetens religiøse organisasjoner og jødedommen kjempet så innbitt mot under den første verdenskrig, og som de har kjempet mot hele tiden siden. Alle vet at den organisasjon av kristne som har møtt så stor motstand, er Jehovas vitners organisasjon. Undersøk hva avisene har skrevet eller hva tidsskriftene har berettet, undersøk politirapporter og rettsprotokoller, ja, forhør deg i de millioner av hjem som disse vitner for Jehova har besøkt, foruten å undersøke vitnenes egne årsrapporter og årbøker. Undersøk på alle disse måtene hva vitnene har holdt på med fra 1919 av og like til nå. Da vil du få se at de har forkynt ved hjelp av alle tilgjengelige midler. De har konsentrert seg om å forkynne en eneste ting, og det er det gode budskap om Guds rike. I overensstemmelse med Jesu befaling har de forkynt dette «forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag», medregnet de folk og nasjoner som befinner seg bak jernteppet.

13, 14. a) Hva er det som avgjør saken? b) Hvorfor er Jehovas vitner i dag så takknemlige hva dette svaret angår, og hvorfor er de blitt lykkelige?

¹³ Det som avgjør saken, er ikke hvorvidt hele det katolske og det protestantiske presteskap er enig i at Jehovas vitner har vært og er Guds profet overfor folkeslagene, men svaret på følgende spørsmål: Hvem var det som skjønte hva Guds vilje gikk ut på for de kristne nå i endens tid for verden, og som framstilte seg for å gjøre den? Hvem er det som har påtatt seg å utføre den gjerning Gud forut har bestemt for denne dommens dag for folkeslagene? Hvem er det som tok imot oppfordringen til å arbeide, og som har arbeidet helt fram til dette år, 1959? Hvem er det Gud virkelig har benyttet som sin profet?

¹⁴ På grunnlag av historien og kjensgjerningene kan man forstå at kristenheten er fullstendig ute av betraktning. Jehovas vitner er i dag dypt takknemlige fordi de faktiske forhold viser at det har behaget Gud å benytte dem. Det har ikke vært ved hjelp av militære styrker eller på grunn av menneskers makt at de fram til nå har drevet sin utstrakte forkynnelse og sitt store bibelske opplysningsarbeid i 175 land og øyriker, men de erkjenner at det har vært ved Guds ånd, hans usynlige virksomme kraft. (Sak. 4: 6) De har kunnet gjøre det fordi Jehova rakte ut sin sterke hånd og rørte ved deres lepper og la sine ord i deres munn. Det er tydelig at de har kunnet gjøre det fordi han satte dem over folkene og over rikene. Lykkelige er alle de som har forstått hva den gjerning består i som Jehova Gud vil ha utført nå, og som frivillig har tilbudt seg å gjøre den.

To sider ved den guddommelige gjerning

15. a) Hva er det som er forutbestemt? b) Hvorledes kan derfor de kristne bevise at de er det de gir seg ut for, og hvilke «kristne» er det som har gjort det?

¹⁵ Ingen enkeltpersoner er blitt forutbestemt til å utføre Guds gjerning, slik det var i Jeremias’ tilfelle. Det er selve gjerningen som er forutbestemt. Selv om kristenheten unnlater å gjøre den forutbestemte gjerning, kommer den likevel til å bli utført. Vi må innrette oss i harmoni med denne gjerningen, ikke gjøre oss opp vår egen mening om hva Guds gjerning burde bestå i nå i denne tiden, og så be om hans velsignelse over det vi kommer fram til. Det ville være en lovløs handlemåte i Guds øyne, uansett hvor høylydt og vedholdende vi gjorde krav på å være kristne. Gud tilbyr de kristne å utføre den forutbestemte gjerning etter som de erklærer at de har hengitt seg til ham gjennom Kristus for å gjøre hans vilje. Således lar Gud de kristne få anledning til å bevise at de er det de gir seg ut for, ved å påta seg den gjerning han har forutbestemt at de kristne skal utføre nå i denne tiden. Uten at det hadde noen betydning hva den enkeltes personlige navn var, så var det en levning av vigslede, salvede vitner for Jehova som kunne fryde seg over å bli utfridd fra det fangenskap de hadde vært i under den første verdenskrig, og over å oppfylle sine innvielsesløfter til Gud ved å gi seg i kast med den forutbestemte gjerning. Hundretusenvis av mennesker har siden dengang fått øynene opp for anledningen til å tjene, og har med glede sluttet seg til den salvede Jeremias-klassen i å utføre denne gjerning.

