Vekker du andres vrede?

DU HAR uten tvil vært vitne til hvordan mennesker som er blitt egget til vrede, har sagt og gjort ting de ikke burde. Etterpå har de kanskje vært lei for det og har bedt om unnskyldning. Du har antagelig selv handlet i vrede og har sett hvor stor skade en slik handling kan gjøre.

I Bibelen finner vi et eksempel på en som handlet overilt fordi hans vrede ble vakt. Det var Moses, som israelittene egget til vrede på veien til det lovte land. Det utilfredse folket forlangte at Moses skulle skaffe dem vann. Gud fortalte Moses at han skulle tale til en klippe, og at den da skulle gi vann fra seg. Men Moses sa i sin vrede til folket: «Nå, I gjenstridige! Mon vi kan la vann strømme fram for eder av denne klippe?» (4 Mos. 20: 10) Her begikk Moses en alvorlig feil. I sin opphissede tilstand sa han: «Mon vi kan la vann strømme fram,» og unnlot derved å gi Gud æren. Derfor sa Gud til ham: «I [trodde ikke] på meg og [helliget ikke] meg for Israels barns øyne.» — 4 Mos. 20: 12.

Hvorfor syndet Moses med sine lepper? Hvorfor handlet han overilt? Noen vil kanskje være snar til å legge hele skylden på Moses og si at han mistet selvbeherskelsen. Men var Moses en mann som ikke kunne beherske seg, en mann som var trettelysten? Nei, tvert imot. Guds inspirerte Ord, Bibelen, sier følgende om ham: «Moses var en meget saktmodig mann, mer enn alle mennesker på jorden.» (4 Mos. 12: 3) Nei, Moses var ikke en ubesindig mann, men han handlet overilt på grunn av andres urettferdige handlinger. Hans vrede ble vakt av et opprørsk folks dårlige handlemåte.

Dette blir også bekreftet av beretningen i Salme 106: 32, 33 hvor det står: «De [israelittene] vakte vrede ved Meribas vann, og det gikk Moses ille for deres skyld; for de var gjenstridige mot hans Ånd, og han talte tankeløst med sine lepper.» Ja, det var israelittene som var skyld i at han ble vred.

Det hendte at israelittene til og med vakte Guds vrede! «Folket knurret, og dette mishaget [Jehova]; for da [Jehova] hørte det, ble hans vrede opptent.» (4 Mos. 11: 1) I 5 Mosebok 32: 21 leser vi: «De vakte min nidkjærhet ved det som ikke er Gud, de vakte min harme ved sine tomme avguder.» Ja, Guds vrede ble vakt. Hvorfor? På grunn av israelittenes dårlige handlemåte. Han behersket naturligvis sin vrede til fullkommenhet, noe Moses ikke gjorde.

Alt dette viser at den som vekker andres vrede, handler galt. En person blir kanskje egget til vrede, og i denne tilstand taler eller handler han overilt fordi han ikke kan beherske seg så fullkomment som Jehova kan. Det er sant at en slik person oppfører seg galt, men hvorfor gjør han det? Fordi det var noen som vakte hans vrede. Det ble sagt eller gjort noe som gjorde ham opphisset. Derfor er den som var årsaken til hans vredesutbrudd, ikke uten skyld. Hvis han ikke hadde vakt den andres vrede, da hadde vedkommende kanskje aldri blitt så vred at han handlet overilt. Det blir på samme måte som i tilfellet med Moses. Han som «var en meget saktmodig mann, mer enn alle mennesker på jorden», ville sikkert ikke ha mistet selvbeherskelsen hvis ikke israelittene hadde vakt hans vrede i så høy grad som de gjorde.

Vi bør altså ikke bare tenke at en som er blitt egget til vrede, ikke legger kristen kjærlighet for dagen, men også være klar over at den som vekker andres vrede, begår en alvorlig feil. Det er sant at kristen kjærlighet «blir ikke opphisset». (1 Kor. 13: 5, NW) Men den gjør heller ikke andre opphisset eller vekker deres vrede. Det å vekke andres vrede unødig er i virkeligheten å legge hat for dagen: «Hat vekker trette.» (Ordspr. 10: 12) Personer i ansvarsfulle stillinger må av og til veilede eller irettesette andre, noe som kan vekke deres vrede, selv om det blir gjort på en kjærlig måte. Dette har imidlertid ikke noe å gjøre med det at en i det daglige liv unødig vekker andres vrede.

En kan vekke andres vrede ved å snakke til dem i en uvennlig tone, ved å kritisere dem i stedet for å tilgi dem, ved ikke å ta deres menneskelige feil og svakheter i betraktning og ved stadig å ta dem på en gal måte. En kan neppe vente at det skal komme noe godt ut av det, for en går imot selve den menneskelige natur. Menneskene liker ikke at andre unødig vekker dem til vrede. Hva kan så tankeløse ord sammenlignes med? Bibelen svarer: «Mange taler tankeløse ord, som stikker liksom sverd.» (Ordspr. 12: 18) Hva kan dette føre til? «Et sårende ord vekker vrede.» (Ordspr. 15: 1) Når du gjør noe som er egnet til å vekke andres vrede, så vær ikke overrasket over at de virkelig blir vrede.

Det er ikke kristent å vekke andres vrede unødig ved det en sier eller gjør. Når en gjør det, bryter en det store prinsipp, det store bud Jesus henviste til da han sa: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matt. 22: 39) Det kan føre til at ens neste begår en feil, slik tilfellet var med Moses ved Meriba. Hva mener Gud om dem som gjør det? Hans Ord sier: «Den som fører de oppriktige vill på en ond vei, skal falle i sin egen grav.» — Ordspr. 28: 10.

Et vist menneske vekker ikke andres vrede, men «helbreder» dem med sin tunge og sine gjerninger. «De vises tunge er legedom.» (Ordspr. 12: 18) Den vise vet at en ved sine ord og handlinger kan vekke andres vrede, så han vil unngå å si eller gjøre noe som kan ha en slik virkning. Han bestreber seg på å beherske seg, slik at han ikke gjør sin neste sorg, men er til hjelp for ham. Før han gjør noe som kanskje kan vekke andres vrede, vil han spørre seg selv: «Hvordan ville jeg reagere hvis noen sa det til meg eller gjorde slik mot meg?»

Vær lik et slikt vist menneske. Bestreb deg på å unngå å vekke andres vrede. Følg det prinsipp Jesus framsatte da han sa: «Alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem.» — Matt. 7: 12.