29. del — ’Skje din vilje på jorden’

I løpet av de århundrer som har gått siden striden mellom Nordens konge og Sydens konge begynte i det fjerde århundre før den kristne tidsregning, har begge kongers identitet skiftet. I 64 f. Kr. overtok Romerrikets herskere rollen som Nordens konge. Da den romerske keiser. Theodosius døde i 395 e. Kr., ble riket delt i en østlig og en vestlig del. Det var likevel ikke før den romersk-katolske pave Leo III juledag i året 800 e. Kr. kronet frankerkongen Karl den store til keiser for det vestlige rike at det historisk sett ble riktig å tale om et vestlig rike og et østlig rike. Det østlige riket hadde Konstantinopel som sin hovedstad.

78. Hvem gikk keiserverdigheten til slutt over til, etter at man i det vestlige riket begynte å velge keiseren? Og hvordan ble Det hellige romerske rike av den tyske nasjon opprettet, og hvordan ble det gjort slutt på det?

⁷⁸ Fra 911 e. Kr. begynte man å velge keiseren i det vestlige riket. Fem hundre år senere gikk keiserverdigheten over til medlemmer av det habsburgske hus i Østerrike, og de innehadde den til 1806 da Det hellige romerske rike ble oppløst. Det tyske rike fikk denne betegnelsen i Otto den stores regjeringstid. I 961 ble han kronet som konge over Italia, og 2. februar i 962 kronet pave Johannes XII ham i Roma som Otto I, keiser for Det hellige romerske rike. Det fikk navnet Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Det hadde sin hovedstad i Tyskland, og keiserne og de fleste av deres undersåtter var tyskere. Under Otto I ble således Tyskland og Italia nær forbundet med hverandre, men Tyskland var den toneangivende nasjon, for Italia ble til slutt behandlet som en beseiret provins. Napoleon Bonaparte var den som gjorde slutt på Det hellige romerske rike i 1806. Da han som franskmennenes keiser nektet å godta at det eksisterte noe slikt som et hellig romersk rike, løste keiser Frans II de tyske stater fra deres troskapsplikt mot Det hellige romerske rike. Han avsto fra det romerske rikes keiserverdighet og regjerte fra da av som nasjonal regent og kalte seg keiser av Østerrike. Etter å ha eksistert i 1006 år ble det således på en lite ærefull måte gjort slutt på Det hellige romerske rike, som var blitt opprettet av den romersk-katolske pave og frankerkongen Karl den store. Det hadde ikke vist seg å være noe Guds tusenårsrike.

79. Når ble det nye tyske rike opprettet, og hvilket tremaktsforbund ble dannet?

⁷⁹ I 1870 ble Italia et kongerike uavhengig av pavene i Vatikanet. Året etter fikk det nye tyske rike med Wilhelm I, som ble utropt til keiser, sin begynnelse. Det lot seg etter hvert gjøre å identifisere den nyere tids Nordens konge. Med tiden inngikk Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia et forbund med hverandre. De var fremdeles i forbund med hverandre da den første verdenskrig brøt ut.

80. Hvordan ble den sjuende verdensmakt til, og når kom den i særdeleshet til å innta stillingen som Sydens konge?

⁸⁰ I begynnelsen av det 17. århundre begynte Storbritannia å utvikle seg til et verdensrike og inntok stillingen som den sjuende verdensmakt som er omtalt i Bibelens historie, en stilling som Storbritannia senere kom til å dele med Amerikas forente stater, og disse to makter kom til å utgjøre den anglo-amerikanske verdensmakt. I den krigen Storbritannia førte med Napoleon Bonaparte, drev den britiske hær franskmennene ut av Egypt, som franskmennene hadde erobret i sin helhet i 1798. Selv om Egypt igjen kom under tyrkisk overherredømme, så hadde den britiske regjering i egentlig forstand kontroll over Egypt siden 1882. Egypt var riktignok underlagt sin innfødte kediv, men var i virkeligheten avhengig av Storbritannia, for britiske hærstyrker oppholdt seg i Egypt, og britenes vilje var faktisk som en lov. I 1914 overtok så britene makten i Egypt, fordi den egyptiske kediv tok parti for Tyrkia som hadde sluttet seg til Tyskland i den første verdenskrig, og de avsatte kediven og erklærte Egypt for å være et britisk protektorat. På den måten ble de demokratiske landene Storbritannia og De forente stater den profetiske Nordens konges motstandere, og de kom i fellesskap til å innta stillingen som Sydens konge.

