26. del — ’Skje din vilje på jorden’

Som forutsagt i det 11. kapitel i Daniels profeti døde Alexander den store i Babylon i 323 f. Kr. etter at han hadde opprettet det greske eller makedoniske verdensrike (den femte verdensmakt som er omtalt i Bibelen). Hans rike ble ’brutt i stykker’ og var for en tid oppdelt i fire hellenistiske riker som ble styrt av Alexander den stores generaler. General Selevkos Nikator sikret seg herredømmet over Babylon, Media, Syria, Persia og områdene østover til elven Indus, og den kongelige herskerætt som utgikk fra ham gjennom hans sønn Antiokos I, ble omtalt som «Nordens konge» fordi den hersket fra Syria, som befant seg nord for Jerusalem. General Ptolemaios Lagos sikret seg herredømmet over Egypt, Libya, Arabia, Palestina og Cele-Syria, og den kongelige herskerætt som utgikk fra ham, ble omtalt som «Sydens konge» fordi den hersket fra Egypt, som befant seg sør for Jerusalem. På grunn av rivalisering og ekspansjonstrang lå «Nordens konge» og «Sydens konge» i strid med hverandre. Som en oppfyllelse av Daniel 11: 10 førte Antiokos III som Nordens konge i 217 f. Kr. krig mot Ptolemaios IV av Egypt som Sydens konge.

30. Hvor støtte Sydens konge sammen med ham til slag, og hva ble gitt i hans hånd?

³⁰ Jehovas engel viste at striden ville ta en annen vending, da han sa: «Da skal Sydens konge bli harm og dra ut og stride mot Nordens konge, og han skal stille opp en stor hær, men den skal gis i hans hånd.» (Dan. 11: 11) Full av forbitrelse dro Sydens konge, Ptolemaios IV Filopator (eller Tryfon), nordover med 70 000 mann mot den framrykkende fienden. De støtte sammen ved kystbyen Rafiah omkring 32 km sørvest for Gaza, ikke langt nord for Egypts grense. Den syriske konge Antiokos III hadde stilt opp en «stor hær» på hele 60 000 mann, men den ble gitt i Sydens konges hånd.

31. Hvordan sprengte han denne hæren ved dette slaget; hva var vilkårene for den fredstraktat som ble undertegnet, men hvorfor fikk ikke Sydens konge overmakten, og hvordan ble han overmodig?

³¹ «Når denne hær er sprengt, skal han bli overmodig; han skal felle titusener, men allikevel ikke få overmakten.» (Dan. 11: 12) Sydens konge Ptolemaios IV tok livet av 10 000 fiendtlige syriske fotfolk og 300 ryttere og tok ytterligere 5000 til fange, og dette var et stort tap for Nordens konge. De to kongene undertegnet nå en fredstraktat, og Antiokos III måtte gi fra seg Fønikia, som innbefattet Tyrus og Ptolemaios, og Cele-Syria, som han hadde erobret. Men han beholdt fortsatt sin syriske havneby Selevkia. Denne freden var til hans fordel, for Sydens konge gjorde ikke noe for å utnytte seieren med tanke på å «få overmakten». Han henga seg til et liv med utsvevelser i Egypt og hadde ved sin død ingen etterfølger til å ta opp kampen mot Syria. Hans fem år gamle sønn, Ptolemaios V, var den eneste arving til Egypts trone. Ptolemaios IV døde mange år før sin syriske motstander, Antiokos III. Engelen hadde forutsagt at han ikke skulle «få overmakten». Han ble «overmodig» på grunn av denne seieren, og i særlig grad ble han det i sitt forhold til Jehova Gud. Juda og Jerusalem var fortsatt under hans herredømme, og han inntok etter hvert en fiendtlig holdning til Jehovas folk.

32. Hvordan økte den beseirede Nordens konge sin makt og storhet, og hvordan kom han i en skjebnesvanger konflikt med Romerriket?

