Spørsmål fra leserne
• Ifølge 2 Samuel 6: 23 døde Sauls datter Mikal barnløs. Likevel sier 2 Samuel 21: 8 at hun hadde fått fem sønner med meholatitten Adriel. Men ifølge 1 Samuel 18: 19 giftet Adriel seg med Merab, Mikals søster. Hvordan kan disse tilsynelatende selvmotsigelsene i Bibelen forklares? — L. B., USA.
David hadde stilt kong Saul i skyggen i krigen i den grad at Israels kvinner sang: «Saul har slått sine tusener, men David sine titusener.» På grunn av dette ble Saul misunnelig og prøvde å rydde David av veien. Han trodde at han ville kunne gjøre det ved å tilby David sin datter Mikal, som elsket David, mot en festegave på hundre filister-krigeres forhuder, for Saul tenkte at David ville bli drept når han forsøkte å skaffe til veie denne gaven. Men David og hans menn fikk ikke bare tak i hundre, men to hundre forhuder: «Og David tok deres forhuder med seg og la dem fulltallig fram for kongen, så han kunne bli kongens svigersønn. Da ga Saul ham sin datter Mikal til hustru.» — 1 Sam. 18: 7, 25—27.
En tid senere, etter at David var blitt konge, førte han Jehovas pakts ark til Sions berg i nærheten av sitt palass. I stor glede danset David av all sin makt uten å ha sin overkjortel på. Hans hustru Mikal, Sauls datter, så dette, «og hun foraktet ham i sitt hjerte». Da David kom hjem igjen til sitt hus, sa Mikal hånlig: «Hvor høyt Israels konge er blitt æret i dag — han som i dag har blottet seg for øynene på sine tjeneres piker, som løse folk pleier å gjøre!» Denne konge-datteren hadde ikke noen verdsettelse av den nidkjærhet David la for dagen for tilbedelsen av Jehova. David ikke bare irettesatte henne for dette, men han straffet henne også ved ikke mer å ha noen omgang med henne: «Men Mikal, Sauls datter, ble barnløs til sin dødsdag.» — 2 Sam. 6: 14—23.
Dette skriftstedet ser imidlertid virkelig ut til å være i strid med 2 Samuel 21: 8: «Men de to sønner som Rispa, Ajas datter, hadde fått med Saul, Armoni og Mefiboset, og de fem sønner som Mikal, Sauls datter, hadde fått med Adriel, sønn av meholatitten Barsillai, dem tok [David].» Disse sønnene ga David gibeonittene som soning for at Saul hadde prøvd å utrydde gibeonittene. — 2 Sam. 21: 1—10.
Det ser ut til at noen skriftlærde har forsøkt å løse problemet ved å sette Mikals søsters navn, Merab, i stedet for Mikal. Dette framgår av teksten i Septuaginta og to hebraiske manuskripter. Noen moderne oversettere har fulgt deres eksempel og har trukket den slutning at den ordlyd dette skriftstedet har i de fleste hebraiske manuskripter, skyldes en avskrivningsfeil.
The Interpreter’s Bible sier at det er innlysende at det er en feil som er blitt begått, ettersom Saul senere ga Mikal til Palti. (1 Sam. 25: 44) Men dette er ikke en fornuftig forklaring, for David fikk Mikal tilbake så snart han var blitt konge. Dette er enda et eksempel på at en ikke kan stole på uttalelser fra lærde som er modernister. — 2 Sam. 3: 12—16.
Det finnes imidlertid en tradisjonell forklaring på dette skriftstedet som er basert på den ordlyd det har i nesten alle hebraiske manuskripter, og slik det blir gjengitt i New World Translation:
Merab, Mikals søster, var Adriels hustru, og hun fødte ham de fem sønnene som er omtalt. Merab døde imidlertid på et tidlig tidspunkt, og hennes søster Mikal, som ble forkastet av David, påtok seg å oppfostre de fem guttene. Av den grunn ble de omtalt som Mikals barn og ikke som Merabs barn. I harmoni med dette gjengir Isaac Leesers oversettelse (sjuende utgave, 1922, Bloch Publishing Co.) 2 Samuel 21: 8 slik: «Og Sauls datter Mikals fem sønner, som hun hadde fostret opp for Adriel» En fotnote sier: «Ettersom Mikal var Davids hustru; men barna tilhørte Merab, Sauls eldste datter, og var sannsynligvis oppdratt av hennes søster.»
