«Vatikanet i Babylon»
I SIN bok Lost Cities forteller Leonard Cottrell om utgravningen av Babylons ruiner, som ble satt i gang av det tyske orientselskap under ledelse av Robert Koldewey: «Som følge av tyskernes tålmodige metoder ble en etter en av de viktigste byggverkene gravd fram, som Ninmaks tempel, festningsmuren rundt Imgur-Bel og det hellige område som omga zigguraten (tårnet) Etemenanki, som var ’himmelens og jordens grunnstein’, Babels tårn. Det hellige område besto av en stor firkantet tempelplass som var omgitt av bygninger. Noen av disse tjente sikkert som losjihus for pilegrimene når de kom til gudens helligdom, mens andre var praktfulle og rommelige boliger for yppersteprestene. Koldewey sier at dette var ’Vatikanet i Babylon’, det som Herodotos skildret som ’Zeus Belus’ helligdom med dens metallbeslåtte porter’.
◆ «I den ene enden av tempelplassen reiste tårnet seg i åtte avsatser, men hvor høyt det opprinnelig var, vet vi ikke med sikkerhet. Både Nebukadnesar og hans far Nabopolassar har etterlatt seg inskripsjoner som omtaler høyden. Nabopolassar sier: ’På den tiden befalte Marduk meg . . .; Babels tårn, som før min tid var blitt svakt og lagt i ruiner, skulle jeg legge grunnvollen til midt i underverdenens hjerte, men toppen skulle nå til himmelen.’ Og hans sønn sa skrytende: ’Å reise toppen av Etemenanki så den kunne konkurrere med himmelen sørget jeg for.’ . . . Etter en kort gjenoppvekkelse ble Babylon atter den formløse ruinmasse slik Rich og Layard så den, for når murer som er bygd av leir, først er avdekket, smuldrer de snart bort, og etter at tyskerne forlot stedet, har de arabiske byggmestre i Hille hentet praktisk talt hver eneste teglstein som tilhørte Etemenankis ziggurat. Nå eksisterer den bare i Koldeweys bok.»
◆ Peter Bamm, som nylig besøkte Babylons ruiner, sier i sin bok Early Sites of Christianity: «Utgravningene er et forvirrende og nesten ugjennomtrengelig område med ruiner. . . . Det første man kommer til på utgravningsområdet, er den berømte Istarporten. Istar var fruktbarhetens gudinne. Senere smeltet hun sammen med grekernes Demeter. Istarporten er et omfattende byggverk som ligger dypt nede i jorden. Jeg gikk mellom høye teglsteinsmurer som var 15 meter høye, og på disse kunne man ennå skjelne omrisset av enorme okser, drager og løver som var fordelt med visse mellomrom. Relieffene var sammensatt av glasserte fliser i strålende farger. Hele dette praktfulle kunstverk ble ført til Berlin for 50 år siden. Nebukadnesar lot et stykke av Istarporten fylle igjen for å bygge en prosesjonsgate i et høyere plan enn det øvrige.
◆ «Størstedelen av Nebukadnesars prosesjonsgate, som var brolagt med store steinheller, er blitt avdekket. Den er flere kilometer lang. Den begynte ved Istarporten og endte ved zigguraten, hvor Marduks, Babylons guds tempel sto på det høyeste av tårnet. I høytidelige prosesjoner bar prestene statuene av gudene på denne veien. Langs den hellige vei var det palasser på begge sider, og grunnmurene, som er gravd ut, gir en fremdeles et inntrykk av deres storhet. Gaten må ha lignet på Champs Élysées i Paris, mellom Louvre og Triumfbuen.»
◆ Arkeologen Koldewey, som kalte tempelområdet for «Vatikanet i Babylon», har offentliggjort sine inntrykk i boken The Excavations at Babylon: «Hva er de skrevne opplysningene i sammenligning med de tydelige vitnesbyrd vi får fra selve bygningene, selv om de ligger i ruiner? Den veldige tårnkolossen, som jødene i Det gamle testamente betraktet som toppen av menneskelig anmasselse, midt imellom de praktfulle presteboligene, de veldige skattkamrene og de utallige losjihusene for de fremmede — hvite vegger, bronsedører, mektige festningsmurer med veldige porter og en skog på 1000 tårn — alt dette må ha gitt et overveldende inntrykk av en storhet, makt og rikdom som neppe kunne finnes andre steder enn i det store babyloniske rike.
◆ «Jeg så engang den mer enn legemsstore sølvstatuen av Jomfruen, som raget høyt over hodene på hele forsamlingen der den sto i portalen på Syracuse-domen, belesset med løftegaver, ringer, kostbare steiner, gull og sølv og båret på en båre av 40 menn . . . I samme stil forestiller jeg meg en prosesjon for guden Marduk idet den kommer ut fra Esgalia, kanskje gjennom gårdsplassen, for å begi seg på sin triumfferd langs Babylons prosesjonsgate.»