Et forent opprør mot Gud slår feil

PÅ GRUNN av den kritiske situasjon verden befinner seg i, har verdens ledende menn gitt uttrykk for at de har til hensikt å opprette en verdensregjering. Men det er mange hindringer som gjør seg gjeldende, blant annet de over 2700 forskjellige språk som menneskene i verden taler. Alle disse språkene bidrar til å skape nasjonale skranker og skillelinjer, slik at det har vært umulig å oppnå fullstendig enhet. Det var imidlertid en tid da alle mennesker på jorden, bortsett fra en liten minoritet, satte sin lit til en bestrebelse som ble gjort for å opprette en verdensregjering. De ga den sin fulle støtte både mentalt og i handling. To viktige faktorer som ikke gjør seg gjeldende nå lenger, kunne ha bidratt til at de virkelig hadde klart å holde menneskeheten sammen under en menneskelig konges styre. Disse to faktorene var deres nære slektskap og i særdeleshet deres felles språk.

Denne forente bestrebelsen førte imidlertid ikke fram. Hvorfor gjorde den ikke det? Var ikke deres plan rosverdig? Ville ikke de idéer og prinsipper som deres plan var basert på, føre til et godt resultat og bli til gagn for alle som støttet denne regjeringen? Hva var det som forårsaket at denne bestrebelsen slo feil? Ved å undersøke de mål, hensikter og prinsipper som lå til grunn for denne forente bestrebelsen, kan vi forstå hvorfor den slo så fullstendig feil. Ettersom de bestrebelser som blir gjort i vår tid, har mye til felles med den, vil vi ha stort utbytte av å foreta en slik undersøkelse og finne ut hvorfor denne planen slo feil.

Det er interessant å merke seg at dette forente forsøk på å styre menneskeheten resulterte i det første menneskelige rike som historien forteller om. Noah levde fortsatt på den tiden. Hans sønners etterkommere hadde vokst sterkt i antall, og de utgjorde på den tiden menneskeslekten.

Var Noah den som skulle være denne regjeringens konge? Nei. Han og hans sønn Sem var i virkeligheten imot at det skulle bli dannet en slik regjering. Noah var den som hadde de beste forutsetninger for å bli konge. Men Noah tilba Gud som sin Konge. Det er sikkert at Gud ikke utnevnte Noah til å være konge over noen del av den menneskelige familie. Av den grunn nektet Noah å følge en handlemåte som ville innebære at han var ærgjerrig og maktsyk, og at han gjorde opprør mot Jehova Guds, Skaperens, overherredømme. Han ville heller ikke anerkjenne at noen av hans sønner eller sønnesønner ble konge. Det var imidlertid ikke det at Noah og Sem var motstandere av denne planen, som førte til at den slo feil. — 1 Mos. 6: 9, 10; 10: 32.

Lederen for opprøret

Den som var konge under denne forente bestrebelsen, var en mann som het Nimrod. Han var Noahs sønnesønns sønn, og han var sønn av Kus. Nimrods plan var en utfordring til Gud. Den var i virkeligheten et opprør mot Guds universelle overherredømme. Nimrod nøyde seg ikke med å herske over Babylon. Han utvidet sitt opprør ved å legge planer om å oppnå verdensherredømme. Han invaderte Sems område og utvidet sitt rike fra Babylon til Assyria. — 1 Mos. 10: 8—11.

Noen lærde mener at navnet Nimrod kommer fra det hebraiske ordet marád. Navnet ville da være første person flertall av verbet marád i jussiv modus og ville bety «Vi vil gjøre opprør!» eller «La oss gjøre opprør!» Jerusalems targum, en jødisk forklarende oversettelse av Bibelen, sier om Nimrod: «Han var mektig i jakt og i ondskap framfor Herren, for han var en jeger av menneskenes sønner, og han sa til dem: ’Vend dere bort fra Herrens dom og hold fast ved Nimrods dom!’» Både Jonathans targum og historikeren Flavius Josephus’ beretning er i overensstemmelse med dette. Josephus sier: «Han overtalte dem til ikke å tilskrive Gud det, . . . men til å tro at det var deres eget mot som ga dem lykke. Han forandret også gradvis styret til et tyranni, . . . Mengden var meget villig til å følge Nimrods beslutning og til å betrakte det som feighet å underordne seg under Gud; og de bygde et tårn.» — Antiquities of the Jews, bok 1, kapittel 4, avsnittene 2 og 3, oversatt til engelsk av Wm. Whiston, 1737, revidert av dr. Sam. Burder.

