Bidra personlig til at andre blir delaktige i det gode budskap
Dine «planlagte bidrag» hjelper til å fremme Rikets sak overalt
HELT tilbake i august 1879 kunne man ’lese følgende i dette blads amerikanske moderorgan: «Vi tror at ’Sions Vakttårn’ har Jehova som sin støtte, og fordi det er slik, vil det aldri tigge eller be mennesker om økonomisk støtte. Når Han som sier: ’Meg hører sølvet, og meg hører gullet til,’ ikke lenger tilveiebringer de nødvendige midler, vil vi forstå det slik at tiden er inne til å slutte å utgi bladet.» Selskapet har ikke sluttet med å ’utgi bladet, og aldri har noe nummer av Vakttårnets ’moderorgan uteblitt. Hvorfor ikke? Fordi denne erklæringen om å stole på Jehova Gud, er noe Selskapet aldri har veket av fra i de nærmere 80 årene som er gått siden den sto i Vakttårnet.
Hvordan er det i dag? Inntar Selskapet fremdeles samme standpunkt? Ja. Har Selskapet noensinne tigget deg om penger? Nei. Jehovas vitner tigger aldri om økonomisk støtte. Det forekommer ikke at de ber om penger, benytter seg av tiggerbrev, sender rundt kollektbøsser, krever inngangspenger, arrangerer basarer eller spill om penger eller henvender seg til forretningsfolk for å få dem til å komme med bidrag.
Hva har Selskapet gjort? Det har gitt, ikke tigget; strødd ut, ikke bedt om å få. Jehovas vitner gir av det de har. De har det gode budskap om Riket, og dette gir de videre til velsignelse for andre.
Jehovas vitner over hele jorden er forent i tro og i gjerning. Deres enhet kommer tydelig til uttrykk både i åndelige saker og i materielle saker. De vet at Ordspråkene 3: 9 sier: «Ær [Jehova] med gaver av ditt gods og med førstegrøden av all din avling!» Fordi hvert eneste avdelingskontor og hver eneste menighet og enkeltperson alvorlig søker å bidra til det felles beste, oppnår hele den nye verdens samfunn åndelig styrke og velstand. Materiell velstand fører ikke til åndelig velstand. Åndelig velstand fører derimot med seg en materiell velstand som er tilstrekkelig til at behovene i forbindelse med Jehovas gjerning kan bli dekket.
Hva den enkelte kan gjøre
Det er meget den enkelte kan gjøre for å bidra personlig til at andre blir delaktige i det gode budskap. Noe av dette kan gjøres i forbindelse med våre menighetslokaler. Til disse lokalene trengs forskjellige ting. Alle i menigheten benytter dem. Noen har skaffet til veie de nødvendige midler til å bygge dem eller leie dem og til belysning, oppvarming og vedlikehold. Det er nødvendig at hele menigheten støtter opp om dette.
Det går også an å sende Selskapet bidrag som gjør det mulig å utdanne misjonærer og bekoste deres reise til og opphold i de deler av verden hvor det gode budskap ennå ikke et blitt forkynt. Slike gaver kan sendes til hovedkontoret i Brooklyn og til et hvilket som helst avdelingskontor i verden. Bidrag som blir sendt til et av avdelingskontorene, er til hjelp for arbeidet i alle land.
En som gir en gave, vet ikke alltid nøyaktig hvordan den vil bli benyttet, men han ser resultatene — han ser at forkynnelsen av Riket har framgang. Denne framgangen kan ikke benektes. Beretningen i Jehovas vitners årbok for 1959 (som bare er å få på engelsk) viser at det gode budskap om Riket blir forkynt i 175 land og øyriker av minst 798 326 kristne Ordets tjenere. Dette er oppmuntrende. Alle gaver, store som små, bidrar til å gjøre flere delaktige i det gode budskap.
Selskapet offentliggjør ikke bidragslister, for Jesus sa: «Når du gir almisse, da la ikke din venstre hånd vite hva din høyre gjør, forat din almisse kan være i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne deg i det åpenbare.» (Matt. 6: 3, 4) For å forvisse giverne om at deres gaver er kommet trygt fram og blir verdsatt, sender Selskapet brev til dem og takker for bidragene.
Finnes det noe større å dele med andre enn det gode budskap? Alt vi foretar oss, bør vi gjøre med tanke på det gode budskap, som Paulus sa: «Jeg gjør alt for det gode budskaps skyld, forat jeg kan få dele det med andre.» — 1 Kor. 9: 23, NW.
