La deg ikke innvikle i denne verdens interesser
1. Hvilke tre hindringer til vennskap med Gud finnes det?
DET å sette Rikets interesser først krever ikke bare positive lydighetshandlinger. Det krever også at man holder seg borte fra urette handlinger. Guds Ord viser tydelig at vennskap med verden er fiendskap mot Gud. «Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» (Jak. 4: 4) Dette innebærer at en kristen som er interessert i å gjøre Guds vilje, må lære å kjenne de tre viktigste hindringer til vennskap med Gud og unngå dem. De er Satan Djevelen og hans demoner, menneskets egen ufullkommenhet i kjødet og den verden som Satan er gud for. — 2 Kor. 4: 4; Ef. 6: 12; Matt. 26: 41.
2. Hvordan motsto Jesus kjødets lyst, øynenes lyst og storaktighet i levnet?
2 Jesus erkjente selv at «alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden». (1 Joh. 2: 16) Hans måte å motstå disse fristelsene på er et eksempel som vi bør følge. Etterat han hadde tilbrakt førti dager og netter i ørkenen i studium av Guds Ord, forsøkte Satan å friste ham til å tilfredsstille kjødets lyst ved å utføre et mirakel til sin egen fordel, nemlig ved å gjøre om stenene i ørkenen til brød som han kunne spise. Jesus avviste Satan ved å ty til Guds Ord som han benyttet til å fremheve den åndelige fødes overlegne beskaffenhet i forhold til denslags føde for kjødet. Deretter forsøkte Satan å friste ham til å stille seg til skue på en imponerende måte ved å kaste seg ned fra templets tinde, noe som ville innebære at han ga etter for øynenes lyst. Satans antydning om at Guds makt ville beskytte ham, var en snedig forvrengning av Skriften, men Jesus svarte ham: «Du skal ikke friste Herren din Gud.» Til slutt ble Jesus tilbudt stor makt og stillingen som hersker over denne verdens riker som lønn for å falle ned og tilbe Satan. Men han nektet å ha noe å gjøre med denne verdens riker, og sa: «Det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» — Matt. 4: 1—11.
3. Hvilket råd gis i Jakob 4: 7, og hvordan kan man overvinne hindringer?
3 Akkurat som Satan foreløpig trakk seg bort fra Jesus på grunn av hans trofaste standpunkt, vil han også gjøre det fra oss. «Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, og han skal fly fra eder.» (Jak. 4: 7) De fleste mennesker har problemer som for dem er meget alvorlige, og den eneste måten mange av dem vet å løse dem på, er ved å la seg innvikle enda mer i denne verdens interesser. Hvis disse hindringer skal kunne overvinnes og erstattes med en interesse for det eneste virkelige håp for menneskeslekten, da må det kvelertak som denne verden har på menneskenes interesser, løsnes.
4. Hva klaget Marta over til Jesus, og hvilke omstendigheter var det som fikk henne til å gjøre det?
4 Følgende opplevelse som Jesus hadde, og det råd han ga, illustrerer hvor snedig selv vanlige gjøremål i livet kan forstyrre våre anledninger til å gjøre åndelig framgang og få oss til å bli opptatt av unødvendige detaljer. «Mens de nå var på vandring, gikk han inn i en landsby. Her tok en kvinne ved navn Marta imot ham som gjest i huset. Denne kvinne hadde også en søster som het Maria, som imidlertid satte seg ned ved Mesterens føtter og ble sittende og høre på hans ord. Marta var på den annen side opptatt med å ta seg av mange gjøremål. Hun kom da bort til dem og sa: ’Mester, bryr du deg ikke om at min søster har latt meg være alene om å stelle? Si derfor til henne at hun skal være med og hjelpe meg.’ Som svar sa Mesteren til henne: ’Marta, Marta, du gjør deg bekymring og uro med mange ting. Noen få ting er imidlertid nødvendige, eller bare en. Hva Maria angår, har hun valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.’» — Luk. 10: 38—42, NW.
5. a) Med hensyn til hva viste Marta mangel på verdsettelse og på hvilken måte valgte Maria den bedre del? b) Hvordan kan man følge Marias eksempel i dag?