16. Hvorfor er det arbeid Jehovas vitner utfører, av betydning for hele verden, til tross for at de er så få i antall, og hva er de, i likhet med Jeremias, satt til å gjøre?

¹⁶ Riktignok er Jehovas vitner få i antall. De har ingen politiske bånd, ingen politisk innflytelse. Men ikke desto mindre er den gjerning de utfører, av betydning for hele verden, for den er blitt forutbestemt av Gud. Den gjerning Jeremias utførte, og som også var av verdensomfattende betydning, var et forbilde eller et mønster på den. Jehovas vitner inntar en fullstendig nøytral holdning med hensyn til denne verdens politiske, ideologiske og militære stridigheter, men de er under guddommelig påbud om å kunngjøre Jehovas budskap angående denne verdens folk og riker. I likhet med Jeremias er de satt til å «rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og til å plante».

17. Hvordan har Jehovas vitner fullført det oppdrag Han har gitt dem, ved det de har holdt på med i de siste førti år?

¹⁷ Det er den gjerning Jehovas vitner har vært opptatt med i de siste førti år. Men mens de har holdt på med dette, har de ikke blandet seg bort i politikk, styrtet noen regjering eller løftet voldshånd mot noen nasjons institusjoner eller politiske organisasjoner. På hvilken måte er det da de har utført det Jehova har satt dem til? Det rette svaret på dette spørsmålet kan vi finne i svaret på følgende spørsmål: Hvordan var det vårt forbilde, Jeremias, utførte det han var blitt satt til? Han gjorde det ved å forkynne Jehova Guds dommer, bestemmelser og hensikter, som er så godt som fullbyrdet når de blir uttalt i Jehovas eget navn. På den måten er det han «nevner det som ikke er til, som om det var til». (Rom. 4: 17) Ikke én av hans dommer eller hensikter er forblitt uoppfylt.

18. Hvem sammenligner Jehova seg med for å vise at han er uangripelig og at det ikke tjener til noe å kreve ham til regnskap, og hva slags beslutninger angående folk og riker kan han følgelig treffe eller omstøte?

¹⁸ Jehova Gud dannet mennesket av jordens muld. Derfor passer det bra at han sammenligner seg selv med en pottemaker, en som former lerkar, og som har fullstendig makt over det han har laget med sine egne hender. Som en slik Former er han uangripelig. Det tjener ikke til noe å kreve ham til regnskap for hva han gjør, eller for hvorledes han gir uttrykk for sin vilje. Han har sagt: «Som leret er i pottemakerens hånd, således er I i min hånd, Israels hus! En gang taler jeg om et folk og et rike, at jeg vil rykke opp og rive ned og ødelegge; men dersom det folk som jeg har talt om, vender om fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det. Og en annen gang taler jeg om et folk og om et rike, at jeg vil bygge og plante; men gjør det da det som er ondt i mine øyne, så det ikke hører på min røst, da angrer jeg det gode som jeg hadde tenkt å ville gjøre mot det.» — Jer. 18: 5—10.

19. Hvordan og i forbindelse med hvilke riker har Jehova i fortiden demonstrert sin makt som hele verdens Pottemaker, og hvorfor bør følgelig ikke vår tids nasjoner forakte Jehovas Ord, selv om det er hans vitner som kunngjør det for dem?

