Hvem har retten til verdensherredømme?

MENNESKER i alle land er i vår tid klar over at verden står overfor en endelig kraftprøve i spørsmålet om verdensherredømmet. Det finnes mange ideologier. Ifølge en ideologi skal alt og alle være underlagt staten. Ifølge en annen skal det enkelte menneske kunne avgi sin stemme angående landets styre, slik at alle har del i herredømmet. En ideologi går ut på at religionen skal avskaffes, men de som heller til denne ideologien, erstatter religionen med noe annet som også nærmest er en religion, nemlig ateismen, og de forsøker å omvende alle til dens læresetninger. En annen ideologi går ut på at religion, en hvilken som helst religion, er nødvendig for å opprettholde en tilfredsstillende regjering.

Har enhver regjeringsform rett til å herske over jorden? Hvis det er tilfelle, er den da en rett regjering som har makt til å ta dette herredømmet og utøve det til gagn for folket? Har religionen noen plass i denne regjeringen? Og vil ditt valg av en regjering eller religion ha noen virkning på den regjeringsform som jorden kommer til å få, eller vil det være bestemmende for hvorvidt du vil få leve under denne regjeringen eller ikke?

Himmelens og jordens Skaper forutså og forutsa for lang tid siden vår tids vanskeligheter, og med forståelse og medfølelse fastsatte han de rettferdige normer som denne regjeringen skal følge, og han sa også hvem som skal herske. Og ikke nok med det, men han brukte en nasjon til å danne et fullstendig forbilde på hans regjering som skal herske over jorden. Ved å gjøre det viste han hvilken betydning vårt valg både av regjering og religion vil ha for våre utsikter til å få leve under den regjering han vil opprette.

Nøkkelen til å forstå dette emnet finner vi i profetien i 1 Mosebok, kapittel 49, vers 10: «Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten [Silo, NW] kommer, og folkene blir ham lydige.» En mener at «Silo» betyr «han som eier den». For å kunne finne ut hvem han er, og hva hans regjering vil bety for oss, må vi gå tilbake til det folket som denne profetien ble uttalt til, og se hvordan Gud handlet med det for å danne forbilder på den kommende Silo og hans regjering.

Gud, den usynlige overherre

Et godt tidspunkt å betrakte dette folket på er da det var i ferd med å påta seg de plikter som følger med å ta i besittelse og styre et land. Det er om våren israelittene og en stor hop av alle slags folk som følger med dem, nærmer seg Jordan-elven for å gå over den og inn i det lovte land. Dette er det mest ugunstige tidspunkt å gå over elven på, for den går nå over sine bredder, men dette utgjør ikke noe problem for universets Overherre. Så snart føttene til prestene som bærer den gullbelagte paktens ark, berører vannet, begynner det å synke, og etter kort tid har det rent ned i Dødehavet, slik at elveleiet er blitt tørt. Mens disse prestene står stille midt ute i elveleiet, går millioner av mennesker og deres kveg over og inn i Kana’ans land. Deretter blir Guds ark båret over, og vannet oversvømmer igjen elvebreddene.

De hedenske innbyggerne i Kana’an har sett dette, og de er redselsslagne. Under Guds fullkomne ledelse og tidsberegning har israelittene gått over elven på den tiende dag i måneden nisan, den dagen da de må ta påskelammet inn i sine boliger. Før de kan spise påskemåltidet, må imidlertid alt mannkjønn la seg omskjære. Josva, Kaleb, prestene og levittene er allerede blitt omskåret, men ikke de andre, de som er blitt født i løpet av den 40 år lange ørkenvandringen. Den 14. nisan er alle blitt helt friske igjen, og de holder påske til rett tid, ikke langt fra den befestede byen Jeriko. — Jos. 5: 1—10.