³² Etter nederlaget ved Rafiah trakk Nordens konge Antiokos III seg tilbake til sin syriske hovedstad Antiokia. I motsetning til sin seierrike motstander økte han sin jordiske makt og storhet og oppnådde å få tilnavnet Mégas, den store. Han lot sin militære innsikt komme til anvendelse lenger mot øst og beseiret parterne i 209 f. Kr. Året etter ledet han sitt krigstog enda lenger mot øst, mot baktrierne i hjertet av Asia. Det var ved disse vellykte krigstogene han gjorde seg fortjent til titelen «den store». Han vendte seg nå mot vest og inntok Efesus i Lilleasia, som han gjorde til sin hovedstad. Han satte over Hellespont (det trange stredet ved Dardanellene) og inn i Europa. Her bygde han opp igjen byen Lysimachia, som var blitt grunnlagt av Alexanders general Lysimachos. Men nå fikk han en henstilling fra Roma om å slutte med å blande seg inn i forholdene i Europa. I 191 f. Kr. erklærte romerne ham krig. Han ble til slutt slått ved Magnesia i Lilleasia, ikke langt fra sin hovedstad Efesus. Da han sluttet fred med Roma, avsto han alt på den romerske siden av Taurus-fjellene i Lilleasia og betalte også en krigsskadeerstatning. Han ble far til Kleopatra, som han giftet bort til Sydens konge Ptolemaios V. Fra da av ble Kleopatra det vanlige navnet på Egypts dronninger i det ptolemaiske dynasti.

33. Hvordan kom denne Nordens konge, etter at noen år var gått til ende, med en velforsynt hær og tok områder fra Egypt?

³³ Om Nordens konge Antiokos III den store profeterte Jehovas engel videre: «Og Nordens konge skal komme igjen og stille opp en hær som er ennå større enn den første; og når noen år er gått til ende, skal han komme med en stor hær og store forråd.» (Dan. 11: 13) Det som mentes med «noen år» i denne forutsigelsen, viste seg å være 12 eller flere år etter slaget ved Rafiah, hvor han ble slått av Ptolemaios IV. Etter disse års forløp døde seierherren fra slaget ved Rafiah, og hans fem år gamle sønn ble Sydens konge under navnet Ptolemaios V. Antiokos III benyttet seg av Sydens konges unge alder og satte av gårde for å gjenerobre alle de områdene han hadde mistet. I den hensikt inngikk han et forbund med Filip V, kongen i Makedonia, mot den unge Ptolemaios V. Deretter angrep han Fønikia og Syria og inntok kystbyen Gaza i nærheten av Egypt. Han hadde en stor hær og store forråd.

34. Hvilke vanskeligheter kom den unge Sydens konge ut for?

³⁴ Det skulle bli vanskelige tider for Sydens konge ifølge de profetiske ord som Jehovas engel videre uttalte til Daniel: «Og i de tider skal mange reise seg mot Sydens konge, og voldsmenn av ditt eget folk skal også reise seg, så synet blir stadfestet [for å stadfeste synet, JP]; men de skal falle.» (Dan. 11: 14) Foruten den syriske konge Antiokos III og hans makedoniske forbundsfelle, kong Filip V, hadde den unge Sydens konge også urostiftere å kjempe med i sitt eget land, Egypt. Agathokles regjerte som kongens formynder i hans navn, men han opptrådte overmodig overfor egypterne. Av den grunn gjorde mange egyptere opprør.

35. Hvordan ble noen som tilhørte Daniels folk, urostiftere, men hvordan falt de i den forstand at de ikke kunne stadfeste synet?

