Meget å være takknemlig for
fortalt av Edgar Clay
1914 avmerket et vendepunkt. Alle husker dette året, for det var da den første verdenskrig begynte. De som studerer Bibelen, husker det, for Bibelens profetier viser at i det året ble Guds rike opprettet i himmelen. Jeg har enda en grunn til å huske det, for det var i det året jeg begynte å forstå hva Bibelen har å si om hva som er Guds hensikt med menneskene.
Jeg hadde vært en trofast tilhenger av kirken fram til den tiden. Ja, da jeg bare et år tidligere flyttet fra Shropshire til Coventry, satte jeg meg fore å gå flittig i den lille kirken i forstaden hvor vi bodde. I august 1914 besøkte så min mor, som var enke, en av mine søstre og jeg en vanfør tante i Stratford-on-Avon. Mens vi var der, kom vi til å snakke om bibelstudentene, som senere ble kalt Jehovas vitner. Min tante var ikke en av dem; men hun hadde tydeligvis lest en av deres bøker, og hun begynte å fortelle meg om dem, om møtene de holdt i hjemmene og om hvordan de studerte Bibelen. «Hvem er disse menneskene at de skulle vite mer enn alle andre?» spurte jeg. «Det kommer du til å få vite en dag, Edgar,» svarte hun. Hvor rett hadde hun ikke i dette!
Hvordan jeg lærte sannheten å kjenne
I slutten av året ble «Skapelsens fotodrama» vist i Conventry. Det var et bemerkelsesverdig produkt som besto av levende film og lysbilder med synkroniserte grammofonopptak av foredrag og musikk, og som klarla Guds hensikt med jorden og menneskene fra den tid jorden ble beredt til å være et bosted for mennesker og fram til slutten av Kristi tusenårige styre. Mine to yngre søstre gikk for å se filmen, og de sa at den var svært god. Jeg bestemte meg derfor for å gå og høre foredraget søndag kveld over emnet Kristi gjenkomst og formålet med den. Jeg tenkte at det var ikke mer enn rett og rimelig at man undersøkte hva de hadde å si. Min mor bestemte seg for å slå følge med meg. Om ettermiddagen kom kirkevergens hustru på besøk for første gang, og etter at hun hadde drukket te med oss, gikk hun med på å gå sammen med oss på foredraget.
Foredraget vakte min interesse. Ettersom foredragsholderen framla grunner og understøttet det han sa med skriftsteder, forsto jeg så mye av det at jeg syntes det hørtes ut til å være riktig og vel verdt å undersøke nærmere. Jeg kunne ikke annet enn å være takknemlig for det jeg hadde hørt. Jeg overvar også de foredragene som ble holdt for å følge opp interessen, og stilte utallige spørsmål. Omtrent samtidig begynte jeg å lese den bemerkelsesverdige boken Guds Verdensplan, og ikke lenge etter var jeg «i sannheten». I begynnelsen av året 1915 ble jeg døpt og symboliserte derved min innvielse til Gud og til å gjøre hans vilje i all evighet.
Senere det samme året hadde jeg det privilegium å hjelpe til i forbindelse med framvisningen av «Skapelsens fotodrama» i en by som lå om lag 20 kilometer borte, og det er oppmuntrende å vite at en pionerbror og en pionersøster som fulgte opp den interessen som ble vist ved dette møtet, fremdeles er i heltidstjenesten. De er de eldste av dem som er i områdetjenesten i England. For en trofast tjeneste de har utført! For et godt eksempel de er for andre med hensyn til å vise stor verdsettelse av heltidsforkynnelsens skatt!
Disse årene under den første verdenskrig var ikke noen lette år. En del av den tiden tilbrakte jeg i fengsel på grunn av min kristne nøytralitet. Hvor glad jeg var da for at jeg tidligere hadde studert flittig både hjemme hos meg selv og på møtene, for i fengslet hadde vi ikke noe Vakttårn-studium, nei, vi hadde ikke anledning til å komme sammen til møter i det hele tatt — vi hadde bare en bibel i cellen! Det var da jeg lærte å meditere over de kunnskapene jeg hadde samlet i mitt sinn, «de største og dyreste løfter» som Gud, som gir styrke, har gitt. — 2 Pet. 1: 4.