Babylon var i opposisjon til Gud fra begynnelsen av

Hvis navnet Nimrod har den ovennevnte betydning, må han ha fått det etter at han begynte sin opprørske handlemåte, og ikke da han ble født. Hans hovedstad, Babylon, var setet for et rike som var i opposisjon til Guds overherredømme. Opp gjennom hele Babylons historie, også da denne byen senere var underlagt en annen grein av den menneskelige familie, var den alltid i opposisjon til Gud. Om lag 1600 år senere sa Gud følgende om Babylon gjennom sin profet Jeremias: «Mot [Jehova] har det syndet. . . . For mot [Jehova] har det opphøyet seg.» Han sa til Babylon: «Mot [Jehova] har du gitt deg i strid.» Så tilføyde han: «’Se! jeg er imot deg, o Overmot,’ sier den høyeste Herre, hærskarenes Jehova, ’for din dag må komme, den tid da jeg må vie deg oppmerksomhet. Og Overmot skal visselig snuble og falle, og det skal ikke ha noen som forårsaker at det reiser seg opp.’» — Jer. 50: 14, 29, 24; 50: 31, 32, NW.

Babylon lå på sletten mellom de to elvene Eufrat og Tigris nordvest for Ur, som lå ved bunnen av Den persiske bukt. Denne sletten er om lag 400 kilometer lang og 160 kilometer bred på det bredeste. Den ble i sin tid kalt Mesopotamia, som betyr «landet mellom elvene». Den var et sted som var rikt på asfalt, som kunne brukes til bindemiddel, og det var rikelig med leire der som en kunne lage murstein av. De som slo seg ned på denne sletten, var godt kjent med det oppdrag som Noah og hans familie hadde fått, og som gikk ut på at de skulle bli mange og oppfylle jorden. De visste at de skulle spre seg ut over jorden i lydighet mot Jehovas befaling, og at de skulle gjøre sine barn kjent med hans navn, slik at Jehova Guds ry og tilbedelsen av ham kunne bli gjort kjent over hele jorden. Det var ikke noen overbefolkning, ikke noe behov for å erobre land for å få bedre plass, å ta noe område som var bebodd av andre. Det var på den tiden heller ikke på sin plass å trenge seg sammen i byer og begynne å leve et materialistisk, militaristisk liv og vise likegyldighet overfor det oppdrag Gud hadde gitt. — 1 Mos. 9: 1.

Var ikke disse menneskene interessert i å adlyde Guds befaling? Nei. Under ledelse av Nimrod, som var deres konge, sa de: «Kom, la oss gjøre teglstein og brenne dem vel! . . . Kom, la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og gjøre oss et navn, så vi ikke skal spres over hele jorden!» I stedet for å gjøre Gud et navn ville de gjøre seg selv et navn, idet de tenkte at de selv skulle oppnå ære ved å bli kjent som innbyggere av denne byen. De ville gjøre mennesker et navn og ha helter, og de ville spesielt ha Nimrod som helt og opphøye hans navn. — 1 Mos. 11: 3, 4.