5 På grunn av det som var skikk og bruk på den tiden, og også er det nå i mange hjem, tilskyndet Martas gjestfrihet henne til å tilberede et meget utsøkt måltid for hennes berømte gjest og sørge for mange andre detaljer som hadde til hensikt å gjøre hans opphold i hennes hjem hyggeligere og mer komfortabelt. Resultatet av dette ble imidlertid at hun på grunn av sin velmente omsorg for alle disse detaljene gikk personlig glipp av de goder hun kunne oppnå av Jesu besøk. Jesus irettesatte henne ikke på grunn av hennes gjestfrihet. Han sa heller ikke til Marta at hun også skulle sitte ørkesløs og ikke gjøre noe i det hele tatt for å dekke deres fysiske behov. Legg merke til at han sa: «Noen få ting er imidlertid nødvendige, eller bare en.» Hans formaning til Marta var at fordi dette var hennes hjem og hun hadde en gjest, var det riktig av henne å stelle i stand noe som han og hennes husstand kunne spise, men det var unødvendig med spesielt omfattende forberedelser ved denne anledning. Derfor hadde Maria valgt den bedre del fordi hun forsto det utbytte de kunne ha av Jesu nærvær. Hvis Marta hadde hatt den samme verdsettelse, ville hun ha vært tilfreds med å tilberede bare de nødvendige ting, og latt unødvendige detaljer være til en annen gang da hun ikke ville ha anledning til å høre Jesu ord. Den handlemåte Maria fulgte ved å søke opplysninger om Riket, er det eksempel som mennesker i denne åndelig uthungrede verden gjør vel i å følge. Når en besøkende kommer til et hjem med nærende åndelige opplysninger, gjør de som tilhører denne husstanden, vel i å sette til side, iallfall for en stund, de uvesentlige gjøremål som kan utføres på et annet tidspunkt, og dra nytte av alle de fordeler de kan oppnå ved å ha besøk av denne som representerer Guds teokratiske herredømme.
6. Hvilke selviske interesser bør unngås i forbindelse med religion, hvilken formaning ga Jesus om dette, og når er personlige interesser berettiget?
6 Hvis man unnlater å gjøre dette, kan man bli lik den sæden som ble sådd blant torner. «Det er den som hører ordet, og verdens bekymring og rikdommensforførelse kveler ordet, og det blir uten frukt.» (Matt. 13: 22) På den annen side bør ikke de kristne praktisere sin religion bare med tanke på personlig vinning. Enkelte som utgir seg for å være Jesu Kristi etterfølgere, slutter seg til et bestemt kirkesamfunn fordi de kan ha visse fordeler av det. Andre tror at de kan bruke sin religion til å skaffe seg innflytelse hos Gud eller forbedre sin stilling på andre måter. En slik interesse for religion er selvisk og bør unngås, slik det framgår av Jesu formaning til dem som han på mirakuløst vis hadde mettet med brød og fisker, da de neste dag kom og så etter ham. «Sannelig sier jeg eder: I søker meg, ikke fordi I så tegn, men fordi I åt av brødene og ble mette. Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi eder! for på ham har hans Fader, Gud, satt sitt innsegl.» (Joh. 6: 26, 27) Personlige interesser er nødvendige og riktige bare når de holdes under kontroll og ledes slik at de fremmer Guds rikes interesser.
7. Hvordan kan overdreven interesse for ens helbred gjøre alvorlig skade, og hvilken situasjon kan den føre de ubetenksomme inn i?
7 En overdreven personlig interesse for ens helbred kan drepe ens ønske om sann åndelig helbredelse. Hvis denne interessen behersker ens tankegang så fullstendig at man søker den og utelukker sannheten fra Guds Ord, da fører den til langt større skade for en enn ens fysiske lidelse. På grunn av dette ønske om helbredelse er det mange mennesker i dag som unnlater å gi akt på Jesu advarsel angående dem som kommer med store påstander om at de har mirakuløse evner. «Mange skal si til meg på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vitne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra meg, I som gjorde urett!» (Matt. 7: 22, 23) Disse ordene burde gi grunn til alvorlig tvil angående såkalte helbredelsespredikanter, og burde få dem som i oppriktighet søker helbredelse, til å vurdere sin egen interesse i slike påstander på bakgrunn av sannheten i Guds Ord før de blir fullstendig oppslukt og opptatt av denne slue og bedragerske «kjødets lyst».
8. Hvordan ble den mirakuløse gave å helbrede brukt i bibelsk tid, og hvordan avslører dette de såkalte helbredelsespredikanter i vår tid?