Ved å kalle disse guttene, som var blitt henrettet, for Mikals sønner ble det ført ytterligere vanære over henne på grunn av den hånlige holdning hun hadde inntatt overfor sin mann, kong David, da han førte Jehovas pakts ark opp til Sions berg i nærheten av sitt palass. Ettersom hun høyst sannsynlig levde da hennes fem fosterbarn ble henrettet, måtte hun ha følt en stor sorg, ikke bare på grunn av sine nevøers død, men også fordi hun ikke hadde noe igjen for sitt strev med å oppfostre dem. Dette viser at vi ikke kan prøve å tjene Gud på vår egen måte og likevel vente å oppnå framgang og lykke.
• Hva var det som ble oppbevart i arken? Ifølge 2 Krønikebok 5: 10 var det «intet i arken uten de to tavler som Moses hadde lagt ned i den ved Horeb, dengang [Jehova] gjorde pakt med Israels barn da de dro ut av Egypt», og 1 Kongebok 8: 9 har omtrent samme ordlyd. Men Hebreerne 9: 3, 4 sier: «Det Aller-helligste . . . hadde et røkoffer-alter og paktens ark, som var kledd rundt om med gull, og i denne var en gullkrukke med manna og Arons stav, som hadde blomstret, og paktens tavler.» — T. R., USA.
Paulus’ ord i Hebreerne 9: 4 er basert på følgende skriftsteder, som viser hva som var anbrakt i paktens ark: «Så sa Moses til Aron: Ta en krukke og legg i den en full omer manna, og sett den ned for [Jehovas] åsyn til å gjemmes for eders etterkommere! Som [Jehova] hadde befalt Moses, således satte Aron den ned foran vitnesbyrdet til å gjemmes.» Aron samlet uten tvil manna og la den i en krukke, men han satte den naturligvis ikke ned foran vitnesbyrdet før paktens ark eller vitnesbyrdets ark var blitt laget og lovtavlene mottatt. (2 Mos. 16: 33, 34) Senere sa Moses: «Så vendte jeg meg og gikk ned av fjellet og la tavlene i den ark jeg hadde gjort; og der ble de liggende, således som [Jehova] hadde befalt meg.» (5 Mos. 10: 5) «Og [Jehova] sa til Moses: Bær Arons stav inn igjen foran vitnesbyrdet for å gjemmes som et tegn for de gjenstridige; og du skal gjøre ende på deres knurr, så jeg slipper å høre på det; ellers skal de dø.» (4 Mos. 17: 10) Disse skriftstedene viser tydelig at paktens ark engang inneholdt de ting Paulus nevnte, og det er derfor innlysende at han skrev om den tiden da disse tingene ble oppbevart der.
Hans ord er imidlertid slett ikke i strid med det som står i 2 Krønikebok 5: 10, for det at dette skriftstedet sier at det på den tiden da Salomos tempel ble innvigd, «var intet i arken uten de to tavler som Moses hadde lagt ned i den ved Horeb», antyder at arken på et tidligere tidspunkt hadde inneholdt andre ting, noe som gjorde at det var verdt å nevne hva den nå inneholdt.
Den grunnen som anføres for at Arons stav som blomstret, ble anbrakt for Jehovas åsyn, nemlig at den skulle være et tegn for de gjenstridige, antyder at denne staven ble liggende i paktens ark i det minste så lenge som ørkenvandringen varte, eller så lenge de gjenstridige opprørerne levde. Det er derfor rimelig å trekke den slutning at det var etter at israelittene kom inn i det lovte land, og før Salomos tempel ble innvigd, at gullkrukken og Arons stav ble fjernet. Det er ikke rimelig at Jehova ville ha tillatt at disse hellige tingene kom i hendene på filistrene da de tok arken fra israelittene på ypperstepresten Elis tid, for hvis han hadde gjort det, ville også de to lovtavlene ha blitt borte. Gullkrukken med manna og Arons stav som blomstret, hadde tydeligvis tjent sin hensikt, og derfor tillot Jehova at de ble fjernet.
