’Riktig også når det gjelder små detaljer’
I sin bok Men Bibelen hadde rett kommer Werner Keller med et eksempel på noe som han sier «bekrefter at Bibelens data og overleveringer er riktige, også når det gjelder små detaljer». Keller siterer først fra boken The Romance of the Last Crusade av major Vivian Gilbert, en offiser i den britiske hær: «En engelsk brigadeadjutant i general Allenby’s armé i Palestina under den første verdenskrig lette en dag i sin Bibel efter et bestemt navn. Hans brigade hadde fått ordre om å innta en landsby, som het Mikmas og lå på et fjell på den annen side av en dyp dal. Navnet forekom ham kjent.
«Han fant det omsider i 1. Samuels bok, i det 13. kapitel, og leste der: Og Saul og hans sønn Jonatan og de folk som de hadde hos sig, lå i Geba i Benjamin, og filistrene hadde leiret seg ved Mikmas. Videre heter det at Jonatan og hans våpenbærer gikk til filistrenes forpost, og måtte passere et skar med to bratte klipper, en på hver side, den ene het Boses og den andre Sene. (1. Sam. 14, 4). De kløv opp fjellsiden og slo ned filistrenes vaktposter på en strekning som halvparten av den mark som kan pløies på én dag. Fienden blir skremt av larmen og tror at Sauls tropper har omringet dem; filisterhæren oppløses og flykter til alle kanter (1. Sam. 14, 1—16).»
Keller gir deretter en fin skildring av resten av historien: «Derefter går Saul til angrep med hele sin stridsmakt og seirer . . . Adjutanten tenkte at dette skaret med de to klippene, og ’marken’ måtte finnes fremdeles. Han vekket kommandanten og gjennomleste bibelstedet med ham. Patruljer ble sendt ut; de fant skaret, som var svakt befestet av tyrkerne, og som gikk mellom to klippevegger åpenbart Boses og Sene.
«Høyt oppe ved Mikmas så de et lite åpent engstykke i måneskinnet. Kommandanten forandret sin angrepsplan. I stedet for å sende hele brigaden, lot han bare et kompani dra gjennom passet midt på natten. De få tyrkere, som de støtte på, ble overmannet uten en lyd. Soldatene kløv opp fjellsiden, og kort før daggry stod kompaniet på, halvparten av den mark som kan pløies på én dag. Tyrkerne våknet og flyktet hals over hode; de trodde at general Allenby’s armé hadde omringet dem. . . . ’Efter årtusener,’ slutter major Gilbert, ’har altså en britisk avdeling med hell anvendt Sauls og Jonatans strategi.’»