Israelittene har nå kommet inn i det landet som «flyter med melk og honning». Til nøyaktig rett tid slutter derfor Gud å forsyne dem med manna, som de har levd av i 40 år. (Jos. 5: 11, 12) I dette året begynner de å telle årene for å kunne holde sabbatsårene og de frihetsbringende jubelårene. Hvorvidt de skal få fortsette å bo i sitt gudgitte land, avhenger av at de trofast holder disse årene. Fra dette året, 1473 f. Kr., til slutten av deres siste konges, Sedekias’, regjeringstid (607 f. Kr.), vil de ifølge Guds lov være forpliktet til å holde 17 jubelår og 121 mellomliggende sabbatsår.

Under ledelse av Josva som Guds utnevnte dommer blir israelittene i de neste seks årene holdt travelt opptatt med å underlegge seg de folkeslag som bor i landet, og med å fordele landområder til de 12 stammene. Nå blir deres tro satt på en hard prøve, for det neste år må landet få nyte godt av sitt første år med sabbatshvile. Som følge av at Gud velsigner de lydige israelittene, har de nok mat til de kan høste landet i det åttende år. — 3 Mos. 25: 18—22; Jos. 14: 1 til 17: 18.

På denne tiden, over 300 år etter at Abraham levde, er kong Melkisedek ikke lenger i Salem (som nå kalles Jerusalem). De hedenske jebusittene som er i slekt med Nimrod, bor nå i byen. Jerusalem ligger i Benjamins stammes område på grensen til Judas område. Men den er en så godt befestet by at jebusittene holder den i hele den tiden da Israel blir styrt av dommere. — Dom. 1: 21.

Israelittene reiser tabernaklet i Silo, om lag 30 kilometer nord for Jerusalem og 15 kilometer sør for den levittiske byen Sikem. De 12 stammene drar opp til Silo for å frambære offer og feire påsken og ukenes høytid eller «pinsen». Sikem er også en «tilfluktsstad» som manndrapere som har slått noen i hjel av vanvare, kan løpe til for å bli beskyttet mot blodhevneren. — Jos. 20: 7; 21: 20, 21.

De må treffe et valg

Josva, som nærmer seg slutten av sitt liv, holder sin avskjedstale til folket i Sikem. Og han holder fram for dem valget mellom å tjene Babylons guder eller den levende og sanne Gud, Jehova. Han sier:

«Så sier [Jehova], Israels Gud: På hin side elven [Eufrat] bodde fordum eders fedre, blant dem Tarah, Abrahams og Nakors far, og de dyrket fremmede guder. Og jeg tok eders far Abraham fra hin side elven . . . og jeg gjorde hans ætt tallrik . . . Jakob og hans barn dro ned til Egypt. . . . Siden slo [jeg] Egypt med plager . . . og deretter førte jeg eder ut. . . .

«Så frykt nå [Jehova] og tjen ham i oppriktighet og troskap, og skill eder av med de guder som eders fedre dyrket på hin side elven [Eufrat] og i Egypt, og tjen [Jehova]! Men synes I ikke om å tjene [Jehova], så velg i dag hvem I vil tjene, enten de guder eders fedre dyrket på hin side elven, eller amorittenes guder, i hvis land I bor! Men jeg og mitt hus vi vil tjene [Jehova].» — Jos. 24: 1—15.

For å kunne se fram til den kommende Silo, «han som eier den», og få nyte godt av hans styre når han kommer, må de derfor velge den sanne religion. Josva legger fram dette valget mellom Babylonias guder og Jehova på den tid da det tredje dynasti av konger hersker i det gamle Babylon langt mot øst. Folk i verden er i vår tid ikke klar over at de står overfor det samme valg nå i de siste dager for Babylon den store, hvis fall er forutsagt i Bibelens profetier.

Her er et eksempel på det rette valg vi kan treffe i vår tid. Israelittene svarer: «Også vi vil tjene [Jehova], for han er vår Gud.» (Jos. 24: 16—22) Vil så dette valg når det gjelder tilbedelse, vise seg å ha en god virkning på den tjeneste de utfører under det herredømme Jehova utøver som deres Konge? Beretningen sier at da «tjente folket [Jehova] så lenge Josva levde, og så lenge alle de eldste levde som overlevde Josva og hadde sett alle de store gjerninger [Jehova] hadde gjort for Israel». — Dom. 2: 7.