Det er interessant å legge merke til at det er mer enn én ark som blir omtalt i forbindelse med tavlene. Den arken som Moses taler om i 5 Mosebok 10: 1—5, og som Jehova sa han skulle lage, var et midlertidig oppbevaringssted for de to lovtavlene som han fikk på Sinai berg. Det var først senere, ved slutten av året, at paktens ark var klar til bruk. — 2 Mos. 39: 33—40: 3.
Hvordan forholder det seg så med den boken som omtales i 1 Samuel 10: 25? Det står der: «Så talte Samuel til folket om kongedømmets rett og skrev det opp i en bok; den la han ned for [Jehovas] åsyn.» Må det at han la den ned for Jehovas åsyn, nødvendigvis bety at han anbrakte den i paktens ark? Nei, det betyr ikke nødvendigvis det, spesielt ikke i dette tilfelle, for på dette tidspunktet var det en nokså uvanlig situasjon i Israel. Etter at filistrene hadde sendt arken tilbake, ble den ført til Kirjat-Jearim, hvor den sto inntil David hadde begynt å regjere. (1 Sam. 7: 1, 2) Tabernaklet sto imidlertid på den tiden i Silo eller Nob, og det ble senere flyttet til Gibeon. Der hvor tabernaklet sto, var også alteret som det ble frambåret offer på, prestene og de ting som hørte til helligdommen. Det er derfor rimelig å trekke den slutning at det som på Samuels tid var «for [Jehovas] åsyn», var det sted hvor tabernaklet var, og ikke det sted hvor arken var. — Jos. 18: 1; 1 Sam. 21: 1; 1 Krøn. 16: 39.
Av det foregående ser vi igjen at Bibelen er i harmoni med seg selv.
• Hvordan skal vi forstå den delen av Mika 4: 3 (NW) som lyder: «Han skal visselig avsi dom blant mange folk og bringe orden i forholdene for mektige nasjoner langt borte»? — L. S., USA.
Vår forståelse av denne delen av Mikas profeti må være i samsvar med den sammenheng dette skriftstedet står i. I Mika 4: 2 (NW) leser vi at «mange nasjoner» skal si: «Kom, dere folk, og la oss gå opp til Jehovas fjell og til Jakobs Guds hus; og han skal undervise oss om sine veier, og vi skal vandre på hans stier.» Med disse mange nasjoner og folk siktes det ikke til denne verdens nasjoner og regjeringer. Disse mange nasjoner og folk er de troende mennesker som kommer ut fra alle nasjoner i verden og går opp til Jehovas fjell, slik det tydelig blir vist i Åpenbaringen 7: 9.
Mika 4: 3 (NW), som sier at Jehova skal dømme blant «mange folk» og bringe orden i forholdene for «nasjoner langt borte», betyr følgelig ikke at Jehova skal gripe inn i denne verdens nasjoners anliggender, men at han avsier dom blant og bringer orden i forholdene for de troende mennesker som har kommet ut av denne verdens nasjoner og har tatt standpunkt for Jehovas rike.
De retter seg etter disse domsavsigelser ved å gjøre det som vers tre videre sier: «Og de må smi sine sverd om til plogjern og sine spyd til vingårdskniver. Nasjon skal ikke løfte sverd mot nasjon, og de skal heller ikke mer lære å føre krig.»
Sanne kristne gjør dette i samsvar med den resolusjonen som de vedtok i 1958 på sitt stevne med mottoet «Guds vilje», og som blant annet sier: «At vi billedlig talt har smidd våre sverd om til hakker og våre spyd til vingårdskniver, og at vi ikke vil løfte sverd mot hverandre selv om vi er av så mange nasjonaliteter, ettersom vi er kristne brødre og medlemmer av Guds eneste familie, og at vi heller ikke mer vil lære å føre krig mot hverandre, men at vi vil vandre på Guds stier i fred, enhet og broderkjærlighet.»