Ikke av tvang
Forat en skal kunne dele det gode budskap med andre, er det av og til påkrevet å dele materielle goder med dem. Paulus viser oss at det er på sin plass å komme med en kunngjøring når det gis en anledning til å bli delaktig i et slikt privilegium. Ikke noe av det Paulus sa, kan tjene til å rettferdiggjøre tigging: «Derfor aktet jeg det nødvendig å tilskynde brødrene til å dra i forveien til eder og forut få i stand den gave I før har lovt, at den må være ferdig som en velsignelse, og ikke som en karrig gave. Hver gi så som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang for Gud elsker en glad giver.» — 2 Kor. 9: 5, 7.
I overensstemmelse med Paulus’ ord henleder Selskapet hvert år oppmerksomheten på det privilegium du har ved at du kan komme med personlige bidrag og gi Selskapet en pekepinn om hvor meget du venter å gi i det år som kommer. Dette er ikke en oppfordring fra Selskapet om å avlegge noe løfte. En slik kunngjøring bevirker ikke at de bidrag som kommer inn på grunn av den, ikke er frivillige gaver. Da byggingen av tabernaklet ble forberedt, sa Moses: «Dette er det som [Jehova] har befalt: Ta ut en gave til [Jehova] av det I eier!» Og hvordan gikk det? «De kom med det som en frivillig gave til [Jehova].» — 2 Mos. 35: 4, 5, 29.
Da David traff forberedelser til reisningen av templet, spurte han: «Hvem er nå villig til i dag å fylle sin hånd med gaver til [Jehova].» Og hvordan gikk det? «Med udelt hjerte ga de frivillig sine gaver til [Jehova].» — 1 Krøn. 29: 5, 9.
Frivillige bidrag i vår tid vitner om kristen modenhet. Et barn er ikke modent, men uselvstendig. Det vokser imidlertid opp. Som kristne bør vi vokse i forståelse av vår forpliktelse til å dele det gode budskap med andre på alle de måter vi kan. En som er kommet ut av barndommen, er ikke bare i stand til å forsørge seg selv, men kan også ta seg av andre. Slik er det også med de enkeltpersoner og menigheter som utgjør den nye verdens samfunn. Vi kommer etter hvert dithen at vi kan hjelpe til i materielle henseender. En menighet kan skaffe seg sitt eget møtelokale, sin egen Rikets sal, og deretter hjelpe en annen menighet til å få seg en Rikets sal, og den kan også på andre måter fremme Rikets gjerning.
Hvis de fleste mennesker på jorden var hengitt til tjenesten for Riket, ville det kanskje ikke være nødvendig med penger. De forskjellige firmaer kunne da forære Selskapet papir og annet som kreves til trykkevirksomheten, transportselskapene kunne frakte bibler og bibelske bøker gratis, og entreprenørfirmaer og arbeidere kunne vederlagsfritt reise de nødvendige bygninger for avdelingskontorer og menigheter. Postvesenet kunne la posten gå portofritt, og varehusene kunne forsyne brødrene ved Betel-hjemmene med det de trenger av mat og klær. Det er imidlertid ikke alle som er interessert i å gjøre andre delaktige i det gode budskap, og Selskapet eier ikke papirfabrikker og transportselskaper. Selskapet betaler for seg. Hvis noen ønsker å hjelpe oss i det arbeidet vi utfører, tar vi imot deres hjelp og setter pris på den. Vi ber imidlertid ikke om denne hjelpen, men de tilbyr den. Det vi kan gjøre for dem som yter hjelp, er å tjene dem med tanke på deres åndelige behov.
Forat Selskapet skal kunne planlegge neste års virksomhet på beste måte, har vi ordningen med frivillige «planlagte bidrag». Den går ut på at giverne skriver og forteller hva de håper å kunne gi i året som kommer. En slik meddelelse er ikke å betrakte som et løfte. Hvor skal man sende denne meddelelsen? Jo, man adresserer sitt kort eller brev til Selskapets avdelingskontor i det landet man bor i. Hvis man bor i Norge, skriver man til: Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Inkognitogaten 28 B, Oslo.
Man kan skrive noe i denne retning: «Jeg håper at jeg i de kommende tolv måneder vil være i stand til å støtte arbeidet med å forkynne det gode budskap om Riket med et beløp på kr. . . . Dette bidrag vil jeg komme med i de beløp og til de tider som viser seg å passe for meg, og etter som det ved Jehovas ufortjente godhet gjennom Jesus Kristus lykkes for meg.» [Underskrift] På side 410 i dette blader det en liste over adresser til enkelte avdelingskontorer, og bakerst i de fleste av Selskapets bøker og brosjyrer er det en fullstendig liste.
Er det ikke en glede at den nye verdens samfunn kan stå som en arbeidsom organisasjon som klarer alle sine økonomiske forpliktelser? Er det ikke en inspirerende glede å gjøre andre delaktig i det gode budskap? Etter hvert som forkynnelsen av Riket fortsetter å ha framgang, en veldig framgang, kan vi på nytt slå fast at Jehova Gud i sannhet støtter sin gjerning og sitt folk.