Spørsmål fra leserne
• Er det galt av en hvit og en farget å gifte seg med hverandre hvis de virkelig elsker hverandre? Gir Bibelen noe råd i den forbindelse? — W. M., USA.
Guds Ord forbyr ikke ekteskap mellom mennesker av forskjellig rase. Det viser tvert imot at alle raser er beslektet, for de stammer alle fra det ene, første menneske. (Ap. gj. 17: 26) Gud ser ikke på den ene rasen som noe bedre enn den andre. Apostelen Paulus uttrykte det slik: «Gud gjør [ikke] forskjell på folk; men blant ethvert folkeslag tar han imot den som frykter ham og gjør rettferdighet.» — Ap. gj. 10: 34, 35.
Guds Ord påbyr imidlertid at når innvigde kristne gifter seg, bør det ’bare skje i Herren’. Hvis det er slik at den ene eller den andre parten har vært gift før, er det nødvendig at de på et bibelsk grunnlag har frihet til å gifte seg igjen, det vil si at ektefellen er død, eller at en er blitt skilt på grunn av utroskap. — 1 Kor. 7: 39.
Det er klart at de som gifter seg, søker å oppnå lykke, og Bibelen viser at et ekteskap eller et bryllup bør være en meget lykkelig begivenhet. De tallrike lykkelige ektepar er beviser for at ekteskapet kan gi stor tilfredsstillelse, tilfredshet og glede. Men en må også ta i betraktning at på grunn av at menneskene er ufullkomne, vil ekteskapet føre til at de får en viss grad av «trengsel for sitt kjød», som apostelen Paulus uttrykker det. — 1 Kor. 7: 28.
Det er høyst sannsynlig at de som gifter seg uten å ta hensyn til at de tilhører forskjellig rase, vil få mer av denne trengsel enn andre. De kristne kan ikke forandre på de skikker, fordommer og lover som menneskene har, men de må finne seg i dem. De bør derfor se realistisk på saken og være klar over de spesielle vanskeligheter et slikt ekteskap kommer til å føre med seg. Mange steder på jorden er det fremdeles meget rasediskriminering, og det å inngå et slikt ekteskap kan føre til at den kristnes anledninger til å forkynne det gode budskap om Guds rike blir begrenset. Barna som blir født i et slikt ekteskap, vil høyst sannsynlig også komme til å bli utsatt for lignende vanskeligheter så snart de blir gamle nok til å blande seg med andre barn.
I visse land og stater forbyr loven ekteskap mellom mennesker av forskjellig rase. Ettersom de kristne må anerkjenne keiserens rett til å bestemme hvem som kan inngå ekteskap, vil det bli nødvendig for de kristne som bor i slike stater eller land, og som har i sinne å inngå ekteskap trass i at de tilhører forskjellige raser, å flytte til et land eller en stat hvor slike ekteskap er tillatt, og det vil være utilrådelig for dem å vende tilbake til sitt eget land eller sin egen stat eller dra til et annet sted som har lover som forbyr slike ekteskap.
Når man tar alle disse ting i betraktning, vil de som akter å inngå et slikt ekteskap, gjøre klokt i alvorlig å overveie det skritt de går til. Er deres følelser for hverandre ekte kjærlighet, eller dreier det seg hovedsakelig om fysisk tiltrekning? Vil et slikt ekteskap være til beste for begge parter? Er det den beste løsning på de problemer som ligger til grunn for deres ønske om å gifte seg? Før ekteskap blir inngått, kan det se ut som at kjærligheten mellom to mennesker er sterk nok, men er den sterk nok til å kunne klare de spesielle vanskeligheter et slikt ekteskap fører med seg? Hvis to personer av forskjellig rase bestemmer seg for å gå til et slikt skritt, bør ingen kritisere dem for det. Man må ikke glemme at det som i virkeligheten er av betydning, er det som klart kommer til uttrykk i Bibelen.
• I 1 Korintierne 11: 29 (NW) leser vi: «For den som spiser og drikker, spiser og drikker dom mot seg selv hvis han ikke skjelner legemet.» Når det her tales om legemet, gjelder det da fremdeles Kristi menneskelige legeme, som er nevnt tidligere i teksten, eller siktes det til det legemet som de 144 000 åndesønner utgjør?