81. Hvilken betydning får resten av Daniels profeti for oss på bakgrunn av dette?

⁸¹ På bakgrunn av dette får resten av den historiske profeti som Jehovas engel ga Daniel i Kyros den store av Persias tredje regjeringsår, en høyst interessant betydning for oss som lever i «den for enden fastsatte tid» for denne gamle verden. — Dan. 8: 19.

KAPITEL 11

«DEN FOR ENDEN FASTSATTE TID»

1. Hva har krigen som er blitt ført mellom Nordens konge og Sydens konge i denne «for enden fastsatte tid» truet med, og hvorfor?

I «DEN for enden fastsatte tid» har den kalde og varme krigen som er blitt ført mellom Nordens konge og Sydens konge, truet med å ødelegge vår tids menneskelagde sivilisasjon. Begge kongene driver sitt bedragerske diplomatiske spill og fører krig, ikke bare uten hensyn til det som tjener til beste for menneskeheten, men også uten å ta hensyn til Guds rike, hele jordens rettmessige regjering. Guds engel anvendte den vidtrekkende profetien på vår tid, da han sa til profeten Daniel: «Begge konger har ondt i sinne, og mens de sitter ved samme bord, skal de tale løgn; men det skal ikke lykkes, for ennå dryger det med enden, til den fastsatte tid kommer [for enden kommer nok til den tid som er fastsatt, Le; JP].» — Dan. 11: 27.

2. Hvilke interesser begynte fra 1871 å støte sammen med hverandre, og hvilken overbevisning angående fred ble det til tross for dette gitt uttrykk for?

² Kort tid etter at det tyske keiserrike ble gjenopprettet den 1. januar 1871, begynte denne Nordens konges interesser å støte sammen med de interesser som den nyere tids Sydens konge, den anglo-amerikanske verdensmakt, hadde. Den tyske Nordens konge var den livligste og mektigste forkjemper for den tidligere sjette verdensmakt, Romerriket. Ved åpningen av det tyske parlament i oktober 1871 ga keiser Wilhelm I uttrykk for sin overbevisning om at «det nye tyske keiserrike ville være et pålitelig fredens skjold». Viste dette seg å være sant, eller var det en løgn?

3. På hvilken måte hadde begge disse konger «ondt i sinne»?

³ Nordens konge og Sydens konge satt «ved samme bord», og de hadde føling med hverandre og ga uttrykk for sin vennlige innstilling. Men de hadde ondt i sinne. Om de ikke hadde det overfor hverandre, så hadde de det så visst overfor det lovte Guds rike. Begge kongene gjorde krav på å herske «ved Guds nåde», og at de hadde guddommelig rett til å styre som de «foresatte øvrigheter» som var «innsatt av Gud». (Rom. 13: 1) Sydens konge hadde allerede makten over et verdensrike, det største rike som verden inntil da hadde kjent, og han mislikte at det nye tyske keiserrike fikk større makt.

4. Hva var det keiser Wilhelm II øyensynlig la planer om, og hvilke skritt foretok han for å oppnå dette?

⁴ I 1888 kom Wilhelm I’s sønnesønn på den tyske keisertrone som Wilhelm II, i alminnelighet kalt keiser Wilhelm. Et oppslagsverk sier om ham: «Han hadde en fast tro på kongenes og særlig keisernes guddommelige rett til å herske. Ved flere anledninger omtalte han seg selv som ’Herrens redskap’, og han hadde en veldig stor interesse for hæren. . . . Men det var ingen grense for hans selviske ærgjerrighet. Det er nå alminnelig anerkjent at han så å si fra sin regjeringstids første dag begynte å legge planer om å oppnå verdensherredømmet; at han . . . besluttet at han, Wilhelm, skulle vise verden at en mann kunne heve seg opp til den høyeste tinde og ikke bare herske over Tyskland, men gjennom Tyskland kunne herske over hele den siviliserte verden.»a «Han erklærte at han sto ansvarlig overfor Skaperen alene, og at ikke noe menneske, ingen minister, ikke noen riksdag, ikke noe folk kunne løse herskeren fra dette veldige ansvar. . . .»b Han bygde opp en mektig, veltrenet hær som han hadde stor tillit til. Han skapte en veldig flåte som innbefattet mange undervannsbåter. Han satte i gang en stor utvidelse av det tyske rikes handelsvirksomhet og gikk inn for å skaffe riket kolonier. Han utvidet også rikets innflytelse til Tyrkia og Lilleasia og forsøkte å få anlagt en direkte jernbaneforbindelse til den persiske gulf. Han fremmet de tyske interesser i det fjerne Østen, Afrika og Sør-Amerika. Det varslet ulykke!