På den tiden ble man ikke oppfordret slik som nå til å ta opp pionertjenesten, men jeg visste at det var en liten gruppe pionerer i Storbritannia. Jeg tror man nesten kunne ha talt dem på sine fingrer. Det var en av disse pionerene som besøkte meg etter det første møtet jeg overvar, og tilbød meg Studier i Skriften. Da min familie i 1921 reiste til Australia, syntes jeg det var tungt å ta avskjed med dem, men samtidig var jeg klar over hva det kunne bety for meg — jeg kunne slutte meg til den lille gruppen av pionerer, som nå hadde vokst, men fremdeles var meget liten.
Pionertjenesten
Da jeg ble pioner, måtte jeg si opp mitt gode arbeid i et moderne trykkeri i Coventry, men jeg angret det ikke. Den saken var allerede blitt avgjort da jeg innvigde meg. Mitt liv var innvigd til Gud. Jeg tenkte på Kaleb, som dro inn i det lovte land sammen med Josva, og som det ble sagt følgende om: ’Han fulgte Jehova fullt ut.’ (Jos. 14: 9, NW) Jeg syntes at dette var en ønskverdig innstilling. Jeg visste at det å tjene Gud «fullt ut» ville gjøre mitt liv mer innholdsrikt. Det ville gi meg større anledning til å frambringe den frukt som kjennetegner en kristen. Jeg tenkte også mye på et skriftsted som vi ofte siterte på den tiden: «Hvormed skal jeg gjengjelde [Jehova] alle hans velgjerninger imot meg?» (Sl. 116: 12) Jeg visste at å gjengjelde Jehova ved å tjene som heltidsforkynner ville gi meg glede. Jeg var også blitt oppildnet av artikkelen «Salige er de som ikke frykter» som sto i The Watch Tower (Vakttårnet) for 1919, og som oppfordret til virksomhet. Jeg ønsket å følge denne oppfordringen.
Jeg skrev til Pryce Hughes, som jeg hadde kjent i fem år, og avtalte å treffe ham på stevnet i Manchester det samme året, i 1922. Jeg fortalte ham at jeg ville begynne i pionertjenesten, og du kan vel tenke deg hvor glad jeg ble da han sa at han ønsket å gjøre det samme! Vi sluttet oss til pionerenes rekker, og helt fra den tiden og fram til nå har vi kommet meget godt ut av det med hverandre, idet vi har ’tålt hverandre i kjærlighet’. (Ef. 4: 2) Hvor glade vi var over at vi allerede var i pionertjenesten da følgende oppfordring ble gitt på stevnet i Cedar Point i Ohio: «Forkynn Kongen og Riket»!
Å begynne i pionertjenesten var naturligvis et uttrykk for tro. Jeg visste at jeg måtte sette min lit til Gud hvis tjeneste jeg hadde begynt i. Men for noen store velsignelser vi fikk allerede de første ukene! Vi hadde fått et kolossalt stort distrikt i det vakre nordlige Wales, og ettersom vårt viktigste arbeid den gangen besto i ganske kort å tilby bibelsk litteratur, leverte vi en mengde litteratur, og i den korte tiden vi oppholdt oss i distriktet, tok vi samtidig hånd om all den interesse som ble vist.