Det legemet som det tales om her, og som en må skjelne hvis en ikke vil spise til sin egen fordømmelse, er fremdeles Herren Jesu Kristi kjødelige legeme, det samme legemet som blir omtalt i de foregående vers i det samme kapitlet. Det er ikke Kristi åndelige legeme, som består av 144 000 medlemmer. Det som apostelen Paulus her legger vekt på, er at det er nødvendig for deltakerne å være klar over den verdi Kristi offer har for dem. Deres oppfatningsevne må ikke være så sløv at de, når de nyter emblemene, ikke tar hensyn til at brødet er et symbol på Jesu Kristi dyrebare offer, og at de derfor spiser av brødet på en måte som er Kristi offer uverdig, og som fører hån over det.
• Hvorfor skjøt Jesus inn den parentetiske uttalelsen «leseren bør vise klarsyn her», slik den finnes gjengitt i Matteus 24: 15, NW? Bør vi ikke alltid vise klarsyn når vi tar for oss profetienes oppfyllelse? — R. B., USA.
Det er sant nok at man til alle tider bør vise klarsyn når man studerer Guds Ord, men det er tydelig at det er spesielt nødvendig at man er våken når man tar for seg den delen av Daniels profeti som det blir henvist til i Matteus 24: 15. «Derfor, når dere får se den avskyelige ting som forårsaker ødeleggelse, som det er talt om gjennom profeten Daniel, stå på et hellig sted, (leseren bør vise klarsyn her).» — NW.
Jødene mente at Daniel 11: 31, som Jesus her henviste til, fikk sin oppfyllelse i og med Antiokos IV Epifanes’ vanhelligelse av templet i 168 f. Kr. Ettersom denne opfatning, som de fleste også har i vår tid, var uriktig, la Jesus til disse advarende ord, slik at vi ikke skulle komme til å begå den samme feil. Daniels profeti angående «den avskyelige ting som forårsaker ødeleggelse», ble på ingen måte oppfylt på Antiokos IV’s tid, men den får sin oppfyllelse i vår tid som en del av det store tegnet som skulle være et bevis for Kristi annet nærvær. Som det gjentatte ganger er blitt påpekt i Vakttårnets publikasjoner, får denne profetien sin oppfyllelse på Djevelens surrogat for Guds rike, som i vår tid er De Forente Nasjoner. Dette surrogat er derfor avskyelig i Guds øyne, og det forårsaker ødeleggelse i og med at alle de som setter sin lit til det i stedet for til Guds rike, kommer til å bli ødelagt i Harmageddon.
• Hva mener apostelen med uttrykket «høyde eller dybde» i Romerne 8: 39? — F. G., USA.
Apostelen Paulus omtaler her høyde og dybde som en skapning, som noe som er skapt, idet han sier: «Hverken høyde eller dybde eller noen annen skapning.» New World-oversettelsen bruker her uttrykket «noe som er skapt», og Lyder Bruns oversettelse sier «noe annet i verden». Disse uttrykkene hjelper oss til å få tak i hva apostelen mener. Høyde og dybde er «noe som er skapt» i relativ betydning ved at det blir sammenlignet med noe annet som er skapt. Apostelen Paulus understreker således her at hverken en høy stilling eller en lav stilling som Guds åndsfødte sønner kan innta, vil kunne skille dem fra Guds kjærlighet.
Ordene høyde og dybde behøver imidlertid ikke bare å omtales i abstrakt betydning og sikte til høy eller lav stilling. De kan også ha en konkret betydning ved å sikte til noe som innehar en høy stilling, eller til noe som innehar en lav stilling. Hverken det som innehar en lav stilling, og som har tendens til å trekke en ned, eller det som innehar en høy stilling, og som har tendens til å øve for sterk innflytelse over en, vil kunne skille Guds åndsfødte sønner, som er Guds arvinger og Jesu Kristi medarvinger, fra den kjærlighet som Gud har til dem, og heller ikke fra den kjærlighet som Jesus Kristus har til dem. Det samme prinsipp gjelder selvfølgelig den ’store skare’ av «andre får» i dag.
