New York havn er mitt forkynnerdistrikt

Fortalt av Ans Insberg

SØNDAGSSTILLHETEN har senket seg over New York havn. Så sent som i går var havnen et eneste mylder av taubåter, lastebåter, tankbåter, lektere, oseandampere og brølende helikoptere. I dag ligger alle båtene i ro, bortsett fra noen ferger som passerer hverandre mellom Sør-Manhattan og Staten Island. Morgensolen blir reflektert av de høye rekkene av vinduer i skyskraperne i Wall Street. Det er stor trafikk på den brede gaten som går langs havnen. Nymalte oseandampere under 170 dampskipsselskapers flagg ligger på rad i det strålende solskinnet. Dette er New York havn, den største havn i verden. Den er også mitt forkynnerdistrikt, og den har vært det i de siste 20 år.

Ved inngangen til havneområdet undersøker en uniformert vaktmann passet mitt og viser meg innenfor. Jeg går mot den nærmeste landgangen og finner veien ned under dekk med Bibelen i den ene hånden og litteraturvesken i den andre. Her og der står det grupper av sjømenn og snakker om ting de er interessert i, for eksempel muligheten for at det kan bli krig om Berlin. Jeg forkynner ofte for kokkene og matrosene først og fortsetter så oppover fra det ene dekket til det andre, idet jeg forkynner for maskinistene, styrmennene, telegrafistene og til slutt for kapteinen. På denne måten prøver jeg å komme i kontakt med alle, og jeg klarer å gjennomarbeide fra tre til fem båter om dagen.

Sammenlignet med folk som bor på land, synes jeg at sjømennene er mer fordomsfrie og bedre kjent med Bibelen. Dette skyldes kanskje at de har mer tid til å lese og tenke. Dessuten reiser de mer og kan til stadighet betrakte Guds skaperverk — havet og stjernehimmelen.

Jeg er kommet om bord på en fransk båt og presenterer meg for maskinsjefen. «Bli med inn i lugaren min,» sier han. «Jeg vil gjerne vise Dem to bøker som jeg har hatt stor glede av. Jeg har lest dem i fritiden min.» Til min store glede viser han meg to velkjente bøker på fransk som er utgitt av Selskapet Vakttårnet, nemlig «Gud er sanndru» og «Sannheten skal frigjøre eder». Han tar med glede imot vårt nye hjelpemiddel til bibelstudium, Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis. Deretter tar kapteinen imot den samme boken. Nå har de begge en ny interessant og betydningsfull bok som de kan lese.

På en annen båt finner jeg en gruppe vennlige spanske sjømenn. «Kom nærmere, gutter, så skal jeg vise dere noe!» Jeg viser dem en vakker illustrasjon i «Paradis-boken» og våger meg til å si litt på gebrokkent spansk: «No mas guerra, no mas muerte.» («Ikke mer krig, ikke mer død.») «Kunne ikke dere ha lyst til å leve i en slik verden?» «Si!» Jeg tilbyr dem boken mot et lite bidrag, men de sier: «No tengo dinero.» («Jeg har ikke penger.») Jeg forsikrer dem at penger ikke har så stor betydning sammenlignet med det å fylle sinnet med de rette ting, og sier at de skal få den for noen få cent, men på en betingelse: «Dere må levere den videre fra mann til mann etter hvert som den blir lest.» De går med på dette, og alle får noen traktater på spansk før jeg avslutter det hyggelige besøket.

Fra alle nasjoner

Språkene og religionene er forskjellige fra båt til båt. De fleste sjømennene jeg treffer er spanjere, portugisere og skandinaver. Det er også sjømenn fra Italia, Japan, Tyskland, India og andre land. Ja, det kommer i virkeligheten båter fra alle sjøfartsland i verden til New York havn. Det hender ofte at jeg snakker med muhammedanere, katolikker, protestanter, hinduer og buddhister om Guds rike. De fleste snakker engelsk. Jeg snakker engelsk, russisk og lettisk, og jeg kan også si noen få setninger på spansk og tysk. Jeg har imidlertid med meg Selskapet Vakttårnets brosjyre «Preach the Word» («Forkynn ordet»), som på 30 av verdens viktigste språk forklarer hvorfor jeg er kommet om bord.