5. Ved hvilket «samme bord» satt begge kongene, og hva talte de der?

⁵ Begge konger ble medlemmer av Den internasjonale voldgiftsdomstol i Haag. De var derfor angivelig innstilt på å ha fred med hverandre og andre nasjoner, men neppe på å ha «fred med Gud» eller fred med hans kommende rike. Hva annet kunne man vente enn at de på diplomatisk måte skulle «tale løgn» der de satt «ved samme bord»? Dette var ikke ved «Jehovas bord», som er et sannhetens bord, men ved «demonenes bord» som er et bord for «djevlers lærdommer». (1 Kor. 10: 20, 21, NW; 1 Tim. 4: 1, 2; Mal. 1: 7, 12) Denne løgnaktige tale og uhederlige oppførsel overfor hverandre og overfor Jehova Gud og hans Kristus førte imidlertid ikke til en fredelig verden, eller at de på noen måte var villig til å underkaste seg Guds og hans Kristi kommende rike. Det førte heller ikke til at de for bestandig skulle kunne holde fast på den politiske, kommersielle og militære makt, for begge «konger» skal få sin ende ’til den tid som var fastsatt’ av Jehova Gud.

6, 7. a) Hvordan vendte nå Nordens konge «tilbake til sitt land med meget gods»? b) Hvilken religiøs makthavers gunst oppnådde han?

⁶ Med tanke på Nordens konge sa Jehovas engel til Daniel: «Han skal vende tilbake til sitt land med meget gods, og han skal legge opp råd mot den hellige pakt [hans hjerte skal være mot den hellige pakt, Le], og etterat han har utført dem, skal han vende tilbake til sitt land.» (Dan. 11: 28) Keiser Wilhelm vendte tilbake til sitt land, det vil si han vendte tilbake til den tidligere Nordens konges jordiske tilstand ved at han bygde opp et imperialistisk enevelde for å gjøre det tyske rike større og for å utvide rikets interesser i alle retninger. På grunn av dette fikk det keiserlige Tyskland på mange måter «meget gods». Keiseren sørget for at Tyskland spilte den ledende rolle i Trippelalliansen eller i det tremaktsforbund som ble inngått av Østerrike-Ungarn, Italia og Tyskland, og paven i Vatikanet så med velvilje på dette. For å sitere et oppslagsverk:

⁷ «Særlig ved å opprettholde Trippelalliansen fulgte keiseren (kansler) Bismarcks politikk. . . . På en klok måte kvittet Wilhelm seg med Bismarcks (antikatolske) Kulturkampf, og han gjorde det ved hjelp av innrømmelser som kom ham selv til gode, idet han for å fremme sin antirevolusjonære politikk sluttet en stilltiende allianse mellom Vatikanet og de tyske skolene og reformerte selve skoleordningen.»c

8. Var det Trippelalliansen eller Trippelententen paven så med velvilje på? Begrunn svaret.

⁸ Ikke bare Italia, men også Østerrike-Ungarn var romersk-katolsk og sto i et nært forbund med paven i Vatikanet, og det var derfor å vente at paven ville se med velvilje på Trippelalliansen (Dreibund), som var rettet mot Sydens konges Trippelentente som besto av det protestantiske Storbritannia, det republikanske Frankrike og det russisk-ortodokse tsar-Russland.