Vi skal legge merke til at Paulus ikke her drøfter sin egen faste beslutning om ikke å la noe få hans egen kjærlighet til Gud til å kjølne, men det motsatte. Han legger vekt på det faktum at absolutt ingenting i hele universet kan ødelegge Guds kjærlighet til sine åndsfødte sønner. Den urokkelige overbevisning om at det er slik, er en trøst for alle disse sønner.
• Hvilken skrivemåte av tetragrammet er den riktige: יהוה, slik den finnes i «Gud er sanndru» og «Dygtiggjort til al god Gerning», eller יְהוָֹה, slik den finnes i Strongs og Youngs konkordanser? — R. R. W., USA.
Den skrivemåten du nevner først, er det hebraiske tetragrams absolutte form, som vist av de to nevnte Selskapets publikasjoner. Den andre skrivemåten, som er tatt fra konkordansene, er tetragrammet med vokalpunkter over og under. Det er alminnelig kjent at hebraisk til å begynne med ble skrevet helt og holdent uten vokaler, og at vokallydene ble ført videre til etterslekten ved muntlig overlevering. Vokalpunktene ble senere føyd til for å hjelpe leserne til å få den rette uttale av den hebraiske teksten og for å få fram den riktige betydningen av teksten. Det er en alminnelig oppfatning at de vokalpunktene som dr. Young og dr. Strong benytter seg av, i virkeligheten representerer vokalene i det hebraiske ordet Adonay, og disse vokalpunktene minnet i virkeligheten den jødiske leser om at når han kom til tetragrammet, som man ikke lenger kjente uttalen av, skulle han lese titelen Adonay, som betyr «Herren», i stedet for å forsøke å uttale tetragrammet. Det var det jødiske presteskap som fulgte denne skikken, fordi de anså det for vanhellig endog å uttale Jehovas navn, ettersom de mente at det ville være å bryte budet om ikke å misbruke Jehova vår Guds navn. Det er denne religiøse forestilling som er grunnen til at Jehovas navn forekommer så sjelden i King James-oversettelsen, og som det også blir redegjort for i forordet i den amerikanske standard-oversettelsen av Bibelen.
• Hvordan kan ordene i 5 Mosebok 24: 16 om at «barn [skal] ikke lide døden for sine foreldres skyld», stemme overens med den kjensgjerning at det barnet som ble født på grunn av den utuktige forbindelsen mellom David og Batseba, døde, slik det framgår av 2 Samuel 12: 14? — J. B., USA.
Den loven som kommer til uttrykk i 5 Mosebok 24: 16, viser at foreldrene ikke skulle lide døden for sine barns skyld, og at heller ikke barna skulle lide døden for sine foreldres skyld. Når menneskene håndhevde rettferdigheten, skulle enhver dø for sin egen synd uten å dra uskyldige slektninger med seg ned i døden. I dette spesielle tilfellet med David og Batseba var det ingen av dem som hadde noen rett til barnet, og det var derfor ikke noe urettferdig i det at de mistet det. Som et uomskåret barn uten navn hadde barnet ennå ikke fått noe livsmønster eller noen følelse av bevissthet slik at det kunne sette pris på livet. Batseba kunne dessuten ha blitt steinet til døde på grunn av sitt ekteskapsbrudd, og da ville også hennes ufødte barn ha dødd. Som det tidligere er blitt gjort oppmerksom på i Vakttårnet, ble David vist barmhjertighet på grunn av pakten om Riket som Jehova hadde inngått med ham. Jehova lot ikke desto mindre barnet dø for derved å vise sitt mishag med det som var blitt gjort. Dette var et meget hardt slag for David. Det er berettet om to lignende hendelser i Davids liv: Den ene var i forbindelse med Ussas død, da Ussa forsøkte å støtte paktens ark, og den andre var i forbindelse med ødeleggelsen av titusenvis av israelitter som følge av at David på en formastelig og stolt måte bestemte seg for å telle Israel. (1 Krøn. 15: 13; 21: 1—27) Slike beretninger tjener til å vise Jehova Guds overhøyhet og understreker følgende ord: «Han [Gud] gjør med himmelens hær og med dem som bor på jorden, hva han vil, og det er ingen som kan hindre ham og si til ham: Hva gjør du?» — Dan. 4: 35.