8 En omhyggelig undersøkelse av Guds Ord viser at helbredelseshandlinger i fortiden ikke ble utført på dem som allerede tilhørte menigheten. Til tross for at apostelen Paulus hadde evnen til å helbrede, sa han til Timoteus: «Drikk ikke lenger bare vann, men nyt litt vin for din mave og dine jevnlige sykdommer.» (1 Tim. 5: 23) Han utførte ikke en helbredelseshandling i hans tilfelle. I et annet brev til Timoteus sa han: «Trofimus lot jeg syk etter meg i Milet.» (2 Tim. 4: 20) Her har vi igjen hans vitnesbyrd om at han ikke hadde foretatt noen mirakuløs helbredelse. Dette var ikke tilfelle bare i den kristne menighet heller. Som et bevis for at slike helbredelser ble utført som et tegn for utenforstående selv før Jesu tid, kan vi legge merke til følgende ord som han uttalte: «Det var mange spedalske i Israel på profeten Elisas tid, og ingen av dem ble renset, men bare syreren Na’aman.» (Luk. 4: 27) Dessuten fikk de kristne beskjed om at de ikke skulle ta imot penger for å anvende sine mirakuløse gaver, og det er stikk i strid med det som er den vanlige praksis blant helbredelsespredikanter i dag. Jesus sa følgende til sine disipler da han sendte dem ut: «Helbred syke, oppvekk døde, rens spedalske, driv ut onde ånder! For intet har I fått det, for intet skal I gi det.» — Matt. 10: 8. Se også beretningen i 2 Kongebok 5: 15—27.
9. Hva åpenbarte Paulus angående de mirakuløse åndens gaver, og hvilket likevektig syn bør en kristen ha på spørsmålet om ens helbred?
9 Etterat formålet med disse mirakuløse gavene var utført, nemlig å vise at Guds makt hvilte over hans representant Jesus og over hans disipler, de første medlemmer av den kristne menighet, var det ikke lenger behov for dem, og de ble trukket tilbake. Paulus taler om dette når han sier: «Kjærligheten faller aldri bort; men hva enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de opphøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende.» (1 Kor. 13: 8) Den største åndens gave i dag er gaven å forkynne, en gave Gud har funnet det passende å gi til alle oppriktige mennesker uansett alder, nasjonalitet, rase og rang. (Ap. gj. 2: 17, 18) Av dette framgår det at selv slike personlige interesser som ens helbred eller legemsøvelser må komme i annen rekke etter Rikets interesser. Det er viktig med mosjon og vanlig omsorg for en selv, men som Paulus påpekte: «Legemsøvelser er nyttig til litt, men gudhengivenhet er nyttig til alt, for den gir løfte for det liv som nå er, og for det som skal komme.» (1 Tim. 4: 8, NW) Dette krever at en kristen har et likevektig syn på disse tingene. Han kan ikke forsømme seg selv, og han kan selvfølgelig ikke forsømme de plikter som er knyttet til hans kristne tjeneste, på grunn av denne personlige interessen.
10. Hvilket umodent syn har enkelte på Jehovas vitners arbeid, og hva er det som enkelte ganger foranlediger en slik innstilling?
10 Hvis man ikke har den rette balanse mellom interessene, forstyrrer det ens syn på tingene. «Ditt øye er legemets lys; når ditt øye er friskt, da er også hele ditt legeme lyst; men er det sykt, da er også ditt legeme mørkt. Se derfor til at lyset i deg ikke er mørke!» (Luk. 11: 34, 35) Enkelte betrakter det arbeid Jehovas vitner utfører, og på grunn av frykt for legemlig skade eller kritikk bestemmer de seg for at de ikke kan klare å gjøre dette arbeidet selv. En slik «øynenes lyst» fører dem direkte inn i denne verdens guds snare. (Ordspr. 29: 25; Matt. 10: 28) Dette understreker behovet for moden kunnskap og forståelse av Guds Ord. Det betyr at ens tro må styrkes ved at man regelmessig tar til seg åndelig føde. En som ikke har en slik tro, overbeviser kanskje seg selv om at han har flere personlige fordeler av å la være å la seg døpe enn av å holde seg nøye til Guds vilje og bli døpt i vann. Et slikt menneske tror kanskje at han ikke kan være et Jehovas vitne fordi han ikke har tro nok til å gjøre dette. Han innser ikke at denne troen bygger på kunnskap, og at han ikke har gjort noen anstrengelse for å skaffe seg en slik kunnskap om hva dåpen betyr og hvorfor man bør underkaste seg den. Grunnvollen, som består av kunnskap, må først legges, og når en så praktiserer denne kunnskapen, vil troen komme.
