Spørsmål fra leserne

● Når en vender seg til Jehova i bønn, hvordan skal en da forestille seg at Jehova ser ut, eller hva bør en tenke på?

De symboler som er omtalt i de syner som Daniel, Esekiel og apostelen Johannes fikk, gir oss et visst begrep om Jehovas storslagne herlighet. (Dan. 7: 9, 10; Esek. 1: 26—28; Åpb. 4: 1—3) Vi må imidlertid huske på at israelittene ikke så noen skikkelse den dag da Jehova talte til dem ved Horebs berg. Grunnen til dette var at Jehova ikke ville tillate at de laget noen framstilling av ham i form av noe «utskåret bilde, noe slags avgudsbilde, i skikkelse av mann eller kvinne eller av noe firføtt dyr på jorden». — 5 Mos. 4: 15—19.

For oss kristne er det umulig å ha noen forestilling om Jehovas skikkelse, selv om vi kan ha bibelske syner i tankene når vi ber. Husk at «Gud er en Ånd». (Joh. 4: 24, NW) Når vi ber, bør vi tenke på Jehovas storhet og hans vidunderlige egenskaper, og ikke forsøke å forestille oss hvordan hans skikkelse er. Gjennom vårt studium av Bibelen har vi lært om hvordan Jehova på en storslagen måte handlet med sitt folk i fortiden, og vi har kjennskap til de rettferdige og kjærlige foranstaltninger han har truffet med tanke på framtiden. Vi trenger derfor ingen bilder når vi i tro vender oss til Jehova i bønn. «Vi vandrer i tro, ikke i beskuelse.» (2 Kor. 5: 7) Tenk på Jehova som vår himmelske Far som er kjærlig og barmhjertig, som forstår våre begrensninger, og som hører oss når vi ber i samsvar med hans vilje, på den rette måte og om de rette ting i Jesu Kristi navn. — Joh. 14: 6, 14; 1 Joh. 5: 15.

● Hvorfor krevde den loven som ble gitt til Moses, at vitnene skulle være de første som løftet hånden mot et menneske som var blitt dømt til døden? Har dette noen betydning for oss i vår tid?

I 5 Mosebok 17: 5—7 står det følgende om dem som ble dømt til døden av en domstol i Israel: «. . . du [skal] steine dem, så de dør. Etter to eller tre vitners utsagn skal den late livet som skal dø; . . . Vitnene skal først løfte hånden for å avlive ham, og dernest hele folket; således skal du rydde det onde bort av din midte.»

Det var ikke bare dommerne og de eldste i Israel som var forpliktet til å rydde bort det onde, men alle i Israel måtte være nidkjære for den sanne tilbedelse, og de måtte være ivrige etter å sørge for at det ikke ble ført skam over Guds navn, at organisasjonen ble holdt ren, slik at de kunne unngå fordømmelse av hele samfunnet. Vitnene måtte vise sin nidkjærhet ved å ta ledelsen i å fullbyrde dommen. En slik nidkjærhet ble lagt for dagen av levittene da de gikk til handling mot sine israelittiske brødre som drev kalvedyrkelse ved Sinai, og av levitten Pinehas da han henrettet simeonitten Simri den gang da 24 000 israelitter døde på grunn av at de hadde praktisert umoral i forbindelse med Ba’al-Peor. (2 Mos. 32: 25—29; 4 Mos. 25: 6—9) Det ble krevd av foreldre at de skulle føre sin ustyrlige sønn som ikke ville la seg rettlede, til dommerne, og ikke beskytte ham mot å bli dømt til døden. ’Hvis noen ble en falsk profet eller en frafallen, skulle en la kjærligheten til Jehova Gud og ens lojalitet overfor ham og hans organisasjon komme foran de kjødelige bånd, for eksempel de som knytter en til ens sønn eller datter. — 5 Mos. 21: 18—21; 13: 6—11.

Det var også et annet prinsipp som gjorde seg gjeldende. Det var én ting å vitne imot en person i retten, men noe helt annet å være en domsfullbyrder og utøse hans blod. Dette ville få et vitne til å tenke seg nøye om når det la fram beviser. Det måtte være et meget forherdet vitne som ville komme med falskt vitnesbyrd, når det visste at det også måtte være den første som gikk til handling for å avlive mannen eller kvinnen.

Hvis noen i den kristne menighet i vår tid praktiserer ondskap, er menighetsutvalget forpliktet til å undersøke saken og utstøte vedkommende for å rense bort det onde. Hver enkelt i menigheten bør imidlertid være like nidkjær for å holde menigheten ren, slik at den kan ha Jehovas godkjennelse, selv om den skyldige kan være en som står ham så nær som en sønn eller en datter. Hver enkelt bør være ivrig etter å vitne om det han vet i saken, og ikke holde tilbake opplysninger eller beviser på grunn av familiebånd eller vennskap. Han bør godta utvalgets dom og støtte dets tiltak. — Sak. 13: 3.

Det er også noe annet vi kan lære av dette, nemlig at vi må være meget omhyggelig med å komme med sanne vitnesbyrd. Vi bør ikke la fordommer eller forutinntatte meninger få oss til å komme med falske, forhastede, likegyldige eller unøyaktige vitnesbyrd. Vi må stå til regnskap overfor den store Dommer, Jehova Gud. Vi må huske at ifølge Guds lov til Israel skulle et falskt vitne få den samme straff som han hadde tenkt den han hadde vitnet falskt mot, skulle få. — 5 Mos. 19: 18—20.

Vi kan derfor anvende prinsippene i denne loven i vår tid, nemlig det prinsipp å være nidkjær for det som er rett, for den rene tilbedelse av Jehova og også det prinsipp å være sannferdig og meget forsiktig når vi vitner, for vi står overfor den store Dommer, Jehova, som dømmer oss etter de ord vi taler ved slike anledninger. — Matt. 12: 36, 37.

● Etter at Jehova hadde slått i hjel de førstefødte i Egypt, ga endelig Farao israelittene lov til å forlate landet. Han sa: «Dra av sted! Velsign dessuten også meg.» (2 Mos. 12: 32, NW) Hva mente Farao med dette?

Farao mente akkurat det han sa; han ønsket å bli velsignet. Da han hadde gitt israelittene lov til å dra av sted sammen med alle sine hjorder ønsket han ikke at de og deres leder Moses fortsatt skulle la sine forbannelser hvile over ham og ønske at det måtte gå ham ille. Han var blitt plaget nok. Nå gjorde han endelig det som Israels Gud forlangte av ham. Ettersom israelittene ville ha med seg sine hjorder for å kunne ofre til Gud, ønsket Farao at når han nå lot israelittene ta med seg disse dyrene, så skulle de når de ofret til Jehova, huske å be for Farao og hans folk, slik at de kunne bli helbredet for virkningene av alle de fryktelige plagene som hadde hjemsøkt dem.

Hvorvidt Moses og Aron og israelittene for øvrig tok hensyn til hans bønn og ba til Jehova for ham, er en annen sak. Farao kunne nok spørre om dette, men fortjente han å bli begunstiget på denne måten? Han viste i virkeligheten at han ikke var verdig til å motta en slik velsignelse av Moses og israelittene, for han forherdet sitt hjerte. Dette framgår av det han gjorde etter at han hadde mottatt meldingen om at israelittene tilsynelatende hadde gått i en felle ved Rødehavet, for da mønstret han hele sin hær og satte etter dem for å slå dem i hjel eller jage dem tilbake til slaveriet. Farao fortjente ikke noen velsignelse. — 2 Mos. 14: 5—9.