Den første uken kom jeg i kontakt med en dame som sørget meget over tapet av sin sønn, som hadde falt i krigen. De hadde vært nær knyttet til hverandre, og ettersom de var christianscientister, hadde hun vært sikker på at han ikke skulle bli drept. Da hun hørte om vårt arbeid, sendte hun en tjenestepike til vårt beskjedne bosted for å få noe litteratur. Samme kveld besøkte jeg henne og ble meget vennlig mottatt. Både hun og hennes niese lyttet med stor interesse da jeg forklarte hva som er Guds hensikt. Vi besøkte denne damen flere ganger, og hennes interesse vokste. Hun abonnerte på The Watch Tower (Vakttårnet) og The Golden Age (Den gylne tidsalder), sendte mange av våre bøker til folk i høye stillinger, og inviterte oss så til å bo en uke i sitt hjem og arbeide i i distriktet i nærheten før vi dro videre til andre steder. Vi var jo vant til å bo beskjedent, med denne damen, som hadde vært ved kongens hoff, behandlet oss som sine ærede gjester i den uken vi bodde hos henne.
Den første måneden jeg var pioner, besøkte jeg også et katolsk college hvor unge prester fikk opplæring. Jeg ringte på døren og ble vist inn i et venteværelse med utsikt over en vakker dal. Jeg var litt nervøs til å begynne med. Så kom rektor inn — en høy mann med et verdig utseende. Da jeg begynte å snakke med ham, forsvant min nervøsitet, og vi tok for oss punkt for punkt og læresetning for læresetning. Hvor stor pris satte jeg ikke da på at jeg kjente sannheten! Han fortalte meg så at jeg var i et college for jesuitter, og at han syntes jeg var ganske frimodig som torde besøke dem (jeg hadde ikke følt det slik i det hele tatt), trykket hånden min til avskjed og inviterte meg til å besøke ham igjen. Besøket hadde vart i halvannen time, og det hjalp meg til å få mange interessante samtaler med de andre katolikker i dette distriktet.
Når jeg nå ser tilbake på de første årene jeg var pioner, er det da noe som gir meg grunn til å angre på at jeg tok opp pionertjenesten? Nei, slett ikke! Når vi nå ser tilbake på den tiden, kan det synes som om vi gjennomarbeidet distriktene for hurtig, men senere har andre pionerer tatt hånd om interessen i disse distriktene, og det er nå menigheter i mange av byene der. Jeg er takknemlig for dette og for den tjeneste jeg fikk utføre i de første årene jeg var pioner. I de årene som fulgte, utførte jeg forskjellige slags tjenesteoppdrag, men så hendte det noe som skulle bringe en stor forandring i mitt liv.
En dag fikk jeg et brev fra Selskapet Vakttårnets kontor i London med innbydelse til å tjene ved Betel. Det ville virkelig bli en stor forandring å gå over fra tjenesten ute på feltet til å bli et medlem av Betel-familien. Det var kanskje med blandede følelser jeg traff min beslutning, men jeg ønsket å tjene der det var behov for meg, og jeg visste at uansett hvilket arbeid jeg fikk der, ville jeg finne glede og tilfredshet i å utføre det.
Tjeneste ved Betel
Da jeg kom til Betel i 1926, ble det mitt hjem, og det har det vært hele tiden siden. Jeg har aldri tenkt på å forlate Betel, med mindre jeg skulle bli bedt om å utføre et annet tjenesteoppdrag. Den tiden jeg har tilbrakt ved Betel, har vært en lykkelig tid, og de mange venner jeg har fått der, har gjort livet rikere for meg.
Da jeg begynte i pionertjenesten, hadde jeg ikke regnet med at jeg skulle bli trykker igjen, men det var for å bli det jeg reiste til Betel. I England hadde Selskapet fram til da fått all trykking utført av andre trykkerier. Nå hadde Selskapet fått en Verticle Miehle-presse og en kuttemaskin som jeg måtte bruke håndkraft på, og så kunne avdelingskontoret i London besørge sin egen trykking. Vi har fremdeles den første pressen, men ikke den gamle kuttemaskinen. Senere fikk vi en planpresse, og i 1940 fikk vi en Intertype settemaskin. Hvor takknemlige vi var for at vi hadde disse pressene i den vanskelige tiden under den annen verdenskrig, da de ble brukt til å trykke The Watchtower til gagn for brødrene i Storbritannia! I to år klarte vi til og med å trykke Yearbook (Årboken) og utstyre den med et stivt pappbind. Betel-familien måtte arbeide om kveldene for å få det gjort. Av og til har jeg undret meg over hvordan vi klarte å få gjort det alt sammen, men Gud gir oss en «overveldende kraft» alt etter som vi trenger den i hans tjeneste. — 2 Kor. 4: 7, UO.