9. Hvordan var denne Nordens konge «mot den hellige pakt»?

⁹ I det gjenopprettede tyske keiserrikes første tid, ja, helt fra året 1877, forkynte Jehovas innvigde folk som tilhørte hans helligdomsklasse, frimodig i sine publikasjoner at hedningenes tid eller de «fastsatte tider for folkeslagene» skulle ende i 1914. I dette året ville Guds rike bli fullstendig opprettet i himlene, og det skulle sørge for at Guds vilje skulle skje på jorden. Dette var i samsvar med Jehovas pakt med kong David om et evig rike som skulle bli overgitt til hans evige arving, Jesus Kristus. (2 Sam. 7: 12—16; Sl. 89: 29—38; Luk. 22: 28, 29) Både keiser Wilhelm og de andre verdensherskerne behandlet med forakt det budskap som Jehovas helligdomsklasse forkynte angående enden på hedningenes tid i 1914. Siden 1903 hadde imidlertid Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap hatt et avdelingskontor i Barmen-Elberfeld, hvor det var en livlig virksomhet. Den tyske Nordens konge var unektelig mot Jehova Guds hellige pakt om riket. Keiseren hadde ingen planer om å overgi sin keiserlige suverenitet til Jesus Kristus som skulle bli innsatt på den himmelske trone i 1914, noe som ville bety at keiseren derved måtte anerkjenne Jesus Kristus som den rettmessige arving til det rike som skulle herske over hele jorden. Han ’utførte’ derfor sine råd, det vil si, han gikk til handling og ’vendte tilbake’ til sine egne planer, som besto i at han, den tyske keiser, skulle ha herredømmet over jorden. Gjennom økonomisk rivalisering og militær opprustning sådde han sæden til en varm krig, den første verdenskrig.

10. Hvordan ble det fra 1870 et brennende spørsmål hvem som skulle ha verdensherredømmet?

¹⁰ Hvem skulle ha verdensherredømmet? Dette var blitt et brennende spørsmål. I løpet av de 40 år fra 1870, da den fransk-tyske krig brøt ut, og det tyske rike igjen skjøt fram, og fram til 1910 var det større framgang i arbeidet for å oppnå et «européisk verdensherredømme» enn i løpet av de foregående fire århundrer.d Dette skyldtes materialismen! Keiser Wilhelm erklærtee allerede i 1895: «Det tyske keiserrike er blitt et verdensrike.» Han blandet seg inn i forholdene i Midt-Østen, for fire år senere fikk en gruppe tyske bankierer konsesjon av den tyrkiske sultan på å bygge en jernbanelinje tvers gjennom det asiatiske Tyrkia, fra stredet ved Bosporos, like overfor Konstantinopel, og sørøstover til Bagdad i Mesopotamia (vår tids Irak). Med tanke på å skaffe sitt rike flere samferdselslinjer sa han: «Tysklands framtid ligger på havet.» Hans flåte vokste, og det var bare Storbritannias flåte som hadde en større samlet tonnasje. Sydens konge iakttok det hele med engstelse.

11. Hvordan ble til slutt en verden satt i brann, og hvordan skjedde dette til «fastsatt tid»?

¹¹ Det var samlet opp så meget brennbart materiale at det skulle bare en liten gnist til for å sette en verden i brann. Denne gnist oppsto også — den 28. juni 1914 — i og med mordet på den østerrikske erkehertug Ferdinand og hans hustru i Bosnia, som Østerrike-Ungarn, Tysklands allierte, hadde annektert i 1908. Nordens konge grep dette som en anledning til å virkeliggjøre sin plan om verdensherredømmet på bekostning av Sydens konge. Jehovas engel hadde sagt: «Til fastsatt tid skal han atter dra mot Syden; men den siste gang skal det ikke gå som første gang.» (Dan. 11: 29) Den ’fastsatte tid’ var året 1914, som var spesielt avmerket i Guds tidstabell, for de 2520 år, som var lengden av de «fastsatte tider for folkeslagene», skulle ende om høsten i det året. Da ble det slutt på den tilmålte tiden som Jehova Gud hadde gitt dem til å utøve jordisk herredømme uten innblanding fra Guds rike. Den hadde vart i «syv tider» regnet fra 607 f. Kr., da hedningene omstyrtet Jehovas forbilledlige rike i Jerusalem og ødela hans forbilledlige helligdom i denne byen, og da Juda rike ble lagt øde. — 2 Krøn. 36: 17—21; Luk. 21: 24.

12. Hva var tiden inne til å gjenopprette høsten 1914?

¹² Høsten 1914 var derfor Jehovas fastsatte tid kommet, da han skulle gjenopprette sitt rike ved at hans konge ble satt på tronen, ikke på jorden, i Jerusalem, men oppe i himmelen, ved hans høyre hånd, hvor hans Sønn, Jesus Kristus, hadde sittet og ventet på at hans fiender skulle legges til skammel for hans føtter. — Sl. 110: 1; Heb. 10: 12, 13.

