Hvorfor feirer de den 25. desember?

DET svaret kanskje de fleste vil gi på dette spørsmålet, er: «Fordi Jesus ble født den dagen.» Men det er ingen som for alvor påstår at Jesus ble født den 25. desember. Det er i virkeligheten ganske innlysende at han ikke ble født i desember. Selv om man ikke nøyaktig vet hvilken dag Jesus ble født, vil den omstendighet at hyrdene var ute på marken den natten, utelukke desember. Det er langt mer fornuftig å tro at Jesus ble født om høsten.

Mange mennesker vil si: «Ettersom vi ikke vet når han ble født, er den ene dagen like god som den andre, bare vi feirer hans fødsel.» Men dette er heller ikke riktig, som vi skal se.

Julefeiringen er ikke så gammel som en kanskje kan tro. Den går ikke tilbake til Jesu, hans apostlers og disiplers tid. De som nedskrev de hellige skrifter, nevnte aldri datoen for Jesu fødsel, selv om de sikkert nok kan ha hatt kjennskap til den. Det de imidlertid omtaler, er datoen for Jesu død. Dette er en spesiell dato, nemlig den 14. dag i den jødiske måneden nisan. Jesus påbød sine disipler at de skulle feire denne dagen, men hverken Jesus eller hans apostler eller hans disipler nevnte noen gang at hans fødselsdag skulle feires. Auguste Hollard sier som sant er, i sin bok Les Origines des Fêtes Chrétiennes (Opprinnelsen til de kristne fester): «Det falt overhodet ikke de første kristne inn å feire Jesu fødselsdag. Hans dødsdag interesserte dem atskillig mer, og det gjorde også hans oppstandelsesdag, det vil si, dagen for hans seier over døden.»

Både katolske og protestantiske autoriteter er enige i dette. Den protestantiske teolog Oscar Cullmann, som er knyttet til universitetene i Strasbourg og Basel og til École des Hautes-Études i Paris, skrev: «Vår julehøytid, som blir feiret den 25. desember, var ukjent for de kristne i de første tre århundrer. Helt fram til begynnelsen av det fjerde århundre var denne dagen, som senere kom til å bli en så viktig dag i den kristne Kirke, helt ukjent for de kristne.»a Den romersk-katolske abbed L. Duchesne forklarte sine studenter ved Institut Catholique i Paris at «det ikke finnes noen godkjent overlevering når det gjelder Kristi fødselsdag». Han redegjorde så for de forskjellige datoer som ble foreslått av forskjellige kirkelige autoriteter i løpet av det tredje århundre, og tilføyde: «De som foreslo slike datoer, kjente tydeligvis ikke til noen feiring av jul.»b

Spekulasjoner angående datoen for hans fødsel

Det er interessant å merke seg at på den tiden ble det i alminnelighet antatt at Jesus ble født om våren, ettersom det ikke var spesielt omtalt i de hellige skrifter. Abbed Duchesne forteller: «Med hensyn til måneden og dagen taler Clemens Alexandrinus [som levde i det tredje århundre] om utregninger som førte fram til den 18. eller den 19. april eller til den 29. mai. Dette var imidlertid private utregninger som ikke resulterte i noen feiringer. Boken med tittelen ’De Pascha Computus’, som ble utgitt enten i Afrika eller i Italia i 243, sier at Vår Herre ble født den 28. mars.»c

Man vil bli klar over hvor lite som i virkeligheten er kjent med hensyn til Kristi egentlige fødselsdag, når man får høre om den merkelige måten forfatteren av den nevnte boken kom fram til den 28. mars på. Han argumenterte med at da Gud skapte verden, skilte han først lyset fra mørket. Gud er fullkommen, så denne delingen må ha vært jevn. Natt og dag er like lange ved vårjevndøgn, den 25. mars ifølge den romerske kalender. Solen ble skapt på den fjerde dag, så det ville være den 28. mars. Det neste skritt i disse tåpelige tankeeksperimentene var å si at ettersom Kristus ifølge Malakias 4: 2 er «rettferdighetens sol», ble han født på den dag en solen ble skapt, nemlig den 28. mars.

Det var særlig våren som ble vigd oppmerksomhet i alle disse utregningene, og ettersom man fullstendig hadde glemt Daniels profeti om at Jesus skulle forkynne i tre og et halvt år etter at han ble døpt i en alder av 30 år, trodde de fleste kirkelige autoriteter på den tiden at Jesus levde et visst antall hele år.d Det var i det minste en skribent, Clemens Alexandrinus, som spottet disse som ved hjelp av slike spekulasjoner forsøkte å bestemme datoen for Kristi fødsel. Han var imidlertid ikke helt fri for skyld selv heller, for i et av sine skrifter lot han til å være stemt for den 17. november som den rette dato.