11. Hvorfor er kunnskap en nødvendig grunnvoll når det gjelder å unngå å være innviklet i denne verdens interesser?
11 Det samme er tilfelle med hensyn til det å delta i vitnearbeidet. Enkelte mennesker vil ikke engang løsrive seg tilstrekkelig fra denne verdens interesser til at de kan skaffe seg den kunnskap som de må ha som et nødvendig grunnlag. Sammen med en slik kunnskap fra Guds Ord kommer troen, og sammen med troen kommer evnen til og ønsket om å forkynne. «For med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. . . . For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Hvorledes kan de da påkalle den som de ikke tror på? og hvorledes kan de tro der de ikke har hørt? og hvorledes kan de høre uten at det er noen som forkynner? og hvorledes kan de forkynne uten at de blir utsendt?» (Rom. 10: 10—15) Styrket av sin nyvunne tro vil et slikt menneske forstå at hans forkynnelse har en dobbelt frelsende virkning, som Paulus viser: «Gi stadig akt på deg selv og på din undervisning. Hold ved med dette, for ved å gjøre det vil du frelse både deg selv og dem som hører på deg.» — 1 Tim. 4: 16, NW.
12. Hvilken tjeneste er Jehovas vitner forpliktet til å utføre for mennesker av god vilje, og med hvilken sinnsinnstilling må denne tjenesten utføres?
12 Det er for å sette oppriktige mennesker i stand til å finne den rette balanse i sine interesser og sette alt til side til fordel for Riket at Jehova Gud sender sine vitner til jordens ender. Ved profeten Esaias befalte han dem for mange hundre år siden: «Dra inn, dra inn gjennom portene, rydd veien for folket, bygg, bygg veien, rens den for sten, løft et banner for folkene!» (Es. 62: 10) Det at vi fjerner slike snublestener som er i veien for mennesker som er oppriktig interessert i tjenesten for Gud, gjøres ikke for å skade dem eller latterliggjøre deres tro. For å kunne oppdage disse stenene som er i veien, må en Rikets forkynner ha en nøyaktig kunnskap fra Guds Ord, og hvis han skal kunne fjerne dem, må han ha tillit til sin stilling og være taktfull og likevektig når han er opptatt i sitt arbeid. Forkynneren forutsetter at hans tilhører har et ærlig ønske om bedre ting og en oppriktig kjærlighet til rettferdigheten. Han appellerer derfor til hans fornuft i stedet for å forsøke å skremme ham. På den måten vil han ikke tape besinnelsen hvis den han snakker med, ikke straks forstår å verdsette det egentlige formål med hans besøk. Det er ikke Jehovas vitners hensikt eller ønske bare å vinne en diskusjon. Deres interesse består i å vise og forklare dem inderlige kjærlighet Gud har til sine får. Deres mål er å legge fram sannheten fra Guds Ord på en slik måte at deres tilhørere vil godta den eller i det minste bli ansporet til å tenke nærmere over det oppmuntrende gode budskap om Riket. Dette vil gi dem et klart syn av dette riket og lære dem å forstå hvor viktig det er å tjene dets interesser. Dette vil hjelpe mennesker av god vilje til å bli dratt til den nye verdens samfunn av Jehovas vitner med ønske om å lære mer om det livgivende håp i forbindelse med Guds nye verden, slik at de vil bli i stand til å sette Rikets interesser først.
13. Hvilken handlemåte fulgte Jesus, og hvordan følger Jehovas vitner hans eksempel?
13 Dette er den handlemåte som Jesus Kristus fulgte, og som er et mønster for oss i dag. Ifølge Paulus uttalte Jesus: «Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.» (Heb. 10: 7) I løpet av hele sin tjenestetid gjorde Jesus sine egne interesser til Guds interesser. Han var fullstendig innvigd til sin Far og var døpt i vann som symbol på dette og foregikk således alle som vil sette Rikets interesser først, med det rette eksempel. En fullstendig innvielse til Gud etterfulgt av vanndåp er en nødvendig begynnelse til at de kan gjøre Guds vilje. På samme måte som Jesus forkynte, forkynner de også som en oppfyllelse av Jesu ord: «Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord; forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» (Matt. 24: 14, NW) Heller ikke de vil bli drevet bort fra dette arbeidet på grunn av motsigelser, spott eller forfølgelse. De vil holde ved med sin forkynnelse helt til enden kommer.