Det kan være at arbeidet på Betel i mange henseender ikke er så interessant som tjenesten på feltet, men jeg visste at det på ingen måte er mindre viktig, og det er mye jeg hadde grunn til å være takknemlig for i forbindelse med den tjeneste jeg kunne utføre. I den tiden jeg begynte på Betel, pleide vi ta opp bibelske spørsmål til drøftelse ved hvert eneste måltid. Det å ta til seg åndelig føde samtidig som en tar til seg materiell føde, er kanskje ikke så bra for fordøyelsen, men jeg lærte mye av disse drøftelsene. Jeg ble også klar over at felttjeneste også hører med til Betel-tjeneste. Jeg husker godt de lørdagene da vi brukte hele dagen til å forkynne i utkantene av London.
Etter hvert som årene gikk, var det en stadig framgang i organisasjonen, og vi som var på Betel, kunne hurtig bli klar over forandringene og hva de betydde for framgangen i den nye verdens samfunn. Jeg husker godt den gledefylte stunden ved bordet på Betel da det telegrammet ble lest opp som opplyste om at det «nye navn» var blitt antatt på stevnet i Columbus i Ohio. Ja, vi var Jehovas vitner! I 1938 var det blitt ’gull i stedet for kobber’ i organisasjonen, slik det var forutsagt i Esaias 60: 17 og kom til uttrykk i den teokratiske ledelse av organisasjonens anliggender. For en velsignelse dette var for oss under de vanskelige forholdene under den annen verdenskrig! Vi dabbet ikke av i tjenesten, men selv når det var ildgivning, besøkte vi menneskene i deres hjem, foretok gjenbesøk og ledet hjemmebibelstudier, og vi ble velsignet med stor økning i disse vanskelige årene.
Stevnet i De forente stater
I 1946, like etter at krigen var slutt, ble det kunngjort at det skulle holdes et internasjonalt stevne i Cleveland i Ohio. Vår avdelingstjener, Pryce Hughes, fikk innbydelse til stevnet av Selskapets president, og vi gledet oss alle sammen med ham over dette. Men forestill deg hvor overrasket og glad jeg ble da også jeg litt senere fikk innbydelse til å overvære stevnet. Å, hvor takknemlig jeg var!
Det var mange vanskeligheter å overvinne når man skulle ut å reise på den tiden, men endelig var vi på vei nedover Manchester-kanalen og ut i åpent hav i en forholdsvis liten båt. Jeg visste at det var meget i beredskap for oss, og jeg ønsket å kunne nyte det fullt ut. Jeg tror også at jeg gjorde det. Først hadde vi den glede å møte Betel-familien i Brooklyn, som virket stor i forhold til vår egen i London. Vi hadde en tid med lykkelig samvær med brødrene der, og vi ble kjent med mange av dem og stiftet således mange nye, varige vennskap. Fra Betel reiste vi videre til Gilead sammen med Selskapets president, bror Knorr, og der møtte vi en annen stor teokratisk familie — elevene og de som arbeidet på Kingdom Farm. Ettersom semesteret ved skolen nettopp var slutt, hadde vi den glede å overvære uteksamineringen og høre alle de kjærlige, vennlige og nyttige rådene som ble gitt av alle som var med på programmet. Det var noen herlige dager vi tilbrakte på Gilead, noe jeg også har grunn til å være takknemlig for.