Gud dømmer Babylon

Hva var egentlig hensikten med å bygge dette tårnet? Det var på ingen måte behov for noe vern mot en vannflom, for Gud hadde gitt Noah og hans sønner følgende løfte: «Vannet skal aldri mer bli en flom som ødelegger alt kjød.» (1 Mos. 9: 15) På den lave sletten Sinear kunne de dessuten ikke ha noe håp om å bygge et tårn som var høyt nok til at de kunne overleve en slik flom som den som hadde dekket jorden slik at vannet sto 6,5 meter over de høyeste fjellene som fantes da. Nei, hensikten med dette tårnet var noe annet. Det skulle være et tårn for religiøs tilbedelse, en ziggurat. Arkeologiske funn viser at det ikke skulle være et rundt tårn med en spirallignende trappeoppgang, men et firkantet eller rektangulært pyramidetårn med en rekke terasser. På grunn av at tårnet skulle være meget høyt, ville det dominere byen og gjøre religionen meget fremtredende. Det ville lede oppmerksomheten hen på byens hovedgud. Det ville være en religiøs by.

Hvordan betraktet Gud, Skaperen, denne planen? Bibelen sier: «Da steg [Jehova] ned for å se byen og tårnet som menneskenes barn hadde begynt å bygge. Og [Jehova] sa: Se, dette er ett folk, og ett tungemål har de alle; dette er det første de tar seg fore, og nå vil intet være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre.» Gud hadde ikke bemyndiget dem til å bygge en by som skulle være setet for en jordisk hersker. Han tok heller ikke denne forente bestrebelsen lett eller betraktet det som en ubetydelig ting at de bygde et tårn for falsk tilbedelse. Dette var et opprør, en forrædersk handling overfor Guds universelle overherredømme, et frafall fra den sanne tilbedelse av Noahs Gud. Det var også en handling som var i strid med det guddommelige oppdrag å oppfylle jorden med mennesker som tilba Jehova som Gud. Det var en ond gjerning. — 1 Mos. 11: 5, 6.

Hvor langt ville de få gå i sin organiserte bestrebelse i denne onde gjerning? Det de nå gjorde, ville bare være en begynnelse. I sin ærgjerrighet ville de få i sinne å gjøre det ene etter det andre som det ville være mulig for dem å klare ved sine forente, organiserte bestrebelser, og de ville gjøre det på en urett måte. Vi kan nå forstå hvor rett Jehova talte, idet han benyttet sin evne til å forutse framtiden. I vår tid da to store blokker av nasjoner står oppstilt mot hverandre, er rustningskappløpet mellom dem blitt drevet langt høyere enn tempeltårnet ved Eufrats bredder og langt høyere enn vannet steg under flommen på Noahs tid, ja, det er blitt ført helt opp i det ytre verdensrom, hvor de har detonert en kjernefysisk bombe 400 kilometer over jordoverflaten uten å ta hensyn til den virkning det vil få for hele menneskehetens helse og velferd. Vi forstår derfor at den ærgjerrige, organiserte bestrebelse som menneskene i sin selviskhet startet i det opprinnelige Babylon, kunne få store følger. Menneskenes skaper, Jehova Gud, visste det.

Hvilke prinsipper lå til grunn for byggingen av Babylon og dets tårn? Disse opprørerne hadde til hensikt å grunnlegge en falsk religion som var knyttet til en regjering som fornektet Guds kongedømme. De ønsket også å forhindre at Jehovas befaling om å oppfylle jorden og gjøre kjent hans navn over hele jorden skulle bli adlydt. De ønsket å gjøre mennesker et navn, noe som var basert på slike urettferdige prinsipper som ærgjerrighet, selviskhet og ulydighet mot Skaperen. De gjorde dette på eget initiativ, uten at de var blitt bemyndiget til det av Jehova, og de gjorde det i virkeligheten i strid med hans befaling. Nå måtte de stå til regnskap for ham. Han gikk straks til handling, og han sa: «La oss da stige ned der og forvirre deres tungemål, så den ene ikke forstår den andres tungemål! Så spredte [Jehova] dem derfra over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel; for der forvirret [Jehova] hele jordens tungemål.» — 1 Mos. 11: 7—9.

