Er Vestens samfunn et kristent samfunn?

ROBERT E. L. STRIDER, som er rektor ved Colby College i Maine, tok opp dette ransakende spørsmålet i sin tale til den klassen som ble uteksaminert i juni i fjor. En kan forstå hans konklusjon, nemlig at «vårt samfunn er ikke et kristent samfunn», når en tenker over den ukristne handlemåte som vanligvis blir fulgt i den vestlige verden. Det er få mennesker som har en sterk tro på Gud, og det er få som følger i Jesu fotspor.

Den danske presten Per Dolmer innrømmet at selv om de fleste mennesker i hans land tilhørte statskirken, betyr ikke det at de er kristne. Han sa: «Det må i sannhetens interesse også tilføyes at hvis 97 prosent tilhører statskirken, lever de aller fleste langt borte fra troen på Gud, er fullstendig likegyldige overfor ham, tenker aldri på ham og lever i strid med hans åpenbarte vilje, og mange av dem dør også i sin likegyldighet og vantro.»

I denne forbindelsen er det interessant å merke seg en samtale som spaltisten Sydney J. Harris hadde med en hindu. I sin spalte i Detroit-avisen Free Press for 21. september 1961 forteller han at samtalen forløp slik: «’Etter å ha reist i den kristne verden i Vesten,’ sa han under middagen, ’har jeg måttet undre meg når jeg leser Det nye testamente. Hvordan fortolker dere egentlig Jesu ord?’

«’Hva er det De mener?’ spurte jeg og var redd for hva han ville si.

«’Jeg mener,’ sa han høflig, ’hvordan kan dere forene hans enkle lære om at en ikke skal gjøre motstand, med deres kanoner og fly og med de kriger dere utkjemper med noen få ti-års mellomrom? Hvilket kristent land har noensinne vendt det andre kinnet til? Hvem blant dere er det som er villig til å gjengjelde ondt med godt? Hvordan kan folk som har del i hans gode budskap, fortsette å drepe hverandre samtidig som begge parter ber til ham?’

«’Vel,’ sa jeg, ’når alt kommer til alt, var det en fullkommen lære Jesus forkynte. Alminnelige dødelige mennesker makter ikke alltid å leve i samsvar med den.’

«’Det kan jeg forstå,’ sa han og nikket, ’men det bør være deres mål å gjøre det — jeg ser imidlertid bare at dere følger den stikk motsatte handlemåte. . . .’

«’Det store flertall av det indiske folk er så visst ikke noe bedre enn menneskene i Vesten, hverken moralsk eller åndelig sett.’

«’Kanskje ikke,’ sa han. ’Men vi påstår da heller ikke at vi har fått en spesiell åpenbaring fra Guds Sønn. Vi hevder ikke at vi følger Fredsfyrsten mens vi i virkeligheten følger Krigsfyrsten.’

«’Det er ikke alle som mener at Jesus var pasifist,’ innvendte jeg. ’Noen peker på at han brukte en svepe og jaget pengevekslerne ut av templet.’

«’Men det er forskjell på å bruke en svepe — noe en også kan bruke til å tukte et barn med fordi en elsker det — og hensynsløst å drepe millioner av uskyldige menn, kvinner og barn i Guds navn. Dere har fått påbud om å elske deres neste, og i vår tid da verden er blitt så liten, er alle ens neste.’

«Jeg hadde et argument igjen som jeg mente ville slå ham av marken: ’Har vi ikke rett, ja, plikt til å kjempe mot urettferdighet, ondskap og tyranni?

«’Jo,’ sa han, ’dere må kjempe mot dette, men det er i deres sinn og sjel dere må kjempe mot det, for det er der det begynner, ikke i et fremmed land. Når dere har renset dere selv, vil den godhet dere legger for dagen, bli det mest virkningsfulle våpen i verden — om ikke nå, så i hvert fall i framtiden.’»

Harris avsluttet artikkelen med følgende innrømmelse: «Kanskje du kan svare hinduen? Jeg kunne det ærlig talt ikke.» Hvordan en enn ser på de forskjellige argumenter hinduen kom med, er det tydelig at landene i Vesten i virkeligheten ikke kan forsvare seg overfor den beskyldning at de har unnlatt å følge Kristi eksempel. De er ikke kristne i ordets egentlige betydning!

For dertil ble I og kalt, fordi også Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, for at I skal følge etter i hans fotspor, . . . han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig — 1 Pet. 2: 21, 23.