Om natten dro jeg så sammen med en del andre av sted til Cleveland og stevnet. Selv om det ikke var så stort som de stevnene som ble holdt i 1953 og 1958, som jeg også hadde det privilegium å overvære, var det et kjempemessig stevne for meg. Jeg arbeidet i kafeteriaen, hvor det var mye å gjøre, men hvor vi også hadde mye moro, og det ga meg stor tilfredsstillelse å ta del i arbeidet i forbindelse med stevnet. For et glederikt stevne det var! Det står ennå levende for meg at dette var et stevne for «Glade nasjoner», for det var lykkelige mennesker fra mange nasjoner samlet der for å tilbe og prise Jehova. Det var på dette stevnet boken «Gud er sanndru» ble frigitt, og vi bruker den fremdeles for å ’rense veien for stein’ til gagn for mennesker av god vilje. (Es. 62: 10) Jeg husker tydelig den kvelden bror Knorr redegjorde for områdetjenesten og områdestevnene, som har vært til så stor glede og velsignelse for menighetene. Jeg hadde det privilegium å sitte bak ham på plattformen denne kvelden, og da han redegjorde for dette arbeidet og deretter fortalte om planene om å utvide Betel-hjemmet og trykkeriet i Brooklyn, ble han gang på gang avbrudt av kraftig applaus. Selv om man ikke kunne se ansiktstrekkene til noen av tilhørerne fra plattformen, kunne man med letthet føle deres glede. Disse opplevelsene står ennå levende for meg, og det er også noe jeg er takknemlig for.
Flere ting jeg er takknemlig for
Det er gått mange år siden dette stevnet, og vårt åndelige paradis har stadig utvidet seg. Ikke alle som har vært på Betel, har vært trofaste i sin tjeneste. Noen var ikke takknemlige lenger. De verdsatte ikke lenger det Gud hadde gitt dem. Jeg har tatt lærdom av dette, og er klar over at jeg må være takknemlig for den tjeneste jeg har fått i oppdrag å utføre. Det er imidlertid mange, hvorav noen har tjent ved Betel lenger enn jeg, som fremdeles er trofaste og verdsetter sine privilegier. Av dem lærer jeg også noe, for de er en kilde til stor oppmuntring for meg.
Tiden kom da våre lokaler i Craven Terrace i London ble for små. Vi trengte å ’strekke våre teltsnorer langt ut’. (Es. 54: 2) Vi trengte en tomt som lå i nærheten av gode kommunikasjonsmidler, og som likevel lå utenfor City. Og for en fin tomt vi fikk! Den ligger i det grønne beltet, og like i nærheten er det en stasjon på en av Londons undergrunnsbaner. Her i nærheten av den gamle landsbyen Mill Hill har vi nå vårt nye hjem — et prektig bygg som ligger i vakre omgivelser. Det er som et paradis. Men for en virksomhet det er her! Vår moderne presse spyr ut tusenvis av blad. Alt dette er virkelig en grunn til å være takknemlig!
Nå har vi dessuten den glede å ha Kurs i Rikets tjeneste i hjemmet vårt. Vi gleder oss over å ha brødre fra seksjonene, områdene og menighetene hos oss, noe som gjør familien større og bringer oss mange velsignelser samtidig som også de får mange velsignelser.
Jeg er litt eldre nå enn jeg var i det vidunderlige Rikets år, 1914, da jeg ble kjent med sannheten som gledet mitt hjerte. Jeg er også eldre enn jeg var da jeg tok opp heltidsforkynnelsen i 1922. Men jeg føler meg likevel ikke gammel. Jeg klarer fremdeles å arbeide hele dagen sammen med de yngre brødrene, som er meget vennlige mot meg, og dette er jeg meget takknemlig for.
Fra den avdelingen hvor jeg arbeider, kan jeg se den gamle Miehle-pressen som jeg først ble satt til å arbeide ved, og den er fremdeles i bruk. Hvis den kan fortsette å arbeide, hvorfor skulle så ikke jeg kunne gjøre det? Fremdeles minnes jeg ofte salmistens ord: «Hvormed skal jeg gjengjelde [Jehova] alle hans velgjerninger imot meg?» Jeg er sikker på at det ennå er meget jeg kan gjengjelde ham, og jeg ønsker å gjøre det — i takknemlighet.