Spørsmål fra leserne
• Hvorfor sier Ordspråkene 8: 24, 25, NW, om visdommen at den ble «frambrakt som ved fødselsveer»? — B. G., U.S.A.
Det blir der sagt at visdommen ble «frambrakt som ved fødselsveer» fordi den hebraiske teksten benytter et ord som blir anvendt om fødende kvinner. Dette hebraiske ordet fremhever spesielt at det følger smerte med, for det hentyder til hvorledes en fødende kvinne vrir seg når veene kommer over henne. New World-oversettelsen viser således at den personifiserte visdom, Guds enbårne Sønn, ble frambrakt som ved en fødsel, som når en kvinne føder et barn. (1 Kor. 1: 30; Kol. 1: 13—15) På grunn av den smerte som følger med en fødsel, bør en kvinne prises når hun har født et barn. Hun har grunn til å glede seg når det er over, som Jesus sa. (Joh. 16: 21) Når dette ordet på hebraisk blir benyttet i forbindelse med frambringelsen av den personifiserte visdom, viser det at Gud bør prises for at han har frambrakt sin enbårne Sønn, og at denne hans første skapning er et verk som det ble ofret stor guddommelig omtanke på. Derfor bør den personifiserte visdom settes meget høyt som Guds Sønn, hans «første verk» eller «begynnelsen på hans vei».
• I Esaias 66: 8 står det skrevet: «Hvem har hørt slikt? Hvem har sett sådanne ting? Kommer et land til verden på en dag, eller fødes et folk [en nasjon, NW] på en gang? For Sion har vært i barnsnød og med det samme født sine sønner.» Hva er forskjellen mellom dette «land» og denne «nasjon», og hvordan står dette i forbindelse med grunnleggelsen av den «nye jord» i 1919?
En grunnvoll blir lagt med tanke på det som skal bygges på den, det nye byggverk som skal reises. I Esaias 51: 16 opplyser Gud hva han skal gjøre i forbindelse med de nye himler som skal plantes og den nye jord som skal grunnlegges. Han sier til sitt folk: «Og jeg la mine ord i din munn og dekket deg med min hånds skygge for å plante himmelen og grunnfeste [legge grunnvollen til, NW] jorden og for å si til Sion: Du er mitt folk.» Disse ord til Sion viser at Gud anerkjenner et folk på en bestemt tid, at han frambringer en nasjon, et folk med en regjering. Det jordiske Sion var det fjell hvor «Jehovas trone» var, og hvor kongen over Jehovas nasjon satt.
I året 1914 frambrakte Jehova Gud den himmelske regjering som står under ledelse av hans salvede Sønn, Jesus Kristus, Rikets arving. Men under den første verdenskrig, som begynte det året, kom Jehovas salvede vitner på jorden i babylonisk fangenskap under de krigførende nasjoner på grunn av frykt og misforståelser. Deres organisasjon ble angrepet og oppløst. De virket ikke som en nasjon med en uavhengig regjering, i dette tilfelle Guds opprettede rike i himlene. De ble liksom jødene i Babylons land i de 70 årene da deres hovedstad Sion eller Jerusalem og dens tempel lå øde og de ikke hadde noen regjerende konge.
I 1919, like etter slutten på den første verdenskrig, begynte Jehova barmhjertig å gjeninnsamle sitt atspredte, desorganiserte folk fra jordens fire hjørner og gjøre det mer tallrikt. Han fikk sin salvede levning inn i en velorganisert ordning og sørget for at den begynte å virke igjen. Han ga den en klarere forståelse av at Riket var blitt opprettet og hadde trådt i virksomhet i himlene. Etter som det fremdeles var en levning av Rikets arvinger på jorden, kunne ikke alle Jesu Kristi medarvinger være hos ham i himmelen og herske med ham midt iblant hans fiender som de nye himmelske makter over jorden. Men Jehova Gud plantet likevel den lovte nye ordnings symbolske himler ved å la Riket bli født i og med at han satte sin sønn Jesus Kristus på tronen og kronet ham.
Jehova la sine ord angående plantingen av de nye himler i sitt utfridde, jordiske folks munn. Hans folk begynte derfor å forkynne det gode budskap om den opprettede himmelske regjering som de framfor alt annet skylder sin troskap, nemlig Guds rike. Ved å gjøre dette for sitt folk på den tiden lot Jehova en nasjon, levningen av sitt åndelige Israel, fødes «på én gang». En «stor skare» fårlignende mennesker har etter hvert kommet og sluttet seg til denne åndelige nasjon.