Datoen forandret til 25. desember

Den 25. desember var ikke den første dato for feiringen av Kristi fødsel. Det var ikke de forskjellige spekulasjoner som er nevnt ovenfor, som ble lagt til grunn for en feiring eller fest til ære for Jesu fødsel, men det var en annen dato som ble valgt. Det er også Clemens Alexandrinus som forteller at Basilides’ disipler feiret Jesu dåp den 6. eller den 10. januar. De trodde at Kristi «tilsynekomst» (epipháneia på gresk) fant sted da han ble døpt, og de kalte denne feiringen for epifania-festen. Kirken anså denne læren for å være kjettersk, og den bekjempet den ved å føye til en feiring av Kristi fødsel til den feiring som allerede fant sted av hans dåp på den dagen. Som Cullmann sier: «Vi ser at fra den første halvdel av det fjerde århundre feiret Kirken epifania-festen den 6. januar, og at den i denne feiringen forente Kristi dåp og fødsel. Det var ikke noe som ble fjernet fra den opprinnelige feiringen av dåpen; feiringen av fødselen ble ganske enkelt føyd til den.»e

Selv om epifania-festen fremdeles er forbundet med å gi gaver i mange latinske land, blir den ikke lenger feiret som dagen for Jesu fødsel. Når ble denne dagen forandret til den 25. desember? Abbed Duchesne sier at det eldste bevis man har for denne dato, er en kalender som ble «utarbeidet i Roma i 336».f Cullmann tilføyer: «Det finnes i Roma beviser for at den 25. desember ble feiret som Kristi fødselsdag fra 336 av, og allerede skulle ha blitt feiret som sådan tidligere, under Konstantin den store.»g

Hedensk soltilbedelse

Hvorfor er den blitt feiret helt siden Konstantins tid? Cullmann oppgir som en meget viktig grunn «den kjensgjerning at i den hedenske verden ble den 25. desember feiret som en særlig betydningsfull helligdag til ære for Solen, og at keiser Konstantin den store med hensikt gikk inn for å forene tilbedelsen av Solen med den kristne tilbedelse».h Kirken sier at den valgte datoen for slike hedenske feiringer «for å ta opp konkurransen med den hedenske tilbedelse», men grunnen var snarere at Konstantin, en romersk keiser som hadde en utpreget politisk sans, ønsket enhet innenfor sitt rike, ikke splittelse. Han ønsket derfor feiringer som hadde kristne navn, ikke for at de skulle ta opp konkurransen med de hedenske, men for å forene dem med disse.

Denne keiser, som hadde så stor innflytelse at han kunne kalle sammen til det første av de over 20 almene (eller økumeniske) konsiler som den katolske kirke har fortegnelse over — en makt som i vårt 20. århundre utelukkende er forbeholdt pave Johannes XXIII! — hadde ikke noe imot den hedenske feiring, men var enig i den. «I hele sitt liv,» sier Cullmann, «fremmet han tilbedelsen av Solen.»i

La oss også huske at det var den fremdeles udøpte Konstantin som med sin soltilbedelse var ansvarlig for at kristenhetens kirker er vendt østover, noe som ble behandlet i Våkn opp! for 22. desember 1959. Det var også Konstantin som i 321 ved lov bestemte at de «kristnes» ukentlige hviledag skulle falle sammen med den dagen som var vigd til soltilbedelsen, og den kalles fremdeles for «søndag» (soldag) på de germanske språk.

Cullmann sier: «Dette at søndagen ble en offisiell helligdag på Konstantins tid, forklarer etter vår mening grunnen til at feiringen av Kristi fødsel allerede i hans levetid og uten tvil også ved hans innflytelse ble flyttet til den 25. desember, som ble en stor høytid til ære for solen.»j

At denne feiringen fikk sin begynnelse i Konstantins Roma og ikke på et av de andre stedene som var knyttet til den første menighet, for eksempel Antiokia, Jerusalem eller Alexandria, blir vist av en skribent i det fjerde århundre. Abbed Duchesne forklarer: «Feiringen av jul var til å begynne med en feiring som var karakteristisk for Romerkirken. Helgenen Johannes Khrysostomos erklærer i en preken som han holdt i 386, at den var blitt innført i Antiokia bare ti år tidligere, nemlig omkring 375. Da han sa dette, var feiringen ennå ikke innført i Jerusalem og heller ikke i Alexandria. I den sistnevnte storbyen ble den først feiret omkring 430.»k

På pave Leo den stores tid (440—461) var det fremdeles katolikker som feiret solens fødsel i stedet for Kristi fødsel på denne dagen. Og selv i vår tid finner man at denne hedenske feiringen av natalis invicti (fødselsdagen til den ubeseirede [sol]) går igjen i forbindelse med julefeiringen, for eksempel i den skikken å tenne lys.