³⁵ Ifølge profetien ble til og med noen som tilhørte Daniels folk, fredsforstyrrere. De var «voldsmenn», revolusjonære på en eller annen måte. Det «synet» som de kan ha hatt fra Jehovas Ord, forsøkte de å stadfeste før tiden i overensstemmelse med sin selviske forståelse av saken. Deres bestrebelse eller virksomhet hadde ingen ting å gjøre med byggingen av et tempel i Egypt, det såkalte Onions tempel, som ble oppkalt etter den jødiske presten Onias, og som ble bygd av denne sønn til ypperstepresten Onias III for å framtvinge en bokstavelig oppfyllelse av Esaias 19: 19. Disse jødiske voldsmenn tok feil hvis de tenkte på å gjøre slutt på «de fastsatte tider for folkeslagene» som hadde fått sin begynnelse i 607 f. Kr., da Jerusalem ble ødelagt og jødene begynte å leve i de «syv tider» med hedensk herredømme. Ettersom de i dette eller i forbindelse med noe annet som ikke er åpenbart i Daniel 11: 14, forsøkte å løpe foran den høyeste Gud, ble de dømt til å «falle» — deres forehavende skulle ikke lykkes.

36. Hvordan kom nå Nordens konge uten at Sydens makt kunne holde stand mot ham?

³⁶ Jehovas engel skuet nå nord for disse voldsmenn innen Daniels folk og sa: «Og Nordens konge skal komme og oppkaste en voll og innta en sterk festning, og Sydens makt skal ikke kunne holde stand, og enn ikke hans utvalgte mannskap har kraft til å holde stand. Og den som rykker mot ham, skal gjøre som han vil, og ingen skal kunne stå seg mot ham; han skal feste fot i det fagre land og føre ødeleggelse med seg.» (Dan. 11: 15, 16) Det viste seg at «Sydens makt», eller de militære styrker som kong Ptolemaios V Epifanes sendte ut under general Skopas, ikke «kunne holde stand» mot presset fra nord. Den egyptiske generalen støtte sammen med Antiokos III den store et godt stykke nord for Jerusalem, ved Panias (som senere ble kalt Cesarea Filippi). Dette var ved Jordan-elvens utspring, like ved Hermons fjell, og derfor i nærheten av det stedet hvor Jesu Kristi forklarelse senere fant sted. (Matt. 16: 13; 17: 1—9) Der sto slaget.

37, 38. a) Hvor oppkastet han en voll, og hvilken sterk festning inntok han? b) Hvordan kom han til å «feste fot i det fagre land»?

³⁷ Antiokos III gikk av med seieren. Han drev den egyptiske general Skopas og hans 100 000 utsøkte menn, hans «utvalgte mannskap», tilbake til den fønikiske havnebyen Sidon, en «sterk festning». Her lot han «oppkaste en voll» eller oppføre beleiringsverk. Han inntok Sidon i 198 f. Kr., for general Skopas, som var blitt fanget i en felle, ble nødt til å overgi seg på grunn av sult. Antiokos III rykket fram og ’gjorde som han ville’, for hærstyrkene til Sydens konge maktet ikke å stå seg mot ham. Han inntok flere byer og rykket fram mot hovedstaden i «det fagre land», Jerusalem, og dens gjenoppbygde helligdom.

³⁸ De militære styrkene som Sydens konge hadde stasjonert i Jerusalem, klarte ikke å forsvare den hellige stad. Antiokos III rykket til slutt inn i Jerusalem og ble hilst velkommen av dens innbyggere, som tydeligvis hadde tatt avstand fra Sydens konge. I 198 f. Kr. opphørte således Jerusalem og Juda å bli styrt av Egypt og kom i stedet under den syriske Nordens konge. Med Antiokos III den store begynte Nordens konge å «feste fot i det fagre land», men hvor lenge skulle han forbli der?

39. Hvordan førte han ødeleggelse med seg, og hvilke spørsmål oppstår nå?

³⁹ Han skulle «føre ødeleggelse med seg». Ja, han hadde makt til å føre ødeleggelse over de jødiske og egyptiske motstandere. Men det hebraiske ordet i Daniel 11: 16 som er gjengitt med «ødeleggelse», kan også bety «det hele» eller «helt og holdent». Han satte seg virkelig i besittelse av hele «det fagre land» og drev bort Sydens konge. Hvor lenge skulle så jødene fortsette å være underkastet den syriske Nordens konge? Skulle dessuten denne kongen komme til å gi etter for det romerske rikes krav og gi fra seg de områdene som han hadde erobret? Hva sier profetien?