Hva er så forskjellen mellom denne nyfødte «nasjon» og det «land» som ’kommer til verden på én dag’? En nasjon må ha sitt eget land. Så lenge fortidens israelitter var landflyktige og befant seg på fremmed jord, i Babylons land, utgjorde de for eksempel ikke en nasjon som inntok en anerkjent stilling blant jordens nasjoner. Og deres hjemland, Juda og Jerusalem, var det et land? Nei! Det lå øde uten mennesker og husdyr. Folk som dro forbi det, holdt seg vekk fra det i frykt på grunn av alle de plager som hadde kommet over det fra Jehova. Det hadde ingen hovedstad, og det hadde ingen folkerike byer. De lå alle sammen i ruiner og var tilholdssteder for ørkenens ville dyr. Landet var en villmark, et villnis. Men da den utfridde levningen av trofaste jøder kom til dette øde sted sommeren 537 f. Kr. og på nytt bosatte seg der hvor deres byer hadde ligget, dyrket opp jorden og gjenoppbygde Jehovas alter på Moria berg, se, da kom et land til verden ved at det ble tatt i bruk av en nyfødt nasjon, og dette skjedde «på én dag» eller i løpet av en kort tid. Det skjedde så brått at deres fiender ble overrasket. Gjenreisningen av deres land var et forbilde på hvordan en «ny ordnings» land skulle bli frambrakt i 1919 e. Kr.
Landet til den gjenopprettede levningen av åndelige israelitter er den stilling de inntar på jorden, en fornyet og anerkjent stilling innfor Jehova som hans vitner. The Watch Tower for 15. oktober 1919 sa: «Hedningenes tider har endt. Det er forbi med den gamle verden, og den er nå ved å gå i oppløsning. Den kan aldri komme tilbake, og ingen som har noe begrep om alt det storslagne Kristi rike skal gjøre for menneskeheten og for hans bolig, jorden, kan nære noe ønske om å se denne gamle ordning gjeninnført slik den var.» (Side 308, spalte 2) I september ble den første store sammenkomst i Cedar Point (i Ohio) holdt, og The Watch Tower for 15. desember 1919 hadde følgende å si om denne sammenkomsten: «Da tilhørerantallet var på sitt høyeste, var det hele 7000 mennesker til stede. Aldri hadde noen i den nærværende sannhet vært vitne til en slik sammenkomst, en slik harmonisk ånd og et slikt inderlig ønske om å være til velsignelse for hverandre. . . . Det var i sannhet godt å være der, for man fikk inntrykk av at dette kameratskapet var en forsmak på Herrens folks hjemkomst, som de lengter etter og venter på.»
Ved denne sammenkomsten ble det opplyst at det skulle komme ut et nytt blad, The Golden Age (Den gylne tidsalder på norsk), og dette vakte stor begeistring. Det ble tegnet abonnementer på bladet med en gang, og det begynte å komme i oktober samme år. Det gjenopplivede Watch Tower Bible & Tract Society sendte ut 86 omreisende foredragsholdere (eller «pilegrimer») i løpet av året. Disse reisende representanter besøkt menighetene. De besøkte 6330 større og mindre byer og tilbakela i alt 815 500 kilometer. De holdt 687 offentlige foredrag med i alt 107 893 til stede. De holdt også 10 398 klasse- eller husmøter med i alt 479 311 til stede. (Side 373) Ved feiring av Herrens aftensmåltid den 13. april 1919, deltok i alt minst 17 961 over hele verden.
Som et ytterligere symbol på at levningen av Jehovas vitner var blitt gjenopprettet og ført tilbake til det åndelige Israels «land» i egenskap av vitner om Guds opprettede rike, ble Betel-hjemmet flyttet tilbake til 124 Columbia Heights i Brooklyn i New York, og virksomheten ved kontorene der ble gjenopptatt. Nå i 1959 holder fremdeles Jehovas vitners internasjonale hovedkvarter til her. De nåværende trykkeribygninger har overtatt etter Selskapets første lille trykkeri som ble grunnlagt i 35 Myrtle Avenue i Brooklyn i 1920. I dag vet hele verden at en åndelig nasjon er blitt født og trives i sitt gudsgivne land som så plutselig er blitt frambrakt nå på Jehovas dag.
Denne gjenopprettelse av den salvede levning var den grunnleggelse av den nye jord som er forutsagt i Esaias 51: 16. Den er underlagt Jesus Kristus, som Jehova har satt til å være den gode hyrde og konge. I særlig grad siden 1931 har han samlet sine «andre får» til den for å gjøre dem til «én hjord» med den salvede levningen av Rikets arvinger, «én hjord» som er underlagt «én hyrde». På denne måten utgjorde det at den salvede levning ble ført tilbake til sitt gudsgivne symbolske «land» på jorden, en grunnvoll som disse hundretusener av «andre får» kunne bygges på.
I de åndelige israelitters symbolske «land» er disse «andre får» nå som fastboende fremmede å regne. De er allerede over 50 ganger flere i antall enn levningen av de åndelige israelitter. Det symbolske «land», den gode hyrde og konges jordiske fårekve, vil ikke bli avfolket i Harmageddon-slaget. Som en fast grunnvoll skal det fortsette å være til i den kommende tingenes ordning, som består av «nye himler og en ny jord». Når den siste av de overlevende som tilhører den åndelige levningen, har fullført sin jordiske løpebane og blir tatt med i den himmelske regjering, da vil det symbolske «land» som ble grunnlagt i 1919, helt og holdent være bebodd av disse fastboende «fremmede», de andre får.
Av dette kan vi se forbindelsen mellom den fødsel som fant sted i 1919 ved at Sions barn, det åndelige Israel, ble til en nasjon, og det at «grunnvollen» ble lagt til «jorden», en ny jord; som i all evighet skal bebos av de gjenløste og fullkommengjorte «andre får».