Jehova hersker som den virkelige konge, som Israels himmelske konge, i dommeren Josvas tid og i alle de 356 årene da hans utnevnte dommere dømmer israelittene og befrir dem fra deres fiender. På den tid da profeten Samuel, den siste dommer, lever, blir Jehovas ord oppfylt: Israelittene ber om å få en synlig, menneskelig konge. Jehova trøster den bedrøvede Samuel med følgende ord: «Lyd folket i alt hva de sier til deg! For det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem.»

For å vise at de må utøve sann tilbedelse for å få ha ham som sin konge, sier Gud til Samuel: «Som de alltid har gjort fra den dag jeg førte dem opp fra Egypt, til den dag i dag, idet de forlot meg og tjente andre guder, således gjør de nå også mot deg.» Samuel advarer dem så om hva det vil bety for dem ikke å ha Gud som sin eneste konge, men israelittene sier: «Nei, vi vil ha en konge over oss. Vi vil være som alle de andre folk [innbefattet Babylonia].» — 1 Sam. 8: 1—20.

En prøve for det menneskelige kongedømmet

Juda stamme hadde tatt ledelsen i å undertvinge innbyggerne i det lovte land. (Dom. 1: 1—4) Men Jehova velger Saul, som er av Benjamins stamme, til å være Israels første menneskelige konge. Gud gir ikke derved Benjamins stamme anledningen til å frambringe Messias eller Kristus, den salvede konge som skal være Guds ’kvinnes’ ætt, som det ble gitt løfte om i Eden. Han, Silo, skulle komme gjennom Juda stamme. Kong Saul blir imidlertid nå satt på en prøve som vil vise hvorvidt kongedømmet skal fortsette å tilhøre hans familie. — 1 Sam. 9: 1 til 11: 15; 1 Mos. 49: 27.

Etter bare å ha regjert i to år viser Saul at han ikke består denne prøven, for han tiltar seg retten til å utføre offertjeneste som prest og handle som konge og prest i likhet med Melkisedek. Gud sier derfor til ham: «Men nå skal ditt kongedømme ikke stå ved makt; [Jehova] har søkt seg ut en mann etter sitt hjerte, og ham har [Jehova] utsett til fyrste over sitt folk; for du har ikke holdt hva [Jehova] bød deg.» (1 Sam. 13: 1—14) Åtte år senere blir denne mannen født i Betlehem i Juda, nemlig i år 1107 f. Kr.

Saul går fra galt til verre, og til slutt begår han en opprørsk handling som ikke er bedre enn «trolldoms-synd», noe som ble praktisert i det gamle Babylon. Jehova erklærer da at kongedømmet skal bli tatt fra ham og hans familie. (1 Sam. 15: 1—29) Jehova sender i hemmelighet Samuel til Betlehem for å salve den unge hyrden David av Juda stamme til å bli Israels framtidige konge. Senere dreper David, med et gudgitt mot filisterkjempen Goliat, og Saul tar ham inn i sin hær og gjør ham til hærfører. — 1 Sam. 16: 1—23; 17: 20 til 18: 5.

På grunn av Davids framgang blir Saul misunnelig på ham, og han tenker at David muligens er den «mann etter [Jehovas] hjerte» som skal få riket. (1 Sam. 18: 6—9) Han truer David på livet, gjør ham fredløs og jager ham som et vilt dyr. David og hans menn hevner seg aldri på «[Jehovas] salvede». Jehova beskytter David hele denne tiden og gir ham opplæring med tanke på kongedømmet som en ung løve, slik det var forutsagt i 1 Mosebok 49: 9. Han skal være et profetisk bilde på den kommende Silo.