¹⁹ For lang tid siden demonstrerte Jehova Gud den makt han, som hele verdens Pottemaker, har til å oppreise og omstyrte folk og nasjoner. Ruinene av fortidens verdensmakter og riker, som for eksempel Israel og Juda, Babylon, Edom, Moab, Ammon og andre av fortidens politiske makter, tjener som advarende vitnesbyrd om hvorledes han rykker opp, river ned, ødelegger og tilintetgjør mektige regjeringer, store byer og sterke folkegrupper og deres institusjoner. Han har fullbyrdet sine dommer over enhver nasjon eller verdensmakt som har forbrutt seg mot ham og kjempet mot ham. Han har alltid latt sin utvalgte domsfullbyrder iverksette hans ord overfor dem som setter seg opp mot ham og kjemper mot ham. «Er ikke mitt ord som en ild, sier [Jehova], og lik en hammer som knuser berg?» (Jer. 23: 29) Våre dagers folk og nasjoner burde ikke forakte Jehova Guds Ord, selv om det blir kunngjort for dem av en gruppe kristne som blir hatet over hele verden, nemlig Jehovas vitner. Det de sier til nasjonene og forkynner for dem, er ikke deres egne ord; deres budskap er hentet fra Guds skrevne Ord. «Den altså som ringeakter dette,» sier Paulus, «han ringeakter ikke et menneske, men Gud, som også gir sin Hellige Ånd i eder.» — 1 Tess. 4: 8.

20, 21. a) Hvilken betydning tilla Jehovas vitner året 1914 (e. Kr.), og fra hvilket tidspunkt? b) Hva var dette «nye» og «gamle», og hva forkynner Jehovas vitner med hensyn til De Forente Nasjoner?

²⁰ Jehovas vitner, som er tilknyttet Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, erklærte på trykk så tidlig som i 1877 at 1914 var det tidspunkt da Bibelen viste at hedningenes tider, «de fastsatte tider for folkeslagene», skulle utløpe. Det innebar at noe nytt skulle begynne i løpet av 1914, og at noe gammelt skulle ende eller komme inn i sin endens tid.

²¹ Dette nye var Guds himmelske rike, det rike hvis opprettelse menneskene hadde bedt om i nesten nitten hundre år. Det gamle var denne verden, ikke selve jordkloden, som seksti nasjoner gjorde til gjenstand for vitenskapelige studier i løpet av det internasjonale geofysiske år, men den djevelske, menneskelagde tingenes ordning på jorden. Siden 1914, det året som Jehovas vitner pekte på lang tid i forveien, har denne gamle verden ikke vært den samme. Nøden og rådløsheten har vedvart og tiltatt. I 1919 dannet de nasjoner som hadde seiret i den første verdenskrig, et internasjonalt forbund i den hensikt å holde verden samlet og fremme og opprettholde internasjonal fred. Jehovas vitner påviste at dette forbund, Folkeforbundet, var en vederstyggelighet i Guds øyne, og sa at Guds Ord dømte det til undergang. Og ned gikk det i 1939, ikke fordi Jehovas vitner rev det ned — det ble besørget av naziføreren Hitler med aksemaktene i ryggen — men fordi Jehovas ufeilbare Ord sa det. Hans Ord gjennom hans vitner på jorden slo ikke feil. Hva Folkeforbundets etterfølger, den internasjonale fredsorganisasjonen De Forente Nasjoner, angår, så forkynner Jehovas vitner fryktløst hans Ord om den, akkurat som han har befalt. Jehovas Ord sier: Ned med den! Den er dømt til å dele Folkeforbundets skjebne.

22. Det at medlemmene av De Forente Nasjoner må høre på det Jehovas vitner forkynner, forekommer dem å være som å gjøre hva, men hva går Hans befaling til sine vitner ut på i denne henseende?