Romerriket gir seg til kjenne

40. a) Hvorfor var Nordens konge «villig til å inngå forlik» selv om han kom med hele sitt rikes makt? b) Hvordan handlet han i strid med Romerriket?

⁴⁰ «Og han skal ta seg fore å komme med hele sitt rikes makt, men er villig til å inngå forlik, og det skal han også få i stand; og en kvinne, sin egen datter, skal han gi ham, forat hun skal volde ødeleggelse; men det skal ikke komme i stand og ikke lykkes for ham.» (Dan. 11: 17) Antiokos III var oppsatt på at Syria skulle få makten over Egypt. Ved hjelp av hele sitt rikes makt tok han sikte på å få makten over Egypt nå da han hadde inntatt Judea. Men hvorfor kom han med forsikringer om fred, og hvorfor var han villig til å inngå forlik med Sydens konge Ptolemaios V Epifanes? Det var for å slippe å gi etter for kravene til det avindsyke romerske rike. Ptolemaios V var bare fem år gammel da han ble konge. Og da Antiokos III og kong Filip V av Makedonia allierte seg mot guttekongen for å erobre områdene hans og dele dem mellom seg, gjorde Ptolemaios V’s formyndere et alvorlig feilgrep. De vendte seg til det romerske rike og lot ham komme under denne aggressive makts beskyttelse. Det romerske rike benyttet seg med glede av denne mulighet til å kunne gjøre sin innflytelse mer gjeldende, og mente at det hadde rett til å stille seg i veien for syreren Antiokos III for å kunne beskytte Ptolemaios V, og hindre at syrerkongen skulle bli for mektig.

41. Hva var vilkårene for den freden som han inngikk med Sydens konge, og som hadde å gjøre med «en kvinne»?

⁴¹ Det romerske rike tvang Antiokos III til å inngå fredsforhandlinger med Sydens konge. Ut fra et selvisk motiv bestemte han seg for å gjøre den unge kongen til sin svigersønn. I stedet for at han helt og holdent i lydighet mot det romerske rike ga fra seg sine erobrede områder, hadde han til hensikt bare i navnet å overdra områdene til kong Ptolemaios V gjennom «en kvinne», Kleopatra, «sin egen datter». I forbindelse med dette politiske ekteskap skulle hun som medgift av sin far få de erobrede områdene Cele-Syria, Palestina (som innbefattet det «fagre land») og Fønikia.a

42. Hva var hensikten med dette politiske ekteskap, men hvorfor ble det ikke til varig fordel og gagn for ham?

⁴² Men Antiokos III overga ikke i virkeligheten disse områdene til sin svigersønn i sør gjennom sin datter Kleopatra. I 196 f. Kr. ble Ptolemaios V erklært for å være myndig og ble kronet som Sydens konge. I 193 f. Kr. ble han gift med Kleopatra. Hensikten med dette politiske ekteskap var å «volde ødeleggelse», det vil si å ødelegge Egypt og legge det under Syria. Men denne planen lot seg ikke gjennomføre, og den syriske konge Antiokos III fikk ikke noe gagn av den. Under de vanskelighetene som fulgte, tok Kleopatra parti for sin unge mann imot sin syriske far. På den måten krysset hun sin far Antiokos III’s selviske planer. Da det til sist brøt ut krig mellom hennes far og det romerske rike, tok Egypt parti for sin romerske beskytter.

43. Hvilke øyer eller kyster vendte han seg mot, og hvorfor?

⁴³ Etter at Antiokos III med tanke på å oppnå politisk fordel hadde giftet bort sin datter, kom han ut for motgang. Jehovas engel hadde på forhånd omtalt dette: «Så skal han vende seg mot øyene [kystene, Ro] og innta mange, men en hærfører skal gjøre ende på hans hån og endog la hans hån falle tilbake på ham selv. Da skal han vende seg mot festningene i sitt eget land, men han snubler og faller og er ikke mer til.» (Dan. 11: 18, 19) Disse øyer eller kyster tilhørte Lilleasia, Hellas og Makedonia. I 192 f. Kr. brøt det ut krig i Hellas, og kong Antiokos III ble overtalt til å dra til Hellas. Det samme året kom han dit. Han inntok Khalkis, fikk fotfeste i Boiotia og forsøkte å sikre seg makten i Thessalia, men måtte trekke seg tilbake for den makedoniske hær.