Å velge babylonisk religion fører til fall

I det 40. år av sin regjeringstid må Saul utkjempe et slag med filistrene i nærheten av Gilboa-fjellet. Han er klar over at Jehova Gud har vendt seg bort fra ham, og han vender seg derfor til heksekunst,a som han i begynnelsen av sin regjeringstid hadde forbudt i sitt rike. Han besøker om natten en gjenlevende heks eller trollkvinne i En-dor og forsøker å få forbindelse med Samuel gjennom henne for å få opplysninger. Saul vender seg således til demonisme. En demon framstiller seg som Samuel for trollkvinnen i En-Dor, for hennes sinns øye, og overbringer gjennom henne et domsbudskap til kong Saul. Ikke «i morgen», som demonen feilaktig sier, men flere dager senere faller kong Saul og tre, ikke alle, av hans sønner i slaget ved Gilboa-fjellet. Kong Saul blir såret av en pil fra filistrene og framskynder sin egen død ved å styrte seg i sitt kongelige sverd. — 1 Sam. 28: 4—25; 31: 1—13.

I prestenes by Hebron kommer så Judas menn sammen i år 1077 f. Kr. og salver David til konge over Judas hus. (Jos. 21: 9—12; 2 Sam. 1: 1 til 2: 4) Etter en tid kommer de andre stammene til kong David i Hebron og inngår en pakt med ham for Jehovas åsyn og salver ham til konge over Israel. «David var tretti år gammel da han ble konge, og han regjerte i førti år. I Hebron regjerte han over Juda i sju år og seks måneder, og i [benjaminittenes] Jerusalem regjerte han i trettitre år over hele Israel og Juda.» På denne tiden (1070 f. Kr.) er Jerusalem fortsatt en festning for jebusittene. — 2 Sam. 5: 1—5.

«Han som eier den»

Nå når David blir salvet for tredje gang, får Juda stamme herskerstaven over hele Israel, og den skal fortsette å tilhøre denne stammen som en oppfyllelse av patriarken Jakobs profeti: «Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten [Silo, NW] kommer, og folkene blir ham lydige.» — 1 Mos. 49: 10

Apostelen Paulus viste hvordan denne profetien ble oppfylt, da han sa:

«Siden ga han dem dommere inntil profeten Samuel. Og deretter krevde de en konge, og Gud ga dem Saul, Kis’ sønn, en mann av Benjamins stamme, i førti år, og etter at han hadde avsatt ham, oppreiste han dem David til konge . . . Av hans ætt førte han etter sitt løfte en frelser fram for Israel, Jesus.» — Ap. gj. 13: 16—23.

Kong David var Isais sønn, og profetien i Esaias 11: 1, 2, 10 ble oppfylt på Jesus, som var en etterkommer av David: «Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. Og [Jehovas] Ånd skal hvile over ham . . . På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd, som står som et banner for folkeslag, og hans bolig skal være herlighet.» Jesus, som var en etterkommer av Isai gjennom David, ble «Isais rotskudd» i tre henseender: 1) Jesus Kristus har holdt Isais ættelinje ved like ved å bli Isais evige arving. 2) Han blir Herre over David og derfor også over Davids far, Isai, slik som apostelen Peter forklarte det i Jerusalem på pinsedagen i år 33 e. Kr.:

«For David fór ikke opp til himmelen, men han sier selv: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til herre [over kong David] og til Messias, denne Jesus som I korsfestet [pelfestet, NW].» — Ap. gj. 2: 14, 34—36; Sl. 110: 1; Matt. 22: 41—45.

3) Kristus er nå en frelser, og under sitt tusenårige styre over menneskene vil han oppreise Isai og hans sønn David fra døden. — Es. 9: 6; Joh. 5: 26—29.

Det er ikke tvil om at Skaperen, universets Overherre, har gjort Jesus Kristus til «han som eier den». Han har ikke bare vist dette ved den måten han handlet med Israels folk på og ved de pakter han inngikk med dem, men han har også prøvd denne fullkomne herskeren, hvis ulastelighet overfor Jehova ikke kunne brytes ned. Han skal fullbyrde alle Guds dommer i fullkommen rettvishet og rettferdighet, idet han iverksetter Guds rette prinsipper og lover over hele jorden. Han er både konge og prest til evig tid etter Melkisedeks vis, og han er derfor både Guds fremste representant i regjeringen og yppersteprest for den sanne tilbedelse av Gud. Vi må treffe et valg når det gjelder tilbedelse og regjering. Vi kan ikke opprette Silos herredømme på jorden, men det valg vi treffer, er avgjørende for vårt nåværende liv og for våre utsikter til liv under det fredfylte herredømme til den store Silo, «han som eier den». Dette vil det bli redegjort ytterligere for i senere numre av Vakttårnet.