En dag da jeg var om bord på en japansk lastebåt, kom jeg til kapteinens lugar og presenterte meg som en forkynner av evangeliet. Kapteinen reiste seg og tilbød meg stolen sin. Rundt bordet satt kapteinens gjester, førstestyrmannen og maskinsjefen, og de snakket alle engelsk. «Under Guds rike kommer det snart til å bli lykkelige forhold på jorden,» sa jeg. Kapteinen hentet fram en stor bibel som var trykt på japansk. Vi slo opp Matteus 24: 14 og leste Jesu profeti om at det skulle avlegges et verdensomfattende vitnesbyrd om Riket like forut for enden for denne verden kommer. «Dette skriftstedet blir oppfylt her om bord på deres skip i dag,» forklarte jeg, «og også over hele jorden i 185 land hvor Jehovas vitner forkynner.» Kapteinen ringte etter messegutten, og like etter fikk vi servert kaffe og forfriskninger. Det var en glede å kunne levere den interessante boken Hva har religionen gjort for menneskeheten? til kapteinen.

«Får og geiter»

For kort tid siden fikk jeg et brev som Selskapet Vakttårnet hadde mottatt fra en dame i Florida som ba om at et av Jehovas vitner måtte besøke hennes far, som var annenmaskinist på en båt som lå på havnen. Da jeg fant ham, forklarte jeg hva som var hensikten med mitt besøk, og jeg var glad over at han sa: «Kom inn. Jeg har ventet på Dem.» «Hvis det er tilfelle,» sa jeg, «la meg da få vise Dem hvordan Deres datter og Deres to barnebarn forkynner det gode budskap om Guds rike sammen med Jehovas vitner.» Han lyttet oppmerksomt til en kort bibelsk preken som viste at det er Guds hensikt å gi lydige mennesker fred, sunnhet og liv. Han abonnerte straks på Vakttårnet. Sjømennene får vanligvis posten sin i rederiets kontor i Manhattan når de kommer tilbake til havnen. Da jeg hadde skrevet ut abonnementsseddelen, spurte maskinisten om jeg ville spise middag sammen med ham. Mens vi spiste, fikk jeg anledning til å fortelle andre hva slags arbeid jeg var opptatt med, deriblant også en spansk messegutt, som anskaffet seg «Paradis-boken» på sitt språk. Før jeg forlot båten, hadde jeg den glede å kunne besvare noen bibelske spørsmål som kapteinen stilte, og tegne et abonnement på Vakttårnet for en annen av offiserene. Slik endte en lykkelig dag på havnen.

Vanligvis er sjømennene meget mottagelige og gjestfrie. Det finnes naturligvis unntak fra regelen. Da jeg for noen dager siden var om bord på en svensk båt, ble jeg overøst med skjellsord og trusler og til slutt beordret til å forlate båten. Ved en annen anledning avviste noen italienske sjømenn meg ved å si: «Vi er katolikker og kommunister her!» En slik fiendtlig innstilling er imidlertid ikke typisk. Spanske og portugisiske katolikker er som regel mine mest oppmerksomme tilhørere.

De få tilfellene da jeg blir avvist, blir fort glemt på grunn av alle de morsomme opplevelsene jeg har. Jeg kom for eksempel nylig om bord på en britisk båt som hadde nigeriansk mannskap. Nigerianerne flokket seg rundt meg for å høre prekenen min, som framkalte mange spørsmål. Tre av mannskapet anskaffet seg «Paradis-boken». «Har dere lyst til å komme og bese Selskapet Vakttårnets hovedkontor?» spurte jeg. De sa at de ville komme dagen etter, og da mandagen kom, innfant også seks nigerianere seg sammen med en av de britiske offiserene. De likte alle den interessante omvisningen i Selskapets store trykkeri. «Hvorfor bygger dere ikke en slik vakker bygning i vårt land?» spurte en av sjømennene. Senere har han kanskje også fått se Selskapets vakre avdelingskontor i Nigeria. Da gjestene sa farvel, ga de uttrykk for at den fred og enhet som rår på Jehovas vitners hovedkontor, hadde gjort et stort inntrykk på dem.

