Spørsmål fra leserne

• Hva menes det med det som står i Jakob 3: 1: «Mine brødre! ikke mange av eder bli lærere, etter som I vet at vi skal få dess tungere dom»? — M. W. U.S.A.

Ordet «lærer» blir brukt på forskjellige måter. Jehova er sitt folks store Lærer, og i Esaias 54: 13 står det: «Alle dine barn skal være lært av [Jehova], og dine barns fred skal være stor.» Han befinner seg i en særstilling. Han er kilden til all sannhet. Han har knyttet sin Sønn Kristus Jesus til seg som lærer, og Jesus sa til sine disipler: «Dere tiltaler meg som ’Lærer’ og ’Mester’, og dere taler rett, for jeg er det.» (Joh. 13: 13, NW) Ingen annen har imidlertid noen bemyndigelse til å innta en slik plass som lærer og opptre som hans etterfølger, for han sa: «Men dere skal ikke la dere kalle ’Rabbi’, for en er deres lærer, mens dere alle er brødre.» — Matt. 23: 8, NW.

Det finnes imidlertid noen i den synlige organisasjon som er lærere i kraft av offisielle utnevnelser. Mesteren har pålagt den «tro og kloke tjener» å sørge for at hans tjenere blir forsynt med «mat i rette tid». (Matt. 24: 45—47) De som står sammen med denne tjenerklasse i dette arbeidet, bærer et tungt ansvar overfor Jehova Gud. De må årvåkent og i bønn holde seg strengt til Guds inspirerte Ord og ikke ’lære lærdommer som er menneskebud’. (Matt. 15: 9) De må være på vakt så de aldri misbruker sin stilling ved å «føre utilbørlig lære for ussel vinnings skyld». (Tit. 1: 11) Og de må innfri sin forpliktelse til å leve i samsvar med de rettferdige krav i Guds Ord som de lærer andre, slik det blir lagt vekt på i Romerne 2: 21—23.

Det er på grunn av det tunge ansvar som hviler på slike lærere, at Jakob gir dette råd: «Mine brødre! ikke mange av eder bli lærere, etter som I vet at vi skal få dess tungere dom!» (Jak. 3: 1) Det er ikke så å forstå at en som får et slikt teokratisk verv, bør unnlate å ta imot det. Han bør vise at han har den rette verdsettelse av den teokratiske ordning som blir beskrevet i Efeserne 4: 11: «Det er han som ga oss noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, forat de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse. Han vil derfor ydmykt skjøtte sitt verv og se hen til Jehova for å la seg rettlede av ham. Men i overensstemmelse med Bibelens veiledning i denne forbindelse burde ingen være altfor oppsatt på å prøve å arbeide seg fram til en slik ansvarsfull stilling.

Ingen kristne mennesker kan nære noe ønske om å overta Guds eller Kristi Jesu rolle som lærer eller bemektige seg den tro og kloke tjeners ansvarsfulle stilling, men det vi lærer gjennom den teokratiske organisasjon, kan vi gi videre til andre og hjelpe dem til å forstå det og sette pris på det, og i den forstand er vi lærere. Det var med tanke på den slags undervisning Jesus bød sine disipler: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I . . . lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder.» (Matt. 28: 19, 20) Og til dem som var trege til å ta seg av sine tjenesteprivilegier i denne henseende, sa Paulus: «Skjønt I etter tiden burde være lærere, trenger I atter til at en lærer eder hva som er de første grunner i Guds ord, og I er blitt sådanne som trenger til melk, ikke fast føde.» (Heb. 5: 12) Alle Jehovas tjenere bør bestrebe seg på å bli kvalifiserte lærere, og de bør drive sin undervisning på sin rette plass i den teokratiske tingenes ordning.