[Fotnote]

Studiespørsmål

555 ¹ I hvilket spørsmål står verden overfor en kraftprøve, og hvorfor?

555 ² Hvilke spørsmål er det på sin plass å stille i denne forbindelse?

555 ³ Hvordan har Skaperen gjort det mulig for oss å få et pålitelig svar på disse spørsmålene?

555 ⁴ I hvilken profeti i Bibelen finner vi nøkkelen til å forstå dette emnet?

555 ⁵ Når vi nå betrakter det folket som denne profetien ble gitt til, hvilke plikter finner vi da at de er i ferd med å påta seg? På hvilken årstid er det de forbereder seg til å gå over Jordan-elven, og hvordan klarer de å komme over elven?

556 ¹ Hvilken høytid begynner israelittene straks å forberede seg til, og hva må de gjøre som et ledd i forberedelsene til den?

556 ² Hvilken foranstaltning som de har nytt godt av i 40 år, opphører nå, og hvorfor opphører den? Hva er det de begynner å gjøre i dette året, og hvorfor er det viktig at de gjør det? Hvor mange jubelår og sabbatsår er de forpliktet til å holde fra nå av og fram til år 607 f. Kr.?

556 ³ Hvorfor må israelittene ha virkelig tro på Jehova for å kunne holde det første sabbatsår?

556 ⁴ Hvem har makten over Jerusalem på denne tiden?

556 ⁵ Hvorfor er byene Silo og Sikem av stor betydning på denne tiden?

556 ⁶, ⁷, 557 ¹ Hvilket valg hva tilbedelse angår, holder Josva fram for Israel i Sikem, og på grunnlag av hvilken historisk bakgrunn holder han det fram for dem?

557 ² Hvilket valg må de treffe for å få nyte godt av den kommende Silos styre?

557 ³ Hvilket valg treffer israelittene, og hvilken virkning har det?

557 ⁴ Hvilken stilling har Jehova overfor israelittene i dommertiden, og hvordan forkaster folket til slutt denne ordningen?

557 ⁵ Viser folkets krav om å få en konge at de har fått en ny tilbøyelighet? Hvem etterligner de når de insisterer på at de vil ha en konge?

557 ⁶ Hvilken stamme tilhører han som Jehova velger som Israels første konge, og viser det at denne stammen får det privilegium å frambringe Messias?

557 ⁷ Hvilken alvorlig synd begår Saul på et tidlig tidspunkt i sin regjeringstid, og hvilken dom avsier Jehova angående kongedømmet?

557 ⁸ Hvordan viser Saul ytterligere at han ikke er skikket til å være konge, og hva gjør så Jehova?

558 ¹ Hvilken holdning inntar Saul til ’mannen etter Guds hjerte’? Hvordan legger David en rett ånd for dagen, og hvilken viktig opplæring får han?

558 ² Hva vender Saul seg til nå, og hvorfor? Hvordan gjorde heksekunsten seg gjeldende blant babylonierne? Hvem får trollkvinnen i En-Dor i virkeligheten forbindelse med, og hva er det som viser at budskapet ikke kommer fra Jehova? Hvordan ender Saul sitt liv?

558 ³ Hvordan kommer ’kongespiret og herskerstaven’ til slutt til Juda?

558 ⁴ Hvor lenge skulle som forutsagt ’kongespiret og herskerstaven’ fortsette å tilhøre Juda?

558 ⁵, ⁶ Hvordan viste apostelen Paulus at denne profetien ble oppfylt?

558 ⁷ Hvem var det «skudd» som omtales i Esaias 11: 1, og hva var blitt forutsagt om ham? I hvilke tre henseender viser Jesus seg å være «Isais rotskudd»?

559 ¹ Hvem har Skaperen gjort til «han som eier den», og hva kan vi være forvisset om at denne vil gjøre? Hvilket valg vil det derfor være forstandig av oss å treffe?