Det de forsøkte å forhindre ved å bygge, forårsaket Jehova, nemlig at de ble spredt. Han forårsaket at en forandring fant sted i deres sinn, slik at de glemte sitt felles, opprinnelige språk. De begynte å tale helt nye språk, det vil si en gruppe talte et språk og en annen gruppe et annet, og ingen hadde evnen til å tolke fra et språk til et annet. Dette var ikke utgytelse av hellig ånd som på pinsedagen — den gaven å kunne tale i tunger som var en velsignelse fra Gud. Gud ga dem riktignok nye tungemål, men han gjorde det ikke for å velsigne deres urette bestrebelser. Det førte imidlertid til noe godt for menneskeheten, for det forpurret deres ugudelige hensikter og førte til at Guds hensikt ble gjennomført. Ettersom de ikke lenger forsto sine medarbeidere, fant de det for vanskelig å prøve å arbeide sammen på tårnet. Gradvis sluttet de å bygge på byen. De spredte seg ut over jorden i grupper alt etter hvilket språk de talte. Deres forente opprør mot Gud slo feil.

Babylon — et æreløst navn

Byen fikk nå et navn som har vært godt kjent helt fram til vår tid. Det var ikke det navnet de som først bygde på den, ønsket å gjøre seg som dens innbyggere. Noahs og hans trofaste sønns språk ble ikke forvirret. De talte fortsatt det samme språk som opprinnelig ble talt av Adam, og som senere ble kalt hebraisk. Det navn de kalte byen med, vitner om Guds dom over den. Dette navnet kommer fra verbet balál, som betyr «å blande, forvirre, kullkaste». Navnet ble forkortet fra Balbél til Babél, som betyr «forvirring».

Josephus forteller om hvordan opprøret slo feil. Han sier: «Deretter ble de spredt utover på grunn av sine forskjellige språk, og de dro ut i grupper til alle steder, og hver gruppe tok i besittelse det land som Gud ledet den til, slik at hele kontinentet ble fylt av dem, både de land som ikke grenset til havet, og kystlandene . . . Men Nimrod, Kus’ sønn, ble der og tyranniserte i Babylon, slik som allerede nevnt.»a Babylons innbyggere likte ikke dette navnets sanne betydning, og derfor oppsto det en lokal overlevering som gikk ut på at byens navn kom fra de to ordene Bab, som betyr «port», og El, som betyr «Gud», for å gjøre det til et hellig navn. I gammel tid ble det ført rettssaker i den rommelige byporten. Bab, som betyr «port», er derfor det som folk i Det nære østen kaller et regjeringssete. I Babylons innbyggeres øyne ble derfor byen kalt Guds regjeringssete, men de mente naturligvis ikke Jehovas sete.

Av dette eksemplet med Babels tårn kan vi se hvilken fare det er å sette sin lit til menneskelige regjeringer. De som setter sin lit til menneskelige bestrebelser for å skape en forent verden, blir ledet i den snaren å se hen til mennesker som helter. De slutter seg i virkeligheten til et Babylon-lignende opprør mot Gud, og de kommer ikke til å oppnå hans velsignelse. Dette historiske eksempel utgjør en rettesnor for oss. Det hjelper oss til å forstå at hvis vi ønsker å ha fred, ikke bare med våre medmennesker, men noe som er langt viktigere, med vår Skaper, som har en bestemt hensikt med jorden, vil vi ikke kunne oppnå det ved å følge menneskers planer for å oppnå verdensherredømme, men ved Guds rike. Guds Ord, Bibelen, gir rikelig med opplysninger og viser hvilken handlemåte en må følge nå for å kunne støtte hans rike under Kristus.

Det forente opprør mot Guds overherredømme slo feil, og Babylon klarte ikke å bli en verdensmakt den gangen. Det er ikke bare et historisk eksempel på en ond bestrebelse, men dets onde virkninger gjør seg også gjeldende i vår tid, noe vi skal redegjøre nærmere for i neste nummer av Vakttårnet.

[Fotnote]

[Bilde på side 428]

REKONSTRUKSJON AV BABELS TÅRN