²² De 82 medlemsstatene i De Forente Nasjoner vil ikke sette pris på denne uttalelse fra Jehova Guds Ord. Å høre noe slikt, særlig fra Jehovas vitners munn eller gjennom deres publikasjoner, forekommer dem å være omtrent som å måtte drikke forgiftet vin. Likevel har våre dagers Jeremias-klasse fått befaling om å la nasjonene høre dette advarende budskap fra Jehovas inspirerte Ord. ’Rykk opp og riv ned, ødelegg og bryt ned,’ sa Jehova til Jeremias. Så lenge denne gamle verden består, må vi på samme måte fortsette å forkynne dette bitre budskap og la nasjonene drikke denne advarselen, helt til Gud selv lar dem drikke virkeligheten. Hans ord lyder: «Og du skal si til dem: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud, Israels Gud: Drikk og bli drukne og spy og fall og reis eder ikke mer — for det sverd jeg sender iblant eder! Men dersom de ikke vil ta begeret av din hånd og drikke, da skal du si til dem: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Drikke skal I. For se, den by som er kalt med mitt navn, lar jeg ulykken ramme først, og så skulle I bli ustraffede? Nei, I skal ikke bli ustraffede; for sverd kaller jeg hit over alle dem som bor på jorden, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Jer. 25: 27—29.

23. Hva påstår kristenheten, og hva kommer derfor Jehova til å kreve den til regnskap for, og hvorfor vil ikke den kommunistiske østblokk eller de øvrige nasjoner unngå å bli straffet av Jehovas dommens sverd?

²³ I likhet med det troløse Israels folk på Jeremias’ tid påstår det 20. århundres ukristelige kristenhet at den er kalt med Guds navn og representerer ham. Jehova Gud kommer til å kreve kristenheten til regnskap for at den ikke har levd i samsvar med det guddommelige navn. I den universelle Harmageddon-krigen som nå nærmer seg, vil Jehova be sin Domsfullbyrder, Jesus Kristus, svinge tilintetgjørelsens sverd mot dette hyklerske religiøse system. Men hverken den kommunistiske østblokk av nasjoner eller de ikke-kristne nasjoner som står utenfor den, bør hovere fordi den såkalte kristne vestblokk, eller mer spesielt kristenheten, snart vil bli tilintetgjort. Hvis Jehova anser kristenheten, som foregir å bære hans navn og representere ham i verden, for å være skyldig til straff, tror så det kommunistiske Sovjet og dets vasallstater og alle verdens ikke-kristne nasjoner at de ikke kommer til å bli straffet? Har de elsket Jehova mer enn kristenheten har? Har de avholdt seg fra å motarbeide og kjempe mot Jehova Gud og hans vitner? Har de unnlatt å gjøre seg skyldig i skitne handlinger og unnlatt å synde mot Ham? Nei! Og Jehova sier at de ikke kommer til å bli ustraffet, men at hans dommens sverd kommer til å bli brukt imot alle jordens innbyggere. Derfor er også de blitt advart av Jehovas vitner.

24. Hvorledes lød det budskap angående ulykken og dens virkninger som Jehova ga gjennom Jeremias, og hva var Nebukadnesars erobringsferd gjennom Midt-Østen og helt ned til Egypt et bilde på?

²⁴ Hør på dette: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Se, ulykke går ut fra folk til folk, og en svær storm reiser seg fra jordens ytterste ende. Og de som [Jehova] har drept, skal på den dag ligge fra jordens ene ende til den andre; ingen skal gråte over dem, ingen skal samle dem opp og begrave dem; til gjødsel utover jorden skal de bli.» Deretter henvender han seg til de politiske herskere, som har de religiøse ledere og verdens handelsherrer, industrimagnater og finansfyrster bak seg, og sier: «Hyl, I hyrder, og skrik og velt eder i støvet, I som er de gjeveste i hjorden! For tiden er kommet da I skal slaktes, og jeg vil atspre eder, og I skal falle som et kostelig kar, og hyrdene skal ikke mer ha noe tilfluktssted, og de gjeveste i hjorden skal ikke finne redning. Hør hvorledes hyrdene skriker og de gjeveste i hjorden hyler! For [Jehova] ødelegger deres beite.» (Jer. 25: 32—36) Det som fant sted dengang i fortiden da Nebukadnesar, den babyloniske verdensmakts konge, feide gjennom Midt-Østen og helt ned til Egypt, er i en liten, menneskelig målestokk et bilde på hva Jehovas større Domsfullbyrder, Jesus Kristus, kommer til å gjøre når han feier over hele jorden fra nasjon til nasjon og tilintetgjør den gamle verdslige tingenes ordning. — Jer. 25: 8—11.