44, 45. Hvordan gjorde en «hærfører» ende på Nordens konges hån, og hvordan ble det opprettet et herredømme over Nordens konge?

⁴⁴ Året etter erklærte det romerske rike Antiokos III krig. Han befant seg da i Akarnania og dra tilbake til Khalkis. Ved Thermopylene støtte han sammen med romerne og led nederlag. Så seilte han tilbake til Lilleasia til sin hovedstad Efesus. Men nå hadde romerne til hensikt å fordrive denne Nordens konge fra Asia. Det ble utkjempet sjøslag. Først lyktes det Antiokos III’s admiral å drive tilbake den romerske flåten, men kort etter påførte den romerske flåten hans egen admiral et alvorlig nederlag. Etter dette forlot Antiokos III Lysimachia på halvøya Khersonesos. Ved å gi fra seg Lysimachia lot han veien stå åpen for romerne til å ta seg over Hellespont og inn i Lilleasia.

⁴⁵ I 190 f. Kr. sto det et avgjørende slag ved Magnesia i nærheten av Efesus, og Antiokos III og hans 80 000 mann ble slått av den romerske «hærfører», Lucius Scipio Asiaticus. Nordens konge var nå villig til å slutte fred med Romerriket. Hærføreren Scipio ga ham beskjed om å sende sendemenn til Roma. I 189 f. Kr. ble den endelige fred sluttet. Antiokos III måtte gi slipp på alt i Lilleasia, alt vest for Taurus-fjellene, og også alt i Hellas. Han måtte betale 15 000 talenter til Romerriket og 500 talenter til dets forbundsfelle Evmenes, kongen i Pergamon, som hadde hjulpet til med å slå Antiokos III ved Magnesia. Som en ytterligere belønning fikk kong Evmenes landområder i Europa og alt land som Antiokos III hadde hatt herredømme over i Asia, like til Taurus-fjellene. Romerriket fikk således herredømmet over den syriske Nordens konge. En av hans sønner, som ble kong Antiokos IV, tilbrakte sine guttedager i Roma som gissel.

46. Hva vendte han seg mot nå, og hvordan gikk det til at han snublet og falt og ikke mer var til?

⁴⁶ Etter at Antiokos III var blitt jaget ut av Hellas og hadde mistet Lilleasia og så å si hele flåten sin, vendte han seg mot festningene i sitt eget land. Romerne hadde latt hans hån mot dem falle tilbake på ham selv. Han ble også nødt til å betale Romerriket den store krigsskadeerstatningen. Han ble drept i 187 f. Kr., mens han forsøkte å plyndre Belus-templet i Elam i Persia. Han snublet og falt død om. Han etterlot seg to sønner, Selevkos og Antiakos, som skulle bli hans etterfølgere.

47. Hvem ble den nye Nordens konge, og hva ble han fortsatt kalt?

⁴⁷ Nordens konge ble nå Selevkos IV, med tilnavnet Filopator («glad i sin far»). Selevkos IV beholdt titelen «Asias konge» til tross for de store tap som ble følgen av at hans far tapte i slaget ved Magnesia, hvor han selv var til stede. Hans sønn Demetrius fikk føle det romerske rikes makt ved at han måtte tjene som gissel i Roma. Egypteren Ptolemaios V, som ved sitt giftermål med Kleopatra ble Selevkos IV’s svoger, forsøkte å gjenvinne de tapte områdene som skulle ha tilfalt ham som Kleopatras medgift. En porsjon gift stanset ham i hans forberedelser. Han ble etterfulgt av Ptolemaios VI Filometor («glad i sin mor»).

(Fortsettes)

[Fotnote]