13. Gledet kristenhetens nasjoner seg på samme måte som de «fire og tyve eldste» ved Rikets opprettelse i 1914?

¹³ Gledet kristenhetens nasjoner seg i 1914 over at tiden nå var inne til at Guds rike skulle bli fullstendig opprettet, slik det var blitt forkynt av Jehovas folk som tilhørte hans helligdomsklasse? De symbolske tjuefire eldste som satt på sine troner foran Gud, gledet seg og sa: «Vi takker deg, Jehova Gud, den Allmektige, den som er og som var, fordi du har tatt din store makt og er begynt å herske som konge.» Men profetien viser at de verdslige nasjoner ikke ville glede seg: «Men folkeslagene ble vrede, og din egen vrede kom, og den fastsatte tid . . . til å bringe ødeleggelse over dem som ødelegger jorden.» (Åpb. 11: 16—18, NW) Selv ikke før de «syv tider» utløp høsten 1914, hadde nasjonene forberedt seg til å hylle og anerkjenne Guds rike som da skulle opprettes.

14. Hvordan gikk det til at Nordens konge ’atter dro mot Syden’ i 1914?

¹⁴ Østerrike-Ungarn, hvis tronarving var blitt myrdet, erklærte krig mot Serbia den 28. juli. Tyskland, som var partner med Østerrike-Ungarn i Trippelalliansen, støttet opp om Østerrike-Ungarn og erklærte krig mot Russland den 1. august, og de retter krig mot Frankrike den 3. august. Dagen etter erklærte Sydens konge gjennom Storbritannia krig mot Tyskland. Et av medlemslandene innenfor Trippelalliansen, Italia, erklærte at det ville være nøytralt, men gikk året etter inn i krigen på Sydens konges side. Tyrkia og Bulgaria sluttet seg til Tyskland. Storbritannia overtok deretter Egypt som sitt protektorat for å hindre keiserens tropper og de tyrkiske tropper som befant seg i Palestina, i å avskjære Suezkanalen og å gjøre innfall i Egypt, Sydens konges tidligere land. Ettersom Storbritannia nå hadde kontroll over Egypt, representerte Sydens konge nå den liberale demokratiske styreform eller den konstitusjonelle styreform som var forbundet med en fri, kapitalistisk virksomhet.

15. Hvordan ville «siste gang» ikke bli som «første gang» for Nordens konge?

¹⁵ Med hensyn til den diktatoriske Nordens konge ville det imidlertid denne «siste gang», i 1914, ikke gå slik «som første gang», da han var den romerske, keiserlige verdensmakt, den sjette verdensmakt som er omtalt i Bibelens historie. Denne «siste gang» måtte den annenrangs Nordens konge stå ansikt til ansikt med Sydens konge, som hadde stillingen som den sjuende verdensmakt, den største av de sju verdensmakter. Men ikke bare det, fra omkring 1. oktober 1914 måtte Nordens konge også stå like overfor Jehova Guds gjenopprettede rike som hersket i himmelen for å utøve det universelle herredømme.

(Fortsettes)

[Fotnoter]

[Kart på side 284]

(Se den trykte publikasjonen)

DET BRITISKE IMPERIUM (1914 e. Kr.)

Kronkolonier eller protektorater: MALTA

Selvstyrte dominions: INDIA

STORBRITANNIA

IRLAND

CANADA

LABRADOR

NEWFOUNDLAND

BR. GUIANA

SIERRA LEONE

GULLKYSTEN (GHANA)

NIGERIA

EGYPT

EGYPT SUDAN

UGANDA

KENYA

BR. SOMALILAND

RHODESIA

BECHUANALAND

SØR-AFRIKA-SAMBANDET

INDIA

KASHMIR

BURMA

CEYLON

SARAWAK

BR. NEW GUINEA

AUSTRALIA

TASMANIA

NEW ZEALAND

BERMUDA

BAHAMAØYENE

JAMAICA

BR. HONDURAS

ANTIGUA

BARBADOS

TRINIDAD

FALKLANDØYENE

GIBRALTAR

GAMBIA

ASCENSION

ST. HELENA

MALTA

KYPROS

ADEN

SOCOTRA

SEYCHELLENE

SANSIBAR

MAURITIUS

Wei-hai-wei

Hong Kong

MALAYA

Singapore

FIJI

TONGAØYENE

DE FORENTE STATER

(SØR-AMERIKA)

(EUROPA)

(AFRIKA)

RUSSLAND

Det nordlige atlanterhav

Det sørlige atlanterhav

Det indiske hav

Det nordlige stillehav

Polarsirkelen

Ekvator