Å si farvel er den tyngste delen av mitt arbeid, for de fleste av dem jeg snakker med, får jeg ikke se igjen, ettersom mannskapet på båtene skiftes ut om lag hver tredje måned. Jeg brevveksler med noen av dem, men det er bare en sjelden gang jeg treffer dem igjen og kan få snakke litt med dem. Før jeg avslutter min samtale med interesserte sjømenn, viser jeg dem derfor alltid den listen over Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer som står bak i publikasjonene. «Dere kan finne Jehovas vitner overalt hvor dere kommer,» forteller jeg dem. «I så godt som alle de land dere kommer til, vil dere kunne finne et av våre avdelingskontorer. Sørg for å bli bedre kjent med Jehovas vitner i den neste havnen dere kommer til.» Deretter viser jeg dem hvordan de kan bruke de bibelske hjelpemidlene, stille spørsmålene nederst på siden og derved få en bedre forståelse av Jehovas hensikt, noe som leder til evig liv.

Hvordan det begynte

Hvordan begynte jeg å gjøre denne store havnen til mitt distrikt? Det var en avgjørelse jeg med glede traff for 20 år siden etter at jeg hadde besøkt en gammel venn av meg om bord på en båt på Betlehem skipsverft. I samtalens løp kom vi inn på det gode budskap om Guds rike. Han likte å snakke om det, og det samme gjorde jeg. Jeg spurte meg selv: «Hvorfor ikke gjøre dette på andre båter også?»

Jeg hadde naturligvis god kjennskap til båter fra før. I 15 år hadde jeg seilt under det amerikanske, britiske, svenske og tyske flagg. Det var om bord på en båt på den sørlige halvkule at jeg en stjerneklar kveld vendte meg i oppriktig bønn til Herren og ba om at han måtte lede meg til det folket som virkelig tilba ham i ånd og sannhet. Jeg hadde sett mye hykleri blant kirkegjengerne i mitt hjemland Latvia og senere i Sovjetunionen, og jeg ønsket ikke å ha noen befatning med det. Jeg ble bønnhørt da jeg var til stede ved en framvisning av Selskapets film «Skapelsens fotodrama» i Cleveland i Ohio i 1914. Endelig hadde jeg funnet sannheten! Hvor godt denne filmen viste at Bibelen samstemmer med vitenskapen og historien! Før to år var gått, ble jeg døpt og tok opp forkynnelsesarbeidet. Hver gang jeg hadde lite penger igjen, reiste jeg en tur til sjøs. Sommeren 1922 fikk jeg en innbydelse fra dommer Rutherford, som da var president for Selskapet Vakttårnet, om å begynne å arbeide ved hovedkontoret, og der har jeg siden tjent. Det er fra dette hjemmet i Brooklyn Heights jeg hver søndag morgen tar turen ned til havnen.

Når jeg forkynner for disse sjømennene som er langt hjemmefra, minnes jeg undertiden min barndom i Latvia, hvor min far hver dag pleide å lese to eller tre kapitler fra Bibelen ved frokostbordet. Den kjærlighet til Gud som jeg på denne måten fikk, ble enda større da vi flyttet til de ville Uralfjellene i Sovjetunionen. For mitt indre øye forvandles Manhattans skyskrapere til kjente fjell, dype kløfter og fosser. Jeg kan ennå høre hvordan gjøken galer etter de voldsomme tordenværene, og se for meg de strålende regnbuene. Jeg kan ikke glemme nattergalenes sang tidlig om morgenen, de voldsomme snøstormene eller de små snøklokkene som tittet opp av snøen for å kunngjøre at våren var i ferd med å komme. Hvor ofte voktet jeg ikke min fars fårehjord på de grønne beitemarkene!

Her på havnen vokter jeg nå «fårene» for min himmelske Far, Jehova. Jesus fant mange får-lignende tilhørere ved stranden i Galilea. I vår tid er båtene større enn Galileas små fiskebåter, og bekymringene og vanskelighetene er også større. Ydmyke sjømenn setter også i vår tid pris på det gode budskap om at Gud har et rike som skal gjenopprette paradiset på jorden. Ettersom jeg har et slikt gledelig budskap og så mange ivrige tilhørere, kan du sikkert forstå hvorfor jeg ser fram til neste søndag formiddag, da jeg med Bibelen og litteraturvesken i hånden skal dra ned til mitt interessante forkynnerdistrikt.