14. Hvorfor fortsetter Jehovas vitner å besøke mange hjem, og hvor lenge skal arbeidet fortsette?
14 Etter hvert som de øker i antall og deres besøk i hjemmene kan bli hyppigere, vil de fortsette å foreta slike besøk fordi de innser at det betyr liv for deres tilhørere å anerkjenne og ta imot Guds rike som sitt håp. De innser at enhver må få anledning til å høre og ta imot dette gode budskap. De innser også at ikke alle i samme husstand reagerer på samme måte på deres besøk. Mens en kanskje protesterer og forbyr vitnet å komme igjen, kan det være en annen i samme husstand som gjerne vil ha et nytt besøk. På grunn av denne muligheten holder Jehovas vitner ved med sitt arbeid fordi de elsker dem som virkelig er Guds får. Alle fårene må bli funnet, og det vil ikke bli gjort bare ved at det foretas ett eller to besøk. I Jeremias’ profeti blir det beskrevet med hvilken vedholdenhet Gud leter etter fårene. «Se, jeg sender bud etter mange fiskere, sier [Jehova], og de skal fiske dem, og deretter sender jeg bud etter mange jegere, og de skal jage dem bort fra hvert fjell og fra hver haug og fra bergkløftene.» (Jer. 16: 16) At arbeidet må fortsette helt til alle fårene er kommet ut av denne gamle verden, framgår klart av det svaret Esaias fikk på et spørsmål for mange hundre år siden. «Da spurte jeg: Hvor lenge, [Jehova]? Og han sa: Inntil byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt og blitt til en ørken. Og [Jehova] skal drive menneskene langt bort, og tomheten blir stor i landet.» — Es. 6: 11, 12.
15. Hvordan kan man være sikker på å bli innviklet i denne verdens interesser, og hvordan kan man unngå det?
15 De som på noen måte gir etter for den nåværende verdens tenkemåte, dens skikker og dens idealer, kan være sikre på å bli oppslukt av denne verdens bekymringer og gjøremål, og de vil miste sitt gode forhold til Gud og de evner de eventuelt kan ha hatt til å hjelpe dem som så sårt trenger hjelp. Ingen bør la seg forlede eller la seg drive til å anta denne verdens fatale oppfatning at menneskene kan eller kommer til å overleve bare på grunn av sine egne anstrengelser, at hvis ikke menneskene selv finner løsningen på alle disse problemene, kommer det ikke til å bli noen løsning i det hele tatt. Sannheten i Guds Ord sier klart og tydelig at dette er en tid med prøve som ved ild, og at enhvers verk skal bli åpenbart ved de gjennomtrengende prøver som finner sted nå i endens tid. Det er bare ved å være omhyggelig med å bevare likevekten og sette Rikets interesser først at en kristen kan unngå å bli innviklet i denne verdens interesser, og det er bare slik han kan stå som et virkelig bolverk mot den stigende bølge av gudløs materialisme som nå går over jorden.
16. På hvilken ytterligere måte kan man oppnå større dyktighet i forkynnelsesarbeidet, og hvilken innstilling må man alltid ha?
16 Hvis en kristen skal kunne være overbevisende når han snakker, da må han leve i samsvar med sine trosutsagn. Han må stadig anvende i sitt liv de prinsipper han har lært fra Guds Ord, og så til enhver tid søke å utvide denne kunnskapen. Han bør forsøke å få hver dag til å telle med hensyn til teokratisk framgang, ikke la noe nødvendig arbeid være ugjort og ikke overse en eneste anledning til å bryte ned den mur av misforståelser som guden for denne tingenes ordning har bygd opp rundt Jehovas hensikter. Hvis han setter Rikets interesser først, vil han ikke vandre skjødesløst og bare anvende tid i felttjenesten fordi han synes han er forpliktet til å gjøre det. Han vil innse at den fullstendige avslutning på denne tingenes ordning er nær, og at alle de som forblir i den, kommer til å gå til grunne. Han vil forstå at flittige anstrengelser og forbedrede evner må til hvis han skal kunne fullføre arbeidet med å varsle mennesker av god vilje om at de må frigjøre seg fra å være innviklet i denne verdens interesser og fly til det tilfluktssted Jehova så kjærlig har sørget for. Ved å gjøre dette vil han sikre seg en plass i denne rettferdige nye verden, og han vil ha den usigelig store forrett og glede å bli brukt av Jehova til å herliggjøre hans navn og foregå med det eneste rette eksempel som mennesker av god vilje må følge, nemlig å sette Jehova Guds rikes interesser først i sitt liv.