Alle som er fortrolige med Bibelen, er klar over at Gud fordømmer soltilbedelsen. Den er alminnelig utbredt blandt hedningene, enten de er romere, afrikanere, asiater eller amerikanske indianere, men det har alltid vært uttrykkelig forbudt for Guds folk å utøve en slik tilbedelse av solen. Hver gange den blir omtalt i det inspirerte Guds Ord, blir den fordømt som et av de midler Satan benytter seg av til å få vendt menneskenes tilbedelse bort fra Skaperen og i stedet få vent den mot noe av det som er skapt.

I 5 Mosebok 4: 19 blir for eksempel tilbedelsen av «solen og månen og stjernene» like mye fordømt som avgudsdyrkelse. Ifølge 5 Mosebok 17: 3—5 blir en person som tilber «solen eller månen eller hele himmelens hær», så sterkt fordømt av Gud for «denne vederstyggelighet» at det sies at han fortjener å dø! Den gode kong Josias, som levde i det sjuende århundre før Kristus, avsatte likeledes de «prester [prester som dyrket fremmede guder; NW]» og dem som «brente røkelse for Ba’al, for solen og månen». Ikke desto mindre er det en lignende soltilbedelse som den som ble utøvd i Roma, som ligger til grunn for julefeiringen i vår tid! — 2 Kong. 23: 5.

Det 8. kapittel i Esekiels bok beretter om vanhelligelsen av Jehovas tempel, og der tales det om «vederstyggeligheter» som blir gjort i tillegg til de motbydelige bilder som var blitt inngravd på templets vegger, og som Israels eldste ofret røkelse for. Det tales om «vederstyggeligheter» som til og med var større enn de som de kvinnene gjorde seg skyldige i som satt og gråt over den babyloniske guden Tammus i det templet som var innvigd til den sanne Gud. Hvilke «vederstyggeligheter»? Jo, han taler om de vederstyggeligheter som ble begått av 25 menn som «bøyde seg mot øst for solen». Ja, denne soltilbedelsen, som ble ført videre opp gjennom tidene og også ble utøvd av de hedenske romere i det tredje og fjerde århundre av vår tidsregning, er det som ligger til grunn for vår tids julefeiring!

Hva de kristne bør gjøre

Den kjensgjerning at Bibelen ikke nevner datoen for Jesu fødsel, men derimot uttrykkelig gjør rede for datoen for hans død, bør stå som en advarsel for de kristne. Det er ikke det at hans fødselsdag ikke var kjent for de bibelske skribenter, men det ser snarere ut som om den ble oversett med hensikt, nesten som om den med vilje ble utelatt. Det er ikke noe i Bibelen, nei, ikke et eneste ord, som antyder at vi bør feire Kristi fødselsdag. Hvis det var meningen at vi skulle gjøre det, ville den guddommelige beretning i det minste ha oppgitt datoen. Det skyldes heller ikke en forglemmelse at denne datoen er blitt utelatt. Disse bibelske skribenter hadde den Guds ånd som Kristus hadde lovt å sende, og denne ånd minnet dem om alt det som det var nødvendig å ta med. Jesus hadde sagt til dem: «Men Hjelperen, den hellige ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.» — Joh. 14: 26, LB.

De kristne feirer derfor ikke denne dagen som er så sterkt knyttet til hedensk tilbedelse, men det er en annen dag de har fått befaling om å feire. Det er ikke hans fødselsdag, men hans dødsdag. Man vet nøyaktig hvilken dag han døde, nemlig påskedagen, den 14. nisan ifølge den jødiske kalender. Denne dato faller ikke innenfor vinteren, men våren. Jesus sa selv med hensyn til denne nye feiringen som han innførte: «Gjør dette til minne om meg!» (Luk. 22: 19) Det ble aldri sagt noe slikt med hensyn til Jesu fødsel. Feiringen til minne om hans død, som finner sted om våren, er den eneste seremoni Bibelen påbyr de kristne å overholde.

Selv om de autoriteter som er sitert i denne artikkelen, ikke er enige i det, så var det rett av de første kristne i det første århundre å unnlate å ta del i den hedenske feiring som Kristi navn var blitt knyttet til. Sanne kristne i vår tid vil heller ikke ta del i den, for de vil bare feire minnet om Kristi død, og ikke en dag til minne om solens gjenfødelse, uansett hvordan den er blitt omdøpt. De vil gjøre dette fordi de er enige med apostelen Peter, som sa at «det er nok at I i den fremfarne livstid har gjort hedningenes vilje». — 1 Pet. 